fredag 30. november 2018

Formålet med EØS: Å være EU-medlem


Stadig flere i fagbevegelsen oppdager hva EØS-avtalen fører til; nedbryting av faglige rettigheter. ESA-«domstolen», som skal representere EU-domstolen, opphevde en dom om en tariffavtale i norsk Høyesterett. Og Arbeiderparti-, LO- og Høyre-ledelsen går i felles forsvar for EØS-avtalen og hevder: Uten EØS vil ikke lenger EU-landene kjøpe norske varer og føre til en alvorlig svekking av norsk økonomi og sysselsetting. EU-tilhengerne truer igjen med økonomisk kaos og sammenbrudd som de gjorde foran folkeavstemningene i 1972 og 1994 hvis EØS-avtalen sies opp.


DN 29.11.18 av mjøndølingen og tidl.
Ap-politiker Stein Lier-Hansen, nå
adm. dir. i NHO-organisasjonen
Norsk Industri. Han vil ikke ha noe
mer diskusjon om EØS-avtalen, og
mener at EU-medlemskap ville være det beste.
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen sa til Aftenposten 28. november 2018 «Spørsmålet om EØS-avtalen handler … om norske arbeidsplasser over hele landet. om at to tredeler av eksporten vår går til EU. Om stabilitet og forutsigbarhet.»*  NHOs Stein Lier-Hansen, tidl. Ap-politiker er i Dagens Næringsliv 29.11.18 oppgitt over at EØS-avtalen diskuteres og «skaffer ikke sjelden EØS-tilhengerne trøbbel i det offentlige rom.» Han mener at for Norge er EØS-avtalen «Livsviktig», og legger til «Vi er ikke EU-medlem. Kanskje vi burde vært det.»

EØS-tilhengerne vil ha oss til å tro at EU-landa ikke vil kjøpe norske varer hvis Norge sier opp EØS-avtalen, for å straffe norske bedrifter og staten Norge. Som om bedrifter og forbrukere i andre land ikke kjøper varer etter egne behov, men kjøper varer for å belønne og være snill med noen. Eller som påstått, straffe Norge ved å la være å kjøpe varer fra oss hvis EØS-avtalen sies opp. 

Men EU-landa kjøper ikke norske varer for å være snill med Norge og norske bedrifter, men rett og slett fordi EU-landa trenger de norske varene. Norsk naturgass utgjorde 76 milliarder kroner av Tysklands 133 milliarder norgesimport i 2017. Russland skal vel ikke selge mer naturgass til Tyskland til erstatning fra den norske, når det skal vedtas enda flere sanksjoner mot Russland? Storbritannia, på veg ut av EU, kjøpte i 2017 norske varer for 230 milliarder kroner, og derav olje og naturgass til 143 milliarder. 

Argumentet om manglende salg av norske varer i EU uten EØS-avtalen er bare en avledningsmanøver. For norsk eksport til EU vil det ikke være noe problem å ikke være med i EØS, som det ikke var før avtalen ble inngått. USA, Kina, Sveits, Russland og Tyrkia har ingen EØS-avtale. Likevel importerer EU mer fra disse landa enn fra Norge. For EU er EØS-avtalen uinteressant for om varer skal kjøpes. Har land som Sveits og andre land varer som EU-landa vil kjøpe, så kjøper EU-landa de varene uten å kreve en EØS-avtale først. 

Det viktigste ved EØS-avtalen er det statsminister Solberg 19.07.2018 til nrk.no omtalte som «den politiske intensjonen i EØS-avtalen». Her har hun vel ufrivillig avslørt noe de dominerende partiene, politikerne og journalistene og faktisk.no helst hadde sett ikke ble sagt: Den politiske intensjonen. Resultatet av intensjonen er underordning av EUs markedsliberale «fire friheter» og alt som EU-kommisjonen vil vedta — som om Norge var et EU-medlem. 

*I sitatet fra nrk.no begynner setninga med liten o. Derfor er det gjengitt sånn her også. 



torsdag 22. november 2018

Dolkesjø tar hevn: Frp blir «pissa på»


Vålerenga-trener Kjetil Rekdal sa i 2006 at
han ikke ville reise rundt i Norge for å bli
«pissa på». Men det vil Frp — svært gjerne.
 Foto: OBB  
På Fremskrittspartiets landsmøte på Bolkesjø i 1994 blei de ekstreme tilhengerne av ukontrollert kapitalisme stemt ned og i praksis utvist fra Frp. Et oppgjør kalt «Dolkesjø». I dag er de tilbake, og har tatt over Frp. 
I 2006 sa daværende Vålerenga-trener Kjetil Rekdal at han ikke ville være trener for et lag og reise rundt i Norge for å bli «pissa på». Men det er det Frp gjør i dag: sitter i regjering og budsjettforhandlinger og lar seg bli «pissa på»!

For det viktigste for Frp er ikke å kontrollere innvandringa og fjerne bompengene, men å sitte i regjering for syns skyld og senke skattene for de rikeste. Finansminister og partileder Siv Jensen betaler godt tilbake til den rike som sponser hennes feriested i Oslo, ikke akkurat et sted «folk flest».

Innvandring
Frp
  • støtter statsbevilgning til at innvandrere til Europa skal hentes med båt over Middelhavet
  • sier ja til å sitte i en regjering som vedtar FN-avtalen som opphever nasjonsgrensene og gir alle mennesker en fri rett til innvandring til hvilket som helst land (les Asle Tojes kommentar)
  • har akseptert kravet fra Venstre og KrF (og Rødt, SV og Ap) at bidraget til HRS reduseres med 500 000 (reelt opprettholdt) 
  • har økt den årlige støtten til Antirasistisk Senter (ARS) med 2,9 millioner kroner i året til fem millioner, for at ARS skal advare mot det ARS mener er Frps politikk
  • støtter bevilgninga til Universitetet i Oslo (Institutt for statsvitenskap) som skal forske i og finne botemidler mot det som påståes å være Frps hatefulle innvandrings-politikk
  • under Frps tid har antallet innvandrere økt

Under forhandlingene om statsbudsjettet for 2019 fikk imidlertid Frp medhold i å ikke ta imot flere kvoteflyktninger — for 2019. Det kommer nok Frp til å gi seg på i regjeringsforhandlingene. Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for nesten alt de ba, til økte statsutgifter. For å blidgjøre dem og få dem med i regjeringa. Der venter flere betydelige nederlag for Frp.

Makta i Solberg-regjeringa: 
         16 % oppslutning verdt 3 %, 
                   3 % oppslutning verdt 40 %
Det er helt tydelig at makta i Solberg-regjeringa er sånn at 16 prosents velgeroppslutning toppen er verdt mer enn 3 prosents gjennomslag i regjeringa, mens tre prosents velgeroppslutning er verdt nær 40 prosent gjennomslag i regjeringa. 
Det er vurdert ut fra hva Frp gir inntrykk av at de har av politikk. Frp har noen  
geledokker til forhandlere.
Kanskje de svakeste i norsk politikk i moderne tid. Ta et kurs hos Senterpartiet! Men viktigst er likevel ikke at de er geledokker, det er selvfølgelig at de ikke er opptatt av det de prøver å framstille seg som, og som mediene og alle andre politikere anklager dem for. 

Frp — falskere enn Ap
Det viktigste for et politisk parti er å gi folk et inntrykk av partiet, gjerne et som står langt fra det partiet står for når det gjelder politiske vedtak. Ap er det partiet som har lyktes best med det. Det er det ivrigste partiet til å underordne Norge EU og USA, og som ivrer for aggressive militære utenlandsangrep. Overføring av rikdom til de rikeste hadde ikke vært mulig i Norge uten Aps støtte til pensjonsnedskjæringa og omfattende privatiseringer. I Norge som sosialdemokratene ellers i Europa. Ap står med palmer i hendene som et venstreorientert parti, ikke minst bygd opp av alle partier og medier. Ap blinker til venstre. Det blir lagt merke til, ikke at Ap kjører til høyre.
Det store nasjonale hatobjektet for norske journalister og politikere er Sylvi Listhaug. Det reageres mot hennes ord. Mediene bygger henne opp som den store heksa. Hun trives med det, og Frp tjener velgere på det. Men se på hva hun gjør. Listhaug praktiserer ikke det hun sier. Hun sitter som nestleder i partiet og fortsetter innvandringa og den mislykte integreringa som om regjeringa bestod av Venstre, Kristelig Folkeparti, SV og Rødt. Bompengene økes sammen med underordninga av FN-kravet om fri innvandringsrett for alle i hvilket som helst land. 
Frp framstår nå som et falskere parti enn Ap. 

Dolkesjø slår hardt tilbake
Dolkesjø har kommet tilbake og tar hevn med Siv Jensen og Tor Mikkel Wara i spissen. Hvor djupt kneler den utspilte «populist»-fløya, den som skaffer Frp velgere? 

tirsdag 20. november 2018

Søndagsskolen i KrF: Sjokkarta prosess, ikke demokratisk



Fra Finansavisen 2. november
I dag skriver Klassekampens Braanen om fraværet av «søndagsskole» i KrF, om at de slueste vant. Den 2. november skreiv Leif Monsen i First House i Finansavisen at lederskapet til Knut Arild Hareide står til stryk, og kaller det en sjokkarta prosess.

28. september talte partileder Knut Arild Hareide til landsstyret, få dager etter at han hadde lansert boka si på en pressekonferanse og foreslått for partiet sitt å søke regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Han ba om en snuoperasjon for KrF, samarbeid med Ap og Sp i stedet for med Høyre og Frp. 

Nå veit vi resultatet. Under striden for og imot Hareides forslag, kom det stadig fram påstander om at det var veldig demokratisk å spørre medlemmene om hva de vil. Og det er det jo. Det er imidlertid avhengig av hvordan det skjer. 

Partner i First House, Leif Monsen, har i Finansavisen 2. november en artikkel om denne prosessen. Han mener at Hareide ikke har utvist godt lederskap fordi han har skapt polarisering i egen organisasjon. Monsen skriver: 
«Det er ikke godt lederskap å ekskludere sentrale medarbeidere i viktige strategiske prosesser, der du som leder nærmest er alene om analysen og konfronterer dine kolleger med fasiten. Da har du jo allerede fortalt dine nærmeste at du vet best, og at du ikke har tillit til at de kunne ha bidratt til en grundigere analyse og et bedre beslutningsgrunnlag. Det må føles spesielt både for de to nestlederne og for flertallet i partiets stortingsgruppe.»

Monsen fortsetter:
Det legges «opp til et ekstraordinært landsmøte om en ekstraordinær sak med en ekstraordinær saksbehandling og prosedyre. Det skapes igjen uklarhet og kaos både om hvem som skal innlede, avstemningsprosedyrer og representativitet — og splittelsen i partiet blir bare dypere.»

Dette skulle altså avgjøres i løpet av 6 uker. Det lå ikke an til at dette var en hastesak som måtte avgjøres før behandlinga av statsbudsjettet i år. Problemstillinga var neppe helt fremmed for partimedlemmene. Et klart flertall på landsmøtet avviste muligheten for å fortsette som før. Det var likevel tydelig at en rask avgjørelse som en nærmest sjokkarta hastesak, blei prioritert foran en grundigere og lengre diskusjon, med et felles skriftlig opplegg og med klare avstemningsprosedyrer og grunnlaget for valget av delegatene. Det er vanskelig å forstå at denne avgjørelsen ikke kunne vært fatta i til neste år. 

Ofte velger ledelser slike raske avgjøringsprosesser fordi det tror det tjener dem best. Men nå var det jo ulike syn i ledelsen, og begge var de altså enige om denne raske sjokkbehandlinga. Valg av prosess kan synes merkelig. Monsen skreiv: «Det er elementær ledelseskunnskap at involvering og prosess er avgjørende for å sikre felles forståelse og felles innsats for å nå mål». Og kaller framgangsmåten «en ledelsesskapt krise som skaper motsetninger med uante konsekvenser». Vi kan fastslå at slike motsetninger er skapt, men det kan godt hende de var uunngåelige og nå bare har kommet for  en dag. 

Betydelig mange i KrF er ensidig opptatt av abortspørsmålet, og ellers av å markere meningene sine i saker som provoserer svært mange folk. Det er å håpe at partiet ikke har noen framtid uansett hvem de går i regjering med. 

onsdag 14. november 2018

KrF styrker høyreposisjonen sin — på veg ut av politikken


Klassekampen s 2 13.11.2018
Kristelig Folkeparti har i hele sin eksistens vært et solid høyreparti med støtte til Høyres økonomiske politikk. Oppslutninga minker og partiet er på veg ut av Stortinget. Det er gunstig. KrF var det avgjørende partiet for EØS-avtalen, stortingsvedtaket som satte flertallet i to folkeavstemninger til side.

Klassekampens tidligere redaktør og nå avisas politiske redaktør Bjørgulv Braanen, skreiv 13. november en bekymra FOKUS-kommentar. Han framstiller seg som å være bekymra for de venstreorienterte i Norge, men det virker som om hans egentlige budskap er at han er bekymra for framtida for de kristne i Norge og KrF i særdeleshet. 

Krf er høyre, og nå vil de lenger til høyre
Overskriften er «Venstresida er ikke tjent med å skyve kristne velgere til høyre». Nei, men det er da ingen som tvinger dem til høyre? Det gjør de fullstendig frivillig av egen vilje uten press fra venstre. 
Kristelig Folkeparti har i all sin tid bekjempa arbeiderbevegelsen og kollektive sosiale fellesskapsløsninger, og alltid støtta Høyre i økonomiske og politiske spørsmål. De siste fem åra har Kristelig Folkeparti til og med støtta en regjering med Fremskrittspartiet. Og nå har partiets medlemmer bekrefta den historiske klare høyrekursen for sine stadig færre og utdøende velgerne. 
Venstresida i Norge, med alle dens retninger og mer eller mindre tvilsomme politikk, har alle bidratt med sin riktige politikk til at Kristelig Folkeparti har tapt alle de sakene de bør tape og fått enda mindre oppslutning. De som er tilbake er bare en reaksjonær og folkefiendtlig flokk blant de mest aggressive Israel-tilhengerne på Sør-Vestlandet. Det er KrF sjøl som går til høyre, og ikke noe som venstreorienterte i alle sine avskygninger tvinger dem til eller har noe ansvar for. 

En front med KrF virker helt utenkelig
Jo flere som slutter opp om en «riktig politikk», jo bedre er det. Samle alle dem som lar seg samle, det er selvfølgelig den riktige politikken. Men en utdødende gruppe som djupt reaksjonære er ikke noe å tilpasse seg. De kristnes grunnleggende ideologi er den som står i Bibelen, i både Det gamle og Det nye testamentet og ellers slik som Høyre og de ledende kapitalistene nasjonalt og internasjonalt ser på samfunnsutfordringene. 
Ved 75-års jubileet til KrF i 2008 skreiv Dagbladets John Olav Egeland: «Listen over tapte saker representerer en trist miks av seksuelle nevroser og avvik, et tydelig sosialt kontrollbehov og redsel for nye kulturuttrykk.» Som KrFs tapte saker nevner Egeland avholdssak, nakne kroppsdeler på tv, seksualundervisning i skolen, kristen formålsparagraf i barnehage og skole, likestilling mellom kjønn, sex før ekteskapet og ikke minst abortspørsmålet. «Samlet sett lyder det nesten som en diagnose», skreiv Egeland. Det er særlig sorteringa av mennesker i syndige og ikke syndige, og fordømmelsen av ugifte mødre som preger den kristne ideologien. Idehistorikeren Trond Berg Eriksen sa til en drammensavis tidlig i dette årtusenet at kristne i Norge er sykelig opptatt av seksuallivet, særlig andres. 

Falske 
Omfavning av det ytterste høyre er ikke noe «venstre-orienterte› tvinger eller skyver kristenfolket og KrF mot. Dette er noe de kristne ved KrF velger helt automatisk og ufravikelig når de først har valgt den politiske ideologien kristendommen. 
Det fører til den engasjerte støtten til den rasistiske staten Israel med sin etniske rensning og fordriving av kristne og ikke-jøder. KrF har tvangsfødsel av et ikke levedyktig foster som hovedsak med begrunnelse om at livet er «hellig», samtidig som statsministeren deres sender bombefly til Jugoslavia og Afghanistan og partiet støtter bombing av  Libya — alt for å drepe fødte levende barn, kvinner og menn. 

KrFs umoral og politiske standpunkt er ikke noe å kompromisse med, heller ikke deres økonomiske politikk eller EØS-knefall. 
Det er ikke nødvendig å skyve KrF og dets velgere vekk; det klarer de utmerka godt sjøl. Det er faktisk deres eksistensgrunnlag å skyve folk vekk fra seg. 

lørdag 10. november 2018

Strømmen – for alltid en plass hos meg


Jeg husker tydelig da jeg kom til Strømmen sommeren 1953 og de andre gutta i Guldalsgata sa «Når du begynner på skolen, så lærer du nok norsk, du og!» For vi kom flyttende fra Sola, og jeg hadde alt lært meg stavangerdialekt. Og mye mer lærte jeg på Strømmen, jeg lærte om klasseforskjeller og jeg lærte ikke minst om fotball. I løpet av bare to år.


For eieren av huset vi skulle bo i, en arbeider på Strømmens Værksted, var også materialforvalter for A-laget i fotball til Strømmen. Kona vaska draktene (ikke mannen vel?), de var i fint litt stivt stoff, i Strømmen-fargene grått og rødt. De lå i kurver og ved siden av stod det lakrisluktende (?) sportsliniment og to  Select-baller uten luft i. Alt lå klart før kamp i gangen der jeg måtte passere for å komme til og fra leiligheten vår.

Min første skoledag, foran trappa i Guldalsgata 2, 
der Strømmens drakter og fotballer lå klar til kamp
i vinterhagen bak trappa.
Søstra mi Jannike blei seinere klubbmester for 
Vålerenga i orientering, og debuterte som maraton-
løper 67 år gammel.
Hadde jeg avslutta folkeskolen på Strømmen hadde
det vært stopp for videre teoretisk utdanning. Med 
bare G i de tre viktigste faga med landsomfattende 
skriftlige prøver, hadde jeg ikke kommet inn på 
realskole og gymnas på Lillestrøm, og ikke i
noen annen kommune i Norge enn Oslo heller, 
har jeg hørt.
Jeg begynte på Sagdalen skole og under leik i skole-gården falt jeg med hodet i asfalten og det gikk et hakk av den ene fortanna mi. Etter en slags beinkrok. Jeg kom seint hjem fra skolen den dagen etter å ha vært hos skole-tann-legen, og da jeg endelig kom hjem skreik muttern fortvila: «Å, jeg skjønte det, det er fredag den trettende!» Skoletannlegen slipte vekk nesten alt bak på den ene fortanna mi, og lovte meg «krone», plastikktann, når jeg blei voksen. Men voksen har jeg aldri blitt og tanna med gull har overlevd med meg. 

32 kuldegrader
15. februar 1954 var det veldig kaldt på Strømmen. Det dampa noe veldig av en hest som dro ei kjerre på Strømsveien som lå tett ved. Muttern målte 32 kuldegrader på termometeret, og klimakontoret på Meterologisk Institutt har nettopp bekrefta overfor meg at temperaturen høyst sannsynlig stemmer. Altså ikke noe innbilt. 
Det var andre tider da, og jeg blei sendt på skolen bortsett fra at muttern utstyrte meg med et skjerf over nese og munn. I dag hadde vel foreldre og skoleledelse blitt satt inn hvis det samme skjedd? I tillegg hadde vi utedo. Vokse opp uten sykkelhjelm, sendt på skolen i 32 kuldegrader og med utedo: Hva sier Folkehelseinstituttet til det i dag? Er det mulig?

Arbeiderklassen på Strømmen
Industriarbeideren og materialforvalteren, huseieren, Arne Kristiansen het han, jobba på Strømmens Værksted som var mest kjent for å bygge Norges lokomotiver og jernbanevogner. Han lærte meg noe grunnleggende som er like aktuelt for meg nå, men dessverre for stadig færre som er mer opptatt av sin «identitet». På Strømmen bor arbeiderklassen, sa han, på Lillestrøm bor de rikeste. Han sa kanskje borgerskapet? For meg stemte det, for vi hadde en fjern slektning som var en rik urmaker i Storgata på Lillestrøm. 

Storlaget til Strømmen fra
VGs sports-album, serie J bilde 6.
Bildet er ikke tatt på Strømmen, for
de har bortedraktene på. Av terrenget
kan det se ut som i Sarpsborg,
eller i Greåker som har
samme drakter som Strømmen?
Storlaget til Strømmen for meg var det rundt 1957. Senter Odd Wangen og indreløper Jan Tangen var de mest kjente. Wangen en kort plugg av en målskårer, Tangen en mer sleivete høy mann som alltid fikk ballen med seg. I mål stod Arve Egner. Han kunne ta de vanskeligste skudda, men ikke sjelden stod han bare bom stille og lot ballen gå inn. Jeg husker han som pessimistisk, og litt sær? Jeg tror jeg arva keeperbuksa hans. Ytre høyre var den raske Bjørn Tyskerud som bodde i de fine jernbanearbeiderblokkene ved
Grorud stasjon. Han hadde ei svært vakker kone, som også Wangen. (Tvilsom observasjon av en ti-åring, skulle vel vært behandla for en sånn kvinnediskriminering?) Nils Tømte med nummer 5 på ryggen, litt rund i ryggen også, var en ruvende midtstopper, vond å komme rundt. En gjestende fotballeder kalte han et «urmenneske», så tøff var Tømte i taklingene.

Den eneste tegninga i
utklippsboka mi
Strømmen vant ikke alltid. Raufoss var et lag Strømmen kriga mye mot. Sjelden mot Lillestrøm. Både Fredrikstad og Brann har spilt på Strømmen stadion. Strømmen vant kvartfinalen hjemme mot storfavoritten Larvik Turn 2-0 i 1957. Odd Wangen og Jan Tangen var i storform. Jeg var på kampen og blei kjørt i bil av noen kjente på Galgeberg (Enebakkveien, utflytta strømlinger?) fra Ulvenkrysset som jeg da hadde flytta til. Den hittil største seieren for Strømmen, en sensasjon. Leif Olsen fra Vålerenga, som spilte både for Strømmen og Vålerenga, skåra det ene målet  for Strømmen. 

Fra semifinalen på Ullevaal i 1957. Sandefjords kaptein
Thorbjørn Svendsen, som endte på 105 landskamper, og
Jan Tangen til høyre som var Strømmens kaptein. Oppe på
benkeraden foran det hvite huset til venstre sitter en spent
11-åring som fort blei veldig skuffa.
Bilde fra Strømmen IFs hjemmeside.  
Semifinalen blei spilt på et fullsatt Ullevaal. På bildet sitter 11-åringen øverst til venstre på Store Stå. Det var fattern som plasserte meg øverst på kanten av tribuneveggen. Et fall bakover – ti meter ned! 
Jeg husker med avsmak den dag i dag Sandefjords Hans Sperre, landets ledende badmingtonspiller også. Han kasta noen lange innkast, og mitt kjære Strømmen blei feid av banen med hele 4-1 til Sandefjord. De var for nervøse, sa materialforvalteren. Jeg var langt nede. Det gjorde det ikke noe bedre at fattern forklarte tapet med at Sandefjord hadde mye bedre adresser på pasningene! Adresser på pasninger, når Strømmen hadde tapt, hva slags foreldre er det en tildeles? Dagen etter på Hovin skole, under oppstillinga, var det en klassekamerat fra Malerhaugen som gjorde narr av meg på grunn av Strømmens tap. Jeg knakk helt sammen, og gikk bare hjem fra skolen. 

Strømmen glei etterhvert bort for meg. Jeg slo rot i Karl Staaffs vei på Ulven og stortrivdes og utvikla meg blant Vålerengas ski- og orienteringsløpere i kontakt med både fotballspillere og VIF-ledere. Ikke før i 1976 var jeg igjen på Strømmen stadion for å se Vålerenga i cupkamp. Da vant heldigvis Vålerenga 0-1, og det var for øvrig den aller siste kampen vårt æresmedlem Terje «Hengern» Hellerud spilte for Vålerenga, som 37-åring. Strømmen var en av de klubbene som stadig bytta spillere med Vålerenga. Som Vålerengas elegante og gode Leif Olsen, med 60 VIF-kamper på ni sesonger. Flere ganger har Vålerenga og Strømmen spilt mot hverandre. I andre runde i 1995 slo Strømmen Vålerenga.

Nå er Strømmen endra. Verkstedet er lagt ned. Den kjente kiosken «Kårnern» på hjørnet av Strømsveien og Jernbanegata også, og Strømmen kino som viste Hopalong Cassidy annen hver søndag. En film husker jeg tilbake med gru: En fullsatt kino ropte, klappa og trampa av glede for at sørstatssoldatene kom og tok de «fæle» indianerne.
Å sykle gjennom Strømmen på Strømsveien i dag minner om en cowboygate full av pizzasjapper med innvandrernavn. Men Strømmen Storsenter sysselsetter mange og det bygges nye boliger på Strømmen. 

Strømmens A-lag har et budsjett på 7 millioner, det er svært lite i forhold til andre OBOS-lag og lag i Tippeligaen. Generalsponsor er Strømmen Sparebank med rundt 1 million, av totalt et budsjett på 13 millioner. Fotball er i praksis den eneste gjenværende idretten i Strømmen, de andre idrettene har gått til spesialklubber. Johann Olav Koss gikk på skøyter for Strømmen IF, og Strømmen stadion var islagt om vinteren med lengdeløpsbane. Klubben har nå 600 medlemmer. 

Strømmen henger med i annen divisjon, formelt 1. divisjon — OBOS-ligaen. I år etter år, nærmest klorer seg fast. I sommer så det ille ut. Lå på klar nedrykksplass. For Strømmen raste nedover på tabellen, etter å ha sluppet inn svært mange mål i de siste minuttene i hver kamp. Da tok ledelsen grep. Det blei henta inn nye spillere, og spillestilen lagt om med tettere forsvar. Og etter sommerferien har Strømmen vært det beste laget i OBOS-ligaen, én uavgjort og bare seire før siste kamp mot Aalesund. 

Klarer Strømmen seg til neste år og året deretter? Det er knapt tilskuere på kampene. Framtida får avgjøre. Å rykke ned er vel for aldri å klare å komme opp igjen? Det blir nok en tid før Vålerenga og Strømmen møtes i serien igjen, men kanskje alt til neste år igjen i køppen? 
Først skal Strømmen avslutte årets sesong hjemme mot Aalesund i morgen. Vinner Strømmen, møter Vålerenga Viking og Mjøndalen i Eliteserien neste år. 

fredag 9. november 2018

Trump: Holdt stillinga bedre enn manges håp


Fra en oversikt av Leave.EU
henta fra Asle Tojes FB-side
Endelig skulle det folkelige opprøret fra minoritetene og alle andre framstegsvennlige amerikanere slå tilbake mot Trump. Valgdeltakinga økte med hele 16 prosent, særlig blant yngre og afro-amerikanerne. Men Trump økte antallet senatorer, og tapet av kongressrepresentanter var ikke så stort. Og ikke på langt nær så mange som Obama og Clinton tapte i sine mellomvalg.

Asle Toje skreiv onsdag på sin Facebook-side:
Mellomvalgene ble en stor, fet skuffelse for progressive demokrater. De leverte ikke. Beto O'Rourke i Texas og guvernørkandidatene Andrew Gillum i Florida og Stacey Abrams i Georgia tapte. Jeg så Gillums takketale, han var redusert til en trist Obama-impersonator. 

Foran siste presidentvalg skreiv den ellers så fornuftige Therese Sollien i Dag og Tid, nå Aftenposten, at det var ikke mange nok hvite eldre menn til at det var mulig for Trump å vinne. Men det gjorde han.

Økt valgdeltaking og hva som var oppfatta som viktige saker pekte mot Trump

  • Valgdeltakinga økte med nær en femtedel i følge CNN, og likevel blei han ikke feid av banen. 
  • Velgerne var opptatt helseforsikring, over 40 prosent var det. Ikke Trump, som var opptatt av å beskytte grensene, det var bare 16 prosent. 
  • At arbeidsledighetene var lav, at det gikk bedre med økonomien, fikk heller ikke Trump noe særlig kredd for. For det var svært få velgere opptatt av. Alle tall fra CNNs valgdagsmåling. 
  • 80 prosent av mediene er imot Trump. Bare i Norge er det sikkert to anti-Trump oppslag hver dag. 

Tross dette holdt Trump stillinga bedre enn presidenter flest i mellomvalget, trass i at kampen mot han fra mange var det viktigste mobiliseringsgrunnlaget. Det var ikke på samme måten mot Obama, Bush og Clinton, enda de tapte enda mer. New York-eliten pøste på med støtte til det nye «Kennedy-emnet» Beto O'Rourke i Texas, men han tapte likevel mot republikaneren Ted Cruz.

Slå Trump i 2020?
Det er ikke så lett fram for minoritetene, som ikke lenger er så få, eller andre erklærte undertrykte, å ta Trump til neste presidentvalg. To muslimer i Kongressen hjelper dem ikke så mye. Det er åpenbart en politisk agitasjon fra minoritetenes ledere, og universitets- og medieeliten, som de ikke klarer å få til godt nok for å få gjennomslag.

Aggressive protesterende journalister
Jeg tok meg tid til å se hele pressekonferansen med Trump i Det hvite hus onsdag. Han skrøyt naturlig nok av det han så på som positivt, svært lenge. Men så var det heltene for det norske pressekorpset og ellers i skravleklassens ekkokammer. De er oppbrakte over Trumps reaksjoner på journalistene. Jeg skjønner ikke at de kom med spørsmål. Det blei i stedet anklager og munnhuggeri. Jeg er ikke ekspert på politiske pressekonferanser i Norge, men det vesle jeg har sett går jo saklig for seg med kultiverte journalister som spør, og som ikke skal provosere og vise seg fram for andre i ekkokammeret. Mange av de amerikanske journalistene virka overhodet ikke interessert i å stille spørsmål, de kom bare med politiske nærmest aggressive proklamasjoner som de serverte Trump. Trump svarte først ikke på oppfølgingsspørmål fra flere av dem, ga ordet til andre, men gikk likevel tilbake til den han hadde tatt fra ordet og svarte han/henne. Sånn gjorde han mot flere, veldig inkonsekvent. Ei dame, ei som ikke var hvit i huden og med en flott rød kjole, reiste seg opp utafor tur og holdt et opprørt protesterende innlegg mot noe Trump hadde sagt.

Jeg synes ikke noe om de norske journalistene som blir opprørte over Trumps reaksjoner over de amerikanske journalistene. De er jo også enig i at det ikke er hvem som helst av norske journalister og skribenter som får slippe inn på pressekonferanser, men bare deres egen lille utvalgte flokk. Først og fremst for å hindre spørsmål av den stilen som de er så veldig for at skal stilles mot Trump.

Hvordan slå Trump?
Det blir ikke så lett å slå Trump i 2020 som mange håper på. Det spørs om Trumps motstandere klarer å finne den rette måten å slå han på. Trump kan gjøre mye dumt så det ender med et dundrende tap for han. Det viktigste er likevel at opposisjonen lever i sin egen ensidige lille mediebølge, helt fremmed for de argumentene som taler for Trumps politikk blant vanlige folk. Prektigheten til de sjølrettferdige antipopulistene, globalistene og besservisserne, hindrer dem i å forstå vanlige folk. De tror det er nok med skjellsorda «nasjonalist» og «rasist». Det blir ikke valgseier med politikere som Rune Berglund Steen og Narve Trædal som bannerførere, verken i Norge, Sverige eller USA.



torsdag 8. november 2018

Abort-Debatten: Absolutt lavmål av NRK. Motbydelig!


Fra abort-Debatten 6. nov. 2018
Tirsdag kveld var abortloven tema i NRK Debatten.  Det har blitt politisk toppaktuelt etter at statsminister Erna Solberg lovte å endre abortloven hvis Kristelig Folkeparti gikk inn i regjeringa hennes. Noe hun lovte på grunnlag av et personlig «hemmelig» initiativ fra KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad. KrF er et parti som har kamp mot abortloven som absolutt hovedsak og sitt siste eksistensgrunnlag. NRKs debattopplegg var akkurat som om trekløveret i KrF-ledelsen — Knut Arild Hareide, Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad — hadde lagt opp debatten og iscenesatt den. Abortmotstanderne skyver alltid mennesker med Downs syndrom foran seg. Enda det bare er fem av seks av abortene etter 12 uker som dreier seg om Downs syndrom, og antallet som blir født med Downs syndrom øker. 

Nettopp ei dame med Downs syndrom blei stilt opp i Debatten med mora si som nødvendig opppasser og med ferdigskrivi manus hun leste opp fra. Sånn at vi alle kunne høre og se det som var hensikten med å ha henne der: Her kan dere se: dere vil drepe sånne som meg!

Debattene i NRK er i detalj iscenesatt. Redaktørene velger bevisst tema, regi og velger ut deltakere som sier det redaktørene på forhånd forutsetter at de skal si. Heldigvis ble debattopplegget påpekt av en av debattdeltakerne, en gravid overlege som pekte på at dette var et opplegg for en forvrengt debatt. Mora til hun med Downs syndrom var tilkalt som debattdeltaker, men var ikke annet enn en barnepasser. En legeetiker var den tredje av de fire med et barn med Downs syndrom; den gravide hadde ikke undersøkt.  

Offeret som ble vist fram for å vise ondskapen til aborttilhengerne, kunne ikke som andre delta hele tida i den debatten hun var hovedpersonen i, men fikk komme inn igjen med ferdig nyskrivi innlegg — av hvem? — når det passa henne.  Da fikk hun ordet straks. 

Klassekampen 03.11.2018
Journalist i Klasse-kampen, Sissel Henriksen, skreiv i Klasse-kampen på lørdag 03.11.18 at det i 2017 ble utført 305 aborter etter nemndbehandling. Noe som kreves for abort etter 12. uke. 260 av disse 305 hadde medfødt misdannelse, av disse igjen kun 59 Downs syndrom. De andre hadde alvorlige misdannelser som å være uten hjerne. Hvorfor er det så viktig for nestleder Bollestad at disse skal bæres fram til en høyst sannsynlig dødfødsel, og andre som ikke er i stand til å leve mer enn et par år? 

Argumentet mot abort for misdannelser, er et argument som kan brukes mot enhver abort. Og det er selvfølgelig KrFs og Senterpartiets neste skritt. 

Kristelig Folkeparti, med NRKs støtte, er ute etter å finne livmorer som de kan tvinge til å la seg bruke til å oppnå det mangfoldet KrF skal tvinge på andre. Henriksen skriver helt presist: 
«Å bruke mangfold-argumentet til å nekte kvinner å kunne si nei til å bære fram syke barn, er en kynisk og skammelig politikk. Ingen skal tvinges til å føde syke barn for å sikre mangfold.»
Samtidig skal KrF inn i regjeringa til sin gudmor Erna Solberg som kutter i pleiepengeordninga. 

Det er helt utrolig at Kristelig Folkeparti snakker om mangfold når vi vet at det ikke er noe parti og dets religion som har gjort noe mer for å sortere mennesker i hundrevis av år, og i min levetid. Det er ikke mangfold når det skilles mellom syndige og ikke syndige, i verdige og uverdige. Særlig uverdige for de kristne og KrF har vært de ugifte mødrene, for de levde i synd og hadde sex uten å være gift. 

Moderne journalistikk skal bygge på følelser og personlige skjebner. Sånn også for vårt statsfinansierte medium. Det hadde vært mulig, muligens — i alle fall riktigere — å føre denne debatten som KrF ønsker så sterkt — sammen med Senterpartiet — saklig uten å vise fram en person som skal stå som eksempel på at «dere vil drepe sånne som meg». Men å bruke enkeltmennesker på denne måten er både umoralsk og lavmål. Upasssende ville vel være en mer elevert karakteristikk. Men det passer bedre med absolutt motbydelig. For det er det et sånt debattopplegg med å ha et påstått drapsoffer som levende eksempel, er.

Skal NRK fortsette på denne måten med en sånn manglende dømmekraft, sammen med den generelle og svært ukritiske underdanige journalistikken overfor regjering og Storting, kan NRK like godt opphøre som statsfinansiert medium.