tirsdag 15. januar 2019

Sjöstedt i Vänstern: Jeg trenger knapt smuler, ikke en gang glansbilder


Vi som fulgte partileder Jonas Sjöstedts innlegg på pressekonferansen i går, kan ikke være i tvil om hva som var budskapet hans til Stefan Löfven: Det er nesten ingenting som skal til for at vi stemmer ja til deg likevel.

Ingenting i teksten i den politiske avtalen mellom Sosial-demo-kraterna, Centern og Libe-ralerna vil Sjöstedt ha endra. Trass i at han omtaler den som den mest høyreorienterte som noen sosial-demokratisk regjering i Sverige skal styre etter. Ikke en gang setninga om at V skal holdes ute fra enhver politisk innflytelse i hele den inneværende riksdagsperioden ville Sjöstedt ha bort: «Denna överenskommelse innebär att Vänsterpartiet inte kommer att ha inflytande över den politiska inriktningen i Sverige under den kommande mandatperioden.» Bare at Löfven skulle si til han at dette ikke var noe å bry seg om.

Men Centerns Annie Lööf mener at dette er uhyre viktig, at V skulle «krokas av», hektes av, sa hun iflg svt text i går. Björklund i L ville heller ikke endre en tøddel på avtalen. Det er også Löfvens utgangspunkt. Men Vänsterns stemmer skal de ha. Den politiske styrken C og L viser, mangler helt i V.

Det skinner gjennom at det er viktigere for Vänstern at Sverigedemokraterna ikke får noen innflytelse enn at V sjøl får noen innflytelse. For som han får spørsmål om: Hvis V stemmer nei til Löfven, blir det en regjering støttet av SD. Og det er viktigere for V å hindre at SD får noen innflytelse enn at V får noen innflytelse sjøl. Det er en helt utrolig sjølmordslinje av et parti. Men sånn er det når rasismen er den viktigste motsigelsen i verden.

Sjöstedt driver nok bare intern kamp for å få motstanderne blant partimedlemmene til å akseptere hans ja til denne regjeringa. Sjöstedt vil ikke en gang ha knapper eller glansbilder, bare løfter om kjærlighet. Sånne løfter som Rudolf Nilsen skreiv ikke er mer verdt enn skrift i sand. 

Er det noe rart at tradisjonelle politikere, partier og journalister taper oppslutning? 


mandag 14. januar 2019

Ikke bare brexit, men også Dexit?


Skjermdump fra nettsida ard.de
Blir Tyskland den neste staten som trer ut av EU, etter Storbritannia? At etter brexit kommer Dexit? Dexit, Tysklands (Deutschlands) utmelding av EU har nemlig vært diskutert i i partiet Alternative für Deutschland.  Partiet diskuterte i helga programmet for det kommende valget til EU-parlamentet på et eget EU-landsmøte. Der vedtok de å droppe datofestinga av en utmelding til 2024 de er for. Men tidsfrister var å binde seg og kom for brått på, mente partiledelsen som fikk stor tilslutning til dette. Derimot krevde AfD en kraftig reformering av EU med mer vekt på nasjonalstatenes sjølstyre. Tilhengerne av utmelding mente  at en reformering i den retninga var helt urealistisk.
Utmelding av Euroen ble fastholdt. 


ARDs faste månedlige meningsmåling
Partiet som karakteriseres som et høyrepopulistisk parti av ledende politikere og journalister,  har i følge meningsmåling til statskringkasteren ARD en oppslutning på 14 %. 

lørdag 12. januar 2019

Svenske sosialdemokrater: Går til høyre for å hindre høyrepolitikk. Fordi kamp mot rasismen er viktigste sak.


Sosialdemokratene går til høyre for
å bekjempe høyrepolitikk
Sosialdemokratene i Sverige blir sittende i regjering med Miljøpartiet de gröna (MP) med støtte av Centern og Liberalerne. Prisen for det er enda mer høyrepolitikk i Sverige, alt for å hindre Sverigedemoktarerna mulighet til politisk innflytelse. Sosialdemokratene øker farta til høyre. Høyrekrava  fra C og L er bare unnskyldninger for en politikk Sosialdemokratene ville ha kommet med likevel. 

Kamp mot Sverigedemokratene viktigst
Fire partier gikk til valg på løftet om at de sammen skulle danne regjering. For å holde løftet, går de nå fra hverandre. Det var nemlig et annet løfte som var viktigere: Ikke noe som helst samarbeid med Sverigedemokraterna (SD). 

Med løftebruddet fra Centerpartiet og Liberalerne, ser det endelig ut til at Sverige skal få en politisk regjering, sjøl om Sverige har greidd seg like godt med et såkalt «forretningsministerium». Det er kanskje ikke så stor forskjell på en «politisk» regjering og en «upolitisk» for de dominerende økonomiske, og dermed politiske kreftene i dagens vestlige samfunn? 

S langt til høyre
NRKs Magnus Takvam sa i Dagsnytt 18 på fredag at sosialdemokratene «måtte gå svært langt til høyre» for å beholde regjeringsmakta. Politisk mener både Takvam og den svenske avisa Dagens lederskribent Elisabeth Sandlund at Centerpartiet og Liberalerna er de politiske vinnerne med denne avtalen. 

Her er noe av sosialdemokratenes nye politikk i regjering  i følge det 73 punkt lange avtaledokumentet:
  • Skattepolitikk til fordel for de rikeste 
  • Det skal bli lettere å si opp folk
  • Det skal flere private aktører inn i velferdsytelsene, og de skal kunne ta ut mer profitt 
  • Privatisering av arbeidsformidlinga
  • Færre byggerestriksjoner for at utbyggerne skal kunne få gjøre som vil
  • Mer utleie i boligpolitikken
  • Mer utbygging i strandsonen

Politisk skal ikke bare Sverigedemokraterna holdes ute fra politisk innflytelse, men også Vänsterpartiet.

Bekjempe høyrepolitikk med høyrepolitikk
Høyrepartiet som skal bekjempes med høyrepolitikk, er Sverigedemokratene. Det er et borgerlig parti. Men ikke så konsekvent på skatt og de andre økonomiske kjernesakene som andre partier. Partiet er mest kjent for å være mot mer innvandring og gjøre noe med den mislykka integreringa (om det er et mål). Samtidig står det i den nye regjeringsplattforma at det er store utfordringer i Sverige  med «bristande integration, segregation och bidragsberoende». «Integration og hedersbrott» har fått et eget avsnitt med tre punkter med følgende innledning
«Sverige har en stor integrationsutmaning. De som får uppehållstillstånd ska snabbt ges möjlighet att komma in i vårt land, stå på egna ben och lära sig svenska. Hedersrelaterad brottslighet och förtryck ska förebyggas, förhindras och straffas. » 
Men likevel skal det altså ikke være noe som helst samarbeid med Sverigedemokraterne.

I samsvar med høyresosialdemokratisk tradisjon
Denne høyresvingen er ikke noe brudd med europeisk sosialdemokratisk politikk. Den er en naturlig følge av en politikk som begynte alt på 1950-tallet med stadig mer tilpasning til kapitalistiske krav. Denne høyreorienterte økonomiske og utenrikspolitikken er en politikk som ligger i ryggmargen i alle sosialdemokrater. I stedet for å si at de blir pressa til høyre, er det mer riktig å si at sosialdemokratene under Stefan Löfven har funnet et påskudd for å unnskylde den høyreorienterte politikken de ville gått inn for uansett. 

Vänsterpartiet også spedalsk
Vänsterpartiet skal også holdes ute fra et hvert samarbeid, og politikken deres skal avvises fullstendig. V kan vise et mot som Finn Gustavsen i 1963 og stemme nei til plattforma, og da faller også dette regjeringsprosjektet og det blir nyvalg. Et nyvalg både V og SD vil tjene på.

V lar seg piske — med glede?
Vänsterpartiet med Klassekampens tidligere debattredaktør Ali Esbati som en av sine riksdagsrepresentanter, lar seg helt sikkert piske til lojalitet med fasttømring av en økonomisk politikk som vanskelig kan endres. V jubler nok for det de oppfatter som antirasismens seier med denne plattforma og nye regjeringa, et standpunkt de deler med S, C og L. Klarere kan det ikke vises at sosialdemokratiske partier av ulike avskygninger underordner økonomisk kamp det de mener er
hovedkampen i verden i dag: 
kamp mot rasismen. 

Det er en grunnleggende feilorientering som kan få alvorlige følger for vanlige mennesker. 



onsdag 9. januar 2019

Klart det blir flertallsregjering med KrF


KrF kopler seg på.
Fra pixabay
Alt er mulig, men det er nær til usannsynlig at det ikke skal bli en flertallsregjering etter forhandlingene mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF. Til det ligger det for mye i potten: En flertallsregjering der alle saker kan avgjøres i forhandlinger på bakrommet mellom alle fire partier. Og etter at forhandlingsresultatet i regjeringa er sendt til Stortinget, kan de alle bare skåle i den drinken tidligere statsminister Bondevik foreslo. For det forslaget som Stortinget vil vedta. For når vi har flertallsregjeringer, blir Stortinget et reint sandpåstrøingsorgan for regjeringas vedtak.

«Alle» — de som «forstår seg på politikk», og de som har til hensikt å tilsløre og skjule — snakker om de vanskelige krava som KrF har og hvor vanskelig det er for de nåværende regjeringspartiene å komme til enighet med dem om. Men husk at vi går nå inn i det sjette året der KrF har slutta opp om regjeringas politikk, og vi må vel si, siden det er problematisert så mye, den politikken Frp står for. Det er helt utenkelig at KrF plutselig i år skulle si nei til Frps politikk. For de siste seks åra er ikke noe unntak. KrF er et trygt «borgerlig» parti med full støtte til Høyres økonomiske politikk — fra dag én i partiets eksistens. KrF har tidligere med stor tilfredshet deltatt i «borgerlige» regjeringer. Det er der de hører hjemme, og det er fra velgere med slike meninger de får oppslutning fra. 

KrF er et parti med standpunkter som er til salgs. KrF sa ja til EØS-avtalen fordi de fikk sterkøl til 6,3 % ut av butikkene og over til Polet. Nå lar de seg kanskje kjøpe til bare å tillate 3,5 % øl i butikkene, som i Sverige?

KrF er et parti i Norge basert på standpunkter de har lest i en gammel bok, ca to tusen år gammel. Bibelen med både Det gamle og Det nye testamentet. Der er kvinner annenrangs mennesker, og det er sterke regler om hvordan seksuallivet skal være, særlig andres. Bibelens leveregler står sterkt på Sørlandet og Vestlandet, der KrF har sine eldre velgere. Der er de opptatt av fostre i kvinners kropp. Disse fostrene er «livet» hellig for, mener KrF. Like hellig er ikke levende fødte barn, kvinner og menn i land som KrF i regjering får «bud» fra USA om å bombe til døde. 

Regjeringsforhandlingene kom i stand fordi statsministeren lokket KrFs medlemmer med at abortloven skulle endres. Nå har KrF-medlemmene valgt side, så da er løftene ikke viktig lenger. Det var dessuten åpenbart for alle som ikke tror på undere, at KrF ville ikke klare å få endra abortloven. Sjøl med sin store oppslutning på rundt tre prosent. I stedet håper KrF nå på forbud mot «tvillingabort». Dette sier representanter på Stortinget, fra Høyre og Venstre nei til. Men når dette blir et krav som en firepartiregjering vil stå og falle med, kommer ikke representanter fra Høyre og Venstre til å stemme nei til den nye regjeringa. Uansett vil den nye regjeringa bli redda av Senterpartiet, det superkristne svært USA-lojale partiet, som er enig i kravet om forbud mot tvillingabort.

Fremskrittspartiet nevner ikke innvandring som viktigste sak for å regjere sammen med KrF. Skattelette for de rikeste og flere motorveger er viktigere. To av regjeringspartiene, med en samla oppslutning på 6-8 prosent av velgerne, vil i den kommende regjeringa utgjøre en kraft for økt innvandring. Høyre vil lytte til sine arbeidsgivere som trenger innvandring for å holde lønningene nede. Det lever Frp svært godt med. Innvandringsmotstand er bare ord som Frp bruker til å markedsføre seg med, ikke gjennomføre. Viktig er derfor hva potensielle Frp-velgere tror er partiets politikk. Og det vil Frp få viktig hjelp av Rødt, SV og alle innvandringsorganisasjonene til. Disse vil si at Frp hindrer økt innvandring, uten at Frp trenger å praktisere det. Sånn vil Frp seile fram bare på grunnlag av anklagene og oppmerksomheten de får om den politikken de ikke praktiserer.

En kan lure på hvorfor økt innvandring, særlig av muslimer, er så viktig for KrF. Neppe for å øke oppslutninga om Israel i Norge. For å holde liv i forlatte guds- og menighetshus? Eller i håp om revansje for alle tilbakeslag kristendom og religion har fått de siste to hundre åra?

tirsdag 1. januar 2019

Mye uro i verden — men er framtida lys?


En dyster himmel, i solnedgang.
Foto: OBB
Verden preges av økende rivalisering og erobring av arealer og ressurser, skiftende geopolitiske allianser, usikker realøkonomi dominert av finansslott og oppsamling av rikdom på færre hender. Heldigvis også med økende folkelig motstand over hele verden mot de politiske og økonomiske elitenes tradisjonelle politikk. Men med uorganisert tilfeldig motstand — altfor svak.

«Vi lever virkelig i en kampstor tid der noe nytt er i ferd med å bryte seg frem, og noe utlevd er i ferd med å gå under. Brexit, Donald Trumps valgtriumf, Marine Le Pen, Angela Merkels avgang som partileder, de gule vestenes opprør i Frankrike, Erna Solberg som stenger sin hjemmeside på grunn av folkelige protester mot regjeringens tilslutning til FNs migrasjonspakt – overalt gjør vanlige mennesker opprør mot den liberalglobalistiske eliten og en globalisert, grenseløs verden en liten krets av rikinger er de eneste som tjener på. 

Nistad skriver: 
Spesielt gledelig er de gule vestenes opprør i Frankrike. I flere tiår har vestlige politikere, godt sekundert av regimetro massemedier, hyllet fargerevolusjoner og opprør i Russland, Serbia, Kina, Iran, Ukraina og andre land fjernt fra deres egne samfunn. Og så får vestlige politikere smake sin egen medisin i form av opprør mot seg selv. Maidan i Frankrike – Macron har et helikopter i beredskap for å kunne flykte fra presidentpalasset. Det svimler! Kanskje er ikke den dagen altfor fjern da ikke bare Macron, men også andre vestlige politikere må flykte i helikopter?

Nistad siterer Bjørnstjerne Bjørnsons dikt «Til Johan Sverdrup» fra 1869:  
En kampstor tid, - og vi er med!
på jord det største er: å være
hvor krefter som er stort i gjære,
skal tage skikkelse og sted.

Kampstor tid?
Jeg ser ikke så positivt på framtida som Nistad gjør. Opprørene er spede og preges av at de er uorganiserte. Det er motstand mot enkeltsaker, men det finnes ingen organisert ledelse som er i stand til å analysere sammenhengen mellom det som skjer og legge opp en plan som grunnleggende kan forsvare folk mot det som skjer. 

Partiene degenerer, vi er uten et politisk parti 
Partiene mot kriger og økonomiske forskjeller i Vesten som sosialdemokratiske, sosialistiske og kommunistiske partier har forfalt. I USA alt på slutten av 1950-tallet, i Europa i økende og aksellererende grad etter siste årtusenskifte. Disse partiene er like opptatt av krig som før, men nå for å starte dem i humanismens navn og i allianse med USA. Slik Ap og SV i Norge var for krigene i Jugoslavia, Libya og Syria. 
Kamp mot rasismen har nå blitt hovedsaka for disse partiene, som den er i Frankrike og Sverige. Den politisk aktive universitets- og journalisteliten dominerer de politiske partiene og den politiske debatten med kamp mot rasismen som viktigste politiske sak. 
Sammen med arbeidsgiverorganisasjonene ivrer de for økt innvandring til USA og Europa fra den fattige delen av verden. Arbeidsgiverne for å holde lønningene nede. «Humanistene» med påskudd for å belønne noen Lotto-vinnere fra fattige land til et liv i Vesten, som et ledd i en før-sosialistisk politikk. Viktig for disse degenererte politiske partiene er også kamp mot «konspirasjonsteorier».

Krigshungrig «humanisme»
Til sammen utgjør disse krigshungrige politikerne gjennom et koppel av humanitære «hjelpeorganisasjoner», i Norge rundhånda statsfinansiert, flere generasjoner i aldersgruppa fra rundt 20 år til 60 år. Disse politikerne kan karakteriseres som «Generasjon tredje verdenskrig». De er politisk ekstremt naive uten forståelse for at politikk dreier seg om makt og strid om økonomiske interesser, og derfor så lett griper til krig for det som i virkeligheten er imperialistiske røverkriger.

Grisen før jul?
Uten en nasjonal og internasjonal ledelse med politisk innsikt som organiserer motstand, er situasjonen for mennesker flest alvorlig. Tron Øgrims påstand om oss som «Grisen før jul» fra 1985, blir stadig mer aktuell. Men den som gir opp har tapt. Vi må våge å vinne. Nettstedene derimot.no og steigan.no er positive tegn i tida som kan bli kimen til nødvendige og viktige verktøy ut over et medium. 

Og aldri blir: Nå i dag
Bertolt Brecht roser dialektikken med et dikt* som passer på dagens situasjon, og jeg gjør Brechts ord til mitt håp for å gjøre noe med alle de grunnene vi har til pessimisme:

Urettferdigheten går i dag trygt omkring.
Undertrykkerne planlegger de neste titusen år.
Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.
Ingen stemme overdøver maktens stemme.
Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.
Men blant de undertrykte sier mange:
Det vi vil går aldri.

Den som lever skal ikke si: aldri!
Det sikre er ikke sikkert.
Det som er forandrer seg alltid.
Når de mektige har talt
tar de avmektige ordet.

Hvem våger si: aldri?
Hvem bestemmer at det finnes undertrykking?
Det er vi!
Hvem bestemmer om den skal slutte
Også vi.

Du som er slått ned, reis deg!
Du som har tapt, kjemp!
Du som har forstått din tilstand:
Hvordan kan du holde den ut?
For de beseirede av i dag 
er de seirende av i morgen.
Og aldri blir: Nå i dag.

*i Georg Johannesens oversetting