tirsdag 19. mars 2019

Leiar i Dag og Tid: Skuffande om folkerøystingar


Leiaren i Dag og Tid, nr 11,
15.03.19
Dag og Tid er ei særs god vekeavis, ofte med andre vinklingar enn hovudstraumsmedia. Med gode leiarartiklar. Men ikkje den siste om folkerøystinga om brexit. 

Problemet med det representative demokratiet, det at vi vel nokre representantar til å styra for oss i ein periode på mange år, er at det vert utvikla eit eige sjikt av desse representantane som styrer som dei vil. I vala er få spørsmål oppe av dei som skal avgjerast i kommande årelange periode. Jo fleire folkerøystingar, jo fleire innbyggjarar får oftare makt over styringa og utviklinga av samfunnet. Altså meir demokrati, meir folkestyre. 

Svein Gjerdåker, redaktøren som skriv leiarane, skriv i siste utgåve: «Diverre må ein seia at valkampen vart eit solid argument mot folkerøystingar i slike kompliserte spørsmål…» Men kva er det som er så komplisert i eit demokrati at ein ikkje kan lata folket avgjera det? Er det då eit demokrati? Om ein kan seia at bilmekanikarar og fjøsarbeidarar som ikkje har doktorgrad i handelspolitikk ikkje skjønar seg på tollunionar, kva veit vi om politikarane som held seg i ein boble med professorar, doktorandar, lobbyorganisasjonar og pressefolk — er dei eigentleg noko meir rasjonelle? Og som ikkje ein gong har nytta nokon kjeledress. Vi krev ingen eksamen for å kunna ta del i val trass i at nokon heilt klårt kan meir enn andre i mange politiske saker. 

Frå Yngvar Ustvedts bok «Overflod og opprør»,
Det skjedde i Norge, 1961-72.  Gyldendal. 
Gjerdåker held fram i same setninga med: «…særleg sidan ein ikkje hadde eit konkret avtale-utkast å ta stilling til». 
Kvifor må ein ha eit avtaleutkast? Det kunne blitt brexit då òg, og same kritikken frå EU-tilhengjarane. 
Kvifor er ikkje ei subjektiv meining om kva ein vil, like bra? Noreg har hatt to folkerøystingar om medlemskapen i EU. Alle visste ikkje alt. Skulle berre dei som har den økonomiska makta og elles hadde dei politiske kommandopostane avgjera? Sjølvsagt meiner dei det. Men det er ein tanke som sterkt bryt med demokratiske idear. Minst to av tre stortingsrepresentantar er for fullt norsk medlemskap i EU, men folkemeininga er heilt motsett. Kven er det mest demokratisk å la styra? 

Gjerdåker har sjølvsagt rett i at det er eit kaos om brexit. Det må openbert skuldast at det ikkje er fleirtal i parlamentet for utmeldinga, dei er berre svakt bundne av det resultatet av folkerøystinga dei er imot. Førebels har ikkje politikarane vore så udemokratiske som dei norske at dei har ignorert folkerøystinga. Men makta ivrar for ny røysting, i von om at fleirtalet då snur. Trygg på det kan dei ikkje vera. Tapar dei att, vert nederlaget endå større for dei. 

Folkerøystinga om britisk EU-medlemskap var ein demokratisk siger. Resultatet for alle oss som er imot EU sin strenge einsretta marknadsøkonomi, er ein politisk siger som stør dei splittande faktorane i EU og peiker framover mot ei naudsynt oppløysing av det strengt marknadsstyrte og overnasjonale EU. 


mandag 18. mars 2019

Fra antirasismens ekkokammer: Bilde av Waras hus — hvorfor?


Fra en kulturelt mer kjent bolig enn
Waras.
Foto: OBB
I skrivende stund har PST utpekt samboeren til permittert justisminister Tor Mikkel Wara som den ansvarlige for minst ett av angrepene mot familiens hus og bil. I så fall har hun gjort det for å framstille det politiske teateret Black Box og stykket «Ways of Seeing» som kriminelle med inngrep i privatlivets fred. Hun er den kriminelle her, hvis PST har rett i sin siktelse.

I månedsvis har justisminister Tor Mikkel Wara og hans familie med smitteeffekt til hele Fremskrittspartiet kunnet nyte hele det politiske Norges sympati som offer for personlige angrep fra påståtte venstreorienterte ekstremister for økt innvandring. 


Hvorfor politikernes private hus?

Det er ikke straffbart å vise bilde av et hus der verken bydel, gatenavn eller gatenummer går fram. Det framviste bildet av Waras hus i teaterstykket viser mindre av huset enn det google maps gjør av boliger flest i Norge. Men hvorfor viser Black Box bilder av hjemmene til sine politiske motstandere? Sjøl en lite omstridt justisminister som Wara, tidligere kjent tilhenger av fri grenseløs innvandring. Kan det være noen andre grunner enn å lede noen til å ramme sine politiske motstandere privat og personlig?  MDGs Eivind Trædal sa til Klassekampen 10. desember i fjor «Uansett kontekst … så mener jeg man bør unngå å trekke inn folks privatliv. Som regel ligger det implisitt trussel i dette, at man vet hvor du bor». 

Hva vil forfatterne med Ways of Seeing?
Med «Ways of Seeing» «ønsket kunstnerne å belyse hvordan overvåking og propaganda brukes aktivt i maktutøvelse», i følge Klassekampen 16. mars i år. En velkjent og ikke særlig omstridt påstand, nærmest fra et sosialt samfunn og politikkens første dag. Hanan Benammer er fransk-algerisk og flytta fra Frankrike til Norge i følge Klassekampen som en reaksjon på «den framvoksende høyrepopulismen i Frankrike. Men i kjølvannet av 22. juli-terroren opplever hun at de samme ideene vinner terreng også i Norge.» Hun sammen med en kurdisk flyktning vil «kartlegge nettverkene de hevder har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn». Benhammer viser til sin hudfarge som forklaring på motreaksjonene: «Det er klart det gjør vondt når to brune damer går opp på scenen og sier at vi egentlig ikke bryr oss om dere, men vi skal hjelpe dere». 

«Vi ser dere i soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter»
Sånn skryter Black Box teater om stykket, sin «forskningsinnsats» og analyse av sine motstandere: 
Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det? Og hva er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om mer overvåking?
«Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet. Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner. Så vender vi oss mot paradisene som er tapt for dere og deres nærmeste.»

Sjølmålet frikjenner ikke Black Box´s ekstremisme
Teaterfolka bak «Ways of Seeing» er en ekstrem gruppering som ser mer rasisme og islamofobi over alt enn de fleste i det moralsk sjøltilfredse humanitær-politiske komplekset. De har fått to gavepakker av Waras samboer, hvis en skal tro på PST. Først hennes aggressive oppførsel med personlig kverulering i teateret, så hennes påståtte fingerte brannstifting. Men hennes politiske sjølmål kan ikke frikjenne den ekstreme moralismen som Black Box skaper med sin nedlatende forakt i «Ways of Seeing». 

onsdag 20. februar 2019

USA – blir en dysfunksjonell stat. Smitteeffekt til Europa?


Amerikanske politiske aktører
vil ikke akseptere andre samfunns-
hjul enn sitt eget. De bryter ned
samfunnstilliten, akkurat som i
de dysfunksjonelle statene som
USA bomber og driver
økonomisk blokade av.

Foto fra pixabay.
USA strir med å holde på verdensmakta si. Men er USA også i indre oppløsning når en også der som i andre dysfunksjonelle stater ikke aksepterer valgresultatene og jobber for å fjerne valgvinneren i valgperioden med juridiske midler?



Det var ikke bare NRKs og avisenes journalister som var og er sjokkert og forferda over resultatet i det siste presidentvalget i USA. Noe som de alle har fått varig mén av. 
Demokratene i USA har satt i gang en omfattende juridisk prosess til millioner av dollar for å få fram bevis for at president Trump samarbeida med Putin og fikk hjelp av russisk produserte falske nyheter på digitale medier som påstås fikk mange nok velgere til å stemme på Trump i stedet for Clinton. President Bush ble i 2000 valgt etter tvilsomme manntallsmanipulasjoner av guvernøren i Florida, broren hans, og utropt til vinner av valget av USAs sterkt politiserte høyesterett (fem republikanske dommere mot fire demokratiske). Da Bill Clinton var president kjørte republikanerne kostbare juridiske prosesser for å få presidenten fradømt stillinga for uakseptabel seksuell atferd. Som om det var noe problem for andre enn de involverte som fru Clinton. Den første presidenten som gikk av midt i valgperioden etter å ha blitt fjerna, var Nixon i 1974.  

Fjerninga av Nixon har tydeligvis vært en inspirasjon til å få presidenter en ikke liker avsatt. Viktige politiske grupper i USA aksepterer ikke andre valgresultater enn dem de er enige i. Det er et uttrykk for manglende tillit til det formelle valgsystemet. Granskinga av «Russlandspåvirkninga» er åpenbart politisk motivert for å omgjøre resultatet i presidentvalget.

Denne nye USA-måten å drive politikk på er ikke tydelige i tradisjonelle europeiske stater, de «finner sin like» bare i dysfunksjonelle stater i den tredje verden. Noen statsledere der går ikke av etter å ha tapt valget, og opposisjons-kandidater godtar heller ikke et nederlag. De er alle bare enige om at det har vært «valgfusk». De politiske retningene knytta til de to partiene i USA godtar heller ikke andre vinnere enn seg sjøl. 

Trumps motstandere, som mediene, fram-
stiller Trump som den som ødelegger USA.
Ikke valgtaperne som vil avsette vinneren.
Forsida 20. mars 2017.
Disse omkampene om valgresultatet, og forsøk på ved hjelp av andre saker midt i perioden å fjerne presidenten, faller sammen USAs handelskriger og skiftende alliansepartnere ute i verden der dollarens betydning også er under press. I tillegg kan en føderal dommer for et visst antall av stater  stanse eller oppheve et presidentvedtak. I Norge kan ikke en lagrettedommer stanse et regjeringsvedtak. Etterhvert vil slike individuelle dommervedtak og andre juridiske grep som granskinger som hovedgrep i politikken, bryte ned hele den allerede tynnslitte samfunnstilliten og det politiske systemet i USA. USA er et foregangsland i rettsliggjøring av politikken, i virkeligheten en tilsidesetting av et folkestyrt demokrati. 

Trump anklages for å splitte det amerikanske samfunnet. Sjølsagt er det alltid mulig å prøve på splittende tiltak også der slik politikk har dårlig vekstvilkår. Men i USA er det åpenbart at grunnlaget for «splittende politikk» er betydelige. Økonomiske motsetninger skjerpes og styrkes av den konfliktmarkerende identitetspolitikken og de innenlandske følgene av USAs utenrikspolitiske konflikter. Samtidig øker medienes forakt for folk flest med krav om innskrenking av andres ytringsfrihet, for andre enn hovedstrømsmediene farer bare med «falske nyheter». Mot hovedstrømsmedienes alternativ: «Den eneste mulige politikken.»

De klare dysfunksjonelle trekka i USA finnes det også spor av i Europa. EU-kommisjonens aggressive politikk uten politisk forankring, møter motstand. Aftenposten er stolt av å få en ensidig propagandist fra Financial Times, en nordmann, som apologet for «Den eneste mulige politikken» («Bli i EU!»). Vil de ledende politikerne i Storbritannia virkelig godta resultatet av folkeavstemninga om utmeldinga av EU? Hva vil skje når et folkevalgt EU-parlament, som ikke har noen parlamentarisk makt, sier nei til mesteparten fra EU-kommisjonen?

Fra pixabay.
Rivaliseringa i verden om markeder og ressurser skjerpes kraftig. «Småkrigene» i Afrika og Midtøsten er bare begynnelsen. Og splittelsen innad i de store «demokratiske» statene med oppløsninga av aksepten for de formelle valgreglene, øker. Motkreftene er ubetydelige. 

Framtida er ikke lys. 

mandag 4. februar 2019

Venezuela: Rødt med ny uttalelse: Nederlag for AU og Moxnes


Innledninga til vedtaket fra Rødts
landsstyrevedtak i helga.
På landsstyremøtet i Rødt 1.- 3. februar vedtok landsstyret en annen uttalelse om situasjonen i Venezuela enn den som AU vedtok i strid med forslag fra internasjonalt utvalg. Den nye uttalelsen er klart antiimperialistisk. Med det vedtaket har Rødts AU med Moxnes i spissen har fått sin politiske linje avvist.
Men det er all grunn til å tro at det er AUs og Moxnes´ politiske linje som representerer den politiske framtida til Rødt. At de ble nedstemt nå, endrer ikke tankegangen i AU.

På Facebook kunne i går medlem av Rødts internasjonale utvalg, og aktiv i Facebook-gruppa «Vi som bryr oss om avisa Klassekampen», Ivar Espås Vangen, fornøyd avvise kritikerne av Rødts AU-uttalelse med landsstyrets uttalelse. I en egen post på Facebook la også Erik Ness fornøyd ut vedtaket. Debattanten Hans Olav Brendberg omtalte vedtaket sånn: «Veldig bra, då kan glepptaka avskrivast på tabbekvoten. Dette er telemarksnedslag

Fra Klassekampen.no
Selvsagt skal alle antiimperialister være fornøyd med det nye vedtaket. Men enigheten må skjule en politisk kamp om imperialismen i Rødt. En så hårreisende uttalelse som den til AU, det øverste organet i Rødt utenom landsmøtene og landsstyremøtene, blir ikke til på hvilken som helst tilfeldig måte. De fremste tillitsvalgte skriver ikke uttalelser som ikke er bevisst valgt. Partispissene må forutsettes å vite hva de gjør. De ble dratt inn fra høyresvingen denne gangen. Men den er framtida. Hjulopphenget har en feil som konsekvent presser bilen til høyre. Mot Rødts velgergrunnlag blant høyutdanna og NGO-ansatte. Jeg veit ikke om Moxnes var i mindretall i AU om den opprinnelige uttalelsen, men han kan jo ikke fronte en sånn uttalelse uten å være enig i den. 

Uttalelsen avsluttes med setninga «Norge må støtte opp om forsøkene på å få i stand en dialog som ivaretar landets suverenitet, som blant andre Mexico og Uruguay går i spissen for.» Jeg forstår ikke at det er nødvendig for staten Norge å blande seg inn i den interne striden i Venezuela. Norge har ikke et forhold til Venezuela som gjør det nødvendig. Holdninga er grunnleggende forbedret fra tidligere uttalelse med orda «som ivaretar landets suverenitet.» Fint. Men det framstår som om denne setninga er lagt til som en nødvendig trøst til det nedstemte arbeidsutvalget. 

fredag 1. februar 2019

Rødt om Venezuela: En naturlig og ventet uttalelse


Rødts varaordfører i Bodø er uenig
med Rødts AU.
Fra Klassekampen.no 31.01.2019
Så har altså AU i Rødt slutta opp om kravet fra USA og den norske regjeringa om at det må holdes nyvalg i Venezuela. Rødt slutter dermed opp om en utenrikspolitikk som går ut på å blande seg inn i andre lands styre, og i tillegg støtter Rødt et krav fra USA som har gjort store anstrengelser for å bryte ned Venezuela for å få et mer vennligsinna styre. 
Rødts AUs Venezuela-uttalelse er en naturlig og uunngåelig uttalelse som er helt i samsvar med Rødts nye politikk.

Dette er jo et kraftig politisk linjebrudd på det en skulle tro er sjølsagt antiimperialistisk politikk. Det finnes «en del» stater i verden med vanstyre. Men når det gjelder Venezuela går Rødt ut med støtte til USA, EU og USAs ekko i Europa, den norske regjeringa, og støtter den venezulanske overklassens kamp for regimeskifte og nyvalg. Rødt krever derimot ikke nyvalg i Frankrike eller i Tyskland. Heller ikke i vestligsinna vanstyrte land i tredje verden.

Rødts arbeidsutvalg uttalte seg i strid med innspill fra partiets internasjonale utvalg, og møter en viss intern motstand. Blant andre har Rødt i Bodø med varaordføreren i spissen kommet med en annen uttalelse og offentlig gått ut mot arbeidsutvalget. Holdninga skal diskuteres på Rødts landsmøte denne helga.

Av det landsstyremøtet kommer det sikkert ut en uttalelse som legger ballen død og gir litt til alle. Men det er uansett klart at noen veg tilbake til en klar antiimperialistisk holdning for Rødts sin del, er utenkelig. Bare ordet antiimperialistisk ødelegger kosen ved teateranmeldelsene for Rødt-medlemmene. Rødts AUs Venezuela-uttalelse er rett og slett en naturlig og uunngåelig uttalelse. Den føyer seg inn i rekken som støtten til det imperialistiske angrepet på Syria. For Rødt er det nødvendig å kvitte seg med alt gammelt politisk grums/slagg, som partileder Moxnes har sagt. Det viktigste er å finne sin plass blant de allment dominerende og aksepterte meningene der tilliten til de vestlige stormaktene er ukritisk, bare dandert av mild kritikk. 

Dette er nødvendige nye standpunkter for å tilpasse seg den nasjonale og europeiske politiske situasjonen. En viktig symbolmarkering for Rødt. 

Rødt får flere velgere gjennom å få tilslutning fra et sjikt med høy universitetsutdanning, og fra det økende statsfinansierte humanitærpolitiske sjiktet. Dette sjiktet liker ikke provoserende begreper som imperialisme om virkeligheten, og ser bare snille rettferdighetssøkende demokratiske opprørere over alt. Når ikke regimeskifte er aktuelt, er løsninga massemigrasjon til Europa for «å dele litt av våre goder med verdens fattige» sånn at en sammen med arbeidsgiverne kan holde lave lønninger lave. 
Når mediene i sin støtte for USA og EU setter inn sin ensidige propagandakvern, er det ubehagelig for respekterte kulturstøtter å stå imot dem. Og Rødt er en mer troverdig økonomisk kritiker av «forskjells-Norge» enn når den kommer fra et parti ledet av en mangemillionær fra Oslo vest. 

Generasjon tredje verdenskrig
Kjernen i Rødts rekruttering er fra «Generasjon tredje verdenskrig». Et aktivt og naivt samfunnssjikt over flere generasjoner, hovedtyngden av norske samfunnsengasjerte mellom 20 og 55 år. Disse tror på globaliseringens velsignelser, og ikke ser at den skjuler den økende internasjonale rivaliseringa som driver verdensutviklinga. Dette sjiktet ivrer for «humanitære og frelsende» angrepskriger som dem overfor Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya, Syria. Dette sjiktet konkurrerer Rødt med SV om, men også med deler av Ap og KrF/Venstre. 

Dette forklarer Rødts AUs nødvendige tilslutning til den vestlige imperialismen i Venezuela. 

Med liten skrift:
Chavez-styret i Venezuela er et forsøk som med støtte av flertallet i folket har prøvd å bedre levestandarden til svært stor fattig samfunnsklasse ved å legge bånd på en svært rik overklasse. Men Chavez-politikken har ikke lyktes, både på grunn av egne feil og voldsom økonomisk krig mot regimet fra andre stater, særlig USA. Ytre årsaker virker gjennom indre. Men det er av redsel for at Chavez-linja for sosial rettferd og omfordeling skal lykkes, at den vestlige imperialismen engasjerer seg i Venezuela. Med Rødts tilslutning.

fredag 25. januar 2019

NRKs ukritiske hyperglobalist*


Skjermdump, mobil-versjon
av NRKS ytring.no
Journalister omtaler seg som kritiske. Det er vanskelig å forstå at kan stemme for ledende norske politiske journalister. De er først og fremst ikke-valgte politikere. Som ikke er særlig prega av kritisk holdning verken til motstand mot EUs politikk i Norge eller i Storbritannia. 


Støtten til Hillary Clinton er stor, som for De hvite hjelmene i Syria og enmannskontoret i London finansiert av EU og Storbritannia; Syrian Observatory for Human RightsNRKs økonomikommentator, Cecilie Langum Becker, som vil «gi NRK en trøkk», drar med sin ytring 21. januar NRK videre i ukritisk ensretting. Hun framstiller World Economic Forums møte i Davos som ikke bare et viktig møte, men også som en bekreftelse på globalismens seier over stormaktenes internasjonale rivalisering.  

Beckers utgangspunkt er: 
  • «Kort oppsummert: Verden har aldri vært mer globalisert enn den er nå. Samtidig har trusselen mot globaliseringen aldri vært større». Heldigvis kommer redninga for henne:
  • «Diskusjonene i Davos kommer på et viktig tidspunkt.» 

Dette siterer hun fra en i det rikholdige ensidige kildegrunnlaget som dagens ukritiske journalister bruker: «førsteamanuensis Brian Klaas ved University College London til CNBC, noe også DN har referert til.»

Tross det håpefulle «viktige tidspunktet» er hun litt bekymra også, for «Det er så mye man tar for gitt at bare er der». WEF er i en rapport sjøl bekymra: 
«Ideen om å «ta tilbake kontrollen» (…) er et budskap som går hjem i mange land og på mange områder. Kreftene brukes på konsolidering eller å få tilbake nasjonal kontroll. Det kan komme til å svekke den samordnede responsen til de store globale utfordringene. Vi driver dypere inn i de globale problemene, som vi kommer til å slite med å komme oss ut av». Som i en skolestil ender hun snusfornuftig opp med:«Denne uken blir en anledning for makten å komme sammen og forhåpentligvis finne løsninger som fremmer mer åpenhet og mer samarbeid.» 


Hus i Davos med bannere mot WEF-konferansen, WEFs
stifter Klaus Schwab som «Fucked up our town« og
«His friends fuck up the World».
Foto Asle Toje, fra FB, gjengitt med hans tillatelse. 
Også Asle Toje er i Davos. I en kom-mentar på Face-book 23. januar, der han framhever at han opptrer som privat-person, skriver han:
 «I fravær av verdensledere er Davos nå stedet hvor avdankede politikere kommer for å lansere seg selv som nye politikere. Tony Blair er i sitt ess, nesten like blank i pelsen som Bono. Han har ett eller annet nytt clever inititativ som skal redde verden. Jeg har alltid hatt litt vondt for å ta råd fra folk som bruker solbriller innendørs, men det er en aldrende forsamling som husker U2, virker det som. Alle synes enige om at kryptovaluta er ut og at India er in. Mange tror at Trump er på vei ut og at Brexit ryker når Labour splittes. Brazils Bolsanaro holdt en tungt scriptet tale og fikk ingen vriene spørsmål. Trenden er at Davos har funnet seg til rette med den nye høyresiden og finner trøst i at alle land og alle ledere er ‘open for business’. Men det er litt dødt her. Amerikanerne som uteble lot 150 rom stå tomme, franskmennene noe færre. De store vinnerne i årets Davos er sveitserne som selger kakao til 70 kr koppen og sørget for at alle betalte for hotellrommene i forkant.»

Becker skriver om den viktige konferansen av verdens ledere som om det skulle være Sikkerhetsrådet eller Generalforsamlinga i FN. Men det er ikke det representative verdenssamfunnet som utgjør Davos-eliten. Enkelte statsledere stikker innom, for å vise seg fram. Likevel slipper noen gullkorn til. Som Italias statsminister Guiseppe Conte sa på konferansen, sitert i ABC-nyheter
– Åpne globale markeder, fri bevegelse av kapital og den teknologiske revolusjonen ga virkelig de lovede gevinstene. Men bare for de få, og ikke de mange. …
 – Historien viser oss at hva som helst kan skje når folk føler seg forrådt og urettferdig behandlet. Tross denne faren har mine italienske medborgere vist seg å være veldig modne og knyttet til sine demokratiske institusjoner. De har ikke tatt til gatene eller opptrådt voldelig for å uttrykke sin misnøye og sitt raseri, sa han og konkluderte:
– Min regjering er det institusjonelle svaret på det italienske folkets ønske om å finne en vei framover. 

Becker kunne jo skrytt litt av nordmenn som leder viktige internasjonale organisasjoner. Alle ivrige krigere: Jens Stoltenberg i Nato og Espen Barth Eide som var direktør i WEF. Han kom hjem for å bli utenriksminister, men måtte nøye seg med å bli en stortingsrepresentant. Og WEFs nåværende direktør Børge Brende som kjeda seg som nasjonal utenriksminister. Men nasjoner og nasjonal bakgrunn passer jo ikke inn i hyperglobalistenes* bilde. Hun nøyde seg med i ytringa heller å sende en hilsen til sin tidligere sjef i Dagens Næringsliv fra sin nye politiske posisjon. 

World Economic Forum har åpenbart en ambisjon om å bli  kapitalismens internasjonale sentralkomite, «Kapinform». Etter ideal fra kommuniststatenes Kominform. Men overnasjonale sammenslutninger skapt ovenifra av en elite, får ikke et langt liv. Heller ikke EU. Oppløsninga har begynt med indre uenighet. Så kommer Brexit. Itxit og Grexit står fremst blant de neste. AfD i Tyskland jobber for Dexit.  

Det er ingen grunn for den entusiastiske politikeren Cecilie Langum Becker og hennes mange mektige kampfeller til å se lyst på framtida. Heldigvis. 



Globalisering er blant annet en friere flyt av varer, tjenester, kulturuttrykk og mennesker.

mandag 21. januar 2019

Eliter: Det «pluralistiske demokratiet» er et elitedemokrati




Svært sjelden faller noen avgjørelser i
Stortingssalen. Det er derfor naturlig
at den er tom. Avgjørelsene er ofte fatta
før sakene kommer til Stortinget, av en
elite som fører «den eneste mulige
politikken».
Skjermdump fra stortinget.no.

Mange skryter av det pluralistiske samfunnet, at «alle» kan ytre seg fritt, organisere seg og aksjonere for egne synpunkter. 
En av statsvitenskaps-professor Øyvind Østeruds kjennetegn ved et demokrati er at «det finnes ingen eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten»*. Men det er ikke det som kjennetegner den politiske situasjonen i Norge. Snarere tvert imot. Det oppskrytte pluralistiske demokratiet fungerer i praksis som et elitedemokrati der flertallets viktigste påvirkningsmåte, valg av styrende representanter i kommunestyre og Stortinget, settes til side hver eneste dag.


Det finnes neppe noe bedre land å bo i når det gjelder mulighet for alle til politisk påvirkning, enn Norge. Det er hvertfall ikke nødvendig å reise mange km for å komme til land som muligens kan være bedre. Men om vi er aldri så demokratisk, så er vi likevel mange tiår, eller hundreår, unna tidspunktet vi kan si at vi har et folkestyre der ikke bare en liten elite, men nær alle innbyggerne deltar i samfunnsstyringa. 

Måter å påvirke 
et politisk vedtak: Flere kanaler
En kan si det er fire kanaler, veger, til å få vedtatt sitt eget politiske mål som noe myndighetene må gjennomføre med makt. De er: Valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediekanalen (ytringskanalen). 
Det er bare gjennom valgkanalen folk flest har noe å si. De andre kanalene domineres av en liten eksklusiv elite, i nært samarbeid med dem som tar beslutningene i regjering og storting. I mediene sitter viktige politikere med tittel journalist og vokter nøye på hvor mange mindretallssynspunkter som skal få slippe til.


Når valgene betyr lite, blir eliten avgjørende
Professor i statsvitenskap Øyvind Østerud definerer demokrati sånn: «Med demokrati vil jeg mene en politisk styreform med alminnelig stemmerett, der de styrende står til ansvar overfor velgerne i frie valg.»* Men hva menes med å «stå til ansvar» overfor velgerne? Hvor ofte og i hvilke saker? 
Boka der Østerud har skrivi
den siterte artikkelen.
Valgene skjer i Norge bare hvert fjerde år. Men hver dag treffer regjeringa og kommunene svært mange vedtak. Svært få om noen av disse daglige politiske vedtaka har vært oppe til diskusjon i valgkampen. På hvilken måte kan «de styrende [da] stå til ansvar overfor velgerne»? I neste valg, for en avgjørelse som alt er fatta? På grunnlag  av en generell fullmakt? Hvor mye av den generelle fullmakten var klart framme i valgkampen? Svaret finnes i den setninga Østerud fortsetter med: «I et demokrati er friheten til å påvirke utøvelsen av autoritet jevnt fordelt;…» (Uthevet av politikus.no). Det er nettopp det som er problemet. Ola og Kari Nordmann deltar ikke i denne daglige prosessen. De leder ikke organisasjoner som kan påvirke regjerings- og stortingsvedtak i sin retning. De skriver ikke lederartikler i aviser, og svært sjeldent avisinnlegg. Eller organiserer aksjoner som presser besluttende politikere til å treffe vedtak i samsvar med sine interesser. Forutsetninga for det som Østerud mener er et demokratisk kjennetegn, er ikke til stede. For «det finnes .... eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten».
«Eliten» er bare et annet uttrykk for det som tidligere blei omtalt som «makta».


Binder politikken med 
lover og internasjonale konvensjoner
I tillegg til denne overlegne makta som eliten har, sikrer de seg med lover over hodene på folk — uten folkelig forankring. Lovvedtak er et ordinært viktig politisk verktøy. Men nå bruker elitene domstolene til å avgjøre politiske stridsspørsmål til sin fordel. Langt vekk fra «uheldig» folkelig og politisk innflytelse. Dommerne deler i økende grad elitens syn «om den eneste mulige politikken». Ikke en gang den nasjonale rettsliggjøringa er nok, for elitene går nå et steg lenger og bruker overnasjonale lover som et verktøy. Østerud skriver i den samme artikkelen: 
«I 1960-årene startet en rettsrevolusjon i EU som domstolen gikk seirende ut av, etter kompetansestrid mellom fellesinstitusjonene og mellom overnasjonalt og nasjonalt nivå. Fellesskapsretten ble direkte gjeldende rett i medlemslandene, med forrang fremfor nasjonal lovgivning. Dette overnasjonale rettssystemet ble utviklet i allianse mellom EU-domstolen og lavere rettsinstanser i de enkelte land, etter motstand fra medlemslands øverste domstoler og uten formelle tilslutningsvedtak i nasjonalforsamlingene. En ny overnasjonal rettsorden ble motstrebende gjennomført.» (Utheva av politikus.no).
Østerud hevder om EU-domstolen det som også karakteriserer gjennomslaget for andre konvensjoner og domstoler:
«Utviklingen av overnasjonal domsmyndighet betyr makt til organer som ikke — eller bare svakt og indirekte — balanseres av folkevalgt myndighet.… Den politiske makten ligger først og fremst i et utvidet spillerom for rettsskapende tolkning, …» 
Som den nye innvandringskonvensjonen som nettopp blei vedtatt med Stortingets overveldende tilslutning uten reell offentlig diskusjon. 

EU-kommisjonens bygg. Dette er i
virkeligheten også Norges Høyeste-
rett.
Foto: Pixabay.
I Norge fungerer Stortinget som et lovgivende postkontor for vedtak fatta i EU-kommisjonen. Nå spør Norges Høyesterett et eget EU-styringsorgan, ESA, om hva de skal dømme. Det er ille med de asosiale arbeidsmiljøfiendtlige vedtaka som er en følge av denne EU-underordninga. Viktigere er at det er den norske politiske eliten som har tvunget gjennom denne underkastinga av EU og dermed tilsidesatt Grunnlovens paragraf § 88 om at «Høyesterett dømmer i siste instans».  

Nødvendig for demokrati: 
Flere årlige folkeavstemninger 
Et reelt demokrati virker kanskje ikke sannsynlig å oppnå. Der alle samfunnsmedlemmene er daglig opptatt av politiske spørsmål, og prøver å påvirke de viktigste avgjørelsene. Det må minst en revolusjon av kulturell holdningsendring til for det. Men når alle får informasjon og mulighet til å avgjøre, vil vel de aller fleste delta? 
Atskillig verre er det å fullføre et reelt demokrati. For det forutsetter selvfølgelig samfunnsmessig, det vil si flertallets konkrete kontroll, med samfunnsøkonomien i stort. 
Viktigst er at hyppige årlige landsomfattende folkeavstemninger må gjennomføres. Det vil åpenbart svekke de få personenes styre og makt. Da kan de ikke sitte i bøttekort og diskutere med andre eliter om hva som skal gjennomføres. 
  • Som et første skritt mot et reelt demokrati må det straks innføres en lov om at et visst antall underskrifter skal utløse en folkeavstemning, for eksempel 150 000 underskrifter. Så må denne loven pålegge alle medier, ikke bare de statsstøtta, at begge sider i en folkeavstemning skal gis like muligheter til å legge fram sitt syn. Noe må fellesskapet få igjen for at vi dels betaler, dels sterkt subsidierer mediene.

0,59 % oppslutning = én stortingsrepresentant
Ingen partier kan få flere representanter enn de har stemmer til. Når vi har 169 stortingsrepresentanter, betyr det at alle partier skal få én stortingsrepresentant per 0,59 prosents oppslutning. Ved siste stortingsvalg ville 22 200 stemmer gitt ett mandat. Jeg vet bare om Israel i hele verden som har en så demokratisk valgordning. 
Med utjamningsmandatene i Norge er partifordelinga ikke så ille, men de største partiene får i dag flere mandater på bekostning av MDG og Rødt. Disse to partiene har i dag ett mandat hver, men de skulle i forhold til oppslutninga hatt fem og fire representanter hver. Mandater som ordninga nå tildeler de andre større partiene. Ordninga fører også til at velgerne kvier seg for å stemme på partier som i meningsmålingene har liten oppslutning. 
Det finnes ikke noe som helst demokratisk i at noen partier skal de få flere representanter enn de har oppslutning til på bekostning av andre partier — og andre velgere. 

Kanskje bør det også innføres en tilbakekallingsrett av valgte kommune- og stortingsrepresentanter. Initiert av velgerne, ikke at et flertall i kommune- eller Stortinget kan kreve nyvalg. 

  

*Øyvind Østerud: Demokrati, rettsstat og rettsliggjøring, i antologien Demokrati, Historie og ideene, Dreyer 2015