torsdag 22. desember 2011

Kampen om diagnosen, skjuler kampen om å kneble debatten


Diagnosen som de rettsmedisinsk oppnevnte sakkyndige har gitt Anders Behring Breivik har engasjert mange politisk interesserte mennesker og mange fagpersoner av ulikt slag, og er en viktig sak i det offentlige ordskiftet. Det er det jo sjelden at en slik psykiatrisk diagnose i forbindelse med en rettssak får. Det har ikke bare med denne sakas uhyggelige gjerninger å gjøre.

Kampen om Breiviks diagnose skjuler kampen om hvilke standpunkter som skal kunne aksepteres i det offentlige rom og er egentlig en kamp om å kneble debatten. Den foreløpig gjeldende diagnosen egner seg ikke like godt i det forenklete politiske felttoget som mange nå hadde sett foran seg. Nemlig at enhver kritikk av innvandring og muslimer, og ikke bare slike argumenter som Breiviks ekstreme og åpenbart feilaktige, skal kunne kriminaliseres med å si at handlinger som Breiviks lett kan bli konsekvensen av slike meninger. Eivind Trædals «søppelkronikk» er et varsel på hvordan mange ser en ønsket framtid foran seg. AUFs leder Eskil Pedersen har jo også stilt krav om «ansvar» for ytringer — standardargumentet til statsledere som forsvarer manglende formell ytringsfrihet.

Når det er sagt, må også jeg, som ikke har noen form for medisinsk kunnskap, si at det er merkelig at Breivik kan karakteriseres som ikke tilregnelig og at han er psykotisk, så bevisst handlingsorientert han har vist seg å være over lengre tid. Jeg er uansett imot å diagnostisere politiske standpunkter, spesielt mindretallsstandpunkter og det som et flertall vil karakterisere som «ekstreme» politiske standpunkter. Breiviks politiske standpunkter er åpenbart ikke et uttrykk for noen medisinsk sjukdom; de er til dels godt etablerte politiske standpunkter i Europa, i USA og vel også her i landet.

En annen side ved det politiske engasjementet rundt diagnosen av Breivik, er kravene om straks å endre rettsprosedyrene under denne saka. Det er jo ganske utrolig at slike krav kommer fram under en rettssak fra folk som ellers må antas å akseptere rettsstatens prinsipper. Historiker og seniorforsker ved Holokost-senteret, Terje Emberland  kom jo med et krav i NRK Nyhetene i går om en helt annerledes kommisjon med historisk sakkyndige i denne saka som en korreksjon til de medisinsk sakkyndige. Han kan ikke ha lært mye av det emnet han skal være ekspert på.

Interessant er det også å merke seg at NRK i går kunne melde om at det gikk i retning av at rettspsykiaternes vurdering ble underkjent av den rettsmedisinske kommisjonen. Men så var altså innstillinga alt levert, og den hadde ingen vesentlige innvendinger! Det var en skuffet og irritert leder av NRKs 22. juli-redaksjon som måtte konstatere det i dag morges. 

fredag 16. desember 2011

Opprett komite for Munch-museet på Tøyen — nå!

Oslo bystyres vedtak om å skrinlegge Lambda for å utrede Nasjonalmuseet og nytt bygg på Tøyen var gledelig og imponerende. Personlig er jeg imponert av at Arbeiderpartiets gruppe stod fast om å stemme mot Lambda. Jeg har bare lest Bjørnar Moxnes sitt innlegg i bystyret, men det er etter min mening presist og godt.

Men som mange peker på, ikke minst i lederen i Dagens Næringsliv i dag, er flertallet mot Lambda usikkert.  Hvis Carl I. Hagen og Frp fastholder at det viktigste er å få det billigste alternativet, kan også Frp igjen stemme for Lambda. Eller Frp kan bli kjøpt opp, det vil si få et annet politisk gode, som å få trikken lagt ned eller gratis parkering i sentrum. Å stemme avholdende, og slik indirekte støtte Lambda, kan jeg heller ikke se at er forbudt etter kommunelovens § 35.

Ikke bare den såkalte kultureliten, som har vist seg fra en sjeldent arrogant og frastøtelig side i spørsmålet om Lambda, men også Ap i regjering må antas å være for Lambda. Utbygging på Tøyen var vedtatt enstemmig i bystyret i 2005, men så blei det i et kuppliknende topplansvedtak mellom regjeringa og Oslo kommune vedtatt flytting av museet til Bjørvika bak bystyrets rygg. Regjeringa er helt åpenbart for Lambda. Som Dagens Næringsliv triumferende påpeker i dag på lederplass: «Tausheten fra kulturminister Anniken Huitfeldt og hennes forgjenger Trond Giske (som initierte Bjørvika-prosjektet sammen med daværende byrådsleder Erling Lae) er øredøvende.»

Det er i grunnen uforståelig at Trond Giske, som så betydningen av å legge rockemuseet til Trondheim og ikke til Oslo, ikke skal forstå verken symbolhandlinga av å legge Munch-museet til Munchs egen bydel og til Oslo øst, og den sosiale betydninga av å heve statusen til arbeiderklassedelen av den sterkt klassedelte hovedstaden vår. I grunnen like uforståelig som at Senterpartiets leder Anne Enger (Lahnstein) som kulturminister forstod så lite av viktigheten av lokalisering at hun kjempa en knallhard kamp for å legge Operaen til Vestbanen. Hun tapte, og Giske bør også tape.

DN forliter seg på at kultureliten sammen med den rødgrønne regjeringa skal knekke motstanden mot Lambda gjennom aktivt mediearbeid. Vi har alt sett hvordan de fullstendig har kontrollert og styrt både Dagsnytt 18, Dagsrevyen og Debatten, og statsstøttesluket Dagsavisen også. Vil NRK fortsette å la seg bruke i kampen for Lambda? Heller ikke er det lett når vi veit at det foruten Lambda-arkitekt Giske sitter to høyreorienterte vestkantgutter i Stoltenberg og Støre i den Ap-kontrollerte regjeringa.

Derfor trengs det nå en kraftfull offensiv for Tøyen, med kløkt. Det bør være både massemobilisering og lobbyvirksomhet overfor regjeringa for å få den til å snu og til å ta et klart standpunkt for Tøyen. Alle som føler seg kallet bør komme sammen for å få til et planmessig arbeid for Tøyen. Det blir krevende — men helt riktig og nødvendig.

Tidligere kinosjef og bystyrerepresentant for Høyre, Ingeborg Moræus Hanssen, går inn for Tøyen. Kåre Willoch er også for Tøyen, iflg Klassekampen. I en NRK-opptreden nevnte Libe Rieber-Mohn også nærheten til den nye Ensjøbyen som et argument for å beholde dagens plassering. Kanskje kan derfor både OBOS og Johan H. Andresen jr i Ferd  tas med i arbeidet for Tøyen?

Hvem tar initiativet til en samling for koordinering av arbeidet for Munch-museet på Tøyen?

tirsdag 13. desember 2011

Twitter-diskusjon om mitt refuserte Dagblad-innlegg


Jeg skreiv en kommentar til Marie Simonsens artikkel i Dagbladet om «De fortapte menn. De frykter ikke bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling»,   om anti-feminismen og kvinnefiendtligheten hos de fleste islammotstandere på ytre høyre. Artikkelen blei refusert. Jeg aksepterte det. Men jeg la kommentaren min ut på bloggen min 27.08.11, og nevnte innledningsvis at den var refusert av Dagbladet.

Dette førte til en replikkveksling på twitter, der signaturen @willJens refererte til den. Twitterdiskusjonen om refusjonen ble gjentatt sist helg der til og med Simonsen sjøl var med og karakteriserte min artikkel for å forsvare refusjonen («svevende var svakt sagt», skrev hun om den).

Det er selvfølgelig interessant å bli sentrum for så stor oppmerksomhet blant så mange betydelige offentlige personer. Men jeg ikke har bedt om ny vurdering av artikkelen eller på annen måte klagd på at den ikke ble trykt bortsett fra å opplyse om det. Jeg har heller ikke problemer med å se at den kunne vært bedre og klarere. Jeg skriver noe, og ikke alt er like vellykka, verken i disposisjon eller innhold. Jeg ser også når jeg går gjennom mine egne utkast, at utkastet er svært dårlig. At noen innlegg kommer så langt som til bloggen eller at jeg ber om å få dem trykt uten at de har en god kvalitet, er derfor ikke usannsynlig.

Men sett bort fra det så er det jo ikke sånn at artikler og innlegg bare blir trykt etter i hvilken grad de er gode. «God» om artikkel er jo en subjektiv vurdering. Minst like viktig som innholdet, budskapet, er hvem som skriver. I Dagbladet er det ekstra viktig, og særlig er det viktig å representere en organisasjon. Ellers mener Dagbladet som andre avisredaksjoner at det er viktig å opplyse om skribentens skattekommune for de andre leserne.

Marie Simonsen karakteriserte de fortapte menn på en helt presis måte — når det gjaldt deres holdning til kvinner og kvinners rolle i samfunnet. Men det er også mer som karakteriserer dem. Mitt poeng som jeg prøvde å få fram var hva kan vi gjøre for å få dem med i samfunnet. Det synes jeg faktisk er viktigere enn å konstatere deres fortapthet.

onsdag 7. desember 2011

Har Ueland rett i at lyntog er luftslott?

Ja, dessverre, alt tyder på det. Tidligere (og avsatt) NSB-direktør Åsmund Ueland hevda nemlig 5. desember at utredningene om satsinga på lyntog (høyhastighetstog) mellom Oslo og Stavanger, Bergen og Trondheim, bare er luftslott. Ueland begrunner det med de manglende vedtaka om dobbeltspor i trianglet Skien-Lillehammer-Halden. Når slike svært nødvendige tiltak for pendlerne der 80 % av Norges befolkning bor, ikke er i nærheten av å realiseres, er det vanskelig å avvise Ueland når høyhastighetstoga skal koste 300 milliarder å bygge.


Dagen etter tok jeg tog mellom Lillehammer og Oslo. Linja til Lillehammer blei åpna i 1894, og følger de samme spora i dag, reine slalåmlinja. Toget er egentlig et humpetog der du kastes fra side til side og opp og ned på setet. Noe som kan forklares med tele i skinnegangen? For jeg har ikke merka det før. Ikke før ved Eidsvoll ble kvaliteten bedre, en strekning Ueland som NSB-sjef skal ha bygd uten Stortingets tillatelse. Et godt tiltak, i så fall!


Jeg vil legge fram et annet argument som kan støtte opp om Uelands påstand om luftslott: Hvorfor satse så mye på tog når tilrettelegging av firefeltsveger i det samme trianglet helt tydelig er regjeringas prioritering? Jeg mener det blir rein sløsing å satse på tog, sjøl tog som ikke går raskere enn 200 km/t, når en tenker på hvor mye toglinjene koster, og hvor få som reiser med tog i forhold til dem som tar bil. Tilrettelegging for tog blir relativt sett mye dyrere, da. Riktignok er det mer miljøvennlig, men hvem tenker på det nå? Det er i så fall bare ett argument for togutbygging; det kan muligens bli et satsingsområde i framtida. Og kanskje litt flaut å legge ned jernbanen i Norge. Politisk mulig er det heller neppe? 


Er det ikke like greit å si at skal du reise fra Oslo til Lillehammer, får du ta bil? Og vil du ikke bruke bil, skal du da  kunne kreve av skattepenga at du skal kunne reise med tog? Ingen sier dette høyt foreløpig. Men det må da være slik beslutningstakerne tenker om samferdselspolitikk, for samferdselsminister Kleppa nevner tog og vegutbygging som to sider av samme sak når hun skal forsvare seg mot kritikk fra Frp og Høyre om manglende vegutbygging. 


Under siste kommunevalg kom statsminister Stoltenberg på tv ut med en garanti til Asker og Bærum om 6 eller 8 felt på motorvegen inn mot Oslo. Så kan mange derfra slippe å reise kollektivt inn til Oslo. Og det er ikke småbarnsforeldre som «slipper» å ta tog, Stoltenberg!  Men hvordan mener Stoltenberg at alle de nye privatbilene hver dag vestfra skal få plass på gatene i Oslo mellom busser, trikker, gående, syklende og alle de andre bilene som er der fra før? Og hvor skal de parkere?


Når Stoltenberg er så ivrig på å legge til rette for mer bilkjøring inn til Oslo for arbeidsreiser, der kollektivtrafikken er best og har de beste forutsetningene, hvordan skal en da tro at han i det hele tatt skulle ofre lyntog en eneste tanke eller krone? 

lørdag 3. desember 2011

Følgen av Breiviks diagnose: Et tapt argument


Så erklærte de oppnevnte rettspsykiaterne Anders Behring Breivik som en sjuk person med diagnosen paranoid schizofreni. Mer enn det var uventa, ble det et politisk sjokk, og aller mest: et politisk tap. Det «anti-rasistiske» Norge er i sjokk. De har basert mye av sin argumentasjon for ubegrensa innvandring og aksept av og gjeninnføring av nedkjempa religiøse skikker på at «Islamofobi betyr massedrap» eller «Rasisme ender i massedrap». Det er en behagelig debatteknikk. I følge Rødts «rasismeprogram», er det rasisme å sende tilbake avviste innvandrere og avviste asylsøkere. Det rammer jo sterkt Ap og regjeringa inkludert SV, i og med at det er nettopp det regjeringa gjør.

Det er noen som tror på åpenbart uriktige ideer som at enhver muslim er i Europa som soldat for å islamisere Europa med vold. Sentrale politikere fra Frp støtter opp om slike gruppediskriminerende argumenter, mens de omfavner reaksjonære kristne. Men det er ikke dermed sagt at de går rundt og skyter folk, har oppfordret til det eller har den minste skyld for Breiviks avskyelige handlinger. Tenk om en annen paranoid schizofren person hadde gått løs på finanselitens klakører på Økonomisk institutt på Blindern, på ledelsen i Finansdepartementet og i Noregs Bank, og skutt og drept flere titalls av dem med begrunnelsen at disse arbeidet mot folkets økonomiske interesser og motarbeidet en nødvendig sosialistisk revolusjon. Begrunnelsen er jo helt korrekt. Men skulle en da gjøre sosialistiske partier og sosialistiske agitatorer medansvarlige for denne syke mannens drap?

Nei. Kampen for ubegrensa innvandring og for gjeninnføring av religiøse diskriminerende skikker må nå føres uten at en kan påstå at de som er uenig står for massedrap. Det er en mye vanskeligere oppgave. Heldigvis.

mandag 21. november 2011

Noen har lært.....Kasta seg i døden før, tar over statstyringa nå

Under krakket i New York i 1929 kasta mange i finanseliten seg ut fra skyskraperne og i døden. De hadde tapt alt og hadde ingen framtid lenger. Dagens finanselite har også satsa feil og tapt. Tilsynelatende. Men de har lært. De kaster ikke seg ikke i døden, i stedet tvinger de den ene staten etter den andre i kne, for å redde hver krone de i sin grådighet og mislykte dristighet frykter å tape. En mye lurere, og dessverre mer vellykka strategi. 

Torsdag skreiv norske aviser at franske statsobligasjoner blei angripi av de internasjonale finanskapitalistene. Samme dag skreiv østerrikske aviser at finansaktørene «angrep» østerrikske statsobligasjoner, og at landets topp kredittvurdering var trua. Regjeringa i Wien diskuterer intenst i tidsnød hvilke sosiale nedskjæringer som skal vedtas for å redde landets kredittvurdering og beholde spekulantenes gunst.

Hvilke europeiske stater kan holde seg unna angrepene? Som sjefsøkonom Steinar Juel sier i Aftenposten  17.11.11 om utviklinga i eurosonen, det er som en flom. Først tar den de små husa, før den kommer og river byene med seg. Først nærmest umerkelig om Irland, så mye langvarig ståk om Hellas og så enda mer om Italia. Spania var problemet på tirsdag, så Frankrike og Østerrike torsdag. Hvem slipper unna?

Kampen dreier seg selvfølgelig om hvem som skal ta tapet. Finansfolka kaster seg ikke lenger i døden, men tviholder på de nettbaserte høye og oppskrudde papirverdiene sine. I motsetning til i 1929 har de overtatt kontrollen over politikerne i USA og Europa og gjort dem til sine umælende nikkedukker.

Finanspolitikerne er i stand til å diktere politikerne hvilke lover som skal gjelde for finanstransaksjoner, og om forholdet mellom produksjon av konkrete verdier (industri) og finanser. Statene med sine regjeringer står maktesløse, tross sine enorme militære ressurser. Det er utenkelig for dem å sette makt bak sin egen befolknings behov. De har ikke problemer med å tape mot «markedets» renteforhøyelser. De kappes i stedet om å tilfredsstille markedet på bekostning av sine velgere. Mens politikken på 1930-tallet var å øke etterspørselen ved å gi folk penger for å få den øknomiske sirkulasjonen i gang (keynsianisme), er den udiskutable politikken i dag å inndra kjøpekraft gjennom sosiale nedskjæringer og lavere lønninger. Med en uunngåelig skjerping av krisa som resultat. Men som finansspekulantene har lært, det er bare å knekke til, så viker all motsrand unna.

Noen har klart å lære noe det siste mer enn halve århundret. Er vi ingen andre som har lært?

tirsdag 8. november 2011

Berlusconi går — men skal internasjonale aksjespekulanter bestemme det? «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».



Dette innlegget står på trykk i Klassekampen 10. november 2011:


Det er mange radikale mennesker som fryder seg over at Berlusconi endelig har meldt sin avgang – i Italia og ellers i Europa. Begrunnelsen er reell nok, han har mista flertallet sitt i den italienske nasjonalforsamlinga, oppgir han sjøl. Berlusconi er en sjelden frastøtelig markedsliberalistisk politiker. Jeg kan ikke forstå at det taler det italienske folket til ære at de har sørga for at han har blitt valgt og gjenvalgt i valg etter valg. Egentlig i samsvar med   mange italieneres historiske politiske valg.

Men sett bort fra det: Det politiske Italia er blitt utsatt for et sterkt internasjonalt press for at han skal gå av. Ikke av den internasjonale straffedomstolen eller såkalte menneskerettighetsdomstoler. Men fra internasjonale finans- og aksjespekulanter som presser italienerne med skyhøye renter på statsobligasjoner hvis ikke Berlusconi går av. Jeg vil heller se på det som bedre at italienerne får ha idioten Berlusconi hvis det er det de ønsker, enn at internasjonale grådige spekulanter skal bestemme hvem som skal være deres statsminister.

Å hylle avgangen til Berlusconi i dag, er derfor også å hylle den udemokratiske retten for finansspekulanter til å styre verden som de vil. Få dager etter at de samme spekulantene tvang Hellas´ statsminister Papandreou til å gå av, lykkes de nå med den andre palassrevolusjonen.

Det er også grunn til å minne om at den økonomiske situasjonen i Italia ikke er så ille, jf Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i dag. Gjelda er bare på 118 % av statsbudsjettet, og landet har siden begynnelsen av 1990-tallet levert overskuddsbudsjetter før renteutgifter – bortsett fra i 2008. Problemet for italienerne er lav vekst årlig, på 0,75 % i året, «godt under EU-snittet», iflg Wiedswang.

Avsettinga av Berlusconi og Papandreuo minner om våre nasjonale kapitalister som i 1927 tvang regjeringa Chr. Hornsrud til å gå av.

Hvem er det som vil kalle dette demokratisk? Bare sosialisthaterne? Vi kan omskrive statsviteren Stein Rokkans kjente tese «Stemmer teller, men ressurser avgjør» til: «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

søndag 6. november 2011

«Demokrati er bra — men folkeavstemninger er en trussel!»

Da daværende statsminister Papandreou om kvelden den 31. oktober sa at han ville ha en gresk folkeavstemning av «hjelpepakkas» innhold skreik «alle» opp, EUs toppledere og deres kor journalistene. Med et unntak for Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv som mente det kunne være lurt å få det greske folkets støtte til det som kalles «reformer». «Reformer», som ikke er annet enn nedskjæringer av sosiale ytelser og «inndragning av kjøpekraft», for å bruke et begrep som banker, samfunnsøkonomer og politikere burde forstå. Mathiassen skriver: «I de internasjonale finansmarkedene er det en massiv motstand mot en slik folkeavstemning. Argumentet er at folket kan si nei. Det er et elendig argument mot demokrati. Grekerne har rett til å velge sin egen fremtid.»

Det EUs toppledere og media frykta, var selvfølgelig at grekerne skulle si nei og dermed velte hele spillet som var lagt opp. Det kunne vært ille nok for dem, og all grunn for dem til å bekymre seg. Men det jeg synes er mye viktigere er: Hvordan kan Europas politiske ledere og deres allierte journalistene få seg til å gå med på at en folkeavstemning er noe nærmest umoralsk og urettferdig mot «de snille hjelperne»? Og dette uten at dette blir et stort offentlig diskusjonstema når de samme personene ellers framhever den moralske og praktiske overlegenhet av «demokratiet», mens de foraktelig snakker om alternativer i sin tolking av det de kaller sosialisme og kommunisme?

Er ikke det i det hele tatt ikke litt pinlig at så mange mektige «demokrater» ser på folkeavstemninger som en trussel? 

søndag 30. oktober 2011

Drammenserne og sjukehuset: Roter det til igjen?

Etter at naboene til Drammen sykehus på slutten av 1990-tallet greidde å overbevise Drammen Høyre om at det var feil å ha «gærningene», de psykiatriske pasientene, gående rundt i nabolaget, blei  det satt en stopper for fornying og utvidelse av Drammen sykehus der det lå. Hensynet til bevaring av hus, noen bedre vedlikeholdt enn andre, blei også brukt. Men så gikk det etterhvert opp for Drammens Høyre-ordfører at å flytte ut den største arbeidsplassen fra kommunen, kanskje ikke var så lurt. Heldigvis satte regjeringa i desember 2010 foten ned for et mammutsjukehus ute på Gullaug i Lier. Alle Buskeruds fylkespolitikere, som hadde hatt Gullaug som sin hovedkampsak i nesten et tiår, aksepterte nederlaget og pekte på Drammen igjen. Etter at Drammen kommune under sin Høyre-ordfører i 2005 la fram at det var mulig å bygge alle bygningene plassert på Gullaug i Drammen, har Vestre Viken likevel bestilt sin egen behovsanalyse, kalt «mulighetsanalyse». Og den forutsetter at flere bygninger rundt dagens sjukehus må rives, både velholdte og ikke velholdte. Det er litt merkelig, men kanskje et spill fra Drammens tidligere rådmann, Fredrik Wisløff, nå administrerende direktør i Vestre Viken,  for å stoppe samlokalisering av somatikk og psykiatri i Drammen, og la Blakstad i Asker være stedet for psykriatrisk behandling i Vestre Viken. Mulighetsanalysen har ført til at naboer har organisert seg igjen, og Drammen Venstre  har våknet opp igjen for sitt lokaliseringsvalg på et tidligere jernbaneverksted i Drammen, og Nedre Eiker som vil ha sjukehuset i sin kommune på et område som i dag er dyrka mark. Derfor skreiv jeg artikkelen «Roter det til igjen?». Innlegget kom på trykk i Drammens Tidende, men sterkt redusert og med litt endra fokus, synes nå jeg. Her er innlegget i sin helhet, der min overskrift var «Roter det til igjen?»:



            
Mulighetsanalysen fra Vestre Viken om sjukehusets plassbehov har gjort det mulig for mange å komme fram igjen med sine preferanser for plassering av sjukehuset. Det kan synes om sjukehussaka igjen er på glid og det er fullt kaos. Jeg håper ikke det. Jeg håper de som tar beslutningene er aktive, og at Venstres og andres utspill bare blir løse slag i lufta.

Jeg må si at jeg forstår ikke realiteten av Vestre Vikens utspill om behovet for et så stort areale, når Drammen kommune tidligere har påvist at hele det samlokaliserte Gullaug kan få plass på tomter kommunen alt disponerer. Hvis det hele ikke er et spill for å få akseptert for at psykiatri plasseres på Blakstad, da. Som DT har nevnt på lederplass.

Det er ingen nødvendighet at psykiatri plasseres sammen med somatikk, som er det viktigste. Det kan være en akseptabel konsesjon til Asker og Bærum at psykiatri legges til Blakstad. Jeg forstår ikke utspillet fra Drammen Ap om nærmest «samlokalisering eller ingen ting». Heldigvis er Drammen Ap i klart mindretall i bystyret.

Store og nødvendige offentlige fellesanlegg som sjukehus lar seg ikke kombinere med at enhver nabo, som ikke en gang vil bo der og vedlikeholde huset sitt, skal settes foran fellesskapets interesser. Boligeierne rundt sjukehuset har i mange nok tiår fått diktere Drammens og Buskeruds interesser, og vil få rundhåndet betalt for boligen sin. Slik som beboerne langs Vestfoldveien da det nye kunstisanlegget ble bygd. Alle tjente på det.

Enkeltindivider kan ikke få overstyre fellesskapets interesser. Så langt håper jeg ikke vi har kommet ennå i markedsliberalistisk diktatur.

.

onsdag 26. oktober 2011

Norge som USAs leiesoldater — og forsvar av «menneskerettigheter» blir argument for krig

« — Norge spiller rollen som USAs leiesoldater verden over», konkluderte Erling Borgen med når spørsmålet om Norges krigsdeltaking blei diskutert på Litteraturhuset mandag 24. oktober, FN-dagen. Det var i møteserien «Norge i verden» at spørsmålet «Hvorfor går Norge til krig?» blei stilt. I diskusjonen deltok  statssekretær Espen Barth Eide, NUPI-forsker Helge Lurås og Erling Borgen, filmmaker med et professorat i samfunnskritisk dokumentarisme ved Høgskolen på Lillehammer. 

Jeg gjengir fra debatten slik jeg husker den. Jeg skreiv ikke ned noen notater.

Eide presiserte at for han, og andre som var ansvarlig for krigsdeltakingene, at diskusjonene om deltakelse i krig var veldig vanskelig og krevende for dem. Det var ikke noe enkelt å gå til krig, påstod han. Han ville også ha fram at det ikke var fire kriger Norge hadde deltatt i, men 34 siden 1999. Og at det var på innstendig ønske fra FNs sikkerhetsråd at Norge deltok i disse krigene.

Lurås (mener jeg det var) slo fast at det var altfor enkelt for Norge å gå til krig, og at nordmenn flest var sterkt uinteressert i krigsspørsmål eller støttet opp om alle krigene, bortsett fra Irak-krigen. At spørsmålet om å gå til krig ikke en gang blir behandla i Stortinget, men bare på grunnlag av telefonsamtaler, taler sitt tydelige språk. Han avviste også i stor grad FN-argumentet til Eide. Det var ikke på grunnlag av FNs selvstendige vurdering at FN vedtok å gå til krig, hevdet Lurås. Men det var stater som ba om tillatelse til å gå til krig med FNs velsignelse til den krigen de hadde starta uansett FNs støtte eller ei.

Lurøy spurte også med utgangspunkt i ordet «forsvar» hva bruk av norske styrker i Afghanistan og Libya hadde med forsvaret av Norge å gjøre. Lurøy mente det ellers var helt galt at noen skulle gripe inn i et annet land for å få satt inn et vennligsinna styre, eventuelt hjelpe én av et lands stridende parter. Han ga slik jeg oppfattet det uttrykk for at det var mye bedre at et folk fikk avfinne seg med en hersker til de klarte å samarbeide om å kvitte seg med han sjøl. Om det var Lurøys ord eller min mening i fortsettelsen av dette, blir resultatet som oftest: Kaos og ubalanse etter slike eksterne inngripender fra fremmede stater. Det er fristende å trekke fram det som noen vil kalle en floskel, men som bør bli en realitet igjen, nemlig: Folkets frigjøring må være dets eget verk!

Det blei også i debatten pekt på at de fleste krigene Norge deltok i under USAs ledelse, først og fremst var ideologisk begrunna kriger.

Borgen trakk fram mer enn bruk av bomber som Norge deltok i. Vi aksepterte at folkerettsstridig fangetransport med fly fikk lande på norsk jord. USA hadde gjennomført 2 000 angrep med dronefly, drevi av sprengstoff produsert av en norsk bedrift på Hurum, opplyste Borgen om.

Et interessant poeng ved Eides argumentasjon, var at han brukte ordet «robust» når han mente bruk av militær innsats i form av tropper og fly som drepte. Altså en bevisst omskriving for å få det hele det å framstå som noe mer harmløst enn de drapene den norske nasjonen står for. Han la ellers stor vekt på å si at avgjørelsen om å delta i krigene var «vanskelig», «satt langt inne» osv. Som en konsesjon til forsamlinga, som han nok forstod ikke var full av krigerske Frp-ere og offiserer, eller verre: krigere av Aps og SVs type. Det var ikke til å misforstå at Eide ville understreke ekstra sterkt at når så vanskelige avveininger lå bak, måtte avgjørelsene om krigsdeltakinga uunngåelig være riktige. Eide unnlot heller ikke å hovere i fornøydhet over at det norske folks tilslutning til krigen i Libya og de andre krigene er så massiv som den faktisk er.

Ellers blei det også reist spørsmål om tilgangen til olja var årsaken til Natos angrep på Libya. Eide mente at olja strømmet i strie strømmer til Europa (og USA?), så det var ikke nødvendig å gå til krig for å få tilgang til Libyas olje. Men som Borgen pekte på, spørsmålet om olje er ikke et spørsmål om oljestrøm, men om fortjeneste (og kontroll?).

Der Lurås ville ha ikke-innblanding som opprettholdt og førte til fred, ble han imøtegått av Eide som viste til at menneskerettighetene nå hadde kommet inn som et argument for utenlandsk intervensjon. Dette er åpenbart et nytt krigsfremmende argument. Helt uavhengig av at enda flere blir drept gjennom intervensjoner enn dem de gikk til krig for å «redde». Menneskerettigheter som intervensjonsargument får ellers tilsynelatende fredelige partier som SV, til å bli et blodig krigshisserparti for intervensjoner i menneskehetens navn. Og ikke minst SVs og venstresidas store romanlesende omland til å bli en blodtørstig gjeng. Litt merkelig da, kanskje, at det bare er når USA vil krig at menneskerettighetene er trua?

Lurås, mener jeg det var, sa at han trodde det ville komme en ebbe i de vestlige intervensjonene på grunn av de økende økonomiske problemene deres nå. Det er i så fall en ganske kraftig tilbakevising av Lenins påstand om at imperialisme betyr krig. Jeg håper at Lurås har rett, men jeg kan ikke forstå at det er mye som tyder på at han vil få rett i dette, dessverre.

lørdag 22. oktober 2011

Drammens Tidende ser verden med Høyres briller

Den politisk høyreorienterte statsviteren Svein Tore Marthinsen fikk i oppdrag å vurdere valgkampdekninga til Drammens Tidende og Romerikes Blad. Hans oppsummering av Drammens Tidende står i dag som kronikk i Drammens Tidende. Samtidig står min oppsummering av Drammens Tidendes valgkampdekning, basert på lederen som samfunnsredaktør Odd Myklebust hadde i avisa si 13. september. Her er min kommentar:
                  



Drammen Høyre fikk 49,6 % oppslutning av de 61,2 % drammenserne som stemte. Nå blir det skattelettelser for de mest velstående og enda flere privatiseringer? Og kommunesammenslåing med tvang der Lier, Røyken og Øvre og Nedre Eiker innlemmes i Stor-Drammen? Jeg tillater meg å tvile på om velgerne i Drammen, og resten av landet, har finlest Høyres program og at det er derfor de har stemt på partiet. Jeg må innrømme at jeg mer tror på at det er en upolitisk popularitetsbølge enn politisk oppslutning om Høyres politiske standpunkter. Uten, selvfølgelig, at min tvil om begrunnelsen til høyrevelgerne kan rokke ved Høyres rett til å gjennomføre sitt program.

Samfunnsredaktør Odd Myklebust skriver i sin kommentar til valgresultatet at avisa hans har «gått kritisk til verks for å finne riper i lakken til det borgerlige styret». Avisa skal ha ros for intensjonen. Men særlig vellykka synes jeg ikke resultatet av den påståtte kritiske gjennomgangen er, ikke minst når en ser på hva DT har skrevet på lederplass.

I sjukehusstriden har DT unnlatt å omtale flere forhold som ikke talte til Høyres fordel. Rett nok er sjukehusstriden en sak som ikke engasjerte drammenserne, et manglende engasjement Drammen er aleine om i Norge. Men hvorfor tok ikke DT på lederplass klarere avstand fra Gullaug, og ville spille en aktiv rolle mot Gullaug og for Drammen?
Og hvorfor gjorde ikke Myklebust mer ut av konflikten mellom Drammens ordfører og den som styrte Drammen Høyres standpunkt i denne saka, Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland? Nyvalgt bystyremedlem Haakon Fossen skrev det slik: «Selv Drammens ordfører klarte å avstå fra det naturlige standpunktet for hans by — behold sykehuset i Drammen!» Også Høyre-ordførerne i Asker og Bærum etterlyste det eksterne sykehusstandpunktet til Drammens Høyre-ordfører. Men ikke DT. For at Myklebust skulle beskytte sin venn Helleland?

Høyre har i forrige periode stått for et politisk standpunkt som DT kunne gjort mer for å bringe ut som en verdenspolitisk sensasjon fra Drammen. Drammen Høyre nektet sine bystyrerepresentanter å skrive under på et opprop om å beholde sjukehuset i Drammen. Begrunnelsen var ikke lojalitetshensyn til Buskerud Høyres kamp for Gullaug. Men Drammen Høyre hevdet at ved å skrive under på et slikt opprop ville underskriverne da bli inhabile ved en bystyrebehandling! Det er jo en verdenspolitisk sensasjon, at politikere blir inhabile hvis de stemmer for det de har sagt de mener! Hvorfor beskyttet DT Høyre mot å omtale dette hårreisende standpunktet?

En annen sak er ansettelsen av en ekstern konsulent for å se på helsesektoren. Kanskje er det ikke galt å be noen utenifra se på om kommunen arbeider effektivt. Men han fikk to årsinntekter på fire måneder. Om konsulenten er glup, så glup at han er verdt alle de millionene, er han ikke. Han er som sine konsulentvenner griskere enn han er nødvendig og dyktig. Slik sløsing med skattebetalernes penger burde Høyre fått tyn for. Det hjelper ikke at Arbeiderpartiet har identisk den samme politikken. Dette var et ran av kommunekassa. Men bruken av konsulent Ingar Pettersen ble forsvart av DTs samfunnsredaktør på lederplass.

Jeg har sett på Facebook at minst to sentrale Høyrepolitikere har vært rasende på DT fordi avisa har tillatt seg å omtale noe disse ikke likte. Men grunnen til at DT har mislyktes i å finne Høyres «riper i lakken», skyldtes rett og slett at DT ser på verden med Høyres øyne. Helt naturlig for en kristen markedsliberalistisk avis.

onsdag 12. oktober 2011

Testamenttolking av Nobelprisen: Jus eller politikk?

I diskusjonen rundt hvordan en skal forstå Nobels testament, og dermed vilje, har Nobelkomiteen svart på kritikken med å snakke om politiske vurderinger og å følge med tida. Men er det egentlig en motsetning?

Reint juridisk må det være hevet over tvil at Nobels formulering «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser» ikke tilsier at prisen skal tildeles sanitetspersonell, treplantere og de som lager filmer om viktige emner. For det er klart i strid med en juridisk eksklusiv testamenttolking som Ragnar Knophs: «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse». Men jeg kan heller ikke forstå at det skal være mulig å bruke et dagsaktuelt politisk skjønn for å forsvare komiteens syn på Nobels hensikter. For Nobels formuleringer i sitt testament kan jo ikke forståes på annen måte enn som et — sterkt — politisk ønske. Dette bekreftes også av hans synspunkter han sjøl framførte skriftlig og muntlig. Nobel var rett og slett mot krig, og det ønsket framførte han til og med før de to verdenskrigene som slaktet ned millioner av mennesker. En viktig forutsetning for å hindre krig er jo nettopp å sørge for «afskaffande eller minskning af stående armeer».

Få pristildelinger har oppfylt Nobels ønske. Og med et økende antall kriger de siste tiåra, og med eksistensen av alle ødeleggelsesvåpen nå, er Nobels klare uttrykte ønske viktigere å tilgodese nå enn noen gang før. Å arbeide mot regimer som vestlige stater ikke liker, men med fredelige midler, er vanskelig å forstå kan passe med Nobels testamente.

Det er imidlertid ikke slik at mange av dem som har fått tildelt Nobelkomiteens pris, ikke fortjener en heder for sin innsats. For eksempel Sør-Afrikas tidligere president de Klerk for å gi opp apartheidregimet uten å kjempe til siste hvite mann for å opprettholde det. Tross sine tidligere forbrytelser. Faktisk også USAs tidligere utenriksminister Kissinger, for å ha kasta kortene før alle vietnamesere var drept — hvis det var det han gjorde det, da. Og mineryddere, og andre som deler ut mat og medisiner. Alt sammen viktig og fortjenstfullt arbeid. Viktig lindrende veldedighet. Men det var ikke noe av dette Nobel tenkte på, og som han ønsket i sitt testamente at hans formue skulle brukes til å belønne. Nobels formål med sin pris er ikke til å misforstå verken med en politisk eller en juridisk tolking av testamentet. Men Nobelkomiteens medlemmer er jo uenig i Nobels politiske mål, slik det politiske Norge også er. De har gjort prisen til et politisk verktøy for vestlige interesser. Det er hovedpoenget, ikke hvordan Nobels vilje bortforklares.

fredag 7. oktober 2011

Vestens Jaglandpris

En forkortet utgave av dette innlegget står i dag på trykk i Klassekampen, og i Drammens Tidende 8. oktober: 
Alfred Nobel døde bare 63 år gammel, og ønsket at hans formue skulle brukes til beste for verdens folk. Derfor skulle priser brukes til vitenskapens fremme. Ikke minst viktig var det for Nobel å gi en pris for arbeid for fred og nedrustning.

Om fredsprisen skrev Nobel at den skulle gå til: «…den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.» Faktisk står det slik: forbrødring og avskaffing og minsking av stående armeer. — Er det derfor Kissinger, Begin, Peres, Gore og Obama har fått prisen?

Fredrik Heffermehl, tidligere leder i Norges Fredsråd, har gått nærmere inn på de juridiske og politiske forholda til Nobels fredspris gjennom boka «Nobels vilje» fra 2008. Han har gått gjennom prisutdelingene og påstått at en rekke personer og organisasjoner har fått prisen i strid med Nobels testament. Faktisk 48 av 118 priser, hevder Heffermehl. Prisenes relevans har sunket sterkt med åra, med 1945 som et viktig skille, påviser han. Nobelkomiteen har drøfta Heffermehls innvendinger på hans forespørsel. Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, skreiv i en epost til Heffermehl 17.06.2008 at komiteen slo fast at alle komiteer siden 1901 har tolka testamentet annerledes enn Heffermehl.

Men kan testamentet omtolkes? Tolking av testament er et juridisk fagområde. Heffermehl viser til at en av Norges mest anerkjente jurister, Ragnar Knoph, i 1930 skreiv at tolkinga av testament skal være subjektiv og individuell. Det som teller er «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse» (Knophs egne uthevinger). Knophs tolking er bekrefta av professor Peter Lødrup i dennes lærebok «Arverett» fra 1995. Det er derfor ingen grunn til å gå bort fra den opprinnelige målformuleringa til Nobel med begrunnelsen at «nå er det andre tider». Faktisk skulle Nobels ord «avskaffing og minsking av stående armeer» være enda viktigere i dag med det enorme ødeleggelsespotensialet som nå finnes.

Humanitære organisasjoner som Røde Kors, er ikke det gode kandidater? Det er ikke det at de ikke gjør noe godt. De lindrer krigslidelsene, mens det Nobel var ute etter, var å hindre krig og arbeide for nedrustning. Og det gjør ikke de som bandasjerer, planter trær eller lager filmer om klimautviklingen.

Verden sett med vestlige øyne består av enkelte onde enkeltpersoner som hindrer ytringsfrihet og ukontrollert internasjonal markedsøkonomi. Dette vulgære og kunnskapsløse verdensbildet har kyniske statsledere har fått gjennomslag for i Vesten, ikke minst i Norge. Blant eliten, og med stor folkelig oppslutning. Fjernes bare Saddam, Omar i Afghanistan, Bin laden, Gaddaffi og Hugo Chaves, så blir verden mye bedre, er den nye doktrinen. I følge Der Spiegel nr 24/2011 var 2. verdenskrig dominert av et personlig motsetningsforhold mellom Hitler og Stalin! Den vestlige elitens verdensbilde er åpenbart også Jaglands verdensbilde. Men han har et eget markeringsbehov som en verdensfrelser, noe som de øvrige komitemedlemmene ikke korrigerer han i.

«Kinas fengsling av fredsaktivisten Liu Xiabo var en utløsende årsak til at vi valgte å gi han fredsprisen», sa Jagland om fjorårets pris. Og la til: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Begge utsagn er fullstendig irrelevante i forhold til Nobels testamente. Hvilken krig deltok Kina i som Liu forhindret eller stanset? Liu Xiabo er mer en ekstrem markedsliberalist enn fredsaktivist. Jaglands ønskekandidater generelt er EU og Nato. Nå er kanskje det lite legitime Sikkerhetsrådet som i år åpna for Frankrikes og Storbritannias lenge planlagte krig for å avsette Gaddafi og overta landets oljeressurser, en hovedkandidat? Fordi FN initierte kriger? Men komiteen kan velge han som katalyserte opprøret i Midt-Østen som ville kommet likevel. Eller Jens Stoltenberg for hans uærlige «Vi skal møte terror med mer demokrati».

Verdens ledere bruker i disse dager mesteparten av sin tid, forgjeves, på de økonomiske problemene som er skapt av finansaktørene med statsledernes tillatelse. Samfunnsstyring av økonomien, er en viktig fredsfaktor. Strategisk viktig for framtidig fred, og viktigere enn å bekjempe de «onde» enkeltpersonene, er å forholde seg til de klare tegnene på et dramatisk kommende maktskifte i verden. Der USAs mister sin supermaktkontroll i verden til Kina. Kina bygger samfunnet, mens USA river ned sitt. Kina kjøper opp verdens råvareressurser, også de som trenges til framtidig datateknologi. I ly av disse lite omtalte endringene skjer det en enorm opprusting. Få verdensmakter har gitt fra seg sitt verdensherredømme frivillig, og det er ingen grunn til å tro at det kristenfundamentalistiske USA vil gjøre det heller. Snarere tvert imot. Med sine enorme militærressurser, og en befolkning som ikke har noen erfaring med krig på sitt territorium siden 1865, er det å frykte at USA vil tømme atombombelageret sitt under mottoet «Heller død, enn gul.». Den eller de som kan bidra til at USAs påbegynte fall ikke ender i en verdenskrig, fortjener en fredspris.

En kandidat som peker seg ut, er vår egen Johan Galtung. Han har gått i spissen for å etablere faget fredsforsking og dermed systematisere de faktorene som peker i retning av fred, og de som peker i retning av krig. I mange tiår. Han har drevet konkret fredsmekling over hele verden. Men han har ikke hatt som utgangspunkt en «Pax Americana», fred på USAs vilkår. For da blir det ikke fred særlig lenge. Galtung er kritisk til USA, og er forhatt i den norske politiske miljøet. I sin tid også av AKP.

Det er kanskje ikke noen siden Nobels død som bedre oppfyller de handlinger Nobel ville belønne, enn nettopp Galtung. Men, mens det fjollete forsøket på å oppdra og belære Kinas ledere omtales som «modig og tøft», er det å provosere Vesten og det politiske Norge mindre enn utenkelig. Jagland vil ikke bare logre, han ber også om kjærlig klapp av sin herre for å ha gitt han Vestens krigspris.


søndag 2. oktober 2011

Kolberg kan ikke knekke Frp-koden. Ap har mer enn nok med sin egen manglende massemobilisering.

Martin Kolberg, Aps tidligere generalsekretær og nå parlamentarisk nestleder for Ap på Stortinget, breier seg i Klassekampen 28. september om at Frp-koden nå er knekt og at Frp har begynt på nedgangen. Årsaken skal i følge Kolberg være at partiet er avslørt som uansvarlig på økonomi og innvandring, særlig som følge av et økt politisk press fra Arbeiderpartiet.

På denne måten framhever Kolberg ikke bare Frps nederlag, men også Aps politiske seier. Og avviser påstandene fra Magnus Marsdal i boka Frp-koden om at Ap snakker for lite om klassekamp og økonomiske spørsmål.

Min konklusjon: Arbeiderpartiet er et eliteparti uten kontakt med vanlige folk og deres interesser. Det klareste eksemplet på det er den lave valgdeltakelsen i Oslo øst, som Ap, tross terroraksjonen, og sin lovte massemobilisering, ikke klarte å gjøre noe med det. Jeg mener årsaken er klar: de ikke forstår vanlige folk. Det er forståelig, fordi Ap trekker til seg velutdanna og rike karrierister, og blei i Oslo leda av ei vestkantdame gift med en av Norges mektigste konsernledere. I Buskerud ser Martin Kolberg Senterpartiets Per Olaf Lundteigen som den viktigste politikeren å angripe – fordi Lundteigen forsvarer folks helsetilbud mot helseforetakenes, og regjeringas, helsenedskjæringer. Ap har ikke løst «Frp-koden». Ap-ledelsen har mer enn nok med å løse sin egen «kode».


Er Frp alt blitt et varig 10 %-parti eller mindre?
Det er et faktum at Frp mange steder blei halvert i oppslutning i forhold til tidligere valg og oppslutninga på landsbasis. Verken Birkedal-saka eller terroraksjonen var gode saker for Frp. Både med tanke på å få oppslutning blant velgerne, og kanskje viktigere med tanke på partimedlemmenes glød i valgkampen. Argumentasjonen mot innvandring og islam slik vestkant-«Gjedda», Oslo Frps leder Christian Tybring-Gjedde formulerte den, var ikke like enkel å ta i bruk etter 22. juli.
Men Kolberg er nok litt vel kjapp med å konstatere Frp som et 10 %-parti og under det for lang tid framover. Kolbergs påstander er  ikke dokumentert ut over hans påstander. Det er verken grunn til å kunne fastslå at Frps tilbakegang er varig på lang sikt, eller at det er dokumentert med sannsynlighet eller fakta at tilbakegangen skyldes Arbeiderpartiets politiske innsats.

Kolbergs kamp mot lokalbefolkning som vil bevare sjukehustilbudet
La oss se på to eksempler på Arbeiderpartiets politikk.
Martin Kolberg representerer Buskerud Arbeiderparti på Stortinget som Buskerud Aps fremste stortingsrepresentant. En jobb han fikk for lang og tro sentral partitjeneste. Han kom sentralt fra uten lokal politisk forankring og rett inn på stortingslista. De lokale politikerne blei skyvi nedover på lista. Det første Kolberg uttalte seg om i Buskerud, var at han ikke ville prioritere fylkets saker foran nasjonale spørsmål. Han ville bli rikspolitiker som skulle ta seg av helhetshensyn, og ikke bli en lokalpolitisk talsmann. Som eksempel på det nevnte han at han ikke ville sette flytting av Drammen sjukehus til Gullaug foran det å arbeide for at Sarpsborg/Fredrikstad skulle få nytt sjukehus. Østfolds nye sjukehus stod først i køen nå og hadde størst behov, var Kolbergs første Buskerud-utspill. Den kommentaren måtte imidlertid Kolberg raskt gjøre tilbaketog på. Alle Buskeruds fylkespartier ånda og levde for å flytte sjukehuset ut av Drammen by og bygge et mammutsjukehus ti km borte på ei gammel dynamittomt. Ikke minst for å kompensere for tapet av hovedflyplass på Hurum og skaffe økonomisk liv i en død del av Buskeruds fylke. Bare Drammens Høyre-ordfører og noen få politikere i Drammen var imot planene, men det var bare i det stille. Martin Kolberg måtte gjøre jobben som lokal murbrekker for Gullaug. Kampen for Gullaug endte imidlertid med et knusende nederlag for Kolberg (og Høyres leder Erna Solberg). Tidlig 3. desember 2010 blei Kolberg innkalt til statsministerens kontor og fikk beskjed, ikke av statsministeren, men av hans stabssjef, om at buskerudpolitikernes viktigste kampsak siden kampen for å få hovedflyplassen til Hurum, var avvist.

Kolberg, rasende mot Lundteigen som forsvarte folks interesser
Interessant er det å merke seg at i denne sjukehusstriden, først om Gullaug, og seinere særlig om lokalsjukehusene på Ringerike og Kongsberg, har Kolberg lagt an en særlig aggressiv og uforsonlig stil mot Senterpartiets stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen. Lundteigen har gått mot Gullaug for å forsvare lokalsjukehusa, og har tatt politiske grasrotinitiativ både på Ringerike og Kongsberg mot svekking av helsetilbuda her. Dette har provosert Kolberg svært sterkt, som har brukt argumenter mot og karakteristikker av Lundteigen som han neppe ville brukt mot noen Frp-er. Og det i en svært opphissa og aggressiv form. Kolbergs stil er ett moment. Viktigere er at Kolberg i alle disse spørsmåla har representert folkefjerne og pengetellende byråkrater mens han rakker ned på talsmannen for de lokale folkelige interessene, Per Olaf Lundteigen. 

Den lave valgdeltakinga i Oslo øst — et tegn på Aps manglende kontakt med folk
Elgtesten på Ap kontakt med vanlige folk og evne til å mobilisere dem, er oppslutninga og valgdeltakinga i Groruddalen. I Oslo sett under ett var valgdeltakinga på 65 %.   I de fire bydelene i Groruddalen, Stovner, Grorud, Bjerke og Alna var valgdeltakinga på 55 %. Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene hadde henholdsvis 55, 53 og 58 % oppslutning. Valgoppslutninga følger klart boligtypen i Oslo, jo flere eneboliger i en bydel, jo høyere valgdeltaking. Forholdet mellom eneboliger og blokker er bare en annen måte å måle økonomisk og sosial inntekt på.
Målt ut fra en valgdeltaking på 100 %, satt 44 870 velgere fra de fire bydelene i Groruddalen hjemme. Målt i forhold til valgdeltakinga på vestkanten, 70 %, satt 12 237 velgere hjemme i Groruddalen. I de fire bydelene fikk faktisk Ap en oppslutning fra 42 % til ca 50 % i tre av bydelene. Med samme oppslutning blant hjemmesitterne som i valget i disse bydelene, og med samme valgdeltaking, ville Ap i hele Oslo fått bare ca 1000 stemmer færre enn Høyre.
Poenget er ikke å spekulere i konsekvensene for et politisk skifte (?) i Oslo av den lave valgdeltakinga, men å peke på den manglende evnen Ap har til å mobilisere velgere blant dem som skulle være deres kjernevelgere og viktigste støttespillere. Ap kan ikke mobilisere fordi de daglig ikke omgås vanlige folk og kjenner deres problemer, men sitter på kontorer med høye lønninger og tenker på mer interessante verv, eller hvilken mulighet deres nåværende politiske verv kan gi dem til å få enda mektigere og høyere lønna stillinger i offentlig eller privat organisasjonsliv.

På grunnlag av Kolbergs egen kamp mot lokalbefolkninga som kjemper for å beholde sine lokalsjukehus, og Aps manglende kontakt med lokalbefolkninga i Oslo øst, kan en ikke si at Ap har løst «Frp-koden». Ap-ledelsen har mer enn nok med å løse sin egen «kode».

onsdag 14. september 2011

Valgresultatet – et uttrykk for velgernes klare politiske valg? Eller tar de «bølgen»?


Resultatet av kommunevalget, i omtrent alle kommuner og summert opp på riksplan, er at Høyre har hatt en framgang på minst 40 % i forhold til forrige kommunevalg, Ap har hatt en liten framgang, SV og Rødt har gått tilbake og Frp er nesten halvert. Det som meningsmålingene antyda, blei for mange partier forsterka i valget.

Den umiddelbare tanken er at svært mange velgere nå har sagt ja til privatisering av offentlige tjenester i stor stil, til tvangssammenslåing av kommuner, til hyppigere testing av elevene og kanskje til oppløsing av den offentlige skolen. Til lengre åpningstider for skjenking, til uhemma privatbilisme og struping av kollektivtrafikken. Nedbygging av strandsonen for privat eie og til økt motorisert ferdsel i utmark og la strender og skjærgård forurenses av vannskutere. Og til store skattelettelser, som det hevdes skal gi bedre offentlige ytelser. — Ja, for det er slik Høyres program er, og det er Høyre en betydelig del av de norske velgerne har gitt sin tilslutning til. Når så mange som hver tredje velger stemmer Høyre, så blir også Høyres standpunkter virkeliggjort på en annen måte enn et tilsvarende stemmetall for Fremskrittspartiet ville gjort, fordi de andre partiene ser på Frp som spedalsk. Høyre gis makt til å gjennomføre sin politikk av de andre partiene.

Det er imidlertid ikke grunn til å tro at velgerne i hver av disse Høyre-standpunktene er like enig med partiet de har stemt på. 82 % av befolkninga er imot mer snøskuterkjøring i utmark, for eksempel. Privatiseringa har dessuten også liten oppslutning hos folk. Likevel har altså hver tredje velger gitt sin stemme til Høyre, og flere hvis en regner med de andre privatiseringspartiene. Hvorfor?

Det er et interessant forhold ved partioppslutninga i Norge siden tidlig på 1990-tallet. Og det er at oppslutninga om partiene går i bølger, som om velgerne skulle ha tatt «bølgen». På 1990-tallet var det Senterpartiet som økte kraftig, så fikk Kristelig Folkeparti et oppsving og var vel oppe i 12 %, så var det SVs tur og nå er det Høyre. Partiene før Høyre gikk tilbake til «normalen» etter at bølgen ga dem et løft. Alt tyder også på at Høyre vil gjøre det. For det gjorde de etter sin forrige store framgang under Erling Norvik på 1980-tallet.

Slike bølger i partioppslutning følger ikke klart partienes sentrale standpunkter, og det tyder ikke på at det er oppslutninga om disse partienes politikk som har fått dem til å slutte opp om partiene i en slik felles bølge av et oppsving. Kanskje heller mer at «Nå prøver vi det partiet, så får vi se åssen det går». Som skjorter og bukser kan vi jo bare skifte parti hvis vi er misfornøyde med det?

Mest av alt er det i så fall uttrykk for at «det er ikke så nøye, vi får det like bra uansett». Og nordmenn flest har det veldig godt, tross enkelte partiers elendighetsbeskrivelser. Og, ikke minst, at det ikke er klare konflikter som hisser opp folk. Den lave valgdeltakelsen er et tegn på at konfliktnivået og den politiske uenigheten er lav. Alle som har erfaring fra organisasjoner, veit at oppmøtet på møter blir stort når det er noe folk er opptatt av eller misfornøyd med.

Men Høyre har fått velgernes mandat til å gjennomføre en politikk jeg tillater meg å tvile på at velgerne egentlig slutter opp om. Det er jo også et demokratisk problem ved det representative system. Valgkampens 2-3-4 mer eller mindre diskuterte saker avgjør for velgerne det partivalget som gir partiene fullmakt til å avgjøre kanskje tusen saker i hver kommunestyreperiode.

Jeg tror oppslutninga også om Høyre vil rase like fort som den steig. Kanskje mer av at velgerne blir lei og vil ha noe annet, enn direkte misnøye eller uenighet med Høyre politikk. — Hvilket parti blir det neste som får nyte godt av «bølgen»? Garantert ikke Rødt.

mandag 5. september 2011

Enda mer av det mislykte?

Elisabeth Reehorst hadde 1. september i år i Klassekampen en kommentar til min artikkel «Fortsette i samme spor?». Jeg svarte samme dag til redaksjonen, og mitt svar kom på trykk i Klassekampen i dag. Det gjengis her. Etter det innlegget følger hennes innlegg i mindre skrift.

Elisabeth Reehorst svarer på min artikkel «Fortsette i samme sporet?» med et ja, og enda mer. Alle de talla fra Brochmann-utvalget som hun viser til, kan ikke endre det som er mitt hovedpoeng: Etter at innvandringsentusiastene i årtier har styrt og kontrollert alle premissene for debatten, særlig med nedsettende moralistiske karakteristikker som «fremmedfrykt» og «rasist» som hersketeknikk, svekkes likevel oppslutninga sterkt om deres syn. På NRK tekst-tv 29.08.11 (side 108) står det at det i Groruddalen i fjor var drøyt 1000 flere nordmenn (med enten mor eller far født i Norge) som flytta ut, enn som flytta inn. Bare siden 1997 har over 17 000 nordmenn flytta ut fra bydelene Bjerke, Alna, Stovner og Grorud. Det er en ganske klar meningsytring. Og kan umulig være noe eksempel på vellykka integrering.

Brochmann-utvalget hevder at innvandrings-strømmen kan vi gjøre lite med, og at det derfor er integreringa som er løsninga. Men sier og: Ingen land i Europa har hatt en så sterk økning av innvandrere i forhold til folketallet, og ingen har hatt en så sterk økning de siste åra som Norge. Grensene kan ikke stenges, men vi kan med politiske grep redusere innvandringa — hvis vi vil. Familiegjenforening kan endres til bare å gjelde reell gjenforening, og ikke nyetablering av familier. Som er en problematisk form for innvandring. Og en kan sette grensa ved 24 år, som Klassekampens redaktør foreslo på lederplass. Selvfølgelig kan også asylstrømmen reduseres, slik regjeringa nå gjør og Erna Solberg gjorde som statsråd. En kan se på de argumentene menneskesmuglerne bruker for å selge flukt til Norge, og gjøre noe med det de framhever som positivt.

Det nødvendige spørsmålet om å hjelpe verdens mange millioner på flukt og i fattigdom, løses ikke ved å ta dem til Norge i et sånt omfang at det ikke har politisk oppslutning. Det har bidratt til at partier som vil innføre markedsliberalistisk politikk og føre stadig nye kriger, øker sin oppslutning. Poenget er ikke at «venstresida» ikke har tatt på alvor «de problemene innvandringen fra fjerne land medførte». Grovt sett er budskapet at innvandrere alltid har rett, og at norske tradisjoner og lover må vike. Og derfor har vi dårlig kjennskap til hva som fremmer integrering, naturlig nok. Som at kontantstøtte er feil, at holdninger er mindre viktig enn å komme i arbeid, og at det er viktigere å få innvandrerkvinnene i arbeid enn deres menn.

Nok en gang viser det seg at å overlate politisk styring til de velmenende og naive, er farlig. Norsk innvandrings- og integreringspolitikk er et godt eksempel på det.



Reehorsts innlegg i KK 01.09.11:
Fortsette i samme spor?

Ove Bengt Berg (17.08.) har rett i en ting: Det tok alt for lang tid før venstresiden begynte å ta på alvor de problemene innvandringen fra fjerne land medførte. Den gangen var bare FrP på banen, og deres form for argumentasjon hindret at vi på venstresiden som var kritiske til mange fenomener, gikk ut i offentligheten med dem.
Så lurer jeg på: Hvem vil Berg nå stenge grensene for? Vi kan sjølsagt melde oss ut av EØS, men det spørs om det er flertall for det i det norske folket. Vi kan stoppe fullstendig å ta imot flyktninger og returnere alle asylsøkere umiddelbart – men da bryter vi internasjonale avtaler og anerkjente menneskeretter. Jeg vil tro at Berg mener at vi skal la utlendinger få studere her – slik nordmenn får studere i utlandet.
Da har vi familiegjenforening igjen. Der kan det være mulig å vurdere noen nye innspill.
420 387 innvandrere ble bosatt i Norge fra 1990 til 2009. 130 000 er vestlige. De første fjernkulturelle kom for ca 50 år siden, etter aktiv rekruttering fra den norske staten. Etterkommerne til den største gruppen, pakistanerne, teller ca 14 000. Dette er et faktum, og de fleste er norske statsborgere.
Fra 2008 har polakker vært den største gruppen – ved inngangen til 2010 bodde det 49 000 polske innvandrere i Norge. I 2009 kom ca 16 800 arbeidsinnvandrere til Norge fra utenfor Norden; nesten samtlige fra EØS-land. I tillegg kommer de som ikke er registrert. Det er antydet at opp til 50 000 svensker kom til Norge for å jobbe i løpet av 2010.
Ca 6000 av de som kom i 2009 hadde fluktbakgrunn, ca 15 000 søkte utdanning + div, ca 13 000 familiegjenforening. Blant disse kom mer enn 10 000 fra Thailand og Russland i perioden 1990-2009.
Utenlandsfødtes andel av befolkningen i 2008 var 10,3%, mens f eks Sverige hadde 13,9, Nederland 10,9 og Canada 20,2%. Netto innvandring til Storbritannia i 2009 var ca 200 000, i følge Press Associaton Grafic; omtrent som året før. Der var det flere som emigrerte enn de som immigrerte.
Norge bare er en del av et større bilde: Bevegelsene mellom land og verdensdeler er en global affære. Asylpolitikken vår er svært streng – vi avviser minst halvparten av de som kommer, tar i svært liten grad hensyn til barnas beste og skaper mange tragedier. De representerer en svært liten del av innvandringen til Norge, men det er likevel de det fokuseres på. Mange av dem har ingen andre alternativer enn å gå ”under jorden” eller å vandre videre gjennom Europa på jakt etter noe å leve av. Noen av de som blir avvist ender opp som kriminelle – som de antakelig ikke hadde blitt om de hadde fått lov til å jobbe seg til en oppholdstillatelse i Norge.
Nei, vi bør ikke fortsette i samme spor. Vi bør stikke fingeren i jorden og innse at det å være mer humane mot asylsøkerne ved å tilby dem arbeid og sjanse til å vise at de duger, vil være bra både for dem og for Norge. Så intensiverer vi arbeidet for integrering – sjøl om det i all hovedsak fungerer bra i dag også. Opphausingen av visse problemer i Oslo innebærer ikke at det fungerer dårlig i Norge; nei, faktisk bedre enn i de fleste andre land.
(Alle tall er hentet fra NOU 2011:7)

Elisabeth Reehorst
Medlem av SV
elisreeh@frisurf.no