søndag 30. oktober 2011

Drammenserne og sjukehuset: Roter det til igjen?

Etter at naboene til Drammen sykehus på slutten av 1990-tallet greidde å overbevise Drammen Høyre om at det var feil å ha «gærningene», de psykiatriske pasientene, gående rundt i nabolaget, blei  det satt en stopper for fornying og utvidelse av Drammen sykehus der det lå. Hensynet til bevaring av hus, noen bedre vedlikeholdt enn andre, blei også brukt. Men så gikk det etterhvert opp for Drammens Høyre-ordfører at å flytte ut den største arbeidsplassen fra kommunen, kanskje ikke var så lurt. Heldigvis satte regjeringa i desember 2010 foten ned for et mammutsjukehus ute på Gullaug i Lier. Alle Buskeruds fylkespolitikere, som hadde hatt Gullaug som sin hovedkampsak i nesten et tiår, aksepterte nederlaget og pekte på Drammen igjen. Etter at Drammen kommune under sin Høyre-ordfører i 2005 la fram at det var mulig å bygge alle bygningene plassert på Gullaug i Drammen, har Vestre Viken likevel bestilt sin egen behovsanalyse, kalt «mulighetsanalyse». Og den forutsetter at flere bygninger rundt dagens sjukehus må rives, både velholdte og ikke velholdte. Det er litt merkelig, men kanskje et spill fra Drammens tidligere rådmann, Fredrik Wisløff, nå administrerende direktør i Vestre Viken,  for å stoppe samlokalisering av somatikk og psykiatri i Drammen, og la Blakstad i Asker være stedet for psykriatrisk behandling i Vestre Viken. Mulighetsanalysen har ført til at naboer har organisert seg igjen, og Drammen Venstre  har våknet opp igjen for sitt lokaliseringsvalg på et tidligere jernbaneverksted i Drammen, og Nedre Eiker som vil ha sjukehuset i sin kommune på et område som i dag er dyrka mark. Derfor skreiv jeg artikkelen «Roter det til igjen?». Innlegget kom på trykk i Drammens Tidende, men sterkt redusert og med litt endra fokus, synes nå jeg. Her er innlegget i sin helhet, der min overskrift var «Roter det til igjen?»:



            
Mulighetsanalysen fra Vestre Viken om sjukehusets plassbehov har gjort det mulig for mange å komme fram igjen med sine preferanser for plassering av sjukehuset. Det kan synes om sjukehussaka igjen er på glid og det er fullt kaos. Jeg håper ikke det. Jeg håper de som tar beslutningene er aktive, og at Venstres og andres utspill bare blir løse slag i lufta.

Jeg må si at jeg forstår ikke realiteten av Vestre Vikens utspill om behovet for et så stort areale, når Drammen kommune tidligere har påvist at hele det samlokaliserte Gullaug kan få plass på tomter kommunen alt disponerer. Hvis det hele ikke er et spill for å få akseptert for at psykiatri plasseres på Blakstad, da. Som DT har nevnt på lederplass.

Det er ingen nødvendighet at psykiatri plasseres sammen med somatikk, som er det viktigste. Det kan være en akseptabel konsesjon til Asker og Bærum at psykiatri legges til Blakstad. Jeg forstår ikke utspillet fra Drammen Ap om nærmest «samlokalisering eller ingen ting». Heldigvis er Drammen Ap i klart mindretall i bystyret.

Store og nødvendige offentlige fellesanlegg som sjukehus lar seg ikke kombinere med at enhver nabo, som ikke en gang vil bo der og vedlikeholde huset sitt, skal settes foran fellesskapets interesser. Boligeierne rundt sjukehuset har i mange nok tiår fått diktere Drammens og Buskeruds interesser, og vil få rundhåndet betalt for boligen sin. Slik som beboerne langs Vestfoldveien da det nye kunstisanlegget ble bygd. Alle tjente på det.

Enkeltindivider kan ikke få overstyre fellesskapets interesser. Så langt håper jeg ikke vi har kommet ennå i markedsliberalistisk diktatur.

.

onsdag 26. oktober 2011

Norge som USAs leiesoldater — og forsvar av «menneskerettigheter» blir argument for krig

« — Norge spiller rollen som USAs leiesoldater verden over», konkluderte Erling Borgen med når spørsmålet om Norges krigsdeltaking blei diskutert på Litteraturhuset mandag 24. oktober, FN-dagen. Det var i møteserien «Norge i verden» at spørsmålet «Hvorfor går Norge til krig?» blei stilt. I diskusjonen deltok  statssekretær Espen Barth Eide, NUPI-forsker Helge Lurås og Erling Borgen, filmmaker med et professorat i samfunnskritisk dokumentarisme ved Høgskolen på Lillehammer. 

Jeg gjengir fra debatten slik jeg husker den. Jeg skreiv ikke ned noen notater.

Eide presiserte at for han, og andre som var ansvarlig for krigsdeltakingene, at diskusjonene om deltakelse i krig var veldig vanskelig og krevende for dem. Det var ikke noe enkelt å gå til krig, påstod han. Han ville også ha fram at det ikke var fire kriger Norge hadde deltatt i, men 34 siden 1999. Og at det var på innstendig ønske fra FNs sikkerhetsråd at Norge deltok i disse krigene.

Lurås (mener jeg det var) slo fast at det var altfor enkelt for Norge å gå til krig, og at nordmenn flest var sterkt uinteressert i krigsspørsmål eller støttet opp om alle krigene, bortsett fra Irak-krigen. At spørsmålet om å gå til krig ikke en gang blir behandla i Stortinget, men bare på grunnlag av telefonsamtaler, taler sitt tydelige språk. Han avviste også i stor grad FN-argumentet til Eide. Det var ikke på grunnlag av FNs selvstendige vurdering at FN vedtok å gå til krig, hevdet Lurås. Men det var stater som ba om tillatelse til å gå til krig med FNs velsignelse til den krigen de hadde starta uansett FNs støtte eller ei.

Lurøy spurte også med utgangspunkt i ordet «forsvar» hva bruk av norske styrker i Afghanistan og Libya hadde med forsvaret av Norge å gjøre. Lurøy mente det ellers var helt galt at noen skulle gripe inn i et annet land for å få satt inn et vennligsinna styre, eventuelt hjelpe én av et lands stridende parter. Han ga slik jeg oppfattet det uttrykk for at det var mye bedre at et folk fikk avfinne seg med en hersker til de klarte å samarbeide om å kvitte seg med han sjøl. Om det var Lurøys ord eller min mening i fortsettelsen av dette, blir resultatet som oftest: Kaos og ubalanse etter slike eksterne inngripender fra fremmede stater. Det er fristende å trekke fram det som noen vil kalle en floskel, men som bør bli en realitet igjen, nemlig: Folkets frigjøring må være dets eget verk!

Det blei også i debatten pekt på at de fleste krigene Norge deltok i under USAs ledelse, først og fremst var ideologisk begrunna kriger.

Borgen trakk fram mer enn bruk av bomber som Norge deltok i. Vi aksepterte at folkerettsstridig fangetransport med fly fikk lande på norsk jord. USA hadde gjennomført 2 000 angrep med dronefly, drevi av sprengstoff produsert av en norsk bedrift på Hurum, opplyste Borgen om.

Et interessant poeng ved Eides argumentasjon, var at han brukte ordet «robust» når han mente bruk av militær innsats i form av tropper og fly som drepte. Altså en bevisst omskriving for å få det hele det å framstå som noe mer harmløst enn de drapene den norske nasjonen står for. Han la ellers stor vekt på å si at avgjørelsen om å delta i krigene var «vanskelig», «satt langt inne» osv. Som en konsesjon til forsamlinga, som han nok forstod ikke var full av krigerske Frp-ere og offiserer, eller verre: krigere av Aps og SVs type. Det var ikke til å misforstå at Eide ville understreke ekstra sterkt at når så vanskelige avveininger lå bak, måtte avgjørelsene om krigsdeltakinga uunngåelig være riktige. Eide unnlot heller ikke å hovere i fornøydhet over at det norske folks tilslutning til krigen i Libya og de andre krigene er så massiv som den faktisk er.

Ellers blei det også reist spørsmål om tilgangen til olja var årsaken til Natos angrep på Libya. Eide mente at olja strømmet i strie strømmer til Europa (og USA?), så det var ikke nødvendig å gå til krig for å få tilgang til Libyas olje. Men som Borgen pekte på, spørsmålet om olje er ikke et spørsmål om oljestrøm, men om fortjeneste (og kontroll?).

Der Lurås ville ha ikke-innblanding som opprettholdt og førte til fred, ble han imøtegått av Eide som viste til at menneskerettighetene nå hadde kommet inn som et argument for utenlandsk intervensjon. Dette er åpenbart et nytt krigsfremmende argument. Helt uavhengig av at enda flere blir drept gjennom intervensjoner enn dem de gikk til krig for å «redde». Menneskerettigheter som intervensjonsargument får ellers tilsynelatende fredelige partier som SV, til å bli et blodig krigshisserparti for intervensjoner i menneskehetens navn. Og ikke minst SVs og venstresidas store romanlesende omland til å bli en blodtørstig gjeng. Litt merkelig da, kanskje, at det bare er når USA vil krig at menneskerettighetene er trua?

Lurås, mener jeg det var, sa at han trodde det ville komme en ebbe i de vestlige intervensjonene på grunn av de økende økonomiske problemene deres nå. Det er i så fall en ganske kraftig tilbakevising av Lenins påstand om at imperialisme betyr krig. Jeg håper at Lurås har rett, men jeg kan ikke forstå at det er mye som tyder på at han vil få rett i dette, dessverre.

lørdag 22. oktober 2011

Drammens Tidende ser verden med Høyres briller

Den politisk høyreorienterte statsviteren Svein Tore Marthinsen fikk i oppdrag å vurdere valgkampdekninga til Drammens Tidende og Romerikes Blad. Hans oppsummering av Drammens Tidende står i dag som kronikk i Drammens Tidende. Samtidig står min oppsummering av Drammens Tidendes valgkampdekning, basert på lederen som samfunnsredaktør Odd Myklebust hadde i avisa si 13. september. Her er min kommentar:
                  



Drammen Høyre fikk 49,6 % oppslutning av de 61,2 % drammenserne som stemte. Nå blir det skattelettelser for de mest velstående og enda flere privatiseringer? Og kommunesammenslåing med tvang der Lier, Røyken og Øvre og Nedre Eiker innlemmes i Stor-Drammen? Jeg tillater meg å tvile på om velgerne i Drammen, og resten av landet, har finlest Høyres program og at det er derfor de har stemt på partiet. Jeg må innrømme at jeg mer tror på at det er en upolitisk popularitetsbølge enn politisk oppslutning om Høyres politiske standpunkter. Uten, selvfølgelig, at min tvil om begrunnelsen til høyrevelgerne kan rokke ved Høyres rett til å gjennomføre sitt program.

Samfunnsredaktør Odd Myklebust skriver i sin kommentar til valgresultatet at avisa hans har «gått kritisk til verks for å finne riper i lakken til det borgerlige styret». Avisa skal ha ros for intensjonen. Men særlig vellykka synes jeg ikke resultatet av den påståtte kritiske gjennomgangen er, ikke minst når en ser på hva DT har skrevet på lederplass.

I sjukehusstriden har DT unnlatt å omtale flere forhold som ikke talte til Høyres fordel. Rett nok er sjukehusstriden en sak som ikke engasjerte drammenserne, et manglende engasjement Drammen er aleine om i Norge. Men hvorfor tok ikke DT på lederplass klarere avstand fra Gullaug, og ville spille en aktiv rolle mot Gullaug og for Drammen?
Og hvorfor gjorde ikke Myklebust mer ut av konflikten mellom Drammens ordfører og den som styrte Drammen Høyres standpunkt i denne saka, Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland? Nyvalgt bystyremedlem Haakon Fossen skrev det slik: «Selv Drammens ordfører klarte å avstå fra det naturlige standpunktet for hans by — behold sykehuset i Drammen!» Også Høyre-ordførerne i Asker og Bærum etterlyste det eksterne sykehusstandpunktet til Drammens Høyre-ordfører. Men ikke DT. For at Myklebust skulle beskytte sin venn Helleland?

Høyre har i forrige periode stått for et politisk standpunkt som DT kunne gjort mer for å bringe ut som en verdenspolitisk sensasjon fra Drammen. Drammen Høyre nektet sine bystyrerepresentanter å skrive under på et opprop om å beholde sjukehuset i Drammen. Begrunnelsen var ikke lojalitetshensyn til Buskerud Høyres kamp for Gullaug. Men Drammen Høyre hevdet at ved å skrive under på et slikt opprop ville underskriverne da bli inhabile ved en bystyrebehandling! Det er jo en verdenspolitisk sensasjon, at politikere blir inhabile hvis de stemmer for det de har sagt de mener! Hvorfor beskyttet DT Høyre mot å omtale dette hårreisende standpunktet?

En annen sak er ansettelsen av en ekstern konsulent for å se på helsesektoren. Kanskje er det ikke galt å be noen utenifra se på om kommunen arbeider effektivt. Men han fikk to årsinntekter på fire måneder. Om konsulenten er glup, så glup at han er verdt alle de millionene, er han ikke. Han er som sine konsulentvenner griskere enn han er nødvendig og dyktig. Slik sløsing med skattebetalernes penger burde Høyre fått tyn for. Det hjelper ikke at Arbeiderpartiet har identisk den samme politikken. Dette var et ran av kommunekassa. Men bruken av konsulent Ingar Pettersen ble forsvart av DTs samfunnsredaktør på lederplass.

Jeg har sett på Facebook at minst to sentrale Høyrepolitikere har vært rasende på DT fordi avisa har tillatt seg å omtale noe disse ikke likte. Men grunnen til at DT har mislyktes i å finne Høyres «riper i lakken», skyldtes rett og slett at DT ser på verden med Høyres øyne. Helt naturlig for en kristen markedsliberalistisk avis.

onsdag 12. oktober 2011

Testamenttolking av Nobelprisen: Jus eller politikk?

I diskusjonen rundt hvordan en skal forstå Nobels testament, og dermed vilje, har Nobelkomiteen svart på kritikken med å snakke om politiske vurderinger og å følge med tida. Men er det egentlig en motsetning?

Reint juridisk må det være hevet over tvil at Nobels formulering «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser» ikke tilsier at prisen skal tildeles sanitetspersonell, treplantere og de som lager filmer om viktige emner. For det er klart i strid med en juridisk eksklusiv testamenttolking som Ragnar Knophs: «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse». Men jeg kan heller ikke forstå at det skal være mulig å bruke et dagsaktuelt politisk skjønn for å forsvare komiteens syn på Nobels hensikter. For Nobels formuleringer i sitt testament kan jo ikke forståes på annen måte enn som et — sterkt — politisk ønske. Dette bekreftes også av hans synspunkter han sjøl framførte skriftlig og muntlig. Nobel var rett og slett mot krig, og det ønsket framførte han til og med før de to verdenskrigene som slaktet ned millioner av mennesker. En viktig forutsetning for å hindre krig er jo nettopp å sørge for «afskaffande eller minskning af stående armeer».

Få pristildelinger har oppfylt Nobels ønske. Og med et økende antall kriger de siste tiåra, og med eksistensen av alle ødeleggelsesvåpen nå, er Nobels klare uttrykte ønske viktigere å tilgodese nå enn noen gang før. Å arbeide mot regimer som vestlige stater ikke liker, men med fredelige midler, er vanskelig å forstå kan passe med Nobels testamente.

Det er imidlertid ikke slik at mange av dem som har fått tildelt Nobelkomiteens pris, ikke fortjener en heder for sin innsats. For eksempel Sør-Afrikas tidligere president de Klerk for å gi opp apartheidregimet uten å kjempe til siste hvite mann for å opprettholde det. Tross sine tidligere forbrytelser. Faktisk også USAs tidligere utenriksminister Kissinger, for å ha kasta kortene før alle vietnamesere var drept — hvis det var det han gjorde det, da. Og mineryddere, og andre som deler ut mat og medisiner. Alt sammen viktig og fortjenstfullt arbeid. Viktig lindrende veldedighet. Men det var ikke noe av dette Nobel tenkte på, og som han ønsket i sitt testamente at hans formue skulle brukes til å belønne. Nobels formål med sin pris er ikke til å misforstå verken med en politisk eller en juridisk tolking av testamentet. Men Nobelkomiteens medlemmer er jo uenig i Nobels politiske mål, slik det politiske Norge også er. De har gjort prisen til et politisk verktøy for vestlige interesser. Det er hovedpoenget, ikke hvordan Nobels vilje bortforklares.

fredag 7. oktober 2011

Vestens Jaglandpris

En forkortet utgave av dette innlegget står i dag på trykk i Klassekampen, og i Drammens Tidende 8. oktober: 
Alfred Nobel døde bare 63 år gammel, og ønsket at hans formue skulle brukes til beste for verdens folk. Derfor skulle priser brukes til vitenskapens fremme. Ikke minst viktig var det for Nobel å gi en pris for arbeid for fred og nedrustning.

Om fredsprisen skrev Nobel at den skulle gå til: «…den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.» Faktisk står det slik: forbrødring og avskaffing og minsking av stående armeer. — Er det derfor Kissinger, Begin, Peres, Gore og Obama har fått prisen?

Fredrik Heffermehl, tidligere leder i Norges Fredsråd, har gått nærmere inn på de juridiske og politiske forholda til Nobels fredspris gjennom boka «Nobels vilje» fra 2008. Han har gått gjennom prisutdelingene og påstått at en rekke personer og organisasjoner har fått prisen i strid med Nobels testament. Faktisk 48 av 118 priser, hevder Heffermehl. Prisenes relevans har sunket sterkt med åra, med 1945 som et viktig skille, påviser han. Nobelkomiteen har drøfta Heffermehls innvendinger på hans forespørsel. Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, skreiv i en epost til Heffermehl 17.06.2008 at komiteen slo fast at alle komiteer siden 1901 har tolka testamentet annerledes enn Heffermehl.

Men kan testamentet omtolkes? Tolking av testament er et juridisk fagområde. Heffermehl viser til at en av Norges mest anerkjente jurister, Ragnar Knoph, i 1930 skreiv at tolkinga av testament skal være subjektiv og individuell. Det som teller er «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse» (Knophs egne uthevinger). Knophs tolking er bekrefta av professor Peter Lødrup i dennes lærebok «Arverett» fra 1995. Det er derfor ingen grunn til å gå bort fra den opprinnelige målformuleringa til Nobel med begrunnelsen at «nå er det andre tider». Faktisk skulle Nobels ord «avskaffing og minsking av stående armeer» være enda viktigere i dag med det enorme ødeleggelsespotensialet som nå finnes.

Humanitære organisasjoner som Røde Kors, er ikke det gode kandidater? Det er ikke det at de ikke gjør noe godt. De lindrer krigslidelsene, mens det Nobel var ute etter, var å hindre krig og arbeide for nedrustning. Og det gjør ikke de som bandasjerer, planter trær eller lager filmer om klimautviklingen.

Verden sett med vestlige øyne består av enkelte onde enkeltpersoner som hindrer ytringsfrihet og ukontrollert internasjonal markedsøkonomi. Dette vulgære og kunnskapsløse verdensbildet har kyniske statsledere har fått gjennomslag for i Vesten, ikke minst i Norge. Blant eliten, og med stor folkelig oppslutning. Fjernes bare Saddam, Omar i Afghanistan, Bin laden, Gaddaffi og Hugo Chaves, så blir verden mye bedre, er den nye doktrinen. I følge Der Spiegel nr 24/2011 var 2. verdenskrig dominert av et personlig motsetningsforhold mellom Hitler og Stalin! Den vestlige elitens verdensbilde er åpenbart også Jaglands verdensbilde. Men han har et eget markeringsbehov som en verdensfrelser, noe som de øvrige komitemedlemmene ikke korrigerer han i.

«Kinas fengsling av fredsaktivisten Liu Xiabo var en utløsende årsak til at vi valgte å gi han fredsprisen», sa Jagland om fjorårets pris. Og la til: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Begge utsagn er fullstendig irrelevante i forhold til Nobels testamente. Hvilken krig deltok Kina i som Liu forhindret eller stanset? Liu Xiabo er mer en ekstrem markedsliberalist enn fredsaktivist. Jaglands ønskekandidater generelt er EU og Nato. Nå er kanskje det lite legitime Sikkerhetsrådet som i år åpna for Frankrikes og Storbritannias lenge planlagte krig for å avsette Gaddafi og overta landets oljeressurser, en hovedkandidat? Fordi FN initierte kriger? Men komiteen kan velge han som katalyserte opprøret i Midt-Østen som ville kommet likevel. Eller Jens Stoltenberg for hans uærlige «Vi skal møte terror med mer demokrati».

Verdens ledere bruker i disse dager mesteparten av sin tid, forgjeves, på de økonomiske problemene som er skapt av finansaktørene med statsledernes tillatelse. Samfunnsstyring av økonomien, er en viktig fredsfaktor. Strategisk viktig for framtidig fred, og viktigere enn å bekjempe de «onde» enkeltpersonene, er å forholde seg til de klare tegnene på et dramatisk kommende maktskifte i verden. Der USAs mister sin supermaktkontroll i verden til Kina. Kina bygger samfunnet, mens USA river ned sitt. Kina kjøper opp verdens råvareressurser, også de som trenges til framtidig datateknologi. I ly av disse lite omtalte endringene skjer det en enorm opprusting. Få verdensmakter har gitt fra seg sitt verdensherredømme frivillig, og det er ingen grunn til å tro at det kristenfundamentalistiske USA vil gjøre det heller. Snarere tvert imot. Med sine enorme militærressurser, og en befolkning som ikke har noen erfaring med krig på sitt territorium siden 1865, er det å frykte at USA vil tømme atombombelageret sitt under mottoet «Heller død, enn gul.». Den eller de som kan bidra til at USAs påbegynte fall ikke ender i en verdenskrig, fortjener en fredspris.

En kandidat som peker seg ut, er vår egen Johan Galtung. Han har gått i spissen for å etablere faget fredsforsking og dermed systematisere de faktorene som peker i retning av fred, og de som peker i retning av krig. I mange tiår. Han har drevet konkret fredsmekling over hele verden. Men han har ikke hatt som utgangspunkt en «Pax Americana», fred på USAs vilkår. For da blir det ikke fred særlig lenge. Galtung er kritisk til USA, og er forhatt i den norske politiske miljøet. I sin tid også av AKP.

Det er kanskje ikke noen siden Nobels død som bedre oppfyller de handlinger Nobel ville belønne, enn nettopp Galtung. Men, mens det fjollete forsøket på å oppdra og belære Kinas ledere omtales som «modig og tøft», er det å provosere Vesten og det politiske Norge mindre enn utenkelig. Jagland vil ikke bare logre, han ber også om kjærlig klapp av sin herre for å ha gitt han Vestens krigspris.


søndag 2. oktober 2011

Kolberg kan ikke knekke Frp-koden. Ap har mer enn nok med sin egen manglende massemobilisering.

Martin Kolberg, Aps tidligere generalsekretær og nå parlamentarisk nestleder for Ap på Stortinget, breier seg i Klassekampen 28. september om at Frp-koden nå er knekt og at Frp har begynt på nedgangen. Årsaken skal i følge Kolberg være at partiet er avslørt som uansvarlig på økonomi og innvandring, særlig som følge av et økt politisk press fra Arbeiderpartiet.

På denne måten framhever Kolberg ikke bare Frps nederlag, men også Aps politiske seier. Og avviser påstandene fra Magnus Marsdal i boka Frp-koden om at Ap snakker for lite om klassekamp og økonomiske spørsmål.

Min konklusjon: Arbeiderpartiet er et eliteparti uten kontakt med vanlige folk og deres interesser. Det klareste eksemplet på det er den lave valgdeltakelsen i Oslo øst, som Ap, tross terroraksjonen, og sin lovte massemobilisering, ikke klarte å gjøre noe med det. Jeg mener årsaken er klar: de ikke forstår vanlige folk. Det er forståelig, fordi Ap trekker til seg velutdanna og rike karrierister, og blei i Oslo leda av ei vestkantdame gift med en av Norges mektigste konsernledere. I Buskerud ser Martin Kolberg Senterpartiets Per Olaf Lundteigen som den viktigste politikeren å angripe – fordi Lundteigen forsvarer folks helsetilbud mot helseforetakenes, og regjeringas, helsenedskjæringer. Ap har ikke løst «Frp-koden». Ap-ledelsen har mer enn nok med å løse sin egen «kode».


Er Frp alt blitt et varig 10 %-parti eller mindre?
Det er et faktum at Frp mange steder blei halvert i oppslutning i forhold til tidligere valg og oppslutninga på landsbasis. Verken Birkedal-saka eller terroraksjonen var gode saker for Frp. Både med tanke på å få oppslutning blant velgerne, og kanskje viktigere med tanke på partimedlemmenes glød i valgkampen. Argumentasjonen mot innvandring og islam slik vestkant-«Gjedda», Oslo Frps leder Christian Tybring-Gjedde formulerte den, var ikke like enkel å ta i bruk etter 22. juli.
Men Kolberg er nok litt vel kjapp med å konstatere Frp som et 10 %-parti og under det for lang tid framover. Kolbergs påstander er  ikke dokumentert ut over hans påstander. Det er verken grunn til å kunne fastslå at Frps tilbakegang er varig på lang sikt, eller at det er dokumentert med sannsynlighet eller fakta at tilbakegangen skyldes Arbeiderpartiets politiske innsats.

Kolbergs kamp mot lokalbefolkning som vil bevare sjukehustilbudet
La oss se på to eksempler på Arbeiderpartiets politikk.
Martin Kolberg representerer Buskerud Arbeiderparti på Stortinget som Buskerud Aps fremste stortingsrepresentant. En jobb han fikk for lang og tro sentral partitjeneste. Han kom sentralt fra uten lokal politisk forankring og rett inn på stortingslista. De lokale politikerne blei skyvi nedover på lista. Det første Kolberg uttalte seg om i Buskerud, var at han ikke ville prioritere fylkets saker foran nasjonale spørsmål. Han ville bli rikspolitiker som skulle ta seg av helhetshensyn, og ikke bli en lokalpolitisk talsmann. Som eksempel på det nevnte han at han ikke ville sette flytting av Drammen sjukehus til Gullaug foran det å arbeide for at Sarpsborg/Fredrikstad skulle få nytt sjukehus. Østfolds nye sjukehus stod først i køen nå og hadde størst behov, var Kolbergs første Buskerud-utspill. Den kommentaren måtte imidlertid Kolberg raskt gjøre tilbaketog på. Alle Buskeruds fylkespartier ånda og levde for å flytte sjukehuset ut av Drammen by og bygge et mammutsjukehus ti km borte på ei gammel dynamittomt. Ikke minst for å kompensere for tapet av hovedflyplass på Hurum og skaffe økonomisk liv i en død del av Buskeruds fylke. Bare Drammens Høyre-ordfører og noen få politikere i Drammen var imot planene, men det var bare i det stille. Martin Kolberg måtte gjøre jobben som lokal murbrekker for Gullaug. Kampen for Gullaug endte imidlertid med et knusende nederlag for Kolberg (og Høyres leder Erna Solberg). Tidlig 3. desember 2010 blei Kolberg innkalt til statsministerens kontor og fikk beskjed, ikke av statsministeren, men av hans stabssjef, om at buskerudpolitikernes viktigste kampsak siden kampen for å få hovedflyplassen til Hurum, var avvist.

Kolberg, rasende mot Lundteigen som forsvarte folks interesser
Interessant er det å merke seg at i denne sjukehusstriden, først om Gullaug, og seinere særlig om lokalsjukehusene på Ringerike og Kongsberg, har Kolberg lagt an en særlig aggressiv og uforsonlig stil mot Senterpartiets stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen. Lundteigen har gått mot Gullaug for å forsvare lokalsjukehusa, og har tatt politiske grasrotinitiativ både på Ringerike og Kongsberg mot svekking av helsetilbuda her. Dette har provosert Kolberg svært sterkt, som har brukt argumenter mot og karakteristikker av Lundteigen som han neppe ville brukt mot noen Frp-er. Og det i en svært opphissa og aggressiv form. Kolbergs stil er ett moment. Viktigere er at Kolberg i alle disse spørsmåla har representert folkefjerne og pengetellende byråkrater mens han rakker ned på talsmannen for de lokale folkelige interessene, Per Olaf Lundteigen. 

Den lave valgdeltakinga i Oslo øst — et tegn på Aps manglende kontakt med folk
Elgtesten på Ap kontakt med vanlige folk og evne til å mobilisere dem, er oppslutninga og valgdeltakinga i Groruddalen. I Oslo sett under ett var valgdeltakinga på 65 %.   I de fire bydelene i Groruddalen, Stovner, Grorud, Bjerke og Alna var valgdeltakinga på 55 %. Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene hadde henholdsvis 55, 53 og 58 % oppslutning. Valgoppslutninga følger klart boligtypen i Oslo, jo flere eneboliger i en bydel, jo høyere valgdeltaking. Forholdet mellom eneboliger og blokker er bare en annen måte å måle økonomisk og sosial inntekt på.
Målt ut fra en valgdeltaking på 100 %, satt 44 870 velgere fra de fire bydelene i Groruddalen hjemme. Målt i forhold til valgdeltakinga på vestkanten, 70 %, satt 12 237 velgere hjemme i Groruddalen. I de fire bydelene fikk faktisk Ap en oppslutning fra 42 % til ca 50 % i tre av bydelene. Med samme oppslutning blant hjemmesitterne som i valget i disse bydelene, og med samme valgdeltaking, ville Ap i hele Oslo fått bare ca 1000 stemmer færre enn Høyre.
Poenget er ikke å spekulere i konsekvensene for et politisk skifte (?) i Oslo av den lave valgdeltakinga, men å peke på den manglende evnen Ap har til å mobilisere velgere blant dem som skulle være deres kjernevelgere og viktigste støttespillere. Ap kan ikke mobilisere fordi de daglig ikke omgås vanlige folk og kjenner deres problemer, men sitter på kontorer med høye lønninger og tenker på mer interessante verv, eller hvilken mulighet deres nåværende politiske verv kan gi dem til å få enda mektigere og høyere lønna stillinger i offentlig eller privat organisasjonsliv.

På grunnlag av Kolbergs egen kamp mot lokalbefolkninga som kjemper for å beholde sine lokalsjukehus, og Aps manglende kontakt med lokalbefolkninga i Oslo øst, kan en ikke si at Ap har løst «Frp-koden». Ap-ledelsen har mer enn nok med å løse sin egen «kode».