torsdag 19. april 2018

Demoniseringa av Assad — nødvendig for krigen mot Syria


Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag, med en litt annen overskrift:

Den utenlandske invasjonen av Syria med de siste bombeangrepene fra USA, og vestmaktenes og nabostatens behov for å oppløse Syria, er helt avhengig av å demonisere Assad for å skape politisk støtte for krigshandlingene. Eller kanskje viktigere: å hindre en protestbevegelse mot krigen og alle bruddene på folkeretten. Brudd som forsvares både av statsminister Erna Solberg og opposisjonsleder Jonas G. Støre.

Rødts sentralstyremedlem, Marielle Leraand, etterlyste på sin Facebook-side lørdag motstand mot krigen. Hun viste til motstanden mot Irak-krigen som samlet 60 000 i Oslo, mens bare 100 blei mobilisert mot det norske angrepet på Libya i 2011 med SV i regjering. USAs nederlag i Vietnam var ikke bare militært, det var også et medienederlag. Det har USA og dets allierte lært av. Det beste en kan gjøre for å vinne tilslutning til krig, er å vise lidende barn. Med bilder av lidende barn kan krigshisserne få opinionen med på å støtte opp om mer krig som fører til flere drepte og skadde barn — merkelig nok. I Libya var det tilstrekkelig å kutte i en film for å få Nato til å gå til krig for å oppløse nok en stat.

Slik Der Spiegel agiterer mot Russland med å demonisere Putin med to forsider i 2014 (Brannstifteren og Stopp Putin nå!), slik ble Assad demonisert fra første stund angrepene mot Syria begynte. Dessverre har de vestlige imperialistmaktene fått de venstreorienterte, som gjør krav på å være det, med på sin side. Som tidligere er mange venstreorienterte, sjølerklærte, nå så oppsatt på opprette rettferd og «demokrati» over alt i verden at de er villig til, og mange av dem ivrer for det, å gå til bombekriger for «rettferden». Som landsmøtet i SV i 1999 var for Natos krig i Jugoslavia, og SV i regjering var for Natos regimeskifte i Libya i 2011 og statsoppløsning. Alt i strid med folkeretten.

Sjøl om en kan finne demokratiske mangler med Assads styre, var det under hans styre ikke 400 000 syrere som drept og mange millioner som ble drevet på flukt. Både i Norge, i Europa, og USA, er det som oppfattes som venstreside, og de som oppfatter seg som det, så lamma av vestmaktenes ensidige kritikk av Assad at de ikke klarer å reise seg til motstand mot denne sju år lange folkerettsstridige krigen. På samme måte som venstresida deler de dominerende økonomiske høyrekreftenes syn på økt innvandring, deler de de samme kreftenes syn på Assad.

Det er nødvendig å reise en antikrigsbevegelse ikke bare mot krigen mot Syria, men også mot det økende antallet kriger. Og det er ikke mulig uten å forsvare Syrias rett til sjølstyre for deres eneste lovlig valgte regjering i et land der det ikke finnes noen som helst sjølstendig stor opposisjonsbevegelse. Det er nødvendig å tilbakevise vestmaktenes propaganda om «monsteret» Assad, og kreve «Seier for Assad – for et sjølstendig Syria». Å gå i strupen på krigerne og krigshisserne. 

Men finnes det krefter sterke nok til å reise en antikrigsbevegelse nå? For vi er vel igjen i samme situasjon som før første verdenskrig, at arbeiderbevegelsen slutter opp om egen nasjons røverkrig?




mandag 16. april 2018

Solberg og Støre mot folkeretten — verdt et mistillitsforslag?


Skjermdump fra nrk.no, 15.04.
I folkeretten finnes tre mulige grunnlag for militære angrep på andre land, sier professor ved det juridiske fakultetet ved Universitetet i Oslo, Geir Ulfstein, til ABC-nyheter 13. april: 
  1. Det første er selvforsvar – noe som ikke er aktuelt i dette tilfellet siden ingen andre land ble rammet av det antatte kjemiske angrepet i Syria.
  2. Et annet mulig grunnlag er et vedtak i FNs sikkerhetsråd. Men det har det ikke vært mulig å få til, siden Russland har fast plass i rådet og vetorett. 
  3. Den siste muligheten er at land kan samtykke i militæroperasjoner på eget territorium iverksatt av andre stater. At Syrias president Bashar al-Assad skulle samtykke i rakettangrep på sine egne militære anlegg, er lite sannsynlig.
Dermed vil et angrep på Syria som straff for det folkerettsstridige kjemiske angrepet innebære et nytt brudd på folkeretten.
— Det er ingen tvil om det, sier Geir Ulfstein.» (Utheving av Politikus). 

Til Klassekampen 13. april sier FNs tidligere FN-inspektør Hans Blix:
«Den tidligere svenske topp­diplomaten Hans Blix sier et vestlig angrep på Syria vil være et klart brudd på FNs folkerett og bidra til en «svært farlig situasjon» mellom USA og Russland.
– Et angrep fra USA med støtte fra Storbritannia og Frankrike vil være et brudd på FN-loven som sier at stater ikke får bruke vold mot andre staters integritet uten at dette skjer i selvforsvar eller med godkjenning i FNs sikkerhetsråd, sier han til Klassekampen.
Blix understreker at ingen slike kriterier oppfylles av et amerikansk angrep på Syria per i dag.
– Det er forbausende at ikke flere påpeker dette, sier 89-åringen.»

– Vi mener likevel at på bakgrunn av at det finnes et forbud mot bruk av kjemiske våpen, at det finnes en rekke resolusjoner fra tidligere, så burde ikke den syriske regjeringen være forbauset over at det kom en reaksjon når kjemiske våpen ble brukt, sier statsminister Solberg.

– Jeg har forståelse for våre alliertes angrep på anlegg for produksjon og oppbevaring av kjemiske våpen, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre.
– Bruk av kjemiske våpen er totalt uakseptabelt. Det er viktig at det reageres tydelig, understreker Ap-lederen i en melding til NTB. 

Nå er det ikke en gang bevist at det ble brukt kjemiske våpen, og heller ikke hvem som i så fall brukte dem. Det viktigste med angrepet Solberg & Støre «forstår» så godt, er likevel:

Solberg, regjeringa og Arbeiderpartiet er dermed imot folkeretten. Å hevde at når noe er forbudt, så kan ikke de som ikke liker «lovbruddet» gå til krig på egen hånd for å opprettholde sin private mening om hva som er «lov og orden». Det innebærer som Ulfstein sier et nytt brudd på folkeretten. Det er innføring av et internasjonalt anarki; stormaktenes ukontrollerte rett. Overhodet ingen fordel for en liten nasjon som Norge. Og ikke bare det, det er imot FNs rolle og det internasjonale systemet som ble bygd opp etter den andre verdenskrigen for å hindre krig.

Tyskland trakk seg fra Folkeforbundet i 1933, og nå hever USA, Storbritannia og Frankrike seg over vedtak i FNs sikkerhetsråd, i trygg forvissning om at de er unndratt internasjonale domstoler som krigsforbryterdomstoler som i bare dømmer land og politikere som Vestmaktene ikke liker. Når disse atommaktene ikke vil akseptere krig bare når FN godkjenner det, avviser de hovedformålet med FN. Dette viser økende krigsvilje blant stormaktene, en linje som begynte alt etter Sovjetunionens fall med krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria. 

Regjeringas «forståelse» for brudd på folkeretten og å gå til krig uten Sikkerhetsrådets vedtak, er vel verdt et mistillitsforslag?

søndag 15. april 2018

Rødts problemer med krigen i Syria: Tør ikke si «Seier for Assad», det eneste som vil stanse krigen og føre til fred


Det er all grunn til å være glad for at to partier i Norge nå er imot Norges militære deltaking i krigen Syria, nemlig Rødt og SV.

Moxnes´ kronikk i Klassekampen 13.04.2018
13. april skreiv Rødts leder Bjørnar Moxnes en kronikk i Klasse-kampen der han tok avstand fra det varsla angrepet mot Syria fra USA, Storbritannia og Frankrike. Og kalte det innledninga til en ny folkerettsstridig krig. Det er mange gode argumenter i kronikken. Som at Nato ikke har «foreslått noen sanksjoner i tilfellene der islamistgruppene har brukt eller mistenkes for å ha brukt kjemiske våpen», og at Rødt «setter folkeretten og norske borgeres sikkerhet foran USA, Nato-eliten og Saudi-Arabias geopolitiske interesser». Det er bra at Moxnes på vegne av Rødt tar dette standpunktet. Men vil Rødts landsstyre også stille seg bak disse synspunktene? For det bryter med Rødts og Moxnes´ tidligere politikk og analyse av krigen i Syria. 

Rødt om Syria: Som Vesten
Sammen med det øvrige humanitær-politiske komplekset i Norge har Rødt direkte og indirekte bidratt til å gi inntrykk av at krigen i Syria dreier seg om et rettferdig masseopprør mot et monster av en diktatorisk statsleder, Assad. Rødt har ikke tatt til motmæle mot påstanden om at krigen i Syria dreier seg om et væpna masseopprør og borgerkrig. Rødt har heller ikke uttalt at krigen dreier seg om regimeskifte for imperialistisk omfordeling av geopolitiske maktforhold, initiert av Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia foruten USA og EU. Med å godta og underbygge det vestlige imperialistiske premisset om «monsteret Assad» har det heller ikke vært mulig å reise en massebevegelse mot krigen som har kosta 400 000 syrere livet og drevet millioner på flukt. En massebevegelse Rødts kvinnepolitiske leder Marielle Leraand etterlyste på sin Facebook-side lørdag. Hele det europeiske venstre er fanga i premisset til det imperialistiske Vesten om monsteret Assad.

Syria - heller ikke viktig nok
I tillegg til et feil syn på hva krigen i Syria dreier seg om, er Syriapolitikken heller ikke viktig nok for Rødt. Kampanjen Norge ut av krigen i Syria  er en ikke-sak for de dominerende venstrekreftene i Norge. Det er derimot ikke kamp for økt innvandring og identitetskamp for religiøse grupper. Før i kronikken der Moxnes skriver at det vil være «et svik mot det norske folks sikkerhetsinteresser» å støtte et nytt angrep på Syria, var det bare mot stortingsflertallet som ville ta imot færre syriske flyktninger enn det Rødt ville, at han brukte orda «svik» og «kvalmende dobbeltmoral»Ikke imot Norges deltaking i krigen mot Syria og de lidelsene det syriske folket har måttet gjennomgå. 

Uansvarlig voldelig revolusjonsromantikk
AKP(m-l) møtte mye avsky for sitt standpunkt om «væpna revolusjon», både misforstått og en unødvendig politisk parole. Men med Rødts og øvrige venstreorientertes støtte til det militære opprøret i Syria, åpenbart svakt og uten den minste mulighet til å seire, uttrykker Rødt bare revolusjonsromantikk. Dette er et uansvarlig militært opprør, i den grad det er nasjonalt initiert, som bare har ført til unødvendige folkelige lidelser. 

Rødts historie om krigen i Syria:
Rødt har på sin hjemmeside ingen emneknagg for Syria under internasjonal solidaritet slik det er for PalestinaVest-SaharaKurdistanAfghanistan, og EU og EØS. Likevel er det mulig å finne ut noe om hva Rødt har ment og sannsynligvis fortsatt mener.

2012:
Daværende medlem av Rødts arbeidsutvalg, Vegard Velle, sa til Klassekampen 7. juni 2012 at «Syrerne gjør rett i å slåss for frihet», samtidig som han beklager manglende hjelp til opprørerne med å hevde «Så langt har Israel og Vesten motsatt seg en slik intervensjon …»
Rødts daværende nestleder Marielle Leraand sa i juli: «– Vi står solidarisk med det syriske folket i kravet om å få slutt på det diktatoriske styret til president Bashar al-Assad.» Hvem var det på vegne av folket som gikk til opprør, mindretallet som tapte valgene? Rett nok la Leraand heldigvis til: «Men militær innblanding utenfra, enten den kommer fra Saudi-Arabia og Qatar, Israel eller USA representerer ingen demokratisk kraft. Det er syrerne selv som må få skape morgendagens Syria. Derfor er det viktig for Rødt å understreke at vi er motstandere av militær intervensjon
 
2013:
I en uttalelse 27.08.2013 sier Moxnes at krigen er en borgerkrig (borgerkrigsrammet), og foreslår en våpenembargo. 
 
2015:
Landsstyret i oktober: «– Norge må si klart nei til stormaktenes innblanding i Syria, enten det gjelder USA eller Russland, sier et enstemmig landsstyre i Rødt.» Rødt godtok da ikke at Syria som en sjølstendig stat som har rett til å be hvem som helst om hjelp for å forsvare sin sjølstendighet (Russland). 
 
2016:
Landsstyret i oktober: «Norge må kreve at USA og Russland stanser sin kamp om kontroll over Syria og at de bidrar til å få sine krigspartnere til forhandlingsbordet.» Underkjenning av Syrias rett som sjølstendig stat igjen (Russland). 
 
2017:
I landsmøtetalen i april nevner ikke partileder Moxnes med ett ord Norges deltaking i krigen i Syria. Som Pål Steigan skriver: «Dette er naturligvis ikke en glipp. Bjørnar Moxnes er en så proff politiker at han velger helt bevisst hva han skal snakke om og hva han ikke skal snakke om. Og han synes altså åpenbart ikke at Rødt foran valget i 2017 skal profilere seg som antikrigsparti eller gå i strupen på Norges deltakelse i USAs og NATOs krigsprosjekter.» 

Flere mener det samme…
I 2012 var det en annen politiker som sa «Verden ikke bare skal stå og se på konflikten utvikle seg. - De (opprørerne, journ.anm) vil finne et sted, en måte, å forsvare seg selv på, i tillegg til å iverksette offensive tiltak, … Verdenssamfunnet skal ikke stå passivt å se på». Det høres ut som en Rødt-politiker og hvilken som helst høyre- og venstreorientert politiker i Norge i dag. Men det var daværende utenriksminister Hillary Clinton som sa det.

Ikke seier for Syria og Assad-regimet, men «alle fremmede tropper og våpen ut»
1. mai 1966, fra Arbeiderbevegelsens
arkiv og bibliotek, ukjent fotograf
USAs støttespillere i Norge under Vietnam-krigen, kom opp med parolen «Alle fremmede tropper ut» når det ikke lenger var mulig å støtte USA politisk. Mens Solidaritetskomiteen for Vietnam kort og godt reiste parolen «Seier for FNL». Rødts og SVs frykt for å bli kritisert av det vestlige «eneste mulige standpunkt» om «monsteret Assad», gjør at de ikke kan gå ut å jobbe for seier for Assad, det eneste muligheten for fred, stans i lidelsene og gjenoppbygging. Moxnes manglende omtale av krigen i Syria i sin landsmøtetale i 2017 bekrefter den frykten. I kronikken i Klassekampen viser han til at «Rødt støtter ønsket om demokratiske reformer i Syria». Men nå gjelder det å knuse all regimemotstand militært, før det blir det ikke snakk om noe demokrati uansett. En irrelevant bemerkning som åpenbart bare er tatt med for tilfredsstille trotskistene i Rødt og skjerme seg mot å bli gjort spedalsk av norske journalister og politikere og Rødts viktige velgergrunnlag i det humanitær-politiske komplekset.

Kinoreklame fra Berlin.
Den beste politikken mot Norges, USAs, Israels, de andre statenes og Natos krig, er å jobbe for militær seier for Assad-regimet — nå straks. Norske soldater, sendt av norske regjeringer i strid med folkeretten, må komme hjem som tapere, som løslatte krigsfanger. Støtten til Assad-regimets militære seier innebærer også et viktig oppsving for folkeretten, for det fredelige ikke-innblandingsprinsippet. Moxnes skryter av av sin påståtte brøytetaktikk i Stortinget i samme utgave av Klassekampen som kronikken, men den gjelder åpenbart ikke overfor de «humanitære» krigerne i det gode norske selskapet.  

mandag 9. april 2018

EU — ikke svaret for anti-nasjonalistene



Leder i KK
04.04.18
I Klassekampen skriver redaktør Bjørgulv Braanen i lederen sin 4. april i år om nasjonalisme. Han tar utgangspunkt i boka til statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud. Braanen skriver: «Økonomien er mer globalisert enn tidligere, men det er ikke skapt en overbevisende visjon for hvordan et reelt demokrati skal utøves på globalt nivå. Heller ikke EU representerer noen slik modell

Nasjonalisme er et viktig skjellsord for den globale politiske eliten, som for NRK-journalist Guri Nordstrøm når hun rapporterer fra Ungarn. Det er viktig å ta debatten om nasjonen, og forsvare den mot globalistenes kritikk. 

Hovedargumentet mot nasjonen for anti-nasjonalistene, foruten at den oppmuntrer til diskriminering, rasisme og «nasjonalisme», er at nasjonen ikke er uttrykk for et kulturelt og religiøst fellesskap for innbyggerne innafor statsgrensene. Derfor er mange av anti-nasjonalistene motstandere av nasjonen, med sine statsgrenser og egne lover. For anti-nasjonalistene har helt rett i at «Nasjonalstaten er dårlig tilpasset samfunn som er organisert i slektskapsgrupper, klaner, eller som har nomadegrupper i sesongflytting», som Øyvind Østerud skriver i boka si. Anti-nasjonalistene vil ikke ha noen nasjoner, men heller store fellesskap. Som EU.

Om EU skriver Østerud at det europeiske «Kontinentet er splittet i språk, rettssystemer og kirkelige tradisjoner». Østerud fortsetter: «Problemet med demokrati i en flernasjonal stat eller i en overnasjonal sammenslutning er at folkefellesskapet mangler». For som han argumenter videre: «Folkesuverenitet og demokrati forutsetter en politisk offentlighet — felles fora for debatt, meningsdannelse og artikulering av interesser». «Massemedia er splittet i nasjonale segmenter. Språkforskjellene hindrer en samlet og fokusert politisk
Omslag med utbrett
 av Østeruds bok.
Utgitt av Dreyers
Forlag 2018.
debatt. Geografisk avstand og ulike kulturtradisjoner blokkerer meningsdannelse og interessemobilisering på europeisk nivå». «Dette er strukturelle barrierer mot et overnasjonalt, parlamentarisk demokrati. Europeisk samarbeid og åpnere grenser har hatt som mål å bygge ned disse barrierene, men det har ikke oppstått et europeisk demos som bærer av et diskuterende folkestyre på tvers av medlemsstatenes grenser
».

«Pengeunionen var skapt i optimismen etter Murens fall og den tyske gjenforeningen». … «Hvis budsjettunionen ikke medfører storstilt omfordeling til fordel for vanskeligstilte land og områder, vil den møte motstandskamp og store protestbevegelser i disse landene. … En handlekraftig budsjettunion forutsetter fordelingsenighet på europeisk nivå. Dette er en form for solidaritet over landegrensene som nettopp karakteriserer et nasjonalt fellesskap, og som knapt finnes innenfor de mange av medlemslandene i EU.  … I klartekst: EU har strandet … fordi samarbeidsområdet ikke utgjør et nasjonalt fellesskap. Det er slik samlende identifikasjon som kreves for at solidarisk omfordeling skal ha bred støtte.» (Utheva av OBB)


Anti-nasjonalistenes argumenter mot nasjonalstatene og for EU lar seg ikke forene. I EU er det et betydelig mindre grunnlag for et demokrati enn i de tradisjonelle europeiske statene: EU er uten felles språk, felles offentlighet og ikke minst mangler fellesfølelsen som binder folk sammen til å akseptere mindretall og flertall, og økonomisk omfordeling.

torsdag 29. mars 2018

Påskekrim: Når mange har motiv, trengs bevis



Der Spiegel nr 11 2014
Det er ikke bare den lange påsken der mange samla drar til fjells, som er spesielt for Norge. Men også at påsken i Norge er tida for å lese kriminallitteratur der mange mistenktes ulike motiv veies opp mot mer eller mindre relevante bevis. Og nå skjer en mordgåte i verdenspolitisk offentlighet, med anklager og sanksjoner mellom aktørene. Vår statsminister sier at den aktuelle kriminalgåten «nesten er tatt ut fra krim- eller spionromaner». 

En tidligere russisk spion som ble en spion for Storbritannia, ligger forgiftet på et sjukehus i England sammen med dattera si. Det at Russland og Putin åpenbart har et motiv for å drepe Sergej V. Skripal, er for Storbritannia og de vestlige stormaktene godt nok bevis til å konkludere. Anklager og dom uten bevis er i strid med vår vestlige demokratisk tilkjempa rettspraksis. Det er også i strid med påskens kriminalgåters forutsetninger.

Ikke sjelden blir drapsdømte frikjente i ettertid, etter flere år. Som med de to svenske guttene tirsdag. Motiv og bevis som i øyeblikket virket uomtvistelige, holdt ikke for ettertidas sakligere vurderinger. I FNs sikkerhetsråd i 2003 la USAs daværende utenriksminister Colin Powell fram bilder og plansjer for å dokumentere at Saddam Hussain hadde masseødeleggelsesvåpen som biologiske. Storbritannias statsminister Tony Blair argumenterte på dette grunnlaget sterkt for krig mot Irak. Irak-krigen ble igangsatt. 500 000 tusen mennesker, en halv million, ble drept. Etterpå kom sannheten fram: Irak hadde ikke masseødeleggelsesvåpen som biologiske. Powell, Blair og vestlige statsledere løy. De hadde alle ett viktig ikke-uttalt motiv felles: Kontroll over Iraks olje. Spørsmålet om krigshissernes motiv var ikke et tema.

Motivene peker mot bevis og den skyldige. Hvem ville ønske å drepe Skripal? Åpenbart Russland. Spioner og agenter som går over til motparten er viktig å ikke miste til motparten, de vet for mye. Personer som han må tvinges til lojalitet med trussel om døden om de bytter side. Kunnskapsrike agenter er viktigere enn soldater som alltid har blitt drept som desertører om de ikke ville slåss.

Men hvorfor skulle Russland og Putin omsette sitt motiv i handling akkurat nå, når Russland står internasjonalt svakt i omdømme i mange geopolitiske spørsmål som i idrettslige og interndemokratiske? Er virkelig Putins Russland så dumme at de fant ut at akkurat nå, i mars 2018, var det beste tidspunktet å eliminere en antatt passiv spion i et annet land som hadde forrådt dem? Som de måtte skjønne at de ville bli anklaga for? Eller var de så smarte at de tenkte at fordi de blir sett på som smarte, så ville de ikke bli anklaga for drapsforsøket fordi det ville være å anse dem som ikke særlig smarte?

En trenger verken å være Knut Gribb, Derrick, Poirot eller Jon Nesbø for å oppdage at det er flere enn Russland og Putin som kan ha motiv for et drapsforsøk på Skripal. Det er flere i det Agatha Christie ville regissert som «rommet», i denne sammenheng verdenspolitikken, som har motiv og bør vurderes som mistenkte. Motivet kan være å avlede oppmerksomheten om egne problemer, eller å svekke Russland politisk som ledd i en eller flere konflikter de har med Russland.

Der Spiegel nr 31 2014
Den geopolitisk viktigste krigen i verden skjer nå i Syria. Her er vestmaktene med USA og EU i spissen, Norge inkludert, militært aktive som etter hvert også Russland og de lokale statene som Tyrkia, Israel, Irak, Iran og Saudi-Arabia. Alle er ut fra egne særinteresser sterkt involvert i den vestlige angrepskrigen mot Assad-regimet. Russland har ødelagt angripende staters plan om et oppløst Syria kontrollert av nabostatene, og er den eneste staten som har opptrådt i samsvar med folkeretten. Mange vil på grunn av den viktige Syria-krigen ha motiv til å få Russland ytterligere fastslått som aggressiv og en fare for verdensfreden. Å utelukke disse som mistenkte er dårlig etterforskningsarbeid. Den staten som har tapt mest på at Syria består med Assad-regimet ved makta, etter hjelp fra Russland, er Israel. Som mange andre, er også atommakten Israel i stand til å skaffe seg alle de våpen de vil. Under den vestliglojale russiske lederen Boris Jeltsin var Russland i kaos og nærmest i oppløsning, og mye var til salgs, også våpen.

Fortsatt er det ikke lagt fram ett eneste bevis på at det er Russland som har forsøkt å drepe Skripal. Helt i strid med alle rettsprinsipper krever Storbritannia med støtte av sine allierte at det er den anklagede som skal motbevise anklagen. Hvis ikke er Russland skyldig, er «dommen». De av oss som fortsatt mener at det er viktig med bevis, må nøye oss med et motspørsmål: Sjøl om det er helt rett at Sovjet har produsert giften, at Russland fortsatt disponerer denne giften og har et motiv: Hvorfor er det derfor hevet ut over enhver rimelig tvil at det er Russland som står bak drapsforsøket? Når mange andre også har motiv? Produsentene av ammunisjon og våpen blir aldri anklaga for drap utført med deres produkter. Eieren av bilen får ikke automatisk fartsboten, for andre kan ha kjørt den.

I følge demokratisk og sivilisert rettsoppfatning kan ingen dømmes uten bevis. De som ellers bekjenner seg til disse rettsprinsippene, mener nå at den anklagete skal «dømmes», ikke på grunnlag av bevis, men på grunnlag av sannsynlighet og manglende motbevis. Påstått av Powells og Blairs etterfølgere og deres støttespillere på universitetene og i mediene.

Ingen av påskens krimgåter går utenom alle tenkelige mistenktes mulige motiver eller hopper over behovet for bevis for avsløring og dom. Vi kan konkludere med at kriminallitteraturens nivå ligger på et helt annet avansert og riktigere nivå enn dagens vestlige lederes beslutningsgrunnlag. For verdensfredens skyld burde det vært omvendt.

(Dette innlegget ble også tilbudt NRK Ytring)