mandag 9. juli 2018

NRK bruker bilder av skadde og døde barn for å gjøre noen meninger moralsk og politisk umulige


NRK bruker bilder av skadde og døde barn for å gjøre noen politiske meninger moralsk og politisk umulige, først og fremst uenighet om økt innvandring til Europa og motstand mot vestlige «humanitære» kriger. Som en hersketeknikk. 

NRK.no 29.06.18 
NRK hevder at de er restriktive med å vise bilder av døde barn. Likevel viste nrk.no igjen et bilde av et dødt barn 29. juni i år som en illustrasjon til EUs vedtak om tiltak mot innvandringa til Europa over Middelhavet. Et EU-vedtak journalist Dag Bredvei i artikkelen omtaler som «en plan som får sterk kritikk».

Alle i Norge veit at svært mange dør i reisen over Middelhavet. Mindre farlig etter hvert, heldigvis. Hittil i år har 1 400 mennesker dødd, mens 45 000 har kommet levende over. Siden 20o0 har 33 000 mennesker drukna i innvandringsforsøk over Middelhavet, mens snl.no oppgir at i alt 1,7 millioner har kommet over i live fra 1998 til 2016. 

I gjennomsnitt har sju mennesker har drukna hver dag i første halvår i år i forsøk på å komme over Middelhavet mot Europa. Men NRKs journalist bruker et dødt barn som eksempel på disse 1 400 som er drukna i år. Svært få av disse drukna er spebarn. Hvorfor da vise bilder av døde spebarn? Jo, for i forbindelse med den økende innvandringa til Europa og de vestlige krigene mot Libya og Syria, har det vist seg at bilder av døde og skadde barn har blitt et nyttig politisk argument for dem som ivrer for økt innvandring og «humanitære» kriger. 

Aftenposten om 
politisk bruk av bilder av barn
I en artikkel i Aftenposten  27.08.2016 står det: «Ifølge European Journalism Observatory ble vest-europeiske medier mer sympatisk orientert overfor migranter og flyktninger like etter at bildene (og krisen) nådde «hjem», selv om sympati-stemningen varte bare en ukes tid.» Flyktningehjelpen beklagde 29.08.2016 at virkninga av det døde barnet som skyllet i land i september 2015, Aylan Kurdi, ikke virket til fordel for tilrettelegging for økt innvandring til Europa, og siterte faren som derfor sa at «Aylan døde forgjeves»

Fra den samme Aftenposten-artikkelen: 
«– Mer egnet til å sjokkere. Teaterkritiker og journalist Anki Gerhardsen, som også skriver en mediekritisk spalte i Aftenposten, tror bilder av barns lidelse har en voldsom og nesten «makaber» tiltrekningskraft. Hun stiller spørsmål ved etikken rundt å publisere slike bilder.
        –   Publiserer vi bildene av disse barna for å opplyse, eller nettopp fordi vi vet at tiltrekningskraften er så sterk, spør hun.
        –   Vi trenger bilder som dokumenterer virkeligheten, men disse ikoniske bildene løsner nesten fra sammenhengen de er tatt i. De sirkulerer rundt på nettet og lever sitt eget liv, mens den kompliserte og vanskelige virkeligheten blir redusert til et følelsesmessig anliggende. Dessverre er nok bildene mer egnet til å sjokkere enn å forklare.»  
       –    Og: «Men mediene kritiseres også for bruke slike bilder. I Aftenposten Viten  har medieforskere fra Universitetet i Oslo sett med kritisk blikk på dekningen av migrasjon. De konkluderer med at norske medier legger stor vekt på de humanitære sidene ved innvandring. Mediene prioriterer enkeltmenneskers skjebner, og begrenser bakgrunnsinformasjon og kompleksitet. [utheva av politikus]. Det gjør at endel lesere ikke har tillit til at dekningen er objektiv og presis, og for særlig innvandringskritiske lesere kan de sterke bildene tolkes som et forsøk på følelsesmessig press og på å styre opinionen i en bestemt retning.» 

    Aftenposten Viten i 26.11. 2014 gjengir meningsmålinger om slike NRK-godkjente politiske utspill som Dag Bredveis reportasje slik: «Dekning som fokuserer på individuelle historier overser komplekse perspektiver: Uenig 9 %, nøytral 16 prosent og 75 prosent er enig.»

NRK: Følelser som politisk press
Ni prosent støtter NRKs perspektiv slik aktivisten Bredvei framstiller den. «…et forsøk følelsesmessig press og på å styre opinionen i en bestemt retning». Ikke bare NRK, men alle andre MSM-mediene har som politisk og ideologisk linje, også kalt journalistisk, å bruke enkeltskjebner og særlig barn som politisk støtte for sitt eget syn. 
Det er en særlig udemokratisk form for forsøk på politisk undertrykking ved ikke bare å kriminalisere andre syn enn sitt eget, men også å prøve å gjøre det moralsk umulig, og dermed også politisk. 

steigan.no om bilder av barn
Hvite hjelmer sine bilder for krig,
fra steigan.no
Ensidig vestlig propaganda, fra steigan.no


27. mars i år har steigan.no en artikkel av Vanessa Beeley med Steigans overskrift «Hvite hjelmer utnytter barn for å «fabrikere samtykke» til «humanitær» krig i Syria.  En større vestlig invasjon har likevel ikke vært mulig å få til i Syria, tross den bevisste bildebruken av døde eller skadde barn. Vi kan konstatere at det blir fredeligere i Syria, til fordel for alle, også barn, i samsvar med at De hvite hjelmene fordrives i Syria samtidig som det islamske kalifatet og de vestligstøtta opprørsgruppene knuses militært. 
Steigan.no har flere viktige artikler om barn brukt i krigspropaganda. Mest kjent er nok den om gutten i ambulansen: Andre artikler er FNs legitimering av barn i krigspropaganda og mer om De hvite hjelmene.

Falske bilder
Den politiske suksessen med bruk bilder av skadde barn frister sterkt for alle å bruke falske bilder. Det er enorme økonomiske, militære og politiske interesser som står på spill i de konfliktene der barn brukes. Krig må ha politisk oppslutning i hjemlandet. Er bildet av barnet/barnet hjerteskjærende nok kan en lettere forsvare kraftigere tiltak i form av krig og politiske framstøt. Døde, skadde og såra barn er blitt et viktig politisk våpen i alt fra kriger til økonomiske politiske tiltak. Det er helt utenkelig at ikke mange av disse bildene er falske. De hvite hjelmenes framstilte redningsmenn løper merkelig nok alltid imot kamera med barna, i motsetning til redningsaksjoner for palestinske barn som er helt annerledes og mer troverdige. 
Det er vanskelig å forstå at ikke det kjente bildet av gutten i ambulansen ikke er manipulert.

Er bildet Bredvei viste 29. juni manipulert? 
Fotografens øvrige bilder,
ikke brukt av NRK
Jeg syntes det så sånn ut. Klærne på kroppen var tørre og reine, og hele bildet virka veldig oppstylta med unaturlig bevegelser både av redningsmannskap og barnet. Fotografen har flere bilder på nettet enn dette ene som NRK fant grunn til å vise. Hvis ikke alle bildene er konstruerte i en svært voldsom fake-news-aksjon, virker det derfor likevel sannsynlig at det er riktig at barna kan ha ligget i dagesvis på et båtdekk før de kom på land, som Reuters sies å melde. 
Trenger vi slike bilder for å forstå alvoret og de altfor mange dødsfallene i alle overfartene over Middelhavet? Er ikke tallet 33 000 siden 1998 sterkt nok, og sju per dag i første halvår? Hvem bruker bildene til hvilket formål?

NRK-aktivisme 
for å påføre politiske motstandere skam 
og medansvar
Dag Bredvei er oppvokst i Afrika. Generalsekretæren for norske misjonsorganisasjoner, Jørn Lemvik, etterlyser bedre Afrika-korrespondenter og framhever Bredvei som en god Afrika-korrespondent sammen med en annen politisk aktivist: Tomm Kristiansen, kommunikasjonsrådgiver for Sør-Sudans president Salva Kiir 2006-2008 og kommunikasjonssjef for verdens kristne nødhjelpsorganisasjoner 2008-2010.  

Fra steigan.no, Dagsrevyen 21 sitt
innslag 16. mai 2017.
Bredvei blei tatt for grove politiske feil som NRK måtte beklage da han hadde omtalt en regimelojal guvenør i Syria med det nykonstruerte ordet «opposisjonssoldat» i Dagsrevyen 21 den 16. mai 2017 — og med fullstendig  feil oversetting. Det var som innlegget 29. juni også et innlegg godkjent og kontrollert av overordna journalister. I 2017 var Joakim Niklas Reigstad vaktsjefen som godkjente Bredveis innslag. 


NRK bruker barn politisk
«Variert internasjonal presse», fra
steigan.no.
At NRK har strenge regler for bruk av bilder av døde og skadde barn og spebarn, følges ikke opp i praksis. Ikke hvis de kan brukes for et politisk formål. NRK er aktiv i den internasjonale vestligstøttende aksjonen for bruk av bilder av skadde barn til inntekt for Vestens syn: økt innvandring til Europa, innvandring til Europa som løsninga på Østens og Afrikas fattigdomsproblemer og militære angrep på stater og regimer Vesten ikke liker; for kriger med merkelappen «humanitære». 

Dette er noe som kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen åpenbart må slutte opp om. Da kan politiske aktivister som Bredvei bruke bilder for sin sannsynligvis inderligfølte «eneste mulige og riktige politikk». Helt sikkert velment. Men den er en politisk uakseptabel misbruk av NRKs makt, og et personlig misbruk av NRK. 

«Medlidenhetstrøtthet»
Bredvei oppnår neppe det han arbeider for. Forskerne Aftenposten Viten gjenga, peker på fenomenet «medlidenhetstrøtthet». Kampen om tilrettelegging for overfart over Middelhavet mister statlig oppslutning i EU, tross barn og andre som drukner. Eller heller: derfor. Fornuft og rasjonalitet tar over for følelser, om enn for sakte. 

NRKs politiske oppgave
Det er umulig å få kringkastingsrådet med på å kritisere en sånn velmenende og «høyverdig» moralsk journalistikk som Bredvei representerer. Eller for kringkastingssjefen å sette foten ned for slik politisk bruk. 
Som NRKs politikk på 1960-tallet var å støtte opp om USAs norgesstøtta krig i Vietnam, er NRKs politiske samfunnsoppdrag nå å slutte opp om økt innvandring til Europa og om «humanitære» kriger, særlig de Norge er med i. Litt tabloid bildebruk passer derfor ypperlig om det bedre kan framheve NRKs politiske standpunkt. 

tirsdag 19. juni 2018

Ut- og innvandring: Hvem tjener på det?


Fra PEWs undersøkelse 22.03.18
Det svært mange hundre millioner afrikanere som vil utvandre til Europa, pluss mange fra Asia og. Hvem tjener på det? 

Hvem tjener på det? 
De utvandrerne som klarer å komme seg i arbeid, eller få offentlig støtte til å leve på europeisk nivå, som det nord-europeiske, vil tjene på det. Kanskje også gjenværende familiemedlemmer som vil få pengeoverføring fra Europa. 
I den grad de kommer i arbeid vil alle arbeidskjøperne tjene på det: De kan få folk til å jobbe i jobber som de ellers måtte lønna høyere. Og de kan hindre høyere lønn ved at det blir flere som konkurrerer om å få en jobb. Det er derfor fullt forståelig at alle ledende økonomiske bedrifter og deres organisasjoner går sterkt inn for økt innvandring. Økt innvandring er rein fortjeneste for kapitalistene, og tap for de med vanlige og lavere lønninger. 
Å lønne intellektuelle, særlig litteraturvitere og sosialantropologer, med oljelønninger for å argumentere for flere innvandrere, har vært vellykka politikk.

Hvorfor er økt innvandring en så viktig sak for Vestens velutdanna og kunnskapsrike «venstre»?
Over hele Europa og det som måtte være av venstreside i USA, så er de alle opptatt av innvandring som viktigste sak, bare utfordra av kampen mot rasismen. Kamp mot den kapitalistiske politikken og særlig imperialismen, når i viktighet ikke opp mot innvandringsentusiasmen. 

Det finnes ikke lenger en venstreside som går inn for samfunnsmessige strukturelle tiltak for bedring av folk. Det er heller ikke særlig populært blant journalister og andre som da kommer drassende med anklager om å være tilhenger av ufrihet, diktatur og massemord. Det budskapet de venstreorienterte budskap nå tør komme med, må nå passe inn med «humanisme» og «god moral». Almisser til trengende, ikke samfunnsmessige strukturendringer, er den nye «radikale» «venstrepolitikken». 

Det skyldes ikke minst at en ser på sosialdemokratisk politikk som et alternativ til den grenseløse og ukontrollerte moderne kapitalistiske finanspolitikken. Illusjonene om hvilken politikk det bombende og krigshissige norske sosialdemokratiet står for sammen med sin ivrige underkasting av EUs kriminalisering av all historisk sosialdemokratisk politikk, setter oss på sporet av å forstå det moderne venstres entusiasme for innvandring til Europa som løsning på verdens fattigdomsproblemer. Manglende forståelse for imperialismen, særlig den Norge er med i, er svært viktig. Norske venstreorienterte og deres partier er stort sett tilhengere av den vestlige imperialismens voldsomme militære angrep på Syria i humanismens ånd. SVs stortingsrepresentant Karin Andersen intervjues i lørdagens Klassekampen med den ironiske tittelen «Godhetstyrannen». Som et argument for at hun ikke er det, for hun er bare «god» mener Klassekampen. Hun framstilles som fattigfolks og innvandrernes talsperson. Mens det ties om at hun er tilhenger av krig, og var tilhenger av Natos bombing i Jugoslavia og i Libya. 

Med dette politiske utgangspunktet passer det perfekt å løse verdens fattigdomsproblemer med utvandring til Europa og Norge. Da kan vi vise moralsk verdig omsorg og hjelpe de utstøtte. Kristendommens bedre sider kan brukes som erstatning for strukturelle endringer. Kvinners tradisjonelle  klamme omsorgsbehov kan tilfredsstilles ved å hente stadig flere fra nordkysten av Afrika i båt over Middelhavet til Europa. 

Det er både uforståelig og interessant at restene av 1960-tallets beundrende holdning til Sovjets og Kinas samfunnsrevolusjoner har endt opp i et samarbeid med nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner som har kortsiktige samfunnsbevarende mål for sin politikk.

Skal alle som vil få komme? Hvis ikke, hvem skal velges ut?
Kampen i Norge står om enkeltpersoner som skal få innvandring som forfulgt, leda av faste advokater som kaller seg juseksperter, journalister og organisasjoner som lever av og for kampen for økt innvandring. 

Det er vanskelig å tro at så mange velutdanna og antatt rasjonelle mennesker virkelig mener at alle som vil vekk fra Afrika og Asia skal få komme til Europa og Norge. 
Men de engasjerer seg kun for dem som ønsker å komme, og kritiserer dem som er ikke ønsker det. De kommer aldri med en øvre grense eller lager det som et problem hvor kravene skal gå for dem som skal få innvandring og dem som skal få avslag, skal gå.
De snakker heller ikke om de utvandrende som en ressurs for sitt eget land og følgene av tap av arbeidskraft og politisk ressurs i eget land. Det er bare «kom til oss» — eller Nato-bombing. 

Avisa til Sosialistisk studentlag i Oslo på begynnelsen av 1960-tallet hadde et sitat fra Franz Kafka som motto for avisa si: «Vekk herfra, det er mitt mål». Det blei fjerna av SUF-erne, av politiske grunner.  Men i dag støtter «venstresida» dette sitatet som en handlingsparole for afrikanerne og folk fra Midtøsten. 

Hvorfor ingen Lenin, ingen Gerhardsen og ingen vellykka sosial opprørs- og statsbevegelse i Afrika?
Afrika er et kontinent herja og ødelagt av imperialistisk røving. Imperialistmaktene har fortsatt godt fotfeste og hjelp av mange brohoder, betalte lakeier, for å sikre imperialistisk kontroll. Og mange sosiale ledere som Lumumba og Ghadaffi blir drept og bomba, mange med støtte av norske «humanister». 

Men i et kontinent med én milliard mennesker, hvorfor er det ikke nok folk som kan starte sosiale bevegelser for sosiale rettferdige samfunn? Er det umulig å frigjøre seg fra historia? Mange andre stater opp gjennom historia hatt vanskelige situasjoner som de fleste av dem har klart å løse. Hvor er det blitt av «afrikanernes frigjøring må være afrikanernes eget verk»? Som kan skyte ned norske bombefly neste gang SV og de andre innvandringsentusiastene skal praktisere sin moralske humanisme, det vil si vestlig imperialisme? 
Kina reiste seg og frigjorde seg fra verdensmaktene Storbritannia, USA og nabostaten Japan. Hvorfor kan ikke flere følge Kinas eksempel? 

Fortsatt økt innvandring ikke lenger politisk mulig
EU satser nå på å stenge grensene. Grensevernet skal økes fra dagens 1 000 soldater til 10 000 i løpet av få år, og budsjettet i perioden 2021-2027 skal seksdobles fra 3 milliarder € til 18 milliarder €.(DN 11. mai 2018).

Den tyske regjeringa står i disse dager i fare for å gå i oppløsning på grunn av intern strid om innvandringa. I tillegg er det økende politisk oppslutning om en strengere innvandringspolitikk, 71 prosent ønsker det i Bayern. Motstanden mot de andre innvandringsliberale regjeringene øker, og regjeringene i Østerrike og Italia har falt til fordel for mer innvandringskritiske. Den danske regjeringa, støtta av de danske sosialdemokratene, vil endre innvandringspolitikken. Både for hvor mange som får innvandre og at de må leve i Danmark i samsvar med dansk tradisjon, og ikke som om de fortsatt bodde i hjemlandet. I Sverige blir det heller neppe politisk mulig lenger å bidra til å løse verdens fattigdomsproblemer med stor innvandring til Sverige. 

I Norge var det i følge SSB i desember 2017  en liten økende oppslutning om samme innvandringspolitikk som i dag, færre som ville ha strengere politikk, men bare 16 prosent som ville at det skulle bli lettere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge. Det er færre enn velgerne til Rødt, SV, Venstre, MDG og KrF til sammen, så disse innvandringspartiene har ikke oppslutning fra egne velgere for sin politikk. 

Kampen for økt innvandring fører «venstre» sammen med de mektigste økonomiske konsernene, og bort fra vanlige folk.

Kan vi bli konkret om antall nye innvandrere?
Det blir ikke flertall for en ny million innvandrere som Jon Michelet ønska seg i en 1. mai-tale i 1987. Men likevel har det kommet nesten én million innvandrere til Norge etter 1987. Med etterkommerne utgjør innvandrerne nå minst 16 prosent av Norges befolkning, noe som er den største veksten av innvandrere i forhold til folketallet i Europa. Uten folkeavstemning. «Det blei bare sånn» av «utviklinga».

Det første spørsmålet nå er hvor mange nye innvandrere i året Norge skal ha. Rødt vil at asylforliket fra 2015 oppheves, og krever 20 000 nye kvoteflyktninger hvert år, og partileder Bjørnar Moxnes viser til at 30 000 nye innvandrere i 2015 ble «håndtert». Men Rødt vil vel ikke nøye seg med så få når så mange hundre millioner trenger vår omsorg? Det er ingen grunn til ikke å tro at Venstre, KrF, SV og MDG kan tenke seg det samme antallet som Rødt — minst. Støtta opp av de mange statsfinansierte innvandringsorganisasjonene.  

Da blir neste de neste spørsmåla som innvandringsentusiastene heller ikke svarer på: 
Kan vi stille krav til innvandrerne fordi vi har et fungerende samfunn i motsetning til de statene de kommer fra, og hva kan vi bidra med for at mennesker skal styre i eget land framfor å reise fra det?


Det vil jeg kommentere i siste del av denne serien. 

søndag 17. juni 2018

Ikke frykt: Det blir nok innvandrere til Europa: 400 millioner afrikanere vil utvandre


Det er mange som frykter at det ikke blir nok innvandrere til Norge og Europa som vi kan få hjulpet fra fattigdom, krig og undertrykking. Som Peder Martin Lysestøl i Klassekampen 22. februar i år, byrådsleder Raymond Johansen i sin 1. mai-tale i Oslo i år og Ingebrigt Steen Jensen som ønsker seg en ny og mer liberal innvandrings- og asylpolitikk for Arbeiderpartiet. Men nok innvandrere blir det. 

Fra PEWs undersøkelse 22.03.2018
Pew Research Center i Washington viser til at i sju land i Afrika, vil rundt halvparten av disse landas innbyggere, 235 millioner, reise ut av landet hvis de får muligheten de kommende fem åra. Hvis 20 prosent av den resterende del av Afrikas innbyggere vil reise ut, utgjør det 151 millioner i tillegg. Hvis 30 prosent ønsker det, vil det utgjøre 226 millioner i tillegg. Altså at så mange som opp til 450 millioner afrikanere, nær halvparten, ønsker å emigrere i løpet av de neste fem åra. Nesten like mange som det er innbyggere i EU. De fleste vil helst til USA, men det er i praksis bare til Europa de vil få mulighet til å reise; over Middelhavet. 

Virkelig, så mange?
Men kan det stemme at så mange vil forlate Afrika? Er ikke dette bare å spørre noen om de vil vinne millioner i Lotto, for hvem vil ikke svare ja på det? For i kronikken sin tidligere i år skreiv Peder Martin Lysestøl: «Få vil frivillig forlate hjemlandet og det man er glad i om en ikke blir tvunget til det. Slik var det før og slik er det fortsatt.»

Pew Research Centers meningsmåling fra våren 2017 bekreftes av meningsmålinger av Afrobarometer i Nigeria og Ghana, og som Gallup har for hele verden. Spørsmålet er om å ønske å emigrere i løpet av de neste fem åra hvis muligheten byr seg. 1 million afrikanere har siden 2010 reist til Europa. Seks prosent av Ghanas innbyggere, 1,7 millioner, har meldt seg på en søknad for å komme til USA, «innvandringslotteriet». Men det er bare 50 000 i hele verden som kan få innvandre til USA via dette «lotteriet». Andelen er høy for deltaking i dette «lotteriet» også blant andre sørafrikanske land som Kongo (10%, dvs 7,5 millioner), Liberia (8%, 0,3 mill) og Sierra Leone (8%, 0,5 mill). 

Utenom politisk ustabilitet med og uten kriger, kommer den betydelige forventa befolkningsveksten i Afrika de neste tiåra til å gjøre leveforholda enda vanskeligere i Afrika. Innen 2100 er det venta at det bor 3,2 milliarder flere mennesker i Afrika enn det gjør i dag, iflg en FN-rapport, dvs 4,2 milliarder bare i Afrika. «- Store familier gjør at det er mange munner å mette og kan medføre flere fattige. På statlig nivå må skolene og helsevesenet ekspandere for å ta seg av de stadig større kullene, slik at det blir lite eller ingen midler igjen til standardforbedring». Hevda demograf Helge Brunborg til Dagbladet 25. juni 2017. 

Ja, svært mange vil ut
Det er all grunn til å konkludere med at antallet som ønsker seg vekk fra Afrika er betydelig høyt, flere hundre millioner mennesker de nærmeste fem åra. 
I tillegg kommer alle de millionene fra det store Østen, fra Middelhavet og svært langt østover i Asia som også vil til Europa. Og 65 millioner flyktninger som i følge dagens politiske tolkning med «dynamisk» utvikling av asyllovene gir dem alle krav på asyl i de landa de ønsker å bosette seg i.
Jo mer mulighetene blir lagt til rette for å kunne bosette seg i Europa, USA og andre land, jo flere vil komme hit. Å få oppfylt ønsket til Europas statsledere, økonomiske ledere og venstreorienterte om nok innvandrere, vil ikke bli noe problem. 

Ønsker Europa og Norge fortsatt flere?
Der Spiegel nr 10/2016.
Det er viktigere å diskutere om det skal settes en grense for innvandring. Inntil nylig har de som vil ha så mange som mulig, som i Tyskland og Sverige, hatt kontrollen over statsmakta. Tysklands kansler Angela Merkel lovde «Wir schaffen das», «Vi klarer det». Rødts sentralstyremedlem og antirasistiske leder Mariette Lobo hevda i Gnist nr 3-2016 at det ikke er «en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge.» Hun polemiserte mot påstanden om det finnes et «metningspunkt», et øvre tak for antall for innvandrere som vi kan ta imot. Noe slikt tak finnes ikke, slo Rødts sentralstyremedlem Lobo fast. Jo flere som kommer, jo flere vil sysselsette hverandre.

Fortsettes i morgen med politisk holdning til innvandring, spørsmålet om tallfesting av antall innvandrere, multikultur og om humanisme og almisser. 

torsdag 14. juni 2018

VM: Europa er best i fotball

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Fotball-VM starter i dag. For meg personlig er det viktigst at fylket England i staten Storbritannia ikke vinner. Jeg unner ikke norske fotballtilhengere gleden av å få bekrefta sin illusjon om at fylket England er verdens beste fotballnasjon.

Mer interessant er det å se på hvilke land det er som dominerer internasjonal fotball. Og det er land fra en verdensdel som rommer rundt 500 millioner mennesker; Europa. Ikke land fra de øvrige sju milliardene på jorda. 

Å komme til semifinalen i mesterskap etter mesterskap sier noe om generell kvalitet. Det kan være tilfeldig hvem som kommer videre fra gruppespillet, men å vinne en kvartfinale og komme til semifinalen viser en kvalitet når den gjentas i mesterskap etter mesterskap.

Ser en på hvilke lag det er som kom til semifinalene i de fem siste VM fra 1998 til 2014, så er 13 av de 20 semifinalistene fra Europa, fem er fra Sør-Amerika mens det er ett fra Asia (Sør-Korea) pluss Tyrkia. Tyskland kom til semifinalen i fire av de siste fem mesterskapene, Brasil og Nederland i tre, Frankrike i to og Italia, Spania, Portugal, Spania og Kroatia en gang hver. Argentina og Uruguay en gang hver i tillegg til disse. I VM i 1994 var tre av fire semifinalister fra Europa, så Europas styrke svekkes ikke ved å utvide til de seks siste VM.

Hvorfor dominerer Europa sånn i en idrett som drives over alt i verden, sannsynligvis verdens største idrett? Det kan ikke bare ha med levestandard og pengebruk på landslaget å gjøre. Også stater i Sør-Amerika, Afrika og Sentral-Asia bruker masse penger på sine landslag. Afrikanere og amerikanere fra USA er svært gode i fri-idrett. Det er nok neppe akseptabelt å bruke forklaringer som kultur på den europeiske fotballdominansen, men kanskje evne til organisering og disiplin? I tillegg kommer det at mesterskapet varer en hel måned, og det kan være ulik evne blant spillerne til å oppholde seg sammen så lenge. En årsak som er brukt til å forklare Tysklands styrke som verdens beste fotballnasjon.

Norske journalister rakker ned på norsk langrennsdominans som om de hadde lyttet ved føttene til globalistiske motstandere av stater og særlig alt norsk, mens det er stillere om Europas dominans i internasjonal fotball og årsakene til den. Det er det ingen grunn til. 


Norske damer er vesentlig bedre internasjonalt enn norske
menn i fotball, men betydelig færre damer enn menn spiller
fotball i verden. Foto: OBB




torsdag 31. mai 2018

Halvliteren som krymper: Økonomisk lureri


I økende grad lures vi på mengde når du bestiller en pils på et serveringssted. Et økonomisk lureri som det bør bli slutt på. Dette innlegget står på trykk i Dagbladet i dag (nett:):

En halvliter øl er en europeisk og norsk standard der du får servert øl fra fat på serveringssteder. Men i de siste åra har halvliteren krympa på norske serveringssteder. En halv liter er ikke lenger 0,5 liter, men 0,4 liter, hele 20 prosent mindre.  

I Oslo er det særlig vest i byen, der de antatt beste skolene er, at de tror at en halv liter er 0,4 liter, hele 20 prosent mindre. 0,4 som en halv liter er både matematisk og språklig vankunne.

På 1960-tallet tvang Oslo kommune gjennom at halvliterglasset skulle få en målestrek for 0,5 liter. Da ble det svindlet med at glassene ikke ble fylt opp, men ikke så mye som 20 prosent mindre som i dag. I fjor var fant jeg bare fire serveringssteder i Bergen der jeg kunne få servert en øl med 0,5 liter. I Oslo kan du øst i byen fortsatt få en 0,5 liter. «Den gode, gamle halvliteren forsvant i Stavanger for omtrent syv til åtte år siden», fortalte salgssjef i Ringnes Bryggeri, Christian Gundersen, til avisa BYAS 25. august i fjor.

Denne krympinga av halvliteren har ikke skjedd fordi gjestene unisont på norske serveringssteder har forlangt at vi bare skal ha 0,4 liter øl i glasset, og ikke 0,5. Drivkrafta til å bløffe med at en halvliter er det samme som 0,4 liter, skyldes selvfølgelig ønsket om profittmaksimering. Tilbyderne bruker sin markedsmakt til å skaffe seg ekstrafortjeneste ved å gi inntrykk av at prisen for 0,4 liter er prisen for en halv liter. 

Det er ikke sånn at du reiser deg og går fra stedet etter å ha blitt avspist med 80 prosent av den halvliterbestillinga du har fått akseptert, for å gå gatelangs for å finne et sted som selger en halvliter. 

Krympinga til 0,4 for en halvliter går vel tilbake til den tida da prisen for en halvliter nærma seg 50 kroner. Merkelig nok må serveringsstedene ha trodd at gjestene ikke ville kjøpe øl om prisen kom over 50 kroner halvliteren. 
Men øl på et serveringssted, er lite prega av det økonomene kaller priselastisitet, at prisen er viktig for om du vil kjøpe varen eller ikke. Utepilsen vil vi «bare ha». Vår kjøpekraft har økt siden 1965, sånn at 0,5 liter utepils har blitt rundt 15 prosent billigere på 52 år.

Forbrukerrådet at det er helt i orden å bli servert 0,4 liter etter at du har bestilt en halvliter, så Forbrukerrådet må nok vurdere sine ansattes matematikkunnskaper bedre.

Hvorfor er det så viktig at en halvliter skal inneholde 0,5 liter og ikke 0,4, hele 20 prosent mindre? Jeg reagerer for det første på bransjens lureri, på ekstrafortjenesten. 
Og: En bartender i et av Bergens kjente serveringssteder som i fjor solgte 0,5-halvlitere, der restauranten fem meter fra bardisken serverer fatøl med 0,4 liter, sa det slik: «En halvliter sitter bedre i handa». Helt enig. 
For det tredje: Alt skal ikke være som før. Men den tradisjonsrike halvliteren kan det. I flere hundre år til, om ikke annet inntil alkohol blir forbudt. 

Halvliteren kan gjenoppstå som et tilbud overalt på to måter: Enten kan politikerne stille krav om at vilkåret for skjenkeløyve er at de må tilby 0,5 liter fatøl i glasset for en halvliter — hvis kunden ber om det. Slike politikere finnes ikke lenger. 
Da gjenstår bare at det lages aksjoner der kundene ikke godtar halvlitere som ikke inneholder 0,5 liter. Og med klistrelapper på dører og vinduer på serveringsstedene mot luringa, for krav om 0,5 liter øl i glasset. 
Hvorfor skal ikke kunden lenger ha og få rett?

mandag 28. mai 2018

Støtten til «Føderasjonen Nord-Syria» — Midtøstens «unike stat»


Skjermdump fra nrk.no, Dagsnytt 18, 28.05.18
Jeg merka meg i Dagsnytt 18 i dag at to kjerne-AKPere som Erling Folkvord og Johan Petter Andresen står fram for at Norge skal hente hjem overbeviste IS-krigere og sympatisører. Ikke overraskende, men litt overraskende kanskje at de vil ha dem hjem for å straffe dem. 


Det som imidlertid slo meg mest under innslaget var Folkvords gjentatte ordbruk om «Føderasjonen Nord-Syria» som det frigjorte demokratiske sekulære tverrkulturelle som fører makt fra menn til kvinner. Føderasjonen med sin utenriksminister og gode og ansvarlige etterretningstjeneste. Midtøstens mest oppsiktsvekkende og eneste gode stat, iflg Folkvord. Som det var viktig for norsk UD å ta kontakt med for å hjelpe IS-dama hjem.

Sjøl vi som ikke er rakettforskere registrerer Rødts enorme politiske problem med Syria-krigen, uten at vi er sikker på om det skyldes frykt for å bli kritisert av det gode selskap, eller det skyldes at for Rødt er støtten til danning av en kurdisk stat viktigere enn alt annet.

For Folkvord kan det ikke være tvil om at han så på «Føderasjonen Nord-Syria» som paradis på jord med godorda «demokratisk», «sekulært», «tverrkulturelt», «maktoverføring fra menn til kvinner» — alt «unikt» i Midtøsten. Alt det som har erstatta sosialismen i identitetspolitikken.

Folkvord sa til og med at føderasjonens eksistens og «unike» samfunnssystem var «årsaken til eller hovedårsaken til» at Tyrkia og IS fører krig mot dem for å hindre denne samfunnsforma. Altså at kamp mot Assad og for oppløsing av Syria ikke var noe særlig viktig. Men innslaget i Dagsnytt 18 bekrefter hvertfall at Folkvord/Andresen støtter at kurdiske krefter bare uten videre kan okkupere og erobre deler av Syria, og at det er helt topp og et stort framskritt.

Jeg støtter også kurderne. Kurderne utgjør tross alt mellom 25 og 30 millioner grenseområdene mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria. Kanskje opp mot 40 millioner i alt. Men skal de få sin egen stat, bare ved å rappe en bit fra en stat utsatt for et sterkt imperialistisk angrep, uten at alle lokale stater kan forhandle seg fram til en avtalt kurdisk stat? Og er kurderne så enige at de er i stand til å samle seg i en kurdisk nasjon? Er ikke kurderne i krig med hverandre, og i praksis at kurderfraksjoner er gisler for imperialistmakter?

Med Folkvords/Andresens kamp for norsk anerkjenning av «den kurdiske staten», «Føderasjonen» i Nord-Syria, kan de to gutta hjelpe særlig Ap og også Solberg-regjeringa med å forsvare deltaking i krigen med at de drev kamp for den kurdiske føderasjonen — tverrkulturell med kvinnemakt! Og alle hjerter smelter!

Mange fluer i en smekk — men ikke for alle.

søndag 20. mai 2018

Ingen promillegrense for sykling, «fyllesykling» finnes ikke


Skjermdump fra VårtOslo,
ukritisk sitert av de fleste mediene
I alle medier jeg har sett er det gjort et stort nummer av at en MDG-politiker etter en rettssak offentliggjort 15. mai ble dømt for promillesykling. Det skapes derfor nok en gang inntrykk av at det gjelder samme regler for sykling med promille som for bilkjøring og annen kjøring med motorkjøretøy med promille. Det gjør det ikke! Å være i trafikken med promille, mot det, har hjemmel i vegtrafikkloven. I § 22 står det: «Ingen må føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde…»(Ad «han»: bestemmelsen gjelder nok også kvinner og transkjønna med sikkert flere identiteter). Men sykkel er ikke et motorkjøretøy. (Med sykkel holder jeg meg videre kun til sykler drivi fram med bare menneskelig muskelkraft.) 

Det er derfor positivt feil som alle medier ukritisk skriver at MDG-politikeren blei dømt for fyllesykling, etter avisa VårtOslos overskrift. Det er også feil i den opprinnelige artikkelen i VårtOslo som ellers er den mest grundige, i denne sammenheng mest «edruelige» artikkelen, når det skriver «Vanligvis vil en bot for å sykle etter å ha drukket alkohol, dette gjelder også elektriske sykler, ligge på 8.000 kroner». «Drukket alkohol» skriver journalisten i VårtOslo. Er det strengere enn for en bilfører, gjelder det også for en alkoholpromille på 0,1 og 0,05 der grensa for bilkjøring er 0,2 promille? 

En kan sykle med promille, akkurat som en kan gå på et fortau med promille. Men hvis du skader noen, eller skader deg sjøl, og det kan påvises at det er en sammenheng mellom denne handlinga og alkoholpåvirkninga, kan du bli pålagt en betydelig skadeserstatning. Blir du påkjørt av en bil og det kan dokumenteres at din alkoholpåvirka oppførsel var skyld i ulykken, får du ingen skadeserstatning, og du kan bli pålagt å betale bilskadene. Akkurat som en fotgjenger i tilsvarende situasjon.

Den grunnleggende regelen for trafikal oppførsel, vegtrafikklovens § 3, gjelder for alle: «Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende så det ikke kan oppstå fare … ». 

Den nevnte syklisten blei ikke dømt for promillesykling, «fyllesykling», som VårtOslo påstår i overskriften og alle mediene ukritisk har etterplapra. Til tross for at mediene skryter av seg sjøl ved å være først og fremst «kritiske». MDG-syklisten blei dømt for ikke å ha oppgitt personlige data til politiet, noe enhver har plikt til når politiet ber om det. Og for å ha opptrådt uaktsomt etter vegtrafikklovens § 3 fordi han fikk en sykkelvelt med en femåring på lasteplanet som følge av at forhjulet kom ned i en trikkeskinne.

Tilliten min til journaliststanden blir ikke større etter en så unison framstilling av noe som er så fullstendig feil. Den journalistiske ensrettinga i omtalen av krigen i Syria og med kritikken av Russland viser seg også i en så liten bagatell som en sykkelvelt i en trikkeskinne. Dette kan sees på som en metodisk bekreftelse på teorien om casestudier, «tilfelle-studier», der de store linjene går igjen også i de små sakene. (Som at en bloddråpe er helt identisk med våre 5 liter blod). 

Faktum om jus og sykling med promiller av alkohol i blodet er: Du kan sykle hjem etter flere halvlitere (der de er å få kjøpt, ikke bare en krympa en på 0,4). Du får ingen strafferettslige problemer om du unngår å skade verken deg sjøl eller andre personer og gjenstander. Og sånn bør det være. I motsatt fall må alle politifolk trekkes tilbake fra Stovner, og ellers i Oslo, for å lage en kontrollerende ring rundt indre Oslo by mot sykkelpromille hver kveld, særlig i varme sommerkvelder. Men først etter en lovendring i Stortinget. Og da bør samtidig Stortinget vedta en promillegrense også for gående og kollektivpassasjerer, og kanskje like godt forby alkohol i samme slengen? Bare sånn får den «kritiske» yrkesgruppa rett om sin «opplysning» om «fyllesykling».