Politikus

SV i fall og endring: Slaget mot nynorsken - et omen?

2012-01-28T18:52:00.001+01:00

Dyr og mennesker under hardt press handler i panikk. Sånn er det tydeligvis også med partiledere. SV har i de siste åra ført en politikk som har gjort det helt ugjenkjennelig. Mest kanskje for sin aktive militære støtte til vestlige imperialistiske eventyr i Afghanistan og Libya. Torsdag i denne uka fant SV-leder Kristin Halvorsen som kunnskapsminister ut at hun skulle markedsføre seg med et slag mot nynorsken. Hun påstod hun ville styrke nynorsken ved å ta bort sidemålsstilen og karakteren i sidemål, i praksis nynorsken. Kunnskapsminister Tora Aasland forsvarte SV og Halvorsen i underholdningsprogrammet Nynytt i NRK med at dette bare var et forslag fra Utdanningsdirektoratet som skulle behandles av Stortinget om ett år. Men den går ingen på. Dette er selvfølgelig bare forsøk på unnskyldninger etter det som det å svekke nynorsken ikke blei den vinnersaka Halvorsen hadde tenkt seg.

Men det er verre enn som så. For slaget mot nynorsken kan sees på som et eksempel på hvorfor SVs oppslutning faller. Halvorsen går imot SVs partiprogram med dette utspillet. Og får to fylkeslag i SV mot seg; Hordaland og Nord-Trøndelag. Det sier noe om hvordan hun tenker når hun skal skåre poeng ved å slå mot nynorsken: Dette gjør seg sikkert bra på bilmekanikerlinja på yrkesskolen på Sogn. Det er bare det at bilmekanikerne på yrkesskolen ikke stemmer SV uansett. Når partileder Halvorsen mener hun skal bygge partiet, velger hun en sak som mobiliserer motstand fra egne partirekker. Fordi hun ikke skjønner at det ikke lenger nytter å markedsføre partiet med individuelle medieutspill der partiorganisasjonen ikke har noen plass.

At et parti som SV slår mot deler av den mektige historiske motstrømsbevegelsen, som målrørsla er en del av, viser at SV har mista det politiske gangsynet. Hva blir det neste? Kamp mot norsk landbruk av typen Trygve Hegnar og Dagens Næringsliv? SVs overgang til å være et parti for norsk EU-medlemskap, kan ikke være langt unna.

SVs kamp mot nynorsken — et omen.

Høyre - begynt valgkamp for Arbeiderpartiet?

2012-01-22T23:35:00.000+01:00

Høyre og Arbeider-partiet er de partiene som øker mest i oppslutning i Norge for tida. Og det er liten politisk forskjell på dem, enten vi snakker om økonomi eller utenrikspolitikk. Men de dyrker en ulik retorikk som mange tillitsvalgte, et uhorvelig antall velgere og særlig de politiske journalistene, derfor tror at det er stor politisk forskjell på dem.

Nå har Høyre hatt noe som de kaller en landskonferanse i helga. Der ville partileder Erna Solberg framheve det positive ved Tysklands økonomiske politikk, og særlig Sveriges. De var eksempler på at Jens Stoltenberg og partiet og regjeringa han leder og kontrollerer, tar feil, mente Solberg. Som har valgt Stoltenberg og regjeringa som sine motstandere.

Det er noe interessant ved de eksemplene Solberg holder fram som Høyres argumenter for og formål med å overta regjeringsmakta i 2013 (som jo er en stund til…).

Få industriland har hatt en større lønnsnedgang enn Tyskland. I tiåret fra 2000-2010 har de lavest lønte i Tyskland hatt en lønnsnedgang på 20 %, mens de rikeste for det samme tiåret har hatt en reallønnsøkning på 2,7 %. Sier tenketanken DIW Berlin ifølge Dagens Næringsliv. Og dette trass i at kravene til arbeidskrafta i Tyskland har økt, i motsetning de mange nye og ufaglærte jobbene i USA.

Et annet forhold ved Tyskland er at de med euroen har påført andre EU-land betydelige handelsunderskudd, og for eksempel tvunget den irske staten til masseoppsigelser og nedskjæringer for å hindre at tyske banker går med underskudd. Jf Rune Skarsteins kronikk i Klassekampen 16.03.11, gjengitt av Manifest Analyse.

I Sverige er arbeidsledigheten på hele 6,7 % i november 2011 og hele 20,5 % for folk under 24 år, ifølge siste tabell fra Statistiska centralbyrån. Hvorfor drar unge svensker til Norge til å jobbe i Stoltenbergs Norge, fra Erna Solbergs svenske paradis?

Jeg må bare si at jeg rett og slett ikke forstår hvordan Høyre tenker når de skal innta regjeringskontorene etter å ha ført en valgkamp der lønnsnedslag og stor ungdomsarbeidsledighet holdes opp som idealer. Så er heller ikke jeg noen høyremann, så det sier jo ikke så mye når jeg ikke ikke forstår dette.
- Men likkavæl?

Mediene — en reaksjonær mobb. Vært på kurs i Nord-Korea, eller?

2012-01-16T09:38:00.003+01:00

Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen er samstemte i sin behandling av Trond Giske: Han er illojal mot sin sjef. For de støtter at en styreleder offentlig går ut og kritiserer sin eier, ja nærmest krever sin eier avsatt. Altså at styrelederen er illojal mot sin eier. For journalistene baserer seg på at den egentlige eieren er Jens Stoltenberg, som står for en politikk de toneangivende mediene er enig i: ukontrollert markedsliberalisme. «Kom ikke og kontroller våre høyt lønna statsbyråkrater, som på personlig vis administrerer det norske folks felleseiendom!» Det må være bakgrunnen for skriveriene til de ledende politiske journalistene i Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Dagbladet og Dagsavisen. Legger vi til NRK, og saka om Munchmuseet der NRK blei en propagandasentral for Høyre-byrådets Lambda-prosjekt, har vi blant disse ledende mediene en samla reaksjonær høyreorientert og monopolistisk medieblokk. Ikke minst de som jobber på desken i disse mediene. Har de gått på seminar i Nord-Korea? Eller bare hos Oddvar Stenstrøm?

Telenor, tidligere Televerket, er bygd opp med det norske folkets skatte-penger. Staten, som representerer det norske folk har en selvfølgelig rett til å ivareta det norske folkets felles økonomiske politiske interesser. Ikke interessene til overbetalte reaksjonære statsbyråkrater som Harald Norvik og det politiske kommentarkorpset.

Nå finnes det jo unntak som heldigvis gir et bedre og mer nyansert inntrykk av det samstemte reaksjonære norske pressekorpset i denne saka. Jeg har i et annet innlegg nevnt Magnus Takvam i NRK, som har en annen vurdering enn sin oppblåste sjef Kyrre Nakkim. Og Gunnar Stavrum som mener det er høyt spill fra Telenor-ledelsen. Are Kalvøs kommentar er også er også treffende. Og omdømmeekspert, hva nå det måtte være, Trond Blindheim, sier det slik:«Dette er storm i vannglass». I Ukeavisen Ledelse skriver Magne Lerø i dag at det er Giske som kommer seirende ut av dette.

Dette viser at det selvfølgelig ikke er som i Nord-Korea her i landet, det bare virker sånn. Men hvorfor tenker de politiske journalistene så likt og så samstemt høyreorientert — så og si alltid? Hvorfor er det slik med de politiske journalistene at de bare kan fungere med å være for norsk medlemskap i Nato og for Nato, og for norsk medlemskap i EU og EU, at sosialdemokratisk politikk fra tida før Gro Harlem Brundtland er utenkelig og sterkt kritikkverdig — eller at de som politiske journalister ikke kan uttrykke slike i praksis utenkelige meninger om det lite sannsynlige skulle være tilfelle, at noen av dem er mot norsk medlemskap i Nato eller EU? Hva er det egentlig med miljøet og kulturen blant mediefolk, særlig det politiske sjiktet, som ensretter dem så høyreorientert? Til så urimelig høy lønn? Sportsjournalistene klager på fotballspillernes lønn, men de gjør jo ikke så stor samfunnsmessig skade som de enda høyere lønna politiske journalistene. Hvorfor bidrar vi egentlig med penger (kjøper avisene deres) for at de skal få økonomisk grunnlag for å spre sine høyreorienterte samstemte meninger? Bør vi nekte å betale NRK-lisensen?

Det er mange eksempler på at mediene samstemt mobber sine ofre. Som er vi venstreeorienterte, stort sett. De mener også at de har en rett til å ta regien, og prosedyrene, ved de rettssakene de er opptatt av. Uavhengig av vedtatte lover og prosedyrer. Maktfordelingsprinsippet er et fremmedord i redaksjonene, eller hvertfall noe de ikke har forstått. Rundt redaksjonsmøtene dyrkes bare deres egne suverene makt. Å imøtegå dem møtes med å si at da er du for slik Nord-Korea styres, og defineres av medielederne som «ut». Ofte med tilslutning fra det såkalte «Pressens faglige Utvalg». Slik lederne i Nord-Korea også sier om sine motstandere. Men i Norge har heldigvis ikke mediene makt til å straffe folk ut over å mobbe dem fra jobb og all ære (stikkord: boka «Katharina Blums tapte ære», av Heinrich Böll). Men dømmende rett mener mediene at de har, og den praktiserer de med full tilfredshet og makt.

— Kanskje det er på tide å slutte å finansiere dem? Si opp abonnementene?

Kjøret mot Giske, tror de at de har en god sak?

2012-01-13T16:25:00.003+01:00

Det kan ikke være tvil om at mange i media nå værer statsrådsblod. At de skal få den radikale, i deres øyne, Trond Giske, fjerna. Gjennom det statsbærende byråkratsjiktet som utøver politikk på egne innfalls vegne, på helt udemokratisk vis. Og som mange tror, at den ledende representanten for dette høyreorienterte sjiktet, Jens Stoltenberg, skal tilfredsstille dem med å fjerne Trond Giske. Slik de fikk fjerna Gerd Liv Valla.

De som nå arbeider mot Giske, er opptatt av prosedyrespørsmål og formaliteter. Sjølve saka dreier seg om salg av den nest største tv-stasjonen i Norge til utlandet, om Norge skal bli et «filialland», som Giske sa. Der følger han bare opp politiske tråder som LO-leder Flåthen tidligere har gjort seg til talsmann for; nasjonalt eierskap. Bare ikke nå. Nå gjør bedriften A-pressen og LO-lederen et stort poeng av at å eie A-pressen ikke har noe med politikk å gjøre. A-pressen skal fortsatt pøse penger inn i aviser som har som formål å ramme fagbevegelsen i Norge.

Tror disse journalistene at de skal vinne denne kampen? Da har jeg mer tro på den analysen som Magnus Takvam i NRK hadde i går. Ikke som Kyrre Nakkin hevder i dag, at det er en politisk blemme. Nakkim er en oppblåst impuls-karrierist. Dette er en politisk god sak for Giske. Den har kanskje allerede ført til at Flåthen må gå av som LO-leder fordi aldersgrensa likevel ikke blir endra. Det kan godt hende høyrefløya i Ap nå føler seg så suverene at de kan kvitte seg med Giske, men de gjør det neppe likevel nå. De har andre metoder…

Det vil bli en pyrrhosseier, i så fall. Og «folk flest» vil se noe annet enn ord på Lorry som vesentlig, nemlig hovedspørsmålet: Hvorfor skal vi ikke eie noe i dette landet, hvorfor skal Norge, av alle land i verden, bli et filialland?

Nye sakkyndige, som å bøye seg for en mobb

2012-01-13T15:38:00.001+01:00

Etter at den vanlige rettsprosedyren har vært fulgt så langt, med to rettspsykiatere og med en vurdering av en fulltallig rettsmedisinsk kommisjon, har retten likevel desavuert disse vurderingene og bedt om en ny rapport. I praksis en konkurrerende rapport. Retten sier iflg NRK i dag: «Dommarane grunngjev utforminga av ein heilt ny rapport med omsynet til den allmenne rettskjensla, altså at samfunnet har uttrykt eit sterkt behov for å få fleire fakta på bordet. – Denne saka er av ein heilt spesiell og særleg alvorleg karakter at det krev ei nærmare utgreiing av tilreknelegheitsspørsmålet, sa tingrettsdommar Wenche Elizabeth Arntzen på ein pressekonferanse i dag.»
For meg er det likegyldig om Breivik er tilregnelig eller ikke, det kan uansett ikke gjøre om igjen hans grusomme handlinger. Men prinsipielt vil jeg se rettens svært uvanlige handlemåte på lik linje med at retten bøyer seg for en mobb. Riktignok er det ikke en mobb som har krevd dette av retten, men særlig medierepresentanter og en del bistandsadvokater. Om mediene er noe bedre enn en mobb, finnes det jo delte meninger om.

Retten blander sammen lover, rettsprosedyrer og politiske krav som burde sees på som helt uakseptabelt i rettsstat. Men det beviser nok en gang at juss ikke er noe uavhengig og selvstendig område, kall det gjerne en statsmakt, men bare et underbruk av de til enhver tid sterkeste politiske kravene. Og det finnes mange politiske krav som utløser like mange og enda større politiske protester, men da bøyer ikke rettsapparatet seg.

Det som gjenstår er om det i det hele tatt er mulig for de nye rettspsykiaterne å komme med en uhildet vurdering. De har fulgt med i den politiske og juridiske debatten, selvfølgelig, og de vet hvorfor de er oppnevnt, og hva det kreves av dem. Det skal godt gjøres om de ikke svarer på oppfordringa.

Den politiserte rettssaka

2012-01-09T13:07:00.000+01:00

Straffesaka mot Anders Behring Breivik er for lengst blitt en politisk rettssak. Innarbeida strafferettsregler blir nå i det offentlige ordskiftet utsatt for politisk press. Og dette politiske presset følger ingen prosedyrer, som politiske prosesser ikke gjør. Særlig ikke når media er med som viktige aktører.

Det er forståelig at Breiviks bestialske handling blir så politisk viktig, fordi den er politisk begrunna av massemorderen og han handla etter et klart politisk mål. Fra «stadig flere» og «veldig mange mennesker», som debattleder Erik Wold i NRK Debatten 5. januar refererte til, og politikere og redaktører fra blant andre Aftenposten og Klassekampen, utsettes nå tingretten for et press om å bryte innarbeida prosedyrer. Det politiske kravet er at det skal oppnevnes enda flere sakkyndige som skal gi sine mulige konkurrerende vurderinger, ut over det ordinære systemet med to undersøkende rettsoppnevnte psykiatere/psykologer som får sin vurdering vurdert av en overordna rettsoppnevnt kommisjon. Vurderinger som disse må forsvare under rettsforhandlingene. Det politiske presset mot tingretten for nye sakkyndige er en trussel mot et selvstendig rettsvesen. Argumentet om i vareta hensynet til «folks rettsfølelse» er en dårlig begrunnelse, for «folks rettsfølelse» er kunnskapsløs om rettsregler og er en særlig hevngjerrig og hatefull følelse. Politisk styrte rettssaker er ikke en rettsstat verdig.

Bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen var på de overlevendes vegne i Aktuelt i NRK 4. januar klar på at Breiviks meninger, som han handlet på grunnlag av, ikke kan være resultat av et sykt sinn. For, som Larsen sa, dette er ytringer han deler med svært mange andre. Under ligger premisset om at det er en linje fra ytringer til massemord, slik den svenske journalisten Ola Larsmo hevder i Utrop.

De som vil ha Breivik erklært frisk, er de som er ute etter å bruke Breiviks handlinger som et argument mot sine meningsmotstandere i innvandringspolitikken. Mot dem som er kritisk til innvandring og aksepten av religiøse skikker. Og da passer det ikke inn at Breiviks handlinger skulle være et resultatet av at han er psykisk sjuk. Viktigere enn straffesaka mot Breivik, er å kriminalisere sine meningsmotstandere. Derfor får vi det politiske presset mot tingretten for å friskmelde han.

Familiens tvangstrøye

2012-01-05T09:46:00.002+01:00

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Redaktør av Utrop, Majoran Vivekananthan, skryter av familiens fordeler i det nye årets første FOKUS i Klassekampen 02.01.12. Han avslører en ukritisk holdning til en av samfunnets mest problemskapende sosiale institusjoner. Det finnes knapt et menneske som ikke har unngått familiens stengsler, urimelige grenser og styring, intriger og angrep på barns verdighet, og i sjeldnere grad (?), av vold og seksuelt misbruk. Og verst er det autoritære mannlige hierarkiet i storfamilien.

Vivekananthan skriver: "For storfamilien kan også bety mindre familiekonflikter, mer harmoni, bedre økonomi og helse." Nei. Storfamilien betyr flere konflikter og utspekulert tvang under den manipulerende merkelappen «harmoni». Og både stor og liten familie har skapt psykiske problemer som har gjort dem til hovedleverandører til psykiatriske institusjoner ved siden av religionene. Storfamilien benytter seg av barns gratis arbeidskraft, og folketrygden forutsetter ikke stønader fordelt etter patriarkenes uskrevne ættetradisjoner. Folketrygden bidro til å oppløse storfamiliens kår-ordning.

Halve slekta mi kommer fra samme kommune. En kommune prega av inngifte som ga som resultat et stort antall psykiske lidelser og selvmord. Lidelser som også jeg er konfrontert med i etterfølgende slektsledd. Den andre slektshalvdelens storfamilie opplevde jeg som tilsynelatende hjertelige og omsorgsfulle i en flergenerasjoners julaften. Men sjøl unge skolebarn mer enn ante at det var noe under overflata. Illusjonen om en vellykka storfamilie brast i stridigheter, intriger og smålig personlig hat. Ikke ulikt egenskapene til patriarken i storfamilien. Et dukkehjem i stor målestokk.

Det er våre foreldre som gir oss oss den første omsorg og kjærlighet. Slik jeg opplevde, og muligens flertallet av oss. Mine foreldre ville nok det beste for meg — i deres overførte forestillinger blandet med sine egne. Men deres ønsker og mål for meg ble ikke mine. Jeg vokste neppe på de konfliktene. Sikkert har også jeg videreformidlet mine egne og foreldres konflikter til egne barn, enda jeg mener at jeg vil det beste for dem. For storfamiliens tradisjonelle hyklerske tvang rir nok også meg som en mare.

Etter Ibsen, Freud, Munch og Hamsun er det trist at vi i 2012 skal måtte lese en artikkel som årets første Fokus. Hørt om skilsmisse, Vivekananthan? Nora bare gikk. Helmer rakk ikke å mobilisere storfamilien. Det var ikke mange land i verden der Nora kunne gå fra storfamilien og tro at hun skulle få leve videre. Ikke i 1878, og heller ikke i dag.

Ensomhet er muligens et samfunnsproblem. Men løsninga er verken familien, storfamilien eller religionenes undertrykkende tilbud. Familien og religionene er faktisk problemet og er fortsatt også vår tids svøpe.

Utbyggerne styrer boligmarkedet

2012-01-04T21:26:00.000+01:00

Erling Dokk Holm har i Dagens Næringsliv initiert en viktig debatt om standarden på boligene. Olav H. Selvaags svar er at de nye boligene blir solgt og at de dermed må være attraktive og akseptable. Men boligmarkedet er ikke som den påståtte likevektsteorien om markeder. Mellom aktørene utbyggerne, entreprenørene, bankene og boligkjøperne, har boligkjøperne lite de skulle ha sagt. Kjøp det tilbudte, eller ikke noe, er markedsloven.

Utbyggerne i Norge fikk på femti-tallet gjennomslag for at en for eksempel på Teisen i Oslo kunne bygge fem etasjer uten heis, og heiskravet står svakt den dag i dag. Etter krigen ble det også bygd mange boligblokker i Norge uten balkong, blant annet i Drammen. Men som jeg har sett som mangeårig styreleder i et borettslag i boligsamvirket; slike mangler er meget gunstige. For da kan entreprenørene holde liv i virksomheten sin ved å utbedre manglene i ettertid - til store kapitalkostnader for beboerne. Slik fører også opprinnelig manglende kvalitet til sløsing med boligsektorens knappe ressurser. Sløsing er det også at folk flytter unødig fort på grunn av boligens manglende kvalitet, sjøl om bankene neppe ser ny boligfinansiering som en ulempe.

Også som tidligere tilsatt i Husbanken mener jeg det var lett å registrere entreprenørenes og utbyggernes store kontroll over prosjektene. Kvalitet var aldri viktig nok.

Etter nærmere 50 års medlemskap i OBOS har jeg nå fått kjøpt en bolig på et ønsket sted, Ensjø i Oslo, til en pris og med en finansieringsform som passer min situasjon. Jeg ser positivt fram til å overta min bolig. Men jeg registrerer at mange av leilighetene i mitt prosjekt har for store entreer og at alle har åpen kjøkkenløsning, og at området er noe mer fortettet enn mange på Vindern kan forestille seg.

Hvorfor er det ingen beboermedvirkning på standardløsningene av leilighetene? Det er muligens ikke lett å få til et ferdig prosjekt der de framtidige boligeierne diskuterer seg fram til ønskete kvaliteter til en akseptabel pris. Uansett må det stilles strengere moderne kvalitetskrav til utbyggere, både når det gjelder leilighetene, bygget og arealet rundt. Slik at hensynet til livslang trivsel og energieffektivitet ivaretas.

Boligsektoren er en bransje som er helt sentral for utvikling av norsk økonomi, med sin store betydning for sysselsetting i mange bransjer, for industriproduksjonen og finansvesenet. Av politikere og partier må vi kreve sterkere rammestyring av denne sentrale samfunnssektoren. Kjøperne av nye boliger må gis innflytelse på utformingen av nye boligprosjekter innafor nye offentlige rammer. Også for botrivselens skyld - en viktig økonomisk faktor.

Kampen om diagnosen, skjuler kampen om å kneble debatten

2011-12-22T11:51:00.000+01:00

Diagnosen som de rettsmedisinsk oppnevnte sakkyndige har gitt Anders Behring Breivik har engasjert mange politisk interesserte mennesker og mange fagpersoner av ulikt slag, og er en viktig sak i det offentlige ordskiftet. Det er det jo sjelden at en slik psykiatrisk diagnose i forbindelse med en rettssak får. Det har ikke bare med denne sakas uhyggelige gjerninger å gjøre.

Kampen om Breiviks diagnose skjuler kampen om hvilke standpunkter som skal kunne aksepteres i det offentlige rom og er egentlig en kamp om å kneble debatten. Den foreløpig gjeldende diagnosen egner seg ikke like godt i det forenklete politiske felttoget som mange nå hadde sett foran seg. Nemlig at enhver kritikk av innvandring og muslimer, og ikke bare slike argumenter som Breiviks ekstreme og åpenbart feilaktige, skal kunne kriminaliseres med å si at handlinger som Breiviks lett kan bli konsekvensen av slike meninger. Eivind Trædals «søppelkronikk» er et varsel på hvordan mange ser en ønsket framtid foran seg. AUFs leder Eskil Pedersen har jo også stilt krav om «ansvar» for ytringer — standardargumentet til statsledere som forsvarer manglende formell ytringsfrihet.

Når det er sagt, må også jeg, som ikke har noen form for medisinsk kunnskap, si at det er merkelig at Breivik kan karakteriseres som ikke tilregnelig og at han er psykotisk, så bevisst handlingsorientert han har vist seg å være over lengre tid. Jeg er uansett imot å diagnostisere politiske standpunkter, spesielt mindretallsstandpunkter og det som et flertall vil karakterisere som «ekstreme» politiske standpunkter. Breiviks politiske standpunkter er åpenbart ikke et uttrykk for noen medisinsk sjukdom; de er til dels godt etablerte politiske standpunkter i Europa, i USA og vel også her i landet.

En annen side ved det politiske engasjementet rundt diagnosen av Breivik, er kravene om straks å endre rettsprosedyrene under denne saka. Det er jo ganske utrolig at slike krav kommer fram under en rettssak fra folk som ellers må antas å akseptere rettsstatens prinsipper. Historiker og seniorforsker ved Holokost-senteret, Terje Emberland kom jo med et krav i NRK Nyhetene i går om en helt annerledes kommisjon med historisk sakkyndige i denne saka som en korreksjon til de medisinsk sakkyndige. Han kan ikke ha lært mye av det emnet han skal være ekspert på.

Interessant er det også å merke seg at NRK i går kunne melde om at det gikk i retning av at rettspsykiaternes vurdering ble underkjent av den rettsmedisinske kommisjonen. Men så var altså innstillinga alt levert, og den hadde ingen vesentlige innvendinger! Det var en skuffet og irritert leder av NRKs 22. juli-redaksjon som måtte konstatere det i dag morges.

Opprett komite for Munch-museet på Tøyen — nå!

2011-12-16T09:54:00.002+01:00

Oslo bystyres vedtak om å skrinlegge Lambda for å utrede Nasjonalmuseet og nytt bygg på Tøyen var gledelig og imponerende. Personlig er jeg imponert av at Arbeiderpartiets gruppe stod fast om å stemme mot Lambda. Jeg har bare lest Bjørnar Moxnes sitt innlegg i bystyret, men det er etter min mening presist og godt.

Men som mange peker på, ikke minst i lederen i Dagens Næringsliv i dag, er flertallet mot Lambda usikkert. Hvis Carl I. Hagen og Frp fastholder at det viktigste er å få det billigste alternativet, kan også Frp igjen stemme for Lambda. Eller Frp kan bli kjøpt opp, det vil si få et annet politisk gode, som å få trikken lagt ned eller gratis parkering i sentrum. Å stemme avholdende, og slik indirekte støtte Lambda, kan jeg heller ikke se at er forbudt etter kommunelovens § 35.

Ikke bare den såkalte kultureliten, som har vist seg fra en sjeldent arrogant og frastøtelig side i spørsmålet om Lambda, men også Ap i regjering må antas å være for Lambda. Utbygging på Tøyen var vedtatt enstemmig i bystyret i 2005, men så blei det i et kuppliknende topplansvedtak mellom regjeringa og Oslo kommune vedtatt flytting av museet til Bjørvika bak bystyrets rygg. Regjeringa er helt åpenbart for Lambda. Som Dagens Næringsliv triumferende påpeker i dag på lederplass: «Tausheten fra kulturminister Anniken Huitfeldt og hennes forgjenger Trond Giske (som initierte Bjørvika-prosjektet sammen med daværende byrådsleder Erling Lae) er øredøvende.»

Det er i grunnen uforståelig at Trond Giske, som så betydningen av å legge rockemuseet til Trondheim og ikke til Oslo, ikke skal forstå verken symbolhandlinga av å legge Munch-museet til Munchs egen bydel og til Oslo øst, og den sosiale betydninga av å heve statusen til arbeiderklassedelen av den sterkt klassedelte hovedstaden vår. I grunnen like uforståelig som at Senterpartiets leder Anne Enger (Lahnstein) som kulturminister forstod så lite av viktigheten av lokalisering at hun kjempa en knallhard kamp for å legge Operaen til Vestbanen. Hun tapte, og Giske bør også tape.

DN forliter seg på at kultureliten sammen med den rødgrønne regjeringa skal knekke motstanden mot Lambda gjennom aktivt mediearbeid. Vi har alt sett hvordan de fullstendig har kontrollert og styrt både Dagsnytt 18, Dagsrevyen og Debatten, og statsstøttesluket Dagsavisen også. Vil NRK fortsette å la seg bruke i kampen for Lambda? Heller ikke er det lett når vi veit at det foruten Lambda-arkitekt Giske sitter to høyreorienterte vestkantgutter i Stoltenberg og Støre i den Ap-kontrollerte regjeringa.

Derfor trengs det nå en kraftfull offensiv for Tøyen, med kløkt. Det bør være både massemobilisering og lobbyvirksomhet overfor regjeringa for å få den til å snu og til å ta et klart standpunkt for Tøyen. Alle som føler seg kallet bør komme sammen for å få til et planmessig arbeid for Tøyen. Det blir krevende — men helt riktig og nødvendig.

Tidligere kinosjef og bystyrerepresentant for Høyre, Ingeborg Moræus Hanssen, går inn for Tøyen. Kåre Willoch er også for Tøyen, iflg Klassekampen. I en NRK-opptreden nevnte Libe Rieber-Mohn også nærheten til den nye Ensjøbyen som et argument for å beholde dagens plassering. Kanskje kan derfor både OBOS og Johan H. Andresen jr i Ferd tas med i arbeidet for Tøyen?

Hvem tar initiativet til en samling for koordinering av arbeidet for Munch-museet på Tøyen?

Twitter-diskusjon om mitt refuserte Dagblad-innlegg

2011-12-13T11:31:00.000+01:00

Jeg skreiv en kommentar til Marie Simonsens artikkel i Dagbladet om «De fortapte menn. De frykter ikke bare muslimer. Mest av alt hater de likestilling», om anti-feminismen og kvinnefiendtligheten hos de fleste islammotstandere på ytre høyre. Artikkelen blei refusert. Jeg aksepterte det. Men jeg la kommentaren min ut på bloggen min 27.08.11, og nevnte innledningsvis at den var refusert av Dagbladet.

Dette førte til en replikkveksling på twitter, der signaturen @willJens refererte til den. Twitterdiskusjonen om refusjonen ble gjentatt sist helg der til og med Simonsen sjøl var med og karakteriserte min artikkel for å forsvare refusjonen («svevende var svakt sagt», skrev hun om den).

Det er selvfølgelig interessant å bli sentrum for så stor oppmerksomhet blant så mange betydelige offentlige personer. Men jeg ikke har bedt om ny vurdering av artikkelen eller på annen måte klagd på at den ikke ble trykt bortsett fra å opplyse om det. Jeg har heller ikke problemer med å se at den kunne vært bedre og klarere. Jeg skriver noe, og ikke alt er like vellykka, verken i disposisjon eller innhold. Jeg ser også når jeg går gjennom mine egne utkast, at utkastet er svært dårlig. At noen innlegg kommer så langt som til bloggen eller at jeg ber om å få dem trykt uten at de har en god kvalitet, er derfor ikke usannsynlig.

Men sett bort fra det så er det jo ikke sånn at artikler og innlegg bare blir trykt etter i hvilken grad de er gode. «God» om artikkel er jo en subjektiv vurdering. Minst like viktig som innholdet, budskapet, er hvem som skriver. I Dagbladet er det ekstra viktig, og særlig er det viktig å representere en organisasjon. Ellers mener Dagbladet som andre avisredaksjoner at det er viktig å opplyse om skribentens skattekommune for de andre leserne.

Marie Simonsen karakteriserte de fortapte menn på en helt presis måte — når det gjaldt deres holdning til kvinner og kvinners rolle i samfunnet. Men det er også mer som karakteriserer dem. Mitt poeng som jeg prøvde å få fram var hva kan vi gjøre for å få dem med i samfunnet. Det synes jeg faktisk er viktigere enn å konstatere deres fortapthet.

Har Ueland rett i at lyntog er luftslott?

2011-12-07T10:19:00.002+01:00

Ja, dessverre, alt tyder på det. Tidligere (og avsatt) NSB-direktør Åsmund Ueland hevda nemlig 5. desember at utredningene om satsinga på lyntog (høyhastighetstog) mellom Oslo og Stavanger, Bergen og Trondheim, bare er luftslott. Ueland begrunner det med de manglende vedtaka om dobbeltspor i trianglet Skien-Lillehammer-Halden. Når slike svært nødvendige tiltak for pendlerne der 80 % av Norges befolkning bor, ikke er i nærheten av å realiseres, er det vanskelig å avvise Ueland når høyhastighetstoga skal koste 300 milliarder å bygge.

Dagen etter tok jeg tog mellom Lillehammer og Oslo. Linja til Lillehammer blei åpna i 1894, og følger de samme spora i dag, reine slalåmlinja. Toget er egentlig et humpetog der du kastes fra side til side og opp og ned på setet. Noe som kan forklares med tele i skinnegangen? For jeg har ikke merka det før. Ikke før ved Eidsvoll ble kvaliteten bedre, en strekning Ueland som NSB-sjef skal ha bygd uten Stortingets tillatelse. Et godt tiltak, i så fall!

Jeg vil legge fram et annet argument som kan støtte opp om Uelands påstand om luftslott: Hvorfor satse så mye på tog når tilrettelegging av firefeltsveger i det samme trianglet helt tydelig er regjeringas prioritering? Jeg mener det blir rein sløsing å satse på tog, sjøl tog som ikke går raskere enn 200 km/t, når en tenker på hvor mye toglinjene koster, og hvor få som reiser med tog i forhold til dem som tar bil. Tilrettelegging for tog blir relativt sett mye dyrere, da. Riktignok er det mer miljøvennlig, men hvem tenker på det nå? Det er i så fall bare ett argument for togutbygging; det kan muligens bli et satsingsområde i framtida. Og kanskje litt flaut å legge ned jernbanen i Norge. Politisk mulig er det heller neppe?

Er det ikke like greit å si at skal du reise fra Oslo til Lillehammer, får du ta bil? Og vil du ikke bruke bil, skal du da kunne kreve av skattepenga at du skal kunne reise med tog? Ingen sier dette høyt foreløpig. Men det må da være slik beslutningstakerne tenker om samferdselspolitikk, for samferdselsminister Kleppa nevner tog og vegutbygging som to sider av samme sak når hun skal forsvare seg mot kritikk fra Frp og Høyre om manglende vegutbygging.

Under siste kommunevalg kom statsminister Stoltenberg på tv ut med en garanti til Asker og Bærum om 6 eller 8 felt på motorvegen inn mot Oslo. Så kan mange derfra slippe å reise kollektivt inn til Oslo. Og det er ikke småbarnsforeldre som «slipper» å ta tog, Stoltenberg! Men hvordan mener Stoltenberg at alle de nye privatbilene hver dag vestfra skal få plass på gatene i Oslo mellom busser, trikker, gående, syklende og alle de andre bilene som er der fra før? Og hvor skal de parkere?

Når Stoltenberg er så ivrig på å legge til rette for mer bilkjøring inn til Oslo for arbeidsreiser, der kollektivtrafikken er best og har de beste forutsetningene, hvordan skal en da tro at han i det hele tatt skulle ofre lyntog en eneste tanke eller krone?

Følgen av Breiviks diagnose: Et tapt argument

2011-12-03T20:15:00.000+01:00

Så erklærte de oppnevnte rettspsykiaterne Anders Behring Breivik som en sjuk person med diagnosen paranoid schizofreni. Mer enn det var uventa, ble det et politisk sjokk, og aller mest: et politisk tap. Det «anti-rasistiske» Norge er i sjokk. De har basert mye av sin argumentasjon for ubegrensa innvandring og aksept av og gjeninnføring av nedkjempa religiøse skikker på at «Islamofobi betyr massedrap» eller «Rasisme ender i massedrap». Det er en behagelig debatteknikk. I følge Rødts «rasismeprogram», er det rasisme å sende tilbake avviste innvandrere og avviste asylsøkere. Det rammer jo sterkt Ap og regjeringa inkludert SV, i og med at det er nettopp det regjeringa gjør.

Det er noen som tror på åpenbart uriktige ideer som at enhver muslim er i Europa som soldat for å islamisere Europa med vold. Sentrale politikere fra Frp støtter opp om slike gruppediskriminerende argumenter, mens de omfavner reaksjonære kristne. Men det er ikke dermed sagt at de går rundt og skyter folk, har oppfordret til det eller har den minste skyld for Breiviks avskyelige handlinger. Tenk om en annen paranoid schizofren person hadde gått løs på finanselitens klakører på Økonomisk institutt på Blindern, på ledelsen i Finansdepartementet og i Noregs Bank, og skutt og drept flere titalls av dem med begrunnelsen at disse arbeidet mot folkets økonomiske interesser og motarbeidet en nødvendig sosialistisk revolusjon. Begrunnelsen er jo helt korrekt. Men skulle en da gjøre sosialistiske partier og sosialistiske agitatorer medansvarlige for denne syke mannens drap?

Nei. Kampen for ubegrensa innvandring og for gjeninnføring av religiøse diskriminerende skikker må nå føres uten at en kan påstå at de som er uenig står for massedrap. Det er en mye vanskeligere oppgave. Heldigvis.

Noen har lært.....Kasta seg i døden før, tar over statstyringa nå

2011-11-21T20:23:00.001+01:00

Under krakket i New York i 1929 kasta mange i finanseliten seg ut fra skyskraperne og i døden. De hadde tapt alt og hadde ingen framtid lenger. Dagens finanselite har også satsa feil og tapt. Tilsynelatende. Men de har lært. De kaster ikke seg ikke i døden, i stedet tvinger de den ene staten etter den andre i kne, for å redde hver krone de i sin grådighet og mislykte dristighet frykter å tape. En mye lurere, og dessverre mer vellykka strategi.

Torsdag skreiv norske aviser at franske statsobligasjoner blei angripi av de internasjonale finanskapitalistene. Samme dag skreiv østerrikske aviser at finansaktørene «angrep» østerrikske statsobligasjoner, og at landets topp kredittvurdering var trua. Regjeringa i Wien diskuterer intenst i tidsnød hvilke sosiale nedskjæringer som skal vedtas for å redde landets kredittvurdering og beholde spekulantenes gunst.

Hvilke europeiske stater kan holde seg unna angrepene? Som sjefsøkonom Steinar Juel sier i Aftenposten 17.11.11 om utviklinga i eurosonen, det er som en flom. Først tar den de små husa, før den kommer og river byene med seg. Først nærmest umerkelig om Irland, så mye langvarig ståk om Hellas og så enda mer om Italia. Spania var problemet på tirsdag, så Frankrike og Østerrike torsdag. Hvem slipper unna?

Kampen dreier seg selvfølgelig om hvem som skal ta tapet. Finansfolka kaster seg ikke lenger i døden, men tviholder på de nettbaserte høye og oppskrudde papirverdiene sine. I motsetning til i 1929 har de overtatt kontrollen over politikerne i USA og Europa og gjort dem til sine umælende nikkedukker.

Finanspolitikerne er i stand til å diktere politikerne hvilke lover som skal gjelde for finanstransaksjoner, og om forholdet mellom produksjon av konkrete verdier (industri) og finanser. Statene med sine regjeringer står maktesløse, tross sine enorme militære ressurser. Det er utenkelig for dem å sette makt bak sin egen befolknings behov. De har ikke problemer med å tape mot «markedets» renteforhøyelser. De kappes i stedet om å tilfredsstille markedet på bekostning av sine velgere. Mens politikken på 1930-tallet var å øke etterspørselen ved å gi folk penger for å få den øknomiske sirkulasjonen i gang (keynsianisme), er den udiskutable politikken i dag å inndra kjøpekraft gjennom sosiale nedskjæringer og lavere lønninger. Med en uunngåelig skjerping av krisa som resultat. Men som finansspekulantene har lært, det er bare å knekke til, så viker all motsrand unna.

Noen har klart å lære noe det siste mer enn halve århundret. Er vi ingen andre som har lært?

Berlusconi går — men skal internasjonale aksjespekulanter bestemme det? «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

2011-11-08T23:12:00.006+01:00

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen 10. november 2011:

Det er mange radikale mennesker som fryder seg over at Berlusconi endelig har meldt sin avgang – i Italia og ellers i Europa. Begrunnelsen er reell nok, han har mista flertallet sitt i den italienske nasjonalforsamlinga, oppgir han sjøl. Berlusconi er en sjelden frastøtelig markedsliberalistisk politiker. Jeg kan ikke forstå at det taler det italienske folket til ære at de har sørga for at han har blitt valgt og gjenvalgt i valg etter valg. Egentlig i samsvar med mange italieneres historiske politiske valg.

Men sett bort fra det: Det politiske Italia er blitt utsatt for et sterkt internasjonalt press for at han skal gå av. Ikke av den internasjonale straffedomstolen eller såkalte menneskerettighetsdomstoler. Men fra internasjonale finans- og aksjespekulanter som presser italienerne med skyhøye renter på statsobligasjoner hvis ikke Berlusconi går av. Jeg vil heller se på det som bedre at italienerne får ha idioten Berlusconi hvis det er det de ønsker, enn at internasjonale grådige spekulanter skal bestemme hvem som skal være deres statsminister.

Å hylle avgangen til Berlusconi i dag, er derfor også å hylle den udemokratiske retten for finansspekulanter til å styre verden som de vil. Få dager etter at de samme spekulantene tvang Hellas´ statsminister Papandreou til å gå av, lykkes de nå med den andre palassrevolusjonen.

Det er også grunn til å minne om at den økonomiske situasjonen i Italia ikke er så ille, jf Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i dag. Gjelda er bare på 118 % av statsbudsjettet, og landet har siden begynnelsen av 1990-tallet levert overskuddsbudsjetter før renteutgifter – bortsett fra i 2008. Problemet for italienerne er lav vekst årlig, på 0,75 % i året, «godt under EU-snittet», iflg Wiedswang.

Avsettinga av Berlusconi og Papandreuo minner om våre nasjonale kapitalister som i 1927 tvang regjeringa Chr. Hornsrud til å gå av.

Hvem er det som vil kalle dette demokratisk? Bare sosialisthaterne? Vi kan omskrive statsviteren Stein Rokkans kjente tese «Stemmer teller, men ressurser avgjør» til: «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

«Demokrati er bra — men folkeavstemninger er en trussel!»

2011-11-06T21:44:00.001+01:00

Da daværende statsminister Papandreou om kvelden den 31. oktober sa at han ville ha en gresk folkeavstemning av «hjelpepakkas» innhold skreik «alle» opp, EUs toppledere og deres kor journalistene. Med et unntak for Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv som mente det kunne være lurt å få det greske folkets støtte til det som kalles «reformer». «Reformer», som ikke er annet enn nedskjæringer av sosiale ytelser og «inndragning av kjøpekraft», for å bruke et begrep som banker, samfunnsøkonomer og politikere burde forstå. Mathiassen skriver: «I de internasjonale finansmarkedene er det en massiv motstand mot en slik folkeavstemning. Argumentet er at folket kan si nei. Det er et elendig argument mot demokrati. Grekerne har rett til å velge sin egen fremtid.»

Det EUs toppledere og media frykta, var selvfølgelig at grekerne skulle si nei og dermed velte hele spillet som var lagt opp. Det kunne vært ille nok for dem, og all grunn for dem til å bekymre seg. Men det jeg synes er mye viktigere er: Hvordan kan Europas politiske ledere og deres allierte journalistene få seg til å gå med på at en folkeavstemning er noe nærmest umoralsk og urettferdig mot «de snille hjelperne»? Og dette uten at dette blir et stort offentlig diskusjonstema når de samme personene ellers framhever den moralske og praktiske overlegenhet av «demokratiet», mens de foraktelig snakker om alternativer i sin tolking av det de kaller sosialisme og kommunisme?

Er ikke det i det hele tatt ikke litt pinlig at så mange mektige «demokrater» ser på folkeavstemninger som en trussel?

Drammenserne og sjukehuset: Roter det til igjen?

2011-10-30T12:47:00.011+01:00

Etter at naboene til Drammen sykehus på slutten av 1990-tallet greidde å overbevise Drammen Høyre om at det var feil å ha «gærningene», de psykiatriske pasientene, gående rundt i nabolaget, blei det satt en stopper for fornying og utvidelse av Drammen sykehus der det lå. Hensynet til bevaring av hus, noen bedre vedlikeholdt enn andre, blei også brukt. Men så gikk det etterhvert opp for Drammens Høyre-ordfører at å flytte ut den største arbeidsplassen fra kommunen, kanskje ikke var så lurt. Heldigvis satte regjeringa i desember 2010 foten ned for et mammutsjukehus ute på Gullaug i Lier. Alle Buskeruds fylkespolitikere, som hadde hatt Gullaug som sin hovedkampsak i nesten et tiår, aksepterte nederlaget og pekte på Drammen igjen. Etter at Drammen kommune under sin Høyre-ordfører i 2005 la fram at det var mulig å bygge alle bygningene plassert på Gullaug i Drammen, har Vestre Viken likevel bestilt sin egen behovsanalyse, kalt «mulighetsanalyse». Og den forutsetter at flere bygninger rundt dagens sjukehus må rives, både velholdte og ikke velholdte. Det er litt merkelig, men kanskje et spill fra Drammens tidligere rådmann, Fredrik Wisløff, nå administrerende direktør i Vestre Viken, for å stoppe samlokalisering av somatikk og psykiatri i Drammen, og la Blakstad i Asker være stedet for psykriatrisk behandling i Vestre Viken. Mulighetsanalysen har ført til at naboer har organisert seg igjen, og Drammen Venstre har våknet opp igjen for sitt lokaliseringsvalg på et tidligere jernbaneverksted i Drammen, og Nedre Eiker som vil ha sjukehuset i sin kommune på et område som i dag er dyrka mark. Derfor skreiv jeg artikkelen «Roter det til igjen?». Innlegget kom på trykk i Drammens Tidende, men sterkt redusert og med litt endra fokus, synes nå jeg. Her er innlegget i sin helhet, der min overskrift var «Roter det til igjen?»:

Mulighetsanalysen fra Vestre Viken om sjukehusets plassbehov har gjort det mulig for mange å komme fram igjen med sine preferanser for plassering av sjukehuset. Det kan synes om sjukehussaka igjen er på glid og det er fullt kaos. Jeg håper ikke det. Jeg håper de som tar beslutningene er aktive, og at Venstres og andres utspill bare blir løse slag i lufta.

Jeg må si at jeg forstår ikke realiteten av Vestre Vikens utspill om behovet for et så stort areale, når Drammen kommune tidligere har påvist at hele det samlokaliserte Gullaug kan få plass på tomter kommunen alt disponerer. Hvis det hele ikke er et spill for å få akseptert for at psykiatri plasseres på Blakstad, da. Som DT har nevnt på lederplass.

Det er ingen nødvendighet at psykiatri plasseres sammen med somatikk, som er det viktigste. Det kan være en akseptabel konsesjon til Asker og Bærum at psykiatri legges til Blakstad. Jeg forstår ikke utspillet fra Drammen Ap om nærmest «samlokalisering eller ingen ting». Heldigvis er Drammen Ap i klart mindretall i bystyret.

Store og nødvendige offentlige fellesanlegg som sjukehus lar seg ikke kombinere med at enhver nabo, som ikke en gang vil bo der og vedlikeholde huset sitt, skal settes foran fellesskapets interesser. Boligeierne rundt sjukehuset har i mange nok tiår fått diktere Drammens og Buskeruds interesser, og vil få rundhåndet betalt for boligen sin. Slik som beboerne langs Vestfoldveien da det nye kunstisanlegget ble bygd. Alle tjente på det.

Enkeltindivider kan ikke få overstyre fellesskapets interesser. Så langt håper jeg ikke vi har kommet ennå i markedsliberalistisk diktatur.

Norge som USAs leiesoldater — og forsvar av «menneskerettigheter» blir argument for krig

2011-10-26T14:41:00.003+02:00

« — Norge spiller rollen som USAs leiesoldater verden over», konkluderte Erling Borgen med når spørsmålet om Norges krigsdeltaking blei diskutert på Litteraturhuset mandag 24. oktober, FN-dagen. Det var i møteserien «Norge i verden» at spørsmålet «Hvorfor går Norge til krig?» blei stilt. I diskusjonen deltok statssekretær Espen Barth Eide, NUPI-forsker Helge Lurås og Erling Borgen, filmmaker med et professorat i samfunnskritisk dokumentarisme ved Høgskolen på Lillehammer.

Jeg gjengir fra debatten slik jeg husker den. Jeg skreiv ikke ned noen notater.

Eide presiserte at for han, og andre som var ansvarlig for krigsdeltakingene, at diskusjonene om deltakelse i krig var veldig vanskelig og krevende for dem. Det var ikke noe enkelt å gå til krig, påstod han. Han ville også ha fram at det ikke var fire kriger Norge hadde deltatt i, men 34 siden 1999. Og at det var på innstendig ønske fra FNs sikkerhetsråd at Norge deltok i disse krigene.

Lurås (mener jeg det var) slo fast at det var altfor enkelt for Norge å gå til krig, og at nordmenn flest var sterkt uinteressert i krigsspørsmål eller støttet opp om alle krigene, bortsett fra Irak-krigen. At spørsmålet om å gå til krig ikke en gang blir behandla i Stortinget, men bare på grunnlag av telefonsamtaler, taler sitt tydelige språk. Han avviste også i stor grad FN-argumentet til Eide. Det var ikke på grunnlag av FNs selvstendige vurdering at FN vedtok å gå til krig, hevdet Lurås. Men det var stater som ba om tillatelse til å gå til krig med FNs velsignelse til den krigen de hadde starta uansett FNs støtte eller ei.

Lurøy spurte også med utgangspunkt i ordet «forsvar» hva bruk av norske styrker i Afghanistan og Libya hadde med forsvaret av Norge å gjøre. Lurøy mente det ellers var helt galt at noen skulle gripe inn i et annet land for å få satt inn et vennligsinna styre, eventuelt hjelpe én av et lands stridende parter. Han ga slik jeg oppfattet det uttrykk for at det var mye bedre at et folk fikk avfinne seg med en hersker til de klarte å samarbeide om å kvitte seg med han sjøl. Om det var Lurøys ord eller min mening i fortsettelsen av dette, blir resultatet som oftest: Kaos og ubalanse etter slike eksterne inngripender fra fremmede stater. Det er fristende å trekke fram det som noen vil kalle en floskel, men som bør bli en realitet igjen, nemlig: Folkets frigjøring må være dets eget verk!

Det blei også i debatten pekt på at de fleste krigene Norge deltok i under USAs ledelse, først og fremst var ideologisk begrunna kriger.

Borgen trakk fram mer enn bruk av bomber som Norge deltok i. Vi aksepterte at folkerettsstridig fangetransport med fly fikk lande på norsk jord. USA hadde gjennomført 2 000 angrep med dronefly, drevi av sprengstoff produsert av en norsk bedrift på Hurum, opplyste Borgen om.

Et interessant poeng ved Eides argumentasjon, var at han brukte ordet «robust» når han mente bruk av militær innsats i form av tropper og fly som drepte. Altså en bevisst omskriving for å få det hele det å framstå som noe mer harmløst enn de drapene den norske nasjonen står for. Han la ellers stor vekt på å si at avgjørelsen om å delta i krigene var «vanskelig», «satt langt inne» osv. Som en konsesjon til forsamlinga, som han nok forstod ikke var full av krigerske Frp-ere og offiserer, eller verre: krigere av Aps og SVs type. Det var ikke til å misforstå at Eide ville understreke ekstra sterkt at når så vanskelige avveininger lå bak, måtte avgjørelsene om krigsdeltakinga uunngåelig være riktige. Eide unnlot heller ikke å hovere i fornøydhet over at det norske folks tilslutning til krigen i Libya og de andre krigene er så massiv som den faktisk er.

Ellers blei det også reist spørsmål om tilgangen til olja var årsaken til Natos angrep på Libya. Eide mente at olja strømmet i strie strømmer til Europa (og USA?), så det var ikke nødvendig å gå til krig for å få tilgang til Libyas olje. Men som Borgen pekte på, spørsmålet om olje er ikke et spørsmål om oljestrøm, men om fortjeneste (og kontroll?).

Der Lurås ville ha ikke-innblanding som opprettholdt og førte til fred, ble han imøtegått av Eide som viste til at menneskerettighetene nå hadde kommet inn som et argument for utenlandsk intervensjon. Dette er åpenbart et nytt krigsfremmende argument. Helt uavhengig av at enda flere blir drept gjennom intervensjoner enn dem de gikk til krig for å «redde». Menneskerettigheter som intervensjonsargument får ellers tilsynelatende fredelige partier som SV, til å bli et blodig krigshisserparti for intervensjoner i menneskehetens navn. Og ikke minst SVs og venstresidas store romanlesende omland til å bli en blodtørstig gjeng. Litt merkelig da, kanskje, at det bare er når USA vil krig at menneskerettighetene er trua?

Lurås, mener jeg det var, sa at han trodde det ville komme en ebbe i de vestlige intervensjonene på grunn av de økende økonomiske problemene deres nå. Det er i så fall en ganske kraftig tilbakevising av Lenins påstand om at imperialisme betyr krig. Jeg håper at Lurås har rett, men jeg kan ikke forstå at det er mye som tyder på at han vil få rett i dette, dessverre.

Drammens Tidende ser verden med Høyres briller

2011-10-22T16:46:00.001+02:00

Den politisk høyreorienterte statsviteren Svein Tore Marthinsen fikk i oppdrag å vurdere valgkampdekninga til Drammens Tidende og Romerikes Blad. Hans oppsummering av Drammens Tidende står i dag som kronikk i Drammens Tidende. Samtidig står min oppsummering av Drammens Tidendes valgkampdekning, basert på lederen som samfunnsredaktør Odd Myklebust hadde i avisa si 13. september. Her er min kommentar:

Drammen Høyre fikk 49,6 % oppslutning av de 61,2 % drammenserne som stemte. Nå blir det skattelettelser for de mest velstående og enda flere privatiseringer? Og kommunesammenslåing med tvang der Lier, Røyken og Øvre og Nedre Eiker innlemmes i Stor-Drammen? Jeg tillater meg å tvile på om velgerne i Drammen, og resten av landet, har finlest Høyres program og at det er derfor de har stemt på partiet. Jeg må innrømme at jeg mer tror på at det er en upolitisk popularitetsbølge enn politisk oppslutning om Høyres politiske standpunkter. Uten, selvfølgelig, at min tvil om begrunnelsen til høyrevelgerne kan rokke ved Høyres rett til å gjennomføre sitt program.

Samfunnsredaktør Odd Myklebust skriver i sin kommentar til valgresultatet at avisa hans har «gått kritisk til verks for å finne riper i lakken til det borgerlige styret». Avisa skal ha ros for intensjonen. Men særlig vellykka synes jeg ikke resultatet av den påståtte kritiske gjennomgangen er, ikke minst når en ser på hva DT har skrevet på lederplass.

I sjukehusstriden har DT unnlatt å omtale flere forhold som ikke talte til Høyres fordel. Rett nok er sjukehusstriden en sak som ikke engasjerte drammenserne, et manglende engasjement Drammen er aleine om i Norge. Men hvorfor tok ikke DT på lederplass klarere avstand fra Gullaug, og ville spille en aktiv rolle mot Gullaug og for Drammen?

Og hvorfor gjorde ikke Myklebust mer ut av konflikten mellom Drammens ordfører og den som styrte Drammen Høyres standpunkt i denne saka, Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland? Nyvalgt bystyremedlem Haakon Fossen skrev det slik: «Selv Drammens ordfører klarte å avstå fra det naturlige standpunktet for hans by — behold sykehuset i Drammen!» Også Høyre-ordførerne i Asker og Bærum etterlyste det eksterne sykehusstandpunktet til Drammens Høyre-ordfører. Men ikke DT. For at Myklebust skulle beskytte sin venn Helleland?

Høyre har i forrige periode stått for et politisk standpunkt som DT kunne gjort mer for å bringe ut som en verdenspolitisk sensasjon fra Drammen. Drammen Høyre nektet sine bystyrerepresentanter å skrive under på et opprop om å beholde sjukehuset i Drammen. Begrunnelsen var ikke lojalitetshensyn til Buskerud Høyres kamp for Gullaug. Men Drammen Høyre hevdet at ved å skrive under på et slikt opprop ville underskriverne da bli inhabile ved en bystyrebehandling! Det er jo en verdenspolitisk sensasjon, at politikere blir inhabile hvis de stemmer for det de har sagt de mener! Hvorfor beskyttet DT Høyre mot å omtale dette hårreisende standpunktet?

En annen sak er ansettelsen av en ekstern konsulent for å se på helsesektoren. Kanskje er det ikke galt å be noen utenifra se på om kommunen arbeider effektivt. Men han fikk to årsinntekter på fire måneder. Om konsulenten er glup, så glup at han er verdt alle de millionene, er han ikke. Han er som sine konsulentvenner griskere enn han er nødvendig og dyktig. Slik sløsing med skattebetalernes penger burde Høyre fått tyn for. Det hjelper ikke at Arbeiderpartiet har identisk den samme politikken. Dette var et ran av kommunekassa. Men bruken av konsulent Ingar Pettersen ble forsvart av DTs samfunnsredaktør på lederplass.

Jeg har sett på Facebook at minst to sentrale Høyrepolitikere har vært rasende på DT fordi avisa har tillatt seg å omtale noe disse ikke likte. Men grunnen til at DT har mislyktes i å finne Høyres «riper i lakken», skyldtes rett og slett at DT ser på verden med Høyres øyne. Helt naturlig for en kristen markedsliberalistisk avis.

Testamenttolking av Nobelprisen: Jus eller politikk?

2011-10-12T08:50:00.001+02:00

I diskusjonen rundt hvordan en skal forstå Nobels testament, og dermed vilje, har Nobelkomiteen svart på kritikken med å snakke om politiske vurderinger og å følge med tida. Men er det egentlig en motsetning?

Reint juridisk må det være hevet over tvil at Nobels formulering «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser» ikke tilsier at prisen skal tildeles sanitetspersonell, treplantere og de som lager filmer om viktige emner. For det er klart i strid med en juridisk eksklusiv testamenttolking som Ragnar Knophs: «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse». Men jeg kan heller ikke forstå at det skal være mulig å bruke et dagsaktuelt politisk skjønn for å forsvare komiteens syn på Nobels hensikter. For Nobels formuleringer i sitt testament kan jo ikke forståes på annen måte enn som et — sterkt — politisk ønske. Dette bekreftes også av hans synspunkter han sjøl framførte skriftlig og muntlig. Nobel var rett og slett mot krig, og det ønsket framførte han til og med før de to verdenskrigene som slaktet ned millioner av mennesker. En viktig forutsetning for å hindre krig er jo nettopp å sørge for «afskaffande eller minskning af stående armeer».

Få pristildelinger har oppfylt Nobels ønske. Og med et økende antall kriger de siste tiåra, og med eksistensen av alle ødeleggelsesvåpen nå, er Nobels klare uttrykte ønske viktigere å tilgodese nå enn noen gang før. Å arbeide mot regimer som vestlige stater ikke liker, men med fredelige midler, er vanskelig å forstå kan passe med Nobels testamente.

Det er imidlertid ikke slik at mange av dem som har fått tildelt Nobelkomiteens pris, ikke fortjener en heder for sin innsats. For eksempel Sør-Afrikas tidligere president de Klerk for å gi opp apartheidregimet uten å kjempe til siste hvite mann for å opprettholde det. Tross sine tidligere forbrytelser. Faktisk også USAs tidligere utenriksminister Kissinger, for å ha kasta kortene før alle vietnamesere var drept — hvis det var det han gjorde det, da. Og mineryddere, og andre som deler ut mat og medisiner. Alt sammen viktig og fortjenstfullt arbeid. Viktig lindrende veldedighet. Men det var ikke noe av dette Nobel tenkte på, og som han ønsket i sitt testamente at hans formue skulle brukes til å belønne. Nobels formål med sin pris er ikke til å misforstå verken med en politisk eller en juridisk tolking av testamentet. Men Nobelkomiteens medlemmer er jo uenig i Nobels politiske mål, slik det politiske Norge også er. De har gjort prisen til et politisk verktøy for vestlige interesser. Det er hovedpoenget, ikke hvordan Nobels vilje bortforklares.

Vestens Jaglandpris

2011-10-07T07:55:00.002+02:00

En forkortet utgave av dette innlegget står i dag på trykk i Klassekampen, og i Drammens Tidende 8. oktober:

Alfred Nobel døde bare 63 år gammel, og ønsket at hans formue skulle brukes til beste for verdens folk. Derfor skulle priser brukes til vitenskapens fremme. Ikke minst viktig var det for Nobel å gi en pris for arbeid for fred og nedrustning.

Om fredsprisen skrev Nobel at den skulle gå til: «…den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.» Faktisk står det slik: forbrødring og avskaffing og minsking av stående armeer. — Er det derfor Kissinger, Begin, Peres, Gore og Obama har fått prisen?

Fredrik Heffermehl, tidligere leder i Norges Fredsråd, har gått nærmere inn på de juridiske og politiske forholda til Nobels fredspris gjennom boka «Nobels vilje» fra 2008. Han har gått gjennom prisutdelingene og påstått at en rekke personer og organisasjoner har fått prisen i strid med Nobels testament. Faktisk 48 av 118 priser, hevder Heffermehl. Prisenes relevans har sunket sterkt med åra, med 1945 som et viktig skille, påviser han. Nobelkomiteen har drøfta Heffermehls innvendinger på hans forespørsel. Nobelkomiteens sekretær, Geir Lundestad, skreiv i en epost til Heffermehl 17.06.2008 at komiteen slo fast at alle komiteer siden 1901 har tolka testamentet annerledes enn Heffermehl.

Men kan testamentet omtolkes? Tolking av testament er et juridisk fagområde. Heffermehl viser til at en av Norges mest anerkjente jurister, Ragnar Knoph, i 1930 skreiv at tolkinga av testament skal være subjektiv og individuell. Det som teller er «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse» (Knophs egne uthevinger). Knophs tolking er bekrefta av professor Peter Lødrup i dennes lærebok «Arverett» fra 1995. Det er derfor ingen grunn til å gå bort fra den opprinnelige målformuleringa til Nobel med begrunnelsen at «nå er det andre tider». Faktisk skulle Nobels ord «avskaffing og minsking av stående armeer» være enda viktigere i dag med det enorme ødeleggelsespotensialet som nå finnes.

Humanitære organisasjoner som Røde Kors, er ikke det gode kandidater? Det er ikke det at de ikke gjør noe godt. De lindrer krigslidelsene, mens det Nobel var ute etter, var å hindre krig og arbeide for nedrustning. Og det gjør ikke de som bandasjerer, planter trær eller lager filmer om klimautviklingen.

Verden sett med vestlige øyne består av enkelte onde enkeltpersoner som hindrer ytringsfrihet og ukontrollert internasjonal markedsøkonomi. Dette vulgære og kunnskapsløse verdensbildet har kyniske statsledere har fått gjennomslag for i Vesten, ikke minst i Norge. Blant eliten, og med stor folkelig oppslutning. Fjernes bare Saddam, Omar i Afghanistan, Bin laden, Gaddaffi og Hugo Chaves, så blir verden mye bedre, er den nye doktrinen. I følge Der Spiegel nr 24/2011 var 2. verdenskrig dominert av et personlig motsetningsforhold mellom Hitler og Stalin! Den vestlige elitens verdensbilde er åpenbart også Jaglands verdensbilde. Men han har et eget markeringsbehov som en verdensfrelser, noe som de øvrige komitemedlemmene ikke korrigerer han i.

«Kinas fengsling av fredsaktivisten Liu Xiabo var en utløsende årsak til at vi valgte å gi han fredsprisen», sa Jagland om fjorårets pris. Og la til: «Kina kan ikke vedta en grunnlov, men ikke akseptere konsekvensene av det». Begge utsagn er fullstendig irrelevante i forhold til Nobels testamente. Hvilken krig deltok Kina i som Liu forhindret eller stanset? Liu Xiabo er mer en ekstrem markedsliberalist enn fredsaktivist. Jaglands ønskekandidater generelt er EU og Nato. Nå er kanskje det lite legitime Sikkerhetsrådet som i år åpna for Frankrikes og Storbritannias lenge planlagte krig for å avsette Gaddafi og overta landets oljeressurser, en hovedkandidat? Fordi FN initierte kriger? Men komiteen kan velge han som katalyserte opprøret i Midt-Østen som ville kommet likevel. Eller Jens Stoltenberg for hans uærlige «Vi skal møte terror med mer demokrati».

Verdens ledere bruker i disse dager mesteparten av sin tid, forgjeves, på de økonomiske problemene som er skapt av finansaktørene med statsledernes tillatelse. Samfunnsstyring av økonomien, er en viktig fredsfaktor. Strategisk viktig for framtidig fred, og viktigere enn å bekjempe de «onde» enkeltpersonene, er å forholde seg til de klare tegnene på et dramatisk kommende maktskifte i verden. Der USAs mister sin supermaktkontroll i verden til Kina. Kina bygger samfunnet, mens USA river ned sitt. Kina kjøper opp verdens råvareressurser, også de som trenges til framtidig datateknologi. I ly av disse lite omtalte endringene skjer det en enorm opprusting. Få verdensmakter har gitt fra seg sitt verdensherredømme frivillig, og det er ingen grunn til å tro at det kristenfundamentalistiske USA vil gjøre det heller. Snarere tvert imot. Med sine enorme militærressurser, og en befolkning som ikke har noen erfaring med krig på sitt territorium siden 1865, er det å frykte at USA vil tømme atombombelageret sitt under mottoet «Heller død, enn gul.». Den eller de som kan bidra til at USAs påbegynte fall ikke ender i en verdenskrig, fortjener en fredspris.

En kandidat som peker seg ut, er vår egen Johan Galtung. Han har gått i spissen for å etablere faget fredsforsking og dermed systematisere de faktorene som peker i retning av fred, og de som peker i retning av krig. I mange tiår. Han har drevet konkret fredsmekling over hele verden. Men han har ikke hatt som utgangspunkt en «Pax Americana», fred på USAs vilkår. For da blir det ikke fred særlig lenge. Galtung er kritisk til USA, og er forhatt i den norske politiske miljøet. I sin tid også av AKP.

Det er kanskje ikke noen siden Nobels død som bedre oppfyller de handlinger Nobel ville belønne, enn nettopp Galtung. Men, mens det fjollete forsøket på å oppdra og belære Kinas ledere omtales som «modig og tøft», er det å provosere Vesten og det politiske Norge mindre enn utenkelig. Jagland vil ikke bare logre, han ber også om kjærlig klapp av sin herre for å ha gitt han Vestens krigspris.

Kolberg kan ikke knekke Frp-koden. Ap har mer enn nok med sin egen manglende massemobilisering.

2011-10-02T18:19:00.001+02:00

Martin Kolberg, Aps tidligere generalsekretær og nå parlamentarisk nestleder for Ap på Stortinget, breier seg i Klassekampen 28. september om at Frp-koden nå er knekt og at Frp har begynt på nedgangen. Årsaken skal i følge Kolberg være at partiet er avslørt som uansvarlig på økonomi og innvandring, særlig som følge av et økt politisk press fra Arbeiderpartiet.

På denne måten framhever Kolberg ikke bare Frps nederlag, men også Aps politiske seier. Og avviser påstandene fra Magnus Marsdal i boka Frp-koden om at Ap snakker for lite om klassekamp og økonomiske spørsmål.

Min konklusjon: Arbeiderpartiet er et eliteparti uten kontakt med vanlige folk og deres interesser. Det klareste eksemplet på det er den lave valgdeltakelsen i Oslo øst, som Ap, tross terroraksjonen, og sin lovte massemobilisering, ikke klarte å gjøre noe med det. Jeg mener årsaken er klar: de ikke forstår vanlige folk. Det er forståelig, fordi Ap trekker til seg velutdanna og rike karrierister, og blei i Oslo leda av ei vestkantdame gift med en av Norges mektigste konsernledere. I Buskerud ser Martin Kolberg Senterpartiets Per Olaf Lundteigen som den viktigste politikeren å angripe – fordi Lundteigen forsvarer folks helsetilbud mot helseforetakenes, og regjeringas, helsenedskjæringer. Ap har ikke løst «Frp-koden». Ap-ledelsen har mer enn nok med å løse sin egen «kode».

Er Frp alt blitt et varig 10 %-parti eller mindre?

Det er et faktum at Frp mange steder blei halvert i oppslutning i forhold til tidligere valg og oppslutninga på landsbasis. Verken Birkedal-saka eller terroraksjonen var gode saker for Frp. Både med tanke på å få oppslutning blant velgerne, og kanskje viktigere med tanke på partimedlemmenes glød i valgkampen. Argumentasjonen mot innvandring og islam slik vestkant-«Gjedda», Oslo Frps leder Christian Tybring-Gjedde formulerte den, var ikke like enkel å ta i bruk etter 22. juli.

Men Kolberg er nok litt vel kjapp med å konstatere Frp som et 10 %-parti og under det for lang tid framover. Kolbergs påstander er ikke dokumentert ut over hans påstander. Det er verken grunn til å kunne fastslå at Frps tilbakegang er varig på lang sikt, eller at det er dokumentert med sannsynlighet eller fakta at tilbakegangen skyldes Arbeiderpartiets politiske innsats.

Kolbergs kamp mot lokalbefolkning som vil bevare sjukehustilbudet

La oss se på to eksempler på Arbeiderpartiets politikk.

Martin Kolberg representerer Buskerud Arbeiderparti på Stortinget som Buskerud Aps fremste stortingsrepresentant. En jobb han fikk for lang og tro sentral partitjeneste. Han kom sentralt fra uten lokal politisk forankring og rett inn på stortingslista. De lokale politikerne blei skyvi nedover på lista. Det første Kolberg uttalte seg om i Buskerud, var at han ikke ville prioritere fylkets saker foran nasjonale spørsmål. Han ville bli rikspolitiker som skulle ta seg av helhetshensyn, og ikke bli en lokalpolitisk talsmann. Som eksempel på det nevnte han at han ikke ville sette flytting av Drammen sjukehus til Gullaug foran det å arbeide for at Sarpsborg/Fredrikstad skulle få nytt sjukehus. Østfolds nye sjukehus stod først i køen nå og hadde størst behov, var Kolbergs første Buskerud-utspill. Den kommentaren måtte imidlertid Kolberg raskt gjøre tilbaketog på. Alle Buskeruds fylkespartier ånda og levde for å flytte sjukehuset ut av Drammen by og bygge et mammutsjukehus ti km borte på ei gammel dynamittomt. Ikke minst for å kompensere for tapet av hovedflyplass på Hurum og skaffe økonomisk liv i en død del av Buskeruds fylke. Bare Drammens Høyre-ordfører og noen få politikere i Drammen var imot planene, men det var bare i det stille. Martin Kolberg måtte gjøre jobben som lokal murbrekker for Gullaug. Kampen for Gullaug endte imidlertid med et knusende nederlag for Kolberg (og Høyres leder Erna Solberg). Tidlig 3. desember 2010 blei Kolberg innkalt til statsministerens kontor og fikk beskjed, ikke av statsministeren, men av hans stabssjef, om at buskerudpolitikernes viktigste kampsak siden kampen for å få hovedflyplassen til Hurum, var avvist.

Kolberg, rasende mot Lundteigen som forsvarte folks interesser

Interessant er det å merke seg at i denne sjukehusstriden, først om Gullaug, og seinere særlig om lokalsjukehusene på Ringerike og Kongsberg, har Kolberg lagt an en særlig aggressiv og uforsonlig stil mot Senterpartiets stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen. Lundteigen har gått mot Gullaug for å forsvare lokalsjukehusa, og har tatt politiske grasrotinitiativ både på Ringerike og Kongsberg mot svekking av helsetilbuda her. Dette har provosert Kolberg svært sterkt, som har brukt argumenter mot og karakteristikker av Lundteigen som han neppe ville brukt mot noen Frp-er. Og det i en svært opphissa og aggressiv form. Kolbergs stil er ett moment. Viktigere er at Kolberg i alle disse spørsmåla har representert folkefjerne og pengetellende byråkrater mens han rakker ned på talsmannen for de lokale folkelige interessene, Per Olaf Lundteigen.

Den lave valgdeltakinga i Oslo øst — et tegn på Aps manglende kontakt med folk

Elgtesten på Ap kontakt med vanlige folk og evne til å mobilisere dem, er oppslutninga og valgdeltakinga i Groruddalen. I Oslo sett under ett var valgdeltakinga på 65 %. I de fire bydelene i Groruddalen, Stovner, Grorud, Bjerke og Alna var valgdeltakinga på 55 %. Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene hadde henholdsvis 55, 53 og 58 % oppslutning. Valgoppslutninga følger klart boligtypen i Oslo, jo flere eneboliger i en bydel, jo høyere valgdeltaking. Forholdet mellom eneboliger og blokker er bare en annen måte å måle økonomisk og sosial inntekt på.

Målt ut fra en valgdeltaking på 100 %, satt 44 870 velgere fra de fire bydelene i Groruddalen hjemme. Målt i forhold til valgdeltakinga på vestkanten, 70 %, satt 12 237 velgere hjemme i Groruddalen. I de fire bydelene fikk faktisk Ap en oppslutning fra 42 % til ca 50 % i tre av bydelene. Med samme oppslutning blant hjemmesitterne som i valget i disse bydelene, og med samme valgdeltaking, ville Ap i hele Oslo fått bare ca 1000 stemmer færre enn Høyre.

Poenget er ikke å spekulere i konsekvensene for et politisk skifte (?) i Oslo av den lave valgdeltakinga, men å peke på den manglende evnen Ap har til å mobilisere velgere blant dem som skulle være deres kjernevelgere og viktigste støttespillere. Ap kan ikke mobilisere fordi de daglig ikke omgås vanlige folk og kjenner deres problemer, men sitter på kontorer med høye lønninger og tenker på mer interessante verv, eller hvilken mulighet deres nåværende politiske verv kan gi dem til å få enda mektigere og høyere lønna stillinger i offentlig eller privat organisasjonsliv.

På grunnlag av Kolbergs egen kamp mot lokalbefolkninga som kjemper for å beholde sine lokalsjukehus, og Aps manglende kontakt med lokalbefolkninga i Oslo øst, kan en ikke si at Ap har løst «Frp-koden». Ap-ledelsen har mer enn nok med å løse sin egen «kode».

Valgresultatet – et uttrykk for velgernes klare politiske valg? Eller tar de «bølgen»?

2011-09-14T22:20:00.004+02:00

Resultatet av kommunevalget, i omtrent alle kommuner og summert opp på riksplan, er at Høyre har hatt en framgang på minst 40 % i forhold til forrige kommunevalg, Ap har hatt en liten framgang, SV og Rødt har gått tilbake og Frp er nesten halvert. Det som meningsmålingene antyda, blei for mange partier forsterka i valget.

Den umiddelbare tanken er at svært mange velgere nå har sagt ja til privatisering av offentlige tjenester i stor stil, til tvangssammenslåing av kommuner, til hyppigere testing av elevene og kanskje til oppløsing av den offentlige skolen. Til lengre åpningstider for skjenking, til uhemma privatbilisme og struping av kollektivtrafikken. Nedbygging av strandsonen for privat eie og til økt motorisert ferdsel i utmark og la strender og skjærgård forurenses av vannskutere. Og til store skattelettelser, som det hevdes skal gi bedre offentlige ytelser. — Ja, for det er slik Høyres program er, og det er Høyre en betydelig del av de norske velgerne har gitt sin tilslutning til. Når så mange som hver tredje velger stemmer Høyre, så blir også Høyres standpunkter virkeliggjort på en annen måte enn et tilsvarende stemmetall for Fremskrittspartiet ville gjort, fordi de andre partiene ser på Frp som spedalsk. Høyre gis makt til å gjennomføre sin politikk av de andre partiene.

Det er imidlertid ikke grunn til å tro at velgerne i hver av disse Høyre-standpunktene er like enig med partiet de har stemt på. 82 % av befolkninga er imot mer snøskuterkjøring i utmark, for eksempel. Privatiseringa har dessuten også liten oppslutning hos folk. Likevel har altså hver tredje velger gitt sin stemme til Høyre, og flere hvis en regner med de andre privatiseringspartiene. Hvorfor?

Det er et interessant forhold ved partioppslutninga i Norge siden tidlig på 1990-tallet. Og det er at oppslutninga om partiene går i bølger, som om velgerne skulle ha tatt «bølgen». På 1990-tallet var det Senterpartiet som økte kraftig, så fikk Kristelig Folkeparti et oppsving og var vel oppe i 12 %, så var det SVs tur og nå er det Høyre. Partiene før Høyre gikk tilbake til «normalen» etter at bølgen ga dem et løft. Alt tyder også på at Høyre vil gjøre det. For det gjorde de etter sin forrige store framgang under Erling Norvik på 1980-tallet.

Slike bølger i partioppslutning følger ikke klart partienes sentrale standpunkter, og det tyder ikke på at det er oppslutninga om disse partienes politikk som har fått dem til å slutte opp om partiene i en slik felles bølge av et oppsving. Kanskje heller mer at «Nå prøver vi det partiet, så får vi se åssen det går». Som skjorter og bukser kan vi jo bare skifte parti hvis vi er misfornøyde med det?

Mest av alt er det i så fall uttrykk for at «det er ikke så nøye, vi får det like bra uansett». Og nordmenn flest har det veldig godt, tross enkelte partiers elendighetsbeskrivelser. Og, ikke minst, at det ikke er klare konflikter som hisser opp folk. Den lave valgdeltakelsen er et tegn på at konfliktnivået og den politiske uenigheten er lav. Alle som har erfaring fra organisasjoner, veit at oppmøtet på møter blir stort når det er noe folk er opptatt av eller misfornøyd med.

Men Høyre har fått velgernes mandat til å gjennomføre en politikk jeg tillater meg å tvile på at velgerne egentlig slutter opp om. Det er jo også et demokratisk problem ved det representative system. Valgkampens 2-3-4 mer eller mindre diskuterte saker avgjør for velgerne det partivalget som gir partiene fullmakt til å avgjøre kanskje tusen saker i hver kommunestyreperiode.

Jeg tror oppslutninga også om Høyre vil rase like fort som den steig. Kanskje mer av at velgerne blir lei og vil ha noe annet, enn direkte misnøye eller uenighet med Høyre politikk. — Hvilket parti blir det neste som får nyte godt av «bølgen»? Garantert ikke Rødt.

Enda mer av det mislykte?

2011-09-05T09:41:00.003+02:00

Elisabeth Reehorst hadde 1. september i år i Klassekampen en kommentar til min artikkel «Fortsette i samme spor?». Jeg svarte samme dag til redaksjonen, og mitt svar kom på trykk i Klassekampen i dag. Det gjengis her. Etter det innlegget følger hennes innlegg i mindre skrift.

Elisabeth Reehorst svarer på min artikkel «Fortsette i samme sporet?» med et ja, og enda mer. Alle de talla fra Brochmann-utvalget som hun viser til, kan ikke endre det som er mitt hovedpoeng: Etter at innvandringsentusiastene i årtier har styrt og kontrollert alle premissene for debatten, særlig med nedsettende moralistiske karakteristikker som «fremmedfrykt» og «rasist» som hersketeknikk, svekkes likevel oppslutninga sterkt om deres syn. På NRK tekst-tv 29.08.11 (side 108) står det at det i Groruddalen i fjor var drøyt 1000 flere nordmenn (med enten mor eller far født i Norge) som flytta ut, enn som flytta inn. Bare siden 1997 har over 17 000 nordmenn flytta ut fra bydelene Bjerke, Alna, Stovner og Grorud. Det er en ganske klar meningsytring. Og kan umulig være noe eksempel på vellykka integrering.

Brochmann-utvalget hevder at innvandrings-strømmen kan vi gjøre lite med, og at det derfor er integreringa som er løsninga. Men sier og: Ingen land i Europa har hatt en så sterk økning av innvandrere i forhold til folketallet, og ingen har hatt en så sterk økning de siste åra som Norge. Grensene kan ikke stenges, men vi kan med politiske grep redusere innvandringa — hvis vi vil. Familiegjenforening kan endres til bare å gjelde reell gjenforening, og ikke nyetablering av familier. Som er en problematisk form for innvandring. Og en kan sette grensa ved 24 år, som Klassekampens redaktør foreslo på lederplass. Selvfølgelig kan også asylstrømmen reduseres, slik regjeringa nå gjør og Erna Solberg gjorde som statsråd. En kan se på de argumentene menneskesmuglerne bruker for å selge flukt til Norge, og gjøre noe med det de framhever som positivt.

Det nødvendige spørsmålet om å hjelpe verdens mange millioner på flukt og i fattigdom, løses ikke ved å ta dem til Norge i et sånt omfang at det ikke har politisk oppslutning. Det har bidratt til at partier som vil innføre markedsliberalistisk politikk og føre stadig nye kriger, øker sin oppslutning. Poenget er ikke at «venstresida» ikke har tatt på alvor «de problemene innvandringen fra fjerne land medførte». Grovt sett er budskapet at innvandrere alltid har rett, og at norske tradisjoner og lover må vike. Og derfor har vi dårlig kjennskap til hva som fremmer integrering, naturlig nok. Som at kontantstøtte er feil, at holdninger er mindre viktig enn å komme i arbeid, og at det er viktigere å få innvandrerkvinnene i arbeid enn deres menn.

Nok en gang viser det seg at å overlate politisk styring til de velmenende og naive, er farlig. Norsk innvandrings- og integreringspolitikk er et godt eksempel på det.

Reehorsts innlegg i KK 01.09.11:

Fortsette i samme spor?

Ove Bengt Berg (17.08.) har rett i en ting: Det tok alt for lang tid før venstresiden begynte å ta på alvor de problemene innvandringen fra fjerne land medførte. Den gangen var bare FrP på banen, og deres form for argumentasjon hindret at vi på venstresiden som var kritiske til mange fenomener, gikk ut i offentligheten med dem.

Så lurer jeg på: Hvem vil Berg nå stenge grensene for? Vi kan sjølsagt melde oss ut av EØS, men det spørs om det er flertall for det i det norske folket. Vi kan stoppe fullstendig å ta imot flyktninger og returnere alle asylsøkere umiddelbart – men da bryter vi internasjonale avtaler og anerkjente menneskeretter. Jeg vil tro at Berg mener at vi skal la utlendinger få studere her – slik nordmenn får studere i utlandet.

Da har vi familiegjenforening igjen. Der kan det være mulig å vurdere noen nye innspill.

420 387 innvandrere ble bosatt i Norge fra 1990 til 2009. 130 000 er vestlige. De første fjernkulturelle kom for ca 50 år siden, etter aktiv rekruttering fra den norske staten. Etterkommerne til den største gruppen, pakistanerne, teller ca 14 000. Dette er et faktum, og de fleste er norske statsborgere.

Fra 2008 har polakker vært den største gruppen – ved inngangen til 2010 bodde det 49 000 polske innvandrere i Norge. I 2009 kom ca 16 800 arbeidsinnvandrere til Norge fra utenfor Norden; nesten samtlige fra EØS-land. I tillegg kommer de som ikke er registrert. Det er antydet at opp til 50 000 svensker kom til Norge for å jobbe i løpet av 2010.

Ca 6000 av de som kom i 2009 hadde fluktbakgrunn, ca 15 000 søkte utdanning + div, ca 13 000 familiegjenforening. Blant disse kom mer enn 10 000 fra Thailand og Russland i perioden 1990-2009.

Utenlandsfødtes andel av befolkningen i 2008 var 10,3%, mens f eks Sverige hadde 13,9, Nederland 10,9 og Canada 20,2%. Netto innvandring til Storbritannia i 2009 var ca 200 000, i følge Press Associaton Grafic; omtrent som året før. Der var det flere som emigrerte enn de som immigrerte.

Norge bare er en del av et større bilde: Bevegelsene mellom land og verdensdeler er en global affære. Asylpolitikken vår er svært streng – vi avviser minst halvparten av de som kommer, tar i svært liten grad hensyn til barnas beste og skaper mange tragedier. De representerer en svært liten del av innvandringen til Norge, men det er likevel de det fokuseres på. Mange av dem har ingen andre alternativer enn å gå ”under jorden” eller å vandre videre gjennom Europa på jakt etter noe å leve av. Noen av de som blir avvist ender opp som kriminelle – som de antakelig ikke hadde blitt om de hadde fått lov til å jobbe seg til en oppholdstillatelse i Norge.

Nei, vi bør ikke fortsette i samme spor. Vi bør stikke fingeren i jorden og innse at det å være mer humane mot asylsøkerne ved å tilby dem arbeid og sjanse til å vise at de duger, vil være bra både for dem og for Norge. Så intensiverer vi arbeidet for integrering – sjøl om det i all hovedsak fungerer bra i dag også. Opphausingen av visse problemer i Oslo innebærer ikke at det fungerer dårlig i Norge; nei, faktisk bedre enn i de fleste andre land.

(Alle tall er hentet fra NOU 2011:7)

Elisabeth Reehorst

Medlem av SV

elisreeh@frisurf.no

De fortapte menn — få dem med!

2011-08-27T15:27:00.002+02:00

Denne kommentaren til Marie Simonsens artikkel «De fortapte menn» ble refusert av Dagbladets debattredaksjon.

Det er interessant, som Audun Lysbakken skreiv i en twitterkommentar til meg, det Marie Simonsen skriver i artikkelen «De fortapte menn» om anti-feminismen og kvinnefiendtligheten hos de fleste islam-motstanderne, til tross for at de framhever likestilling som noe positivt. Slike motsetninger finnes det imidlertid mange eksempler på. Romantisering av de hjemmeværende kvinnene har de til felles med de kristne av de fleste avskygninger. Partier som er sterkt homofiendtlige av prinsipp, har hatt mange homofile ledere. Som i Hitlers Tyskland og blant USAs kristenfundamentalister. Også vårt eget Frp, ikke akkurat et spydspissparti for homofile og deres rettigheter, har eksempler på homofile framstående ledere, hvorav en av dem er sikta for homofile overgrep.

At de som er ukritisk til islamsk religion og/eller ubegrenset innvandring, skal være så veldig for likestilling og individuelle rettigheter, er en tvilsom påstand. Det kom fram på et onsdagsmøte i Det norske Studentersamfund i Oslo 12. august. En spørrer stilte et spørsmål som ville ha fram at muslimsk syn på og praksis overfor kvinner var langt å foretrekke framfor den vestlige praksis med påstått seksualisert kvinnepraksis. Men alternativet til seksuelle perversiteter og dagligdags pornografi er ikke nikab og hijab, som vel var spørrerens intensjon. En av paneldeltakerne, Unni Wikan, viste til at hijab oppstod så seint som på 1980-tallet, fordi noen religiøse ledere fant ut at håret sendte ut uønskete seksuelle signaler. Muslimsk pregete stater er også sterkt seksualiserte, hevdet Wikan. Hijab er en konsekvens av at også håret er blitt en seksuelt fristelse. (For øvrig i samsvar med Herman Wildenwey som påstod at «Håret er kvinnens pryd»).

Mangel på samsvar mellom meninger teoretisk og i praksis er ikke sjeldent. Greit nok å påpeke det. Men det er mer alvorlig at samfunnsendringer, både de samfunnsmessige strukturelle endringene med avindustrialisering og de politisk/ideologiske holdningsendringene, setter altfor mange igjen på stasjonen; «de fortapte menn», og ikke få kvinner, heller. Som er viktige og sentrale samfunnsmedlemmer som skulle vært med på toget. I stedet øker toget farta mens passasjerene snakker selvsikkert om dem som ikke rakk toget. De som står igjen blir i stedet en ressurs for ekstrem markedsliberalistisk politikk og nye krigseventyr.

Fortsette i samme spor?

2011-08-17T09:27:00.008+02:00

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen i dag (bildet):
Den politiske kampen etter terrorangrepet på regjeringa og de ufattelige massedrapene på Utøya er forlengst i gang. Endres styrkeforholdet? Tilhengerne av økt innvandring og forsvarerne av religiøst begrunna særskikker, legger tydeligvis til grunn at de nå automatisk skal få en økt tilslutning til sine standpunkter. Nå er det vist i praksis hva deres motstanderne står for, har mange hevdet. Og de har behov for medgang nå. Tross flere tiårs iherdig innsats med støtte fra flertallet av partier og politikere, de beste penner og de fleste taleføre radikale og humane offentlige personer, synker oppslutningen om deres standpunkt. I juni var det over 50 % av det norske folket som var enig i at innvandrings- og integreringspolitikken ikke var vellykka. Sjøl den oppsiktsvekkende arrestasjonen av Maria Amelin med etterfølgende utvisning ga ikke økt oppslutning om mer innvandring.

Når så mange, særlig fra arbeiderklassen er imot innvandringspolitikken, eller ikke forstår den, hvorfor ikke da stanse opp og stille spørsmålet «Hvorfor lykkes vi ikke politisk, hvorfor taper vi så grundig?».

Er altfor mange folk, særlig de med lønn lavere enn gjennomsnittet — minst 20-30 %, kanskje flere — bare kunnskapsløse, rasistiske og reaksjonære? Som må møtes med mer moralsk fordømmelse? Mitt utgangspunkt er annerledes: Høyrepartiene over hele Europa sier nei til mer innvandring og nei til særrettigheter for innvandrerne. Arbeiderklassen slutter opp om disse partiene, som dermed får mulighet til å overføre enda mer rikdom til de rikeste. Med betydelig økende arbeidsledighet og flere offensive imperialistiske kriger som resultat.

Jeg mener at i flere år har kravet om økt innvandring og forståelse for innvandrernes politiske krav om å endre norske lover og skikker, hvertfall for sin egen del, blitt den viktigste politiske oppgaven fra særlig venstreorienterte både i Norge og i Europa. Viktigere enn kamp mot kapitalistisk økonomisk politikk og imperialistiske kriger. Muligens kan endringa skyldtes at arbeid for sosialismen er blitt politisk kriminalisert. Det er interessant å registrere at to konsekvente og ytterliggående muslimer i Norge, Trond Ali Lindstad og Lene Larsen, begge er tidligere AKP-medlemmer.

Når det gjelder innvandring, vil jeg peke på at vi i Norge faktisk har innvandringsstopp fortsatt, vedtatt i 1973. Hvorfor er kravet om å oppheve den så lite framme i den offentlige debatten? Likevel: I følge Brochmann-utvalget har ingen land i Europa tatt imot så mange innvandrere som Norge i forhold til folketallet, og ingen har heller hatt en så stor økning de siste åra. De som har kommet har vært gitt opphold av humanitære grunner og politisk asyl. Og halvparten av dem (46 %) har kommet som følge av familiegjenforening. Av dem igjen svært mange som er nyetablerte familier for å kunne omgå innvandringsstoppen. Men i forhold til verdens nød og elendighet, er dette ubetydelig. Rundt 1 milliard mennesker, minst, lever under forhold som de med god grunn mener er utålelige og forståelig nok vil bort fra. Men radikale, og ikke minst sosialistiske politikere, bør gå til roten av ondet. Problemet er at nøden og sulten i verden er resultatet av en bevisst villet politikk av imperialismens organer som WTO, IMF og FN. En politikk som også norske myndigheter står bak og som nordmenn har fordel av. Hvor kommer da betydningen av Norges lille innvandring inn? Det er selvfølgelig bra at noen få får hjelp, enn at ingen får hjelp («Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten», Brecht). Men det monner ikke på noen som helst måte, dette «forkorter ikke utbyttingens tidsalder», fortsatt etter Brecht. Hvorfor prioritere økt innvandring til Norge som løsninga på de lidelsene verdens folk utsettes for? Og hvor mange skal få komme til Norge, og på hvilket grunnlag skal de velges ut? Når det monner så lite, og ingenting av verdens elendighet endres, og den politiske kostnaden er så stor at høyrekreftene styrker seg i de fleste europeiske land og gir dem mulighet til å føre en stadig mer krigersk imperialistisk politikk - hvorfor tier innvandringsentusiastene om slike problemstillinger?

Det er et godt poeng at Norge trenger flere hender for å få utført nødvendig arbeid. Men for mange innvandrere bidrar ikke. Den norske velferdsstaten kan ikke overleve med mange passive og mange som eksporterer ytelsene. Det styrker heller ikke oppslutninga om innvandrings-. og intergreringspolitikken. Jeg er dessuten imot å ta imot de mest ressurssterke. De trenges i hjemlandet for å arbeide for revolusjon der.

Innvandringsentusiastene mener de har et trumfkort: Det multikulturelle Norge er alt et faktum! Men hva menes med dette honnørordet? Barne-, familie- og likestillingsdepartementet gir denne definisjonen: Staten, «enheten er ikke en felles nasjon med felles verdier, men de ulike kulturer som eksisterer i et territorium fungerer parallelt og er likestilt, det være seg … nye grupper med innvandrere. Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier.» Er dette målet? Ikke faktum hvertfall: Den norske staten har en egen religion i følge Grunnlovens § 2, den evangelisk-lutherske. Medlemmer av statskirken, rundt 80 % av befolkninga, er i følge grunnloven forpliktet til å oppdra barna sine kristent. Og markeringa av ikke-kristne som annenrangs borgere, vises ved at Grunnloven bestemmer at du ikke kan bli statsråd som ikke-kristen om ikke mer enn halvparten av statsrådene fra før er forpliktet til å oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske tro. Hva er multikulturelt, flerkulturelt, ved dette? Og den europeiske menneskerettighetsdomstolen fikk nærmest politisk pålegg blant andre fra Paven om å omgjøre en tidligere dom for å tillate å påtvinge alle lærere og skolebarn i Europa kristne symboler i klasseromme, noe den villig etterkom. Multikulturelt Europa er det vel neppe? Betyr egentlig flerkulturelt samfunn støtte til statlige parallellsamfunn med egne leveregler, i praksis statlig godkjente ghettoer? Dessuten dreier det seg mer om forskjeller på gamle og nye kulturer, enn om ulike.

Jeg må jo dessuten få peke på i tillegg til dette begrepets uklarhet, så har jeg som samfunnsmedlem aldri noen gang fått meg forelagt begrepet og dets praktiske konsekvenser til diskusjon og avstemning, ikke en gang som medlem av et parti inntil 1998. Det er bare denne nedlatende triumfen, «Haha, nå er det der, din umoralske rasist!». Et trumfkort som ikke har virket, kanskje nettopp på grunn av sitt fravær av dialog og demokrati og sin nedlatende forakt. En så autoritær politikk fortjener heller ikke tilslutning.

Som en følge av innvandringa har tiltroen til religioner i Norge økt. Kristne har fått en ny vår etter drahjelp fra muslimer, særlig merkbart i Klassekampen. Religioner er konstruerte for å bevare makta til de herskende og deres tanker. Religioner er totalitære, fordi de har svar på alle sider i livet og i samfunnet, særlig kristendom og islam, og er derfor sterkt politiske. Å gi forrang til religiøse skikker er å gi politiske konsesjoner til inhumane rettigheter og imot individuell frihet og rett til egne valg. Tanker og rettigheter som var utenkelig da religionene ble konstruert for 2000 år siden. Som mest typisk, gjeninnføring av kontroll med kvinnen som mannens og familiens eiendom. Jeg endrer ikke syn på slike religiøst begrunna politiske krav fordi om de nå fremmes på nytt av en minoritet. Også minoritetens diskrimineringskrav er det like viktig å bekjempe, og gjerne forby. For det er vel ikke riktig å la katolske prester fortsette sine pedofile overgrep fordi det er deres kulturelle praksis? Ikke glem heller at mange av de sterkeste kritikerne av muslimsk religion i Norge er innvandret fra muslimske land, ja rett ut sagt flyktet fra muslimske regimer, nettopp på grunn av regimenes praktisering av sine statsreligioner.

Tilhengerne av økt innvandring og de som er fornøyde med integreringspolitikken, har alltid benektet ethvert problem ved innvandringa. Bare motvillig, etter lang tids politisk kamp, har en akseptert at innvandring har ført til sosiale utfordringer. Som at mange innvandrere ikke aksepterer norske rettsregler, særlig de som bryter med klans- og ættebånd, og at de som har bedre råd enn arbeiderklassen flytter når det blir for få «vanlige» nordmenn i et boområde. Innvandringsentusiastenes virkelighetsflukt er en viktig årsak til deres politiske nederlag.

Satt på spissen: Jeg prioriterer null innvandring fra nå av og ingen konsesjoner til religiøse politiske særkrav, før det har fått politisk oppslutning fra minst 80 % av befolkninga gjennom et nasjonalt rådslag. Etter et slikt rådslag som gir enighet om de sentrale innvandringsspørsmåla, kan en lettere mobilisere mot det kapitalistiske systemets samfunnsødeleggelser og fattigdomsutvikling. Et mer antikapitalistisk og sosialistisk Norge og Europa vil være til stor fordel for verdens fattige millioner, også for de troende.

Berlinmuren 50 år - skammens mur eller bare en stengt statsgrense?

2011-08-13T00:17:00.016+02:00

I dag for 50 år sida ble Berlinmuren reist. En mur som stengte grensa mellom østblokk-landet DDR (Øst-Tyskland) og de vestlige kontrollerte delene av Berlin, som lå inne i staten DDR. Flyttinga av arbeidstakere fra øst til vest i Berlin ble dermed stansa, og selvfølgelig også flukten fra øst til vest.

Dagen vil først og fremst bli markert som en seierens dag for det kapitalistiske vest og selverklærte demokrati. De forventete kommentarene fra forbundskansler Angela Merkel og forbundspresident Christian Wullf er kanskje ikke av de mest interessante perspektivene. De er ikke til å unngå, sjøl om det må virke som litt merkelig selvskryt nå som kapitalismen er oppe i så mange alvorlige kriser og kriger. Men sånn er det nå en gang.

Et annet, men ikke så viktig perspektiv er at muren lot seg bygge uten at noen agenter eller presse fikk vite om det, eventuelt at agentene ikke kunne gå videre med opplysningene av hensyn til å fortsette å kunne være spioner.

Berlinmuren er omtalt som Skammens mur, en betegnelse som for eksempel Israels mur i Palestina ikke blir omtalt som. Noen av de sterkeste kritikerne av Berlin-muren er nemlig også blant de sterkeste tilhengerne av Israels mur. Det er særlig det at en by blir delt omtrent midt i byen, som har vært det påstått oppsiktsvekkende. Den markerte skillet av to ikke bare ulike økonomiske systemer, men også som en følge av to konkurrerende supermakter i verden. Skam er et negativt ladet ord som har til hensikt å omtale motparten negativt.

Det delte Tyskland, som Europa for øvrig, var et resultat av Hitler-Tysklands militære nederlag. Sovjet erobret Berlin og lengre vest av det gamle Nazi-Tyskland. Fordi vestmaktene ikke prioriterte å sette inn nok soldater tidlig nok til å knuse Hitlers regime. «Amerikanerne og britene hadde rundt 400 000 døde hver, mens Sovjetunionen mistet 27 millioner», skriver Laurence Rees, kreativ leder for BBC TVs historiske programmer, i boka «Bak lukkede dører. Stalin, nazistene og Vesten» fra 2008. Churchill mente som kjent at raskeste vegen til Nazi-Tysklands hjerte i Berlin gikk gjennom Afrika…Den ellers så brutale, men også realistiske Stalin, var naiv nok til å tro at Tyskland etter krigen skulle bli et nøytralt land mellom øst og vest. Derfor ga han fra seg en del av Berlin, helt unødvendig militært sett. Da den vestlige delen av Tyskland ble innlemmet i den vestlige sfæren, ble staten DDR (Deutsche Demokratische Republik) opprettet, en klart uselvstendig stat kontrollert av Sovjetunionen.

Det var i 1949, fire år etter krigen, at restene av det tyske kommunistpartiet fra før krigen og noen andre, særlig sosialdemokrater, aksepterte å opprette staten DDR på sovjetiske bajonetter. DDR var en stat med 17 millioner mennesker, og ble en av Øst-Euopas mest vellykka Sovjet-stater.

DDR trakk til seg radikale og sosialistisk innstilte mennesker, som Bertolt Brecht og Stefan Heym, som heller ville leve i DDR uten fulle politiske rettigheter enn i Vest-Tyskland. Men mange ville også ut av DDR. Både fordi de ikke likte systemet og kom på kant med myndighetene og blei overvåka, og fordi noen fant ut at de kunne tjene bedre ved å flytte til Vest-Tyskland, der alle som flykta fra øst ble tatt imot som fullverdige borgere. (Noen av «flyktningene» var også DDR-spioner). Mange flyktet med livet som innsats, og mange ble også drept under flukt. Før muren blei oppretta hadde 2,7 millioner mennesker forlatt DDR. Fire dager før Muren blei bygd, var det hele 1 926 som flykta, det høyeste noensinne på en dag.

Grensa mellom øst og vest i Europa, og grensa mellom øst- og vest-Tyskland var stengt for utreise fra øst. Overgangen i Berlin eneste vegen ut. Berlinmuren var egentlig ikke noe annet enn en statsgrense. De er jo ofte kontrollert av alle stater. Avdøde universitetslektor i statsvitenskap, Jens A. Christoffersen, sa en gang i radio at muren tross alt ikke var noe annet enn en grense. Uten at han selvfølgelig ville forsvare DDR-myndighetenes praktisering av grenseovervåkinga. Også Die Linke peker på på dette, men sier i sin historiske kommisjon (ja, partiet har det!), at dette ikke kan forsvare praktiseringa av DDR-grensa. De skriver det slik: Demokratisk sosialisme trenger flertall og kan ikke bli påtvunget. Berlins borgermester, Klaus Wowereit, er veldig imot enhver form for forsvar eller heroisering av Muren. For han er det viktig å peke på det nå, ettersom rundt 10 % av tyskerne i dag er for Muren, mens i alt 25 % ikke bare ser negativt pä den.

Det var kanskje de best utdanna, de som kunne få godt betalte jobber i vest, som ville ut. Men hvorfor var det ikke motsatt, at arbeidsfolk i hele Vest-Europa stod i kø for å emigrere til DDR? Hvorfor er de påståtte sosialistiske stater i en øy av kapitalistiske stater som må holde sine innbyggere innestengt, hvorfor er det ikke omvendt? Når folk ikke vil bo der, da får en heller vente med et annet økonomisk system enn kapitalismen.

I Berlin i dag er avisene selvfølgelig svært opptatt av denne begivenheten. Berliner Morgenpost skriver om Murens fall som en av de viktigste øyeblikk i Tysklands historie. Javel, ja. Das muss man sagen....Det er forståelig med oppmerksomheten fra Berlins hegemoniske sjikt om Muren, men den er veldig nærsynt, og lite prega av et helhetssyn. Nazismen, Hitler og verdenskrigen, forutsetninga for delinga, er ikke-eksisterende. Heller ikke supermaktenes kamp om verdensherredømme er noe interessant bakteppe. Da blir historia om Murens bygging og fall omtrent den turistattraksjonen den til vanlig er.

Plakaten til partiet KPD, Kommunistische Partei Deutschlands, gikk inn for et samla Berlin i en uavhengig tysk sosialistisk stat. Ikke akkurat realistisk, men likevel en riktig parole ?

Nyttig med anonym nettdebatt?

2011-08-05T20:01:00.027+02:00

Som en følge av terrorhandlingen og massedrapet har det oppstått en debatt om nytten av anonym debatt. Statsråd og SV-leder Kristin Halvorsen har krevd at redaktørene av nettaviser må opphøre med praksisen med anonyme nettinnlegg. Avdelingsdirektør Rune Fløisbonn i Kripos og redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse utgjorde mindretallet i Medieansvarsutvalget og redegjør i Dagens Næringsliv i går og på Lerøs nettsted om hvorfor de ville ha lovfestet et redaktøransvar også for anonyme nettsteder/blogger. De viser til at for anonyme innlegg på nettsteder med en redaktør, er redaktøren strafferettslig ansvarlig for de anonyme innlegg som slippes til på nettstedet sitt.

Sigurd Allern og Ester Polloack hevder i en kronikk i Klassekampen 2. august, «Det anonymiserte hatet», i det de karakteriserer som «nettdebatt», har blitt en frisone som det er på tide å gjeninnføre redaktøransvaret for. De skriver blant annet om sin oppfatning av nettdebatt: «Det er som om å se ned i et avløpsrør. Utskjelling erstatter argumenter.»

Umiddelbart virker det åpenlyst at jo mer visse typer utsagn blir uttalt, jo mer akseptable og «sanne» blir de. Når hatske uttalelser og nedlatende holdninger overfor «utgrupper» blir mer og mer vanlige, får det konsekvenser både for holdninger og handlinger. På nettsida til det tyske partiet Die Linke viser representanten Luc Jochimsen i artikkelen «Høyrepopulisme – når, hvor og hvordan begynner det?» i ti punkter til de mange små ord og skritt som til slutt kan rettferdiggjøre de grusomste handlinger. Kvinneaktivister før sa at «Pornografi er teorien, voldtekten er praksis». Uten at jeg har sett empiri for denne påståtte sammenhengen er lagt fram.

Statsviteren Robert Ford, University of Manchester, etterlyser empiri om konsekvensene av hatefulle uttalelser på nett. Ford skriver i sin artikkel, gjengitt og oversatt til norsk på vg.nett.no:

Massemorderens ekstremisme var oppildnet av opphetet retorikk på internett, spesielt i bloggsfæren. Virkelig? Hvis dette er sant, må vi lure på hvorfor den enorme veksten av blogger det siste tiåret ikke har utløst en epidemi av morderiske pistolmenn. Jeg vet ikke om noe forskning som har fremlagt beviser om forbindelser mellom internettaktiviteter og vold.

Og:

Vi blir fortalt at en ekstrem høyreideologi som demoniserer muslimer og innvandrere var med på å motivere Breivik.  Finnes det noen beviser som støtter denne påstanden? Jeg kjenner ikke til noe forskning som viser at massakre forekommer oftere i land med fremtredende høyreekstreme bevegelser enn i land uten slike bevegelser – som er det vi kunne forvente hvis ekstremistiske ideologier oppfordrer til morderiske handlinger. Heller, ifølge et stort forskningsprosjekt av den nederlandske forskeren Ruud Koopmans, er det mye som tyder på det motsatte.  Kanskje har noen gjort forskning som viser en sammenheng. Hvis så, bør de snakke til pressen om det. Hvis ikke, er det like sannsynlig at Breivik søkte etter en ideologi som tilfeldigvis passet hans morderiske paranoia. Væpnete galninger tidligere har alltid funnet seg et sprøtt narrativ om at de er forfulgt eller offer for en konspirasjon – for å rettferdiggjøre sine handlinger.

Oppfatta jeg stipendiat ved Institutt for statsvitenskap ved UiO riktig i Dagsnytt 18 i går, Anders Ravik Jupskås, som holder på med et doktorgradstudium om høyreoppslutning og vold, så finnes det ikke en påvisbar sammenheng mellom stor oppslutning om høyreekstreme partier og vold.

Jeg forstår ikke at alle meninger må opp og fram i lyset. Arbeiderpartiet hadde som strategi å tie ml-erne i hjel. Kanskje var det vellykka. Uansett: Noen synspunkter kan da bare ties i hjel, særlig de som nærmer seg uttalelser som allerede er forbudt, som ringeakt og diskriminering og hatefulle uttalelser om andre raser, folk med avvikende seksuelle legninger og liknende? Kanskje kan de ikke forbys rundt stambordene på ølkneipene, men muligheten til å få spredd dem til ensomme likesinnede særlinger som overhodet ikke legger bånd på seg foran tastaturet, har en egenverdi. Bånd de fleste av dem, og oss andre, ville gjort ansikt til ansikt med andre.

I en kronikk i Aftenposten i dag skriver Petter Bae Brandtzæg om at nettdebatten slik den foregår, faktisk hindrer andre fra å delta på grunn av sin uforsonlige skjellsordpreg. Det stemmer for meg. Det er ikke interessant i det hele tatt å prøve med noen form for debatt på nettdebattene i for eksempel Drammens Tidende, enda den og innlegga der underlagt redaktøransvaret. Kanskje ikke diskriminerende, men bare dumme og frekke, altfor mye. Jeg tok det også opp med redaktør Bore 7. oktober 2009 i en (ubesvart) epost:

«Jeg har ikke grundig og systematisk kunnskap om innlegg på debattsida i DT nett (eller andre steder), men det er vel dekning for å si at det finnes flere innlegg der som er usaklige, frekke og jeg vil faktisk tillate meg å hevde nærmer seg meningsløse reint politisk sett — enn i trykte aviser? Jeg tenker for eksempel på de innlegga som var i forbindelse med en litt tidligere nettdebatt i vår/sommer om Gullaug, men det gjelder også de fleste nettdebattene, både i DT og andre? Personer med slike synspunkter og måter å uttrykke seg på har jo også ytringsfrihet, og uttaler seg vel sånn i muntlige organiserte debatter, [men] må det videreformidles av dere likevel? Slike ytringsformer som det kryr av på nettet hører vel mer hjemme i en betydelig engere krets?

For det første er jeg ikke sikker på om disse innlegga, nærmest utbrudd, trenger å komme på nett som en sikkerhetsventil for å hindre opprør, hvis det er slik en tenker. Det har jo også noe med hele debattnivået på nettet å gjøre, og hvem en der trekker til seg? Mange vil hevde at jeg ikke er av de sakligste … alltid,…, men jeg føler meg ikke tiltrukket av å delta og prøve å være saklig i en typisk nettdebatt (nettdiskurs?). Og det er jo litt dumt å ikke legge til rette for konstruktive meningsutvekslinger i en så praktisk kanal som nettdebatter kan være? Eller ser dere på det å tillate hva som helst kan trekke til seg alle og slik etterhvert skolere dem til å ta del i en mer detaljert debatt?

Jeg ser at dere i forbindelse med debatten om læreren på Galterud opererer med begrepet «forhåndsmoderert» debatt. Burde det utvides til flere og alle nettdebatter?»

Og er egentlig debattene på vg.no og dagbladet.no bedre? Nei. Det er vel bare Dagsavisens nettdebatter som er tilfredsstillende?

Jeg støtter ønskene om at avisenes nettsider blir redigert med like strenge krav som for innlegg i papirutgavene. Og også at ethvert nettsted skal ha en ansvarlig redaktør som er undergitt de samme bestemmelsene i straffeloven som redaktører av skriftlige publikasjoner. I forhold til kontrollen av utenlandske nettsteder er det selvfølgelig et problem. Men til realiteten, å gjøre forsøk på å hindre de mest platte og forgiftende ytringer på nettet kan jeg ikke se hindrer retten til at alle ytringer skal kunne komme fram hindres, også retten for dem som måtte argumentere for en sosialistisk revolusjon (som egentlig er forbudt?) eller en innføring av et kristenfundamentalistisk diktatur (som nok ikke er forbudt).

Men foreløpig holder Robert Ford sin påstand, en sammenheng mellom hatefullt debattklima og hatefulle argementer, og vold, er foreløpig ikke påvist.

For øvrig: Jeg har nå satt en stopper for kommentarer på min egen blogg fra personer jeg ikke vet hvem er. Jeg vil i grunnen ikke ha kommentarer og motforestillinger fra andre personer enn de som kan stå for sine meninger under fullt navn.

Offentlig vurdering av PSTs politiske perspektiv

2011-07-25T21:57:00.006+02:00

PST, Politiets Sikkerhetstjeneste, har i ettermiddag endelig kommet på banen for å forklare seg etter at tidligere justisminister Anne Holt i morges kritiserte dem for sin taushet. Jeg ser på PST som et organ som utgjør en nødvendig institusjon for et samfunn for å forsvare befolkninga mot voldelige samfunnsangrep som det vi nettopp har sett. Men klarer PST med sin innretning, rekruttering og sine arbeidsmetoder å gjøre denne jobben?

Til dagbladet.no sier PST-sjef en Janne Kristiansen: «PST så ikke for seg at det første store terrorangrepet på norsk jord skulle bli utført av en hvit vestkantgutt med uklare politiske motiver». Nettopp. Det er ganske utrolig at vi har en PST-sjef som kan karakterisere Breivik som en person «med uklare politiske motiver». Det er jo å anse som en avskjedserklæring, og hvertfall en fraskrivelse av egen kompetanse.

En avdelingsleder i PST for politisk analyse, Jon Fitje, uttalte seg i NRK radio i kveld. Breivik passer ikke inn i det bildet vi har av høyreekstreme i Norge, sa Fitje etter mine notater. Dette er jo ganske oppsiktsvekkende, men ikke til å forundres over. Det er nettopp det som er kritikken av PST. Hvordan kan de i det hele tatt få seg til å mene at Anders Behring Breivik ikke representerer typiske høyreekstreme synspunkter? Både i fascismen og nazismen og generell radikal høyreagitasjon gjennom nesten et århundre kan det ikke være tvil om at Breiviks politiske synspunkter uttrykker en klassisk historisk høyreekstrem retning. Og fra Norge: At folk med slike synspunkter er villig til og har brukt vold og drap som sin metode.

Ekstremister er villig til å bruke slike maktmidler, sa Fitje også. Og la til at en terrortrussel eksisterer fortsatt fra ekstreme islamistgrupper. Det har ikke endra seg dramatisk etter denne hendinga, ga Fitje uttrykk for. Ikke?

Det er riktig som PST forsvarer seg med at en ikke kan slutte ut fra debattinnlegg på nettet eller andre ytringer, hvem som utgjør en voldelig fare. Men kombinasjonen av høyreekstremisme kombinert med kjøpet av kjemikalier til sprengstoff, fikk dem ikke til å reagere. Det reiser spørsmålet om det politiske perspektivet til PST. Det er selvfølgelig satt inn i rammene til myndighetenes politiske føringer og det dominerende politiske synet i samfunnet, inkludert både disse rammenes fakta, myter og fordommer. Svært viktig er rekrutteringa til PST, og at folk med et annet verdensbilde og politisk syn, kall det gjerne venstreorientert, ikke prioriterer å jobbe i PST og sannsynligvis ikke en gang blir oppfordra til å søke jobb der. Uten at jeg har kunnskap om det. Men en person som den tidligere (ulovlig!) politisk overvåkete Finn Sjue burde med sine kunnskaper om høyreekstremisme være en naturlig rådgiver for PST.

Det sier jo ganske mye om ideologien til ansatte i PST når noen av dem som pensjonister går i tjeneste for en fremmed stat, til og med svart arbeid, uten at det førte til politisk oppstandelse. Kanskje ikke en gang til straff i det hele tatt. Ved vurderinga av PSTs arbeid må en også trekke inn PSTs tette samarbeid med de utenlandske organisasjonene FBI (USA) og Mossad (Israel), og det øvrige samarbeidet med etterretningsorganisasjonene til alle de andre vestlige imperialistmaktene som er i krig i dag mot stater der muslimsk religion står sterkt. Spørsmålet er om informasjonsutvekslinga mellom etterretningsorganisasjonene styrer PST mer enn de konkrete vurderingene av oppgavene det har i Norge, og gir dem en annen lojalitet enn det som er oppdraget.

Jeg er fortsatt skeptisk til kvaliteten ved PSTs arbeid, og lurer på om de har evne til å erkjenne at det i Norge er de høyreekstreme som dyrker og utøver vold, og har gjort det i årtier, som mange eksempler viser.

En gransking av PSTs politiske vurderingsevne, mener jeg er nødvendig. Noe som også vil stille et spørsmålstegn ved det dominerende politiske synet om hvem som utøver vold i Norge.

Nok en gang høyreekstrem vold i Norge – hvorfor lærer vi ikke?

2011-07-23T12:02:00.008+02:00

Den ufattelige tragedien som har rammet Norge, krever både medfølelse og støtte til de direkte berørte. Men en uhyrlig hending som dette er i særlig grad en politisk handling, politisk begrunna og med et klinkende klart politisk siktemål. Grusomheten er en politisk handling, og må vurderes politisk.

Det blinde muslimhatet og hatet mot innvandrere fikk seg en politisk knekk i går, stikk imot det terroristen ønsket å oppnå. Slik er alltid resultatene av terrorisme; en svekker alltid den saka en ønsker å fremme. Heldigvis.

Nok en gang er høyreekstreme avslørt som voldsutøvere. Det dreier seg om nazi-drapene på Hadelandsskogen for et par tiår sida, bombeangrepet på et 1. mai-tog på 1970-tallet, det nazistiske rovmordet på Benjamin Hermansen, drapet i Sogndal, angrepene i Brumunddal og nå dette angrepet. På dagen etter 37-årsdagen for det israelske terroristdrapet på Lillehammer. Likevel er det venstresida som er den store skyteskiva for å stå for voldsromantikk i Norge og som anklages for å være tilhengere av massemord og krig. Angrepene på venstresida for en påstått voldstilbøyelighet er en svertekampanje under ideologisk førerskap fra pågående høyreorienterte politikere som Bernt Hagtvet og Gerhard Helskog, der målet er minst å kriminalisere venstresynspunkter politisk og kanskje forby sosialistiske partier. En kampanje særlig Dagbladet og VG følger opp med stadig tilbakevendende kampanjer med et helt følge av aktive støttespillere. Hvorfor så dette voldsomme skytset mot venstresida, som til og med er mot de aktuelle krigene Norge deltar i? Og som aktivt har bekjempet terrorisme i flere tiår?

Det politiske bildet som Hagtvet og Helskog og de mest aktive venstrehaterne prøver å skape av det politiske landskapet i Norge er fullstendig feil. Det er ikke bare urettferdig mot venstresida, det åpner også for at høyreekstremistene får arbeide i fred år etter år og drive sin planlegging av og gjennomføring av sin voldsromantikk.

Det er ingen grunn til å tro at Hagtvet og Helskog & co vil lære av dette. Men kanskje myndighetene og særlig Politiets Sikkerhetstjeneste kan det?

Bildet: Frimurer Anders Behring Breivik.

Det hodet er fullt av…

2011-07-22T09:41:00.005+02:00

NRK tekst-tv omtalte i går den tysk-franske enigheten om EUs tiltak overfor de kriseramma EU-landa under overskriften «Fransk-britisk enighet…». Dette er jo åpenbart en skrivefeil for fransk-tysk eller tysk-fransk enighet. Men er denne feilen tilfeldig?

NRK, og hele Norge, har en sterk tilknytning til Storbritannia og alt britisk, og mot London. NRK har lagt ned sitt korrespondent-kontor i Berlin. Jeg vil derfor påstå at denne skrivefeilen ikke er tilfeldig, men avslører hele NRKs tankegods, og det som skal til for å få jobb der.

Det nære norske forholdet til Storbritannia kan forklares historisk og næringspolitisk, med etterfølgende kulturelle og politiske bånd. Men hvorfor skal det gjelde i dag? Særlig for en elite som påstår at de er for EU og europeisk samling, hvorfor all denne konsentrasjonen om det britiske? Engelsk fotball, i denne middelmådige fotballnasjonen, blir jo også til dels presentert som viktigere enn norsk fotball.

Britisk-manien i NRK og i Norge er bare å beklage.

Libya-krigen: «Sikrer tilgang til billig olje»

2011-07-20T11:01:00.009+02:00

Via en venn på Fjesboka har jeg blitt gjort oppmerksom på bloggen til Halfdan Carstens, «Blogg for GEO365, Sterke geologiske meninger». Han er også redaktør av bladet GEO365 og nettavisa GEO365.no .

Forstår jeg det rett er det lederen i årets siste nr av GEO som Carstens har lagt ut på nett under Blogg for GEO365, Sterke geologiske meninger. Under tittel «Sikrer til gang til billig olje» skriver Carstens «Det er neppe tilfeldig at Norge er i krig i Libya – langt hjemmefra.» Carstens viser til at Libya ligger på «førsteplass med hensyn til oljereserver i Afrika» — foran Nigeria. Han fortsetter: «Libya hører derfor i høyeste grad med til verdens ”oljekammer”, og dette faktum forklarer hvorfor vestlige verdens iver etter å ”opprettholde ro og orden”. Libya hadde som kjent utviklet seg i nasjonalistisk retning, og det er alltid dårlige nyheter for den internasjonale oljeindustrien.» Og Carstens viser til faren for Vesten til å tape oljen i Irak for ti år sida, men at den internasjonale oljeindustrien nå etter krigen er tilbake igjen etter to auksjonsrunder. Inkludert Statoils andel på 18,75 %, noe som gjør Irak til Statoils viktigste oljefelt.

«Vi kan bare gjette hvordan det vil gå i Libya. Men det er nærliggende å tro at den egentlige årsaken til at opprørerne får støtte er å sikre oljetilgangen på sikt, og at krigshandlingene ikke opphører før regimet er styrtet. At det er av ren medlidenhet med opprørerne at Norge, Frankrike, USA og andre land har sendt fly til Middelhavet, og i en lengre periode har bombet militære mål, er vanskelig å tro. I så fall burde vi sendt jagerfly til en rekke andre land som også blir styrt av despoter som legger sine egne land i ruiner og undertrykker sin egen befolkning på det verste.» (Min utheving).

Opprørende påstander, ikke sant Lysbakken og Holmås? Spørsmålet er, hvor lenge kan SV, det politiske presskorpset og det samla Stortinget få medhold i påstandene om at det var for å redde sivilbefolkninga at vi begynte bombinga i Libya?

Ta tilbake skjærgården!

2011-07-17T09:31:00.002+02:00

Dette innlegget stod på trykk i Aftenposten 17. juli, se foto av teksten ved siden av bildet med kajakkene:

Dødsulykkene i skjærgården i år viser oss et samfunns-område ute av kontroll. Det har fått utvikle seg en kultur med motorisert støy i høy hastighet i konflikt med naturen, med andre sjøfarende som kajakkpadlere og seilere og til plage for alle på land med sin enorme støy. Siviliserte samfunn har regulert slik trafikk på land. Men under slagord som «Sjøen for alle» har de mest vulgære av oss fått etablere en anarkistisk oase med støyende fart i alkoholrus der det ikke er plass til andre enn dem sjøl.

Det er på tide å ta tilbake skjærgården som det fredelige natureldorado det kan være. Fjellheimen har vi klart å bevare på en bedre måte, sjøl om motorkreftene også der er på stor frammarsj, særlig på vinteren.

Både fart, motorkraft og støy i skjærgården må underlegges kraftige restriksjoner, og myke trafikanter som padlere, roere og seilere må gis forrang. At slike tiltak sparer livet til de mest uansvarlige, er ikke så viktig. Viktigere er at det gir trivsel og helse til et større flertall når vi får tilbake skjærgården.

Innlegget ble fra min side undertegnet med Ove Bengt Berg, padler.

Foto: OBB. Klar for tur på Tjøme.

Den egentlige Oslofjordforbindelsen: Senketunnel Moss-Horten!

2011-07-14T06:31:00.003+02:00

Følgende innlegg står i dag på trykk i Drammens Tidende:

Mange skriver innlegg i DT og ber om at det bygges bro mellom Sætre og Drøbak. Det tror jeg er et forgjeves krav, og uansett feil.

Vi må ikke glemme at den fergefrie forbindelsen Drøbak-Sætre var et tiltak skrinlagt av Vegdirektoratet. Men forbindelsen likevel ble vedtatt, fordi den daværende Ap-regjeringa ga det som politisk kompensasjon til Buskerud Ap for at de stemte for å flytte hovedflyplassen fra Hurum til Gardermoen. Hele Drøbak stod samla mot ei svær bru som ville ødelegge stedet, bare for at buskerudfolk skulle komme raskere til Sverige på handleturer. Motstanden fra Drøbak mot bru vil ikke bli mindre nå. I tillegg kommer de resterende 4-5 milliardene på ny tunnel fra Spikkestad til Lier og E-18. Et viktig argument for mammutsjukehuset på Gullaug var å få utløst disse 4-5 milliardene. Nå blir det enda vanskeligere.

Drammen og Buskerud bør nå tenke nøyere over til hvilke formål de vil be staten om 10-15 milliarder til. Deres tidligere krav har svekka dem svært: Med kamp mot rensing av elva, kamp mot sykehuset i Drammen, og også kampene for Gullaug og Drøbakforbindelsen. Og prioritering av lokalveg til Konnerud, der formannskapet bor, framfor E-18 i tunnel under elva.

Ferge«frie» samband betyr stansing av reisemuligheter for fotgjengere og syklister. Når først fotgjengere og syklister skal hindres, bør det gjøres i kombinasjon med milliardtiltak som har stor samfunnsnytte. Den egentlige Oslofjordforbindelsen er den mellom Horten og Moss. Den ligger sentralt for alle steder nord og sør for aksen Horten-Moss på begge sider av fjorden. Hvis det fortsatt skal satses på privatbilismen, er det her staten bør bruke sine milliarder. På en senketunnel — et rett rør på pæler på bunnen og ikke lenger ned enn at store skip kan passere over. Egne rør for tungtransport og tog kan også bygges samtidig. Dette er den egentlige Oslofjordforbindelsen. Å kalle Drøbak-Sætre-tunnelen for Oslofjordforbindelsen, er et misvisende navn og bare uttrykk for et politisk kupp — og sneversyn.

Finnes det noe raseri som brer om seg i Europa? Nei, og politisk ufarlig, om så

2011-07-12T08:00:00.004+02:00

Dette innlegget stod på trykk i Klassekampen 14. juli i år:

Klassekampen skriver på sin forside 1. juli (feildatert 1. juni) at «Raseriet brer seg i Europa». Det kan da ikke stemme? Særlig ikke hvis en er opptatt av at dette raseriet skal få politiske konsekvenser, det vil si at det vil utgjøre noen trussel for de som har makt til å styre folks liv. «Raseriet» Klassekampen omtaler er blinde, uorganiserte og voldelige miniaksjoner uten mål og mening. EUs, IMFs, USAs og de store internasjonale finans- og produksjonsselskapenes makt med den reelle verdensregjeringa OECD, trues ikke. Anarkistisk voldelig ungdom i Aten har ikke folks velferd på agendaen. Klassekampen videreformidler enkeltindividers oppfatning i fravær av politiske opprørsledere. Rødts alternativ til boligpolitikken i Norge, er i Oslo å prioritere å gå høyt på banen ved å støtte husokkupasjoner fra utgrupper framfor boligpolitiske tiltak for flertallet.

«Raseriet» som Klassekampen påstår finnes har ingen grobunn som kan få politiske konsekvenser med det første. Politisk er det dessverre slik at Europas og Nord-Europas folk i økende grad gjennom valg og meningsmålinger blir overbevist om riktigheten av en politikk som gir mer til de rikeste og større byrder for dem sjøl. Derfor slutter de opp om partier som vil føre en politikk som reduserer deres levestandard enda mer. Dagens Næringsliv skriver, også 1. juli, at Europas folk må endre sine vaner, og at de kan tåle det fordi de fortsatt vil ha det bedre enn mange andre i verden. Og det må også folk flest tro på. OECD og EU kan trygt klemme enda hardere til.

For det finnes ingen politisk organiserte motkrefter. Sosialdemokratiske partier legger premisser og gjennomfører den samme politikken til mikroskopisk forskjell fra tradisjonelle høyrepartier og EUs markedsøkonomiske diktat. Enhver opposisjon, som sosialdemokratisk politikk ala 1950-tallet, er politisk kriminalisert og selvkriminalisert. Selv Norges relativt sterke LO er ikke noe redskap mot nedskjæringene, kontrollert av Ap som de er.

Det finnes faktisk ingen politisk hørbar kraft som kan forklare de økonomiske problemene på en riktig og troverdig måte, og som kan komme opp med et alternativ for Vestens folk. Det er heller ikke en oppgave noen politisk organisasjon i Norge har stilt seg. SV bomber i Libya av prinsipielle grunner, og SVs og Rødts støttespillere har ellers sitt intense engasjement i å gi forrang til undertrykkende og reaksjonære kulturelle og religiøse tiltak i antirasismens navn. De som styrer verden og tjener på dagens politiske og økonomiske utvikling, kan sove trygt. Mer trygt enn på årtier. Brechts beskrivelse fra 1933 om at «Urettferdigheten går i dag trygt omkring», gjelder enda mer i dag. Det finnes ikke noe raseri og sinne i Europa og i Nord-Amerika, og hvertfall ikke noe som truer makta eller hjelper folk flest. Og der det er sinne, som i Gaza, er de maktesløse. For spøkelset fra 1848 er dødt og gravlagt. Brechts håpefulle påstand om at «de beseirede av i dag er de seirende av i morgen», er det ikke mulig å se sannheten i.

Foto OBB: Statue av Marcus Thrane på stedet han i Drammen 1848 startet Norges første arbeiderforening.

Norge og SV hjalp IMF til å fortsette med sin usosiale nedskjæringspolitikk

2011-07-09T10:20:00.003+02:00

I sin lange artikkel i Klassekampen 7. juli, «Ein politisk blindgjengar», tar Rune Skarstein også opp et interessant forhold mellom IMF og den norske regjeringa. Der SVs tidligere finansminister er stolt over at Norge sikra at IMF kom på banen, påstår Skarstein at Norge redda IMF fra nedlegging slik at IMF kunne fortsette å gi sine pålegg om nedskjæringer i allerede kriseramma land.

Skarstein hevder: «Etter katastrofen i Argentina rundt tusenårsskiftet vart IMF praktisk talt utan oppdrag. Brasil, Argentina og Indonesia, som i 2004 representerte 82 prosent av fondet sine samla utlån, betalte tilbake all si gjeld i 2005/06. Dermed forsvann også renteinntektene som skulle dekke fondet sine driftsutgifter. Gullbehaldninga, som høyrer til medlemslanda, var meint å skulle støtte støtte utlåna. Men for å berge IMF vedtok styret at fondet kunne selje delar av gullbehaldninga for å finansiere lønningar og andre driftsutgifter. IMF var i praksis bankerott.

Som The Economist rapporterte 3. februar 2007, håpa dei tilsette i fondet at nye statar snart måtte hamne i gjeldskrise! Nye pengeinnsprøytingar sette i verk av KH [Kristin Halvorsen] og andre vestlege politikarar gjorde at IMF så å seie vart redda av gongongen.

Halvorsen skriv at IMF fekk «jobben» mot at dei skulle «endre kurs». Det har dei ikkje gjort.»

Skarstein belegger den siste påstanden med mange eksempler. Han viser til studien som den amerikanske økonomen Mark Weisbrot gjorde av IMFs avtaler i 41 land. I 31 av disse krevde IMF innført en politikk som førte til arbeidsløshet og økt fattigdom. Skarstein viser også til en studie av David Stuckler som har ført til at helsetjenester for «folk flest» har blitt klart svekka.

At Skarstein også viser til at politikken til SVs finansminister Kristin Halvorsen går helt på tvers av klare formuleringer i SVs program, er egnet til å overraske, — ja, hvem egentlig?

En naiv krigersk venstreside

2011-07-01T17:59:00.005+02:00

Dette kronikkforslaget ble sendt Klassekampen for en måned sia. Det ble liggende køen og seinere refusert fordi avisa mente den ble for gammel nå. Jeg tillater meg likevel å mene at den inneholder mange gode poenger, og legger den derfor ut nå:

Med Libyakrigen er det nytt at ledere i partier som kaller seg «venstre» og til og med har «sosialist» i partinavnet, i Norge i 2011 stiller seg offensivt deltakende bak kriger på andre kontinenter. De er i politikk helt enig med VGs politiske redaktør Hanne Skartveit og tidligere statssekretær Janne Haaland Matlary. Og ikke bare det, mange av krigstilhengerne kritiserer med moralsk indignasjon dem som er motstandere av krigene.

SVs nestleder og statsråd Audun Lysbakken kaller Nato-krigen mot det libyske regimet for «venstresidas krig» i Klassekampen 25.03.11. Tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors, utenriksminister Jonas Gahr Støre, innrømmer kledelig overfor Søndagsavisa i NRK at avgjørelsen om krigsdeltakinga var vanskelig og problematisk, men likevel riktig og nødvendig. Vel så viktig er at mange selverklærte progressive og sosialister forsvarer krigen med argumenter av typen «endelig begynner FN å forsvare enkeltmennesker og sivilbefolkninga mot overgripere», og «nå ser vi begynnelsen av et rettferdig verdenspoliti for lov og orden».

I Klassekampen 30.04.11 ser Edvard Hoem på motstanderne av krigen i Libya som «typisk for den forvirring som den såkalla venstresida av og til kan rote seg opp i». Bendik Wold er i samme avis ikke snauere enn at han hevder at ved å ikke gå til krig, så «ville man bare ha forsterket inntrykket av at FN er handlingslammet, og at Vesten ikke ønsker demokrati i araberlandene». Daglig leder i Manifest Analyse, Julie Lødrup, forsikrer om sin støtte til krigen. Rødts Mona Bjørk «har vært i tvil». Gaddafi er ondet som må stanses, mener de alle. Vår utenriksminister gir dem alle støtte i Klassekampen 30.05: «...operasjonen skjer i samsvar med FN-mandatets adgang til å bruke alle tilgjengelige midler for å beskytte sivile».

Av all den urett som skjer i verden er det altså den i Libya der verdenssamfunnet setter inn sine ressurser for sivilbefolkninga. Dette er det i seg sjøl utrolig naivt å tro på. Hver time hver dag drives palestinerne fra skanse til skanse, hus for hus. De utsettes for blokader, fratas økonomiske midler, husene deres jamnes med jorda og barn bombes og beskytes som bevisste mål. Alt i strid med FN-vedtak det siste halve århundret. Men aldri har FN reagert på Israels forbrytelser med annet enn bevisst virkningsløse ord i betydninga «bare fortsett». Etter Libya-krigens «nye FN» finnes det heller ikke tanker om å stanse Israel. Israel er ikke det eneste eksempelet. Enten krigens tilhengerne ser Libya-krigen som verdens eneste urett, eller at de med denne krigen tror at nå begynner verdenssamfunnet å ta for seg både små og store krigsforbrytere, er like ille. Hvorfor bombes det ikke i Jemen og i Syria? Eller i…? Å tro på at stormaktene denne gangen er ute i den gode saks ærend, og kan utrette noe positivt — det er rett og slett ufattelig naivt.

Opprøra i Midt-Østen kom overraskende på vestmaktene, og ikke noe de hadde fått informasjoner om fra sine agenter. Opprøret avsatte vestmaktenes egne støttespillere og allierte, og skapte en usikker situasjon for dem. I Libya tok de imidlertid grep. I motsetning til opprøret i Tunis og Egypt ble opprøret i Libya væpna. Britiske og franske agenter var inne på forhånd og fortalte noe.

Grepet i Libya ble ualminnelig vellykka. Helt tradisjonelle økonomiske maktinteresser kunne skjules i et edelt formål, nesten uten motstand, også når det ikke har gått som planlagt. Hvordan har et slikt skifte blitt mulig?

USA lærte av Vietnamkrigen at for å være sikker på å vinne militært i dag må en også vinne beskrivelsen om begrunnelsen for krigen og hva som skjer i krigen.

Og hva er mer egna til å begrunne en krig og få oppslutning om den enn hensynet til å beskytte en sivilbefolkning? Derfor: «Gaddafi har sagt han vil drepe sin egen befolkning! Drep ham, i menneskehetens navn!» Men internasjonal kunnskap om før-situasjonen støtter ikke denne beskrivelsen, jf Peter M. Johansen i Klassekampen 05.05. Det naive bildet som er (gjen-)skapt som årsaker til politiske konflikter, er at de skyldes enkelte av de mange onde lederne som Saddam Hussein, bin Laden og Mladic. Derfor var Gaddafi et gunstig eksempel å bruke som et uhyre som verden og libyerne må reddes fra. Bombene kan slippes med den åpenbart feilaktige påstanden for å redde sivilbefolkninga. Argumentet «redde sivilbefolkninga» baner veg for de egentlige interessene: Gjenerobring av den britiske og franske kontrollen over libyernes oljeressurser, og hindre avtaler med konkurrenter som kineserne. Og kanskje vel så viktig, å si klart fra til Midt-Østens opprørske ungdommer: Ikke prøv dere på å endre vår verdensorden!

Det er jo egentlig meningsløst at Norge av alle land som ett av få land skal delta i bombingen av et afrikansk land. Når for eksempel Tyskland og Italia ikke gjør det. Det må være en hittil ukjent årsak til denne deltakelsen, som jo bryter med vårt påståtte fredsskapende selvbilde. Men jeg kan ikke forstå annet enn at den nåværende regjeringa svekker venstreopposisjonen i Norge, og får den til å tie. For den toneangivende delen av venstresida lar seg på en naiv måte bruke av de vestlige imperialistmaktene. Det påståtte grunnlaget SV og en rekke støttespillere har lagt til grunn for krigen, finnes ikke. Alle de imperialistiske krigene de siste tjue åra har blitt begrunna med formålet om å skape fred og redusere overgrep og død. Men resultatet har alltid blitt det motsatte.

Mer enn fakta, nemlig også organisatorisk mobilisering mot krigen som er en Vestens krig mot Libya, og ikke bare Gaddafi, må til. Når kan vi begynne?

De som går sjuke på arbeidet, koster arbeidsgiveren dyrt

2011-06-17T20:59:00.003+02:00

Den tyske tabloidavisa Bild-Zeitung refererte 08.06.11 til en undersøkelse fra firmaet Unternehmensberatung Booz & Company. Den viser at ansatte som til tross for sjukdom går på jobben, koster tyske arbeidsgivere dobbelt så mye som de som blir hjemme. De som går sjuke på jobben yter mindre og blir tidligere kronisk sjuke. De som går sjuke på jobben koster de tyske arbeidsgiverne årlig 2 399 € pr ansatt, mot 1 199 € for dem som blir hjemme når de er sjuke. Det er merkelig at denne undersøkelsen ikke skulle ha gyldighet for norske forhold også. Sunn fornuft bekrefter funn i undersøkelsen.

Karensdager vil selvfølgelig føre til at mange går sjuke på jobben. Er karensdager aktuell politikk nå? Jeg ser av et Høyre-oppslag på nettet at Per-Kristian Foss i 2006 hevdet at karensdager er gammaldags fordi det ikke svarer til nytten. Helt riktig, faktisk. Men jeg husker, med tilfredshet, Thorbjørn Jaglands vrede over Stoltenbergs utspill i valgkampen i 2001 (?) der han anyda muligheten for karensdager. Jagland sa da helt korrekt at Ap ikke kunne gå ut i valgkampen med to motstridende politiske krav. Og nå er vel også Stoltenberg mot karensdager — inntil videre hvertfall…

Reiseglimt fra Tyskland

2011-06-16T07:00:00.004+02:00

Etter noen dager i Partenkirchen og Berlin har jeg registrert noen glimt av virkeligheten. Uten krav på representativitet, men dog.

Ganske radikale?

På Kramerspitze møtte jeg en eldre mann som hadde begynt å mosjonere på sine eldre dager, og gikk dit rundt 4 ganger i året. Og mente han hadde blitt i bedre form av det. En tur på 12-1300 høydemetre opp og ned på en 5-6 timers tur. Han viste meg noen ville store hjortedyr på avstand på nordsida av ryggen. Han var veldig imot OL i 2018, og hadde ikke noe tro på fordelen ved det. Han mente at folk ikke var begeistra for OL, trass i at 60 % hadde stemt for i en avstemning der 60 % deltok.

Etter at jeg tok meg en pause på St. Martin Grasberghütte på 1000 m for å nyte utsikten og en øl, slo jeg følge med en annen ned den siste halvtimen. En han andre og jeg fraråda å gå helt på toppen da han hadde langt igjen og var ganske sliten. Han kunne fortelle at han hadde flytta vestfra og bodde nå i Leipzig. Det viste seg at han var veldig imot bombinga av Libya, og i det hele tatt mange av de imperialistiske krigene.

Merkelig at jeg skulle treffe to så kritiske…

Stagnasjon?

Ellers så jeg at det var mange butikklokaler i sentrale Partenkirchen som stod tomme, særlig også i turistgata Ludwig-Straße. Det var få gjester på det lille private gjestehuset jeg bodde. Vertinna forklarte nedlagte butikker med store kjøpesentre utafor byen som disse tradisjonsrike småbutikkene ikke kunne konkurrere med. Når det gjaldt hennes gjester, sa hun at de tidligere tradisjonelle gjestene hennes nå enten var blitt for gamle til å reise dit eller hadde dødd… Og at ungdommen ikke lenger reiste til feriesteder som Garmisch-Partenkirchen, men fløy til Middelhavet, Tyrkia og Asia…

Av fjøsene i Partenkirchen, bak kirka, var det nå bare ett igjen i bruk. Et annet tegn. Det er kanskje mer økonomisk aktivitet borte i Garmisch. Der var de flere yngre blant de mange eldre også der. En tidligere pub var gjort om kaffebar…

Apple i München

Imponert blei jeg over Apple-butikken i München, like bak gågata like ved Rådhuset. Etter at to unggutter ikke klarte å fikse nettlesebrettet mitt på toget, som de trodde de kunne, gikk jeg til Apple-butikken. Sprengfullt av folk i flere etasjer, med prøvebord, opplæringsbord, reparasjonsdisker der en kunne bestille time, og en hel haug med ansatte hjelpere. Rundt to hundre mennesker må ha vært der inne, og særlig ledig plass til albuer var det ikke. Apple er nesten blitt litt for popp? Kanskje var det hyggeligere når vi Mac-brukere bare utgjorde noen få av databrukerne, var for

hatt og håna og nekta tilgang til de fleste nettsider som NRK og banker? For ikke å snakke om bruk på jobben. Utviklinga har gått forferdelig fort, og kanskje var det iFonen som endra det hele?

Stagnasjon og liv

Om det var dårlig i Partenkirchen, så var det heller ikke bedre i DDR-regimets gamle paradeboliggate, Karl-Marx-Allee (bygd som Stalinallee, men navnet blei endra ca 1958). Den var heller ikke i så god forfatning med tanke på økonomi og folkeliv. Den gamle statuskinoen FOKUS var omgjort til messe- og forsamlingslokale. Min gamle stamrestaurant, fra 1994 (etter!), i tsjekkisk stil, hadde knapt gjester. Og mange ulike greske, meksikanske og andre restauranter ved siden av konkurrerte om de samme fraværende gjestene.

Men i hele boligkomplekset bor det stort sett bare «seniorer», sa servitøren. De var ikke så ofte ute med sine stokker. Det er såvidt økonomien på restauranten går rundt. Dårligere besøk enn sist både siste sommer og vinteren før der. Kanskje har jeg besøkt Prager Hopfenstube for siste gang?

Strøket rundt Simon-Dach-Str , sør for Warschauer-Straße, viste seg imidlertid å ha et yrende liv. Mer enn en km lang gate med fortausrestauranter på begge sider, av alle typer kombinert med små kneiper og småbutikker. Full av turister, studenter og fastboende. I et eldre boligstrøk, delvis med oppussa fasader. Og i mange sidegater. Hvor kommer alle disse folka fra, hva gjør de der? Hva jobber de med?

Litt for seint oppdaga jeg et kombinert antikvariat i den delen av Karl-Marx-Allee som ligger øst for de to Frankfurter Tor-tårnene, og der gata skifter navn til Frankfurter-Allee, men til og begynne med i samme byggestil. Her er husene forfalne med råtne vindusrammer og der mange av flisene er falt av. Men det står at de er verneverdige, og blir kanskje pussa opp? I denne gata, i nummer 11, er det et kombinert antikvariat og liten kafe med gammel møblement. Ikke så fint og moderne som i Paludan i København, men dog. Neste gang prøver jeg et lengre opphold der. De solgte blant annet ei bok av Erich Fromm om Marx sitt menneskesyn, som jeg imidlertid ikke kjøpte.

Netttilgang

Nettilgang er et viktig spørsmål for utlendinger i Tyskland. Tyskland er et land som ikke er i front med mobilteknologi, og nettilgang. De stiller seg heller bak i køen, er min erfaring. Rundt 1993 var jeg på bilutstillinga i Frankfurt, og spurte en av Mercedes-forhandlerne hvorfor de siste Mercedes-modellene kom med sigarettenner og radio, men ikke fast standardopplegg for mobiltelefon. Det avviste han med at det bare var i Skandinavia at mobiltelefoner var særlig utbredt. Internasjonale kredittkort går ikke på billettautomatene til Deutsche Bahn og kollektivnettet i Berlin. Kortbruk er lite utbredt, få butikker har det, og som oftest går kun tyskutstedte kort i kortmaskinene.

De få utestedene som har wi-fi-tilgang, har den ofte svært komplisert. Det er ikke bare å få passordet til et slikt nettverk med stedets eget navn. En må også få oppgitt eget brukernavn og eget passord. Som regel funker ikke dette for telefoner, bare for brett eller bærbare. Dårlig tilrettelagt. En kafe, Kafe Rizz i Grimmstraße, der en kan se den kunstmalerbutikken Dag Solstad omtaler i en av bøkene sine, hadde oppslag på enkelte bord om at «På dette bordet var pc-bruk uønska.»

Sykling, ja. Bilene prioriteres i Berlin, også nå i øst som tidligere nesten ikke hadde biler. Der det er lagt til rette for sykkel, er prinsippet at det er lagt merka baner på fortau, svingende rundt trær. Der forgjengerne også går (særlig hvis de er fra Norge). Det mest positive som kan sies er at i kryss er det ofte merka opp egne felt for syklister i gatene, med egne trafikklys noen steder. I noen

strøk, som i Grimmstraße og Simon-Dach-Straße, sykles det på fortau uten sykkeltilrettelegging. I til dels stor fart, og ofte egentlig mellom bordene på fortausrestaurantene. Ikke særlig populært eller praktisk. Men en oppnår jo hovedhensikten, å hindre at syklistene sjenerer bilistene. Også i Berlin…

Berlin: Hvorfor kjempestor Leninstatue i Deutsches Historisches Museum?

2011-06-15T08:53:00.004+02:00

Etter at jeg kom ut fra utstillinga om nazipolitiets historie, ser jeg at det ved den ene trappa inne i den store inngangshallen, er det to store statuer. Ikke langt fra en sittende Bismarck står det en kjempehøy Leninstatue på rundt fire meter. Hvorfor i alle dager en Lenin-statue her i Berlin? For det første er jo nesten alle statuene av slike tidligere tiders helter fjerna eller enten gravd ned, smelta om eller lagt på «statue-kirkegårder». Og om så en statue av en av disse fordums heltene, hvorfor da en utlending og ikke tyskerne Marx eller Engels?

Det historiske museet forklarer i oppslaget ved siden av følgende: Leninstatuen stod i Leningrad, og blei satt opp der i 1925. I forbindelse med nazistenes beleiring av av Leningrad i 29 måneder fra 1941 til 1944, blei den frakta til Berlin som krigsbytte. Dels som en politisk triumf for Hitler, og dels for å smeltes om til krigsindustrien. Men det var nok å smelte om, så denne store og tunge statuen kom aldri langt nok fram i køen til å smeltes, så den blei aldri smelta. Og så tapte nazistene…

DDR ville bruke statuen for å profilere seg som en anti-fascistisk stat. Derfor blei den satt opp i byen Eisleben. Men så falt jo DDR og blei innlemma i Vest-Tyskland. Hva så med Lenin-statuen som som alle andre statuer plutselig blei uønska? Det endte til med slutt med at Museet i Berlin overtok statuen.

Men dette er jo strengt tatt en kulturgjenstand stjålet av nazistene i daværende Sovjetunionen som bør leveres tilbake? Men så finnes ikke Sovjetunionen lenger, byen heter ikke lenger Leningrad, og viktigst: Hvem i St. Petersburg vil i dag ha denne statuen? Den står nok trygt inne i hallen i Unter den Linden 2. Så lenge…

Reisebrev fra Berlin: Ikke bare Gestapo, men alle tyske politimenn brikker i forbrytelser

2011-06-12T16:17:00.007+02:00

Deutsches Historisches Museum har mellom 1. april og 31. juli i år en utstilling de har kalt «Ordnung und Vernichtung, Die Polizei im NS-Staat» i sitt bygg i Unter den Linden 2 i Berlin.

Det er en dyster lærdom dette gir. For det var ikke bare Gestapo som utførte massedrapene og de enkeltvise grusomme drapene og overgrepene. Alle typer tysk politi var under ledelse av SS-sjef Heinrich Himmler. I mer enn ti år klarte polititjenestemenn i de andre politiorganisasjonenee å gi tyskere og andre inntrykk av at de var helt uskyldige i overgrep og ikke hadde noe med SS og Gestapo å gjøre. Flere sa løgnaktig at de ikke gjorde sånt, og fikk framtredende stillinger i det vest-tyske politiet etter krigen. Det er det som er ekstra dystert.

Men etter hvert kom det fram hva som hadde skjedd, og noen få av dem blei stilt for retten og dømt. Grunnen til at dette tok så lang tid for å komme fram, og at de konkrete forbrytelsene ble kjent, var at polititjenestemennene av yrkeslojalitet holdt munn. For oss som har hørt bomerangsakene i Bergen, er jo en slik holdning ikke akkurat overraskende.

Rett etter krigen tilsatte vestmaktene alle tidligere tyske politifolk på nytt, av bekvemmelighet og praktiske grunner, som utstillingsteksten sier. Så en kan si at den gamle naziholdninga kunne fortsette trygt etter krigen… I DDR ansatte en i følge utstillinga folk som ikke hadde vært politifolk før. Der var det viktigste kravet at de ga sin tilslutning til kommunismen…

Interessant er det også at politiet i Flensburg satte opp ei minnetavle i tre over falne tyske politifolk i 1957. Monumentet var laga av en reservist i SS, og inneholdt navnet på to gestapister som ble henrettet i Norge etter krigen, hhv i 1947 og 1948. Først i 1988 ble monumentet tatt ned.

En av dem som ble stilt for retten var Josef Blöshe. Han har nok mange sett på det fortvilende bildet av fra oppstanden i Warszawa-ghettoen. Mens et lite barn holder henda opp, står Blöshe til høyre i bildet med et våpen. Han var en særlig grusom politimann. Han søkte tilflukt i DDR etter krigen. Men vest-tyske myndigheter gjorde oppmerksom på han og at han var i byen Erfurt. Han ble stilt for retten i 1969, dømt og henrettet i juli 1969.

I museet hadde de en svært relevant bok av Norberg Frei til salgs. Boka heter «Hitlers elite etter 1945». Frei viser til at medisinere, selvstendig næringsdrivende, jurister, journalister og offiserer som støttet og arbeidet for Hitler og det tredje riket, fint kunne fortsette i Forbundsrepublikken etter krigen. Og som tidligere dokumentert gjennom utstillinga, noe så viktig som polititjenestemenn, særlig ledere, fikk fortsette. Mens altså det å være medlem av Kommunistpartiet i Vest-Tyskland medførte sparken i alle former for offentlige stillinger, som lokomotivfører.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det var i Vest-Tyskland terroristorganisasjonen Rote Armee Fraktion oppstod? Men interessant nok var den Vest-Berlinske politimannen som skjøt og drepte studenten og demonstranten Bruno Ohnesorg på kort hold, påstått å være STASI-agent.

Hva passer egentlig mer enn disse dystre opplysningene enn endelig å begynne å lese Günter Grass sin utskjelte bok «En lang historie» («Ein weites Feld») fra 1995?

Treholtsaka: Er kjernen for streng straff eller politiets imperialistiske verdensbilde?

2011-06-10T01:11:00.006+02:00

Det er ingen tvil om at Treholt har handla kriminelt og politisk uakseptabelt , og at han både er skyldig i avskjed og straff. Men spion mot betaling? Det er der striden står. Jeg viser til mitt blogginnlegg 12. september 2010: «Treholtsaka — forfalsket bevis for spionanklagen?».

Jeg kan gjøre Jahn Otto Johansens ord i Dagsavisen til min egne: «Det bildet som jeg tror blir stående av Arne Treholt, på tross av venners mytedannelser, er en usedvanlig selvopptatt mann som følte seg hevet over alle lover og regler og muligens så på seg selv som «a spy for peace». I virkeligheten sviktet han sin familie, sitt land og sine venner, ikke minst Jens Evensen… » Når Johansen legger til at han mottok penger, hvertfall det beløpet som er påstått i dommen, er det jo der stridsspørsmålet står. Vil dagens dom fra Gjenopptakingskommisjonen avklare spørsmålet om hvorfor han måtte dømmes til 20 år, og for eksempel ikke til tre år som hans nest siste forsvarer Arne Haugestad antyda straffen hadde blitt om pengebeviset hadde falt?

Det kan godt være at Treholts venner har skapt en myte om ham. Jeg for min del føler overhodet ingen sympati for hans handlemåte, ikke da han blei avslørt og ikke i dag. Det er for meg helt utenkelig å forsvare hans handlinger, han var hevet over tvil en streber som valgte sin egen veg. I håp om ekstra suksess, men som i stedet ble til et stort tap. Han er jo sjøl inne på det, ved å hevde at han ikke er feilfri. Jeg må ellers bemerke at twitter er oversvømma av nye deltakere som i en tydeligvis planlagt organisert heksejakt (fra sjukesenga?), der twittrere deltar i en samstemt fordømming og håning av Treholt. Toppen i uvitenhet tar twitreren @Rolfmk, Kvinnherad, lærer i økonomi (oversatt til norsk av meg, for han presenterer seg på engelsk i Norge), som twitrer: «Treholt er så 70-talls…». Så kunnskapsløs går det med selvsikkerhet an å bli, men så er han jo lærer i økonomi også. Treholt er overhodet ikke «70-talls». Heller er Treholt et eksempel på Frp-ernes eget 1990-tall: Der det gjelder på individuelt vis å mæle sin egen kake.

Jeg må si jeg har stussa på de stadig gjentatte markeringsinnlegga i Klassekampen av avisas faste spaltist, Hallvard Bakke, om at det med nødvendighet går mot gjenopptakelse i denne saka. Det er på kanten av å være naivt. Det gjelder dog den mest prestisjefylte saka for den norske statsmakta mellom 1945 og i dag. Det tilsier i seg sjøl at da er gjenopptaking ualminnelig usannsynlig. Man kødder ikke med bildet av en ufeilbarlig statsmakt i grunnleggende spørsmål — rett og slett. Jeg har indirekte tatt til motmæle mot Bakke i flere blogginnlegg, se alle mine Treholtblogginnlegg.

Og så kan det jo hende at kommisjonen faktisk har rett slik de påstår. Tenk om kofferten var snudd på bildet? På en måte ser jeg det som om gjenopptakingskommisjonen kommer med nytt materiale som svekker Treholts sak om at han ikke mottok mange penger. Men jeg synes det er merkelig at dette ikke blei lagt fram før. Hvorfor er arkivene i POT/PST privatisert? Hva slags holdning uttrykker en slik praksis?

Men uten sympati for Arne Treholt lurer jeg ikke likevel på om han fikk en for streng dom. En kan spørre seg hvorfor ikke «makta» i Norge kan være så romslig at den kan tillate seg å prøve spionanklagene på nytt, for å få plassert graden av hans forbrytelser mer riktig og dermed også dommen av han, for å skape oppslutning om et felles syn på Treholtsaka? Men det er ikke gjenopptakingskommisjonens oppgave, det er heller ikke rettsvesenets.

Hvis det er riktig, som Jahn Otto Johansen hevder, og som jeg tror, at Treholt var «en usedvanlig selvopptatt mann som følte seg hevet over alle lover og regler og muligens så på seg selv som «a spy for peace»… », så kan jo det brukes som et sterkt bevis på at Overvåkingspolitiet, i dag Politiets sikkerhetstjeneste, er svært så effektive og flinke i arbeidet. Men hadde en mann med samme forbrytelser ikke gitt uttrykk for at han hørte til Aps venstrefløy, han var vel mot Natos støtte til det «demokratiske kuppet i Hellas», ville han da blitt oppdaga? Jeg tviler litt på det. Men på den andre sida tilhørte jo Treholt alt makteliten, hvertfall en fløy av den.

Treholt er ikke så viktig i dag. Det er viktigere at vi har en overvåkingstjeneste som handler politisk riktig. Hvem rekrutteres egentlig inn i denne tjenesten, og hvilke syn utvikler de i tjenesten? Overvåkerne vikles inn i et internasjonelt vestlig imperialistisk syn, og deler ikke bare informasjoner, men også etterhvert synspunkter. Som med vår viktige samarbeidspartner Mossad (Israel)? PSTs perspektiv er USAs imperialistiske verdensperspektiv, som er regjeringas og dermed også SVs. Det er det viktigste. Og da kan vi spørre om vi har en pålitelig sikkerhetstjeneste.

Reisebrev fra Wien: Uønska Stalin-plakett på grunn av Østerrikes statstraktat

2011-06-05T13:49:00.008+02:00

I Wien henger ett av de få minnesmerkene etter Stalin i Europa (eneste?). På en vegg er det hengt opp en minneplakett i marmorliknende stein med et ansikt i bronse med teksten «I dette huset bodde J. W. Stalin i februar 1913. Her skreiv han det betydningsfulle verk «Marxismen og det nasjonale spørsmålet»*. (Noe det er vanskelig å si at Stalin sjøl tok konsekvensen av). Plaketten ble gjort klar til 21.12.1949 som en markering og heder til Stalin på hans 70 årsdag. Stalin har ikke mange tilhengere lenger, og det er i grunnen litt merkelig og uforståelig at det fortsatt kan finnes et slikt minnesmerke i det sentrale Europa. Det ble tilmalt med rødt under oppstanden i Ungarn i 1956. I 1958 forsøkte daværende Sovjet-leder Nikita Krusjtsjov å få myndighetene til å ta det ned, og det gjorde også Sovjetunionens siste leder M. Gorbatsjov i 1992. Et lokalparti prøvde også i 2008 å få det fjernet.

Men det henger der altså fortsatt. Det viser seg at Østerrike som en del av traktaten om opprettelsen av denne staten i 1955, har forpliktet seg til å vedlikeholde de sovjetiske minnesmerkene etter siste krig. Sovjetunionens utenriksminister Molotov var blant traktatens underskrivere. Så vidt jeg forstår regner myndighetene i Wien denne avtalen som fortsatt gjeldende. Jeg tror vel ikke det hadde ført til store diplomatiske eller politiske konflikter om det hadde blitt tatt ned som en følge av vår kunnskap om Stalins forbrytelser i dag. På den andre sida kan det jo pekes på at også historie vi ikke liker er historie, og at historisk retusjering ikke er vegen å gå. Stalin kan vel og forsvares med at han bidro sterkt til at ikke Europa forble nazistisk og underlagt Tyskland?

Plaketten henger i Schönbrunner Schloßstrasse 30, i bydel 12 Meidling, og det er et pensjonat der i dag. Det som også er interessant med denne bydelen, er at i januar 1913 oppholdt det seg tre viktige historiske personer samtidig der, og uten å vite om hverandre. Kaiser Frans Josef, som de to andre må ha visst fantes der, hadde sine daglige rideturer der. Hvis Stalin gikk tur i gatene, er det svært sannsynlig at han møtte ikke bare keiseren, men også en østerriker ved navn Adolf Hitler! De gikk (ble fraktet) daglig i samme område på rundt én kilometers omkrets. Så kan en jo legge til at både Trotsky og Sigmund Freund også oppholdt seg i Wien samtidig med dem.

Men neppe noen av dem så Rudolf Wittgenstein, filosofen og språkforskeren, som var i Skjolden i enden av Sognefjorden (av alle steder!) på den tida. Han var også fra Wien, og gikk for øvrig på realskolen i Linz med Hitler og de ble, muligens, avbildet sammen. Det er til og med påstått at kunnskapen om Wittgensteins velstand og det at han var jøde, var årsak til Hitlers jødehat. Noe som neppe kan ha være en god nok forklaring? Wittgenstein fikk ellers tegna et eget hus i Wien, i funksjonalistisk stil. Han var på grunn av arv meget rik.

Med så mange betydningsfulle personer samtidig er også det en grunn til å stille spørsmålet «Hva er det med Wien?».

* Min oversetting.

EUs postdirektiv: Stoltenberg og Støre bekrefter at Michels «Oligarkiets jernlov» fortsatt gjelder

2011-05-29T09:42:00.006+02:00

Den tysk-italienske sosiologen Robert Michels lanserte i 1911 teorien om «Oligarkiets jernlov» i boka Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie, på norsk Politiske partier. Også partier som var mot elitestyre ville utvikle et eget elitesjikt som etterhvert ville bli mer opptatt av sine egne personlige interesser enn av det opprinnelige politiske målet. Slik tolkes Michels på wikipedia. Mens Ole T. Berg i snl.no mener at Michels ikke var opptatt av ledernes personlige interesser, men av deres organisatoriske ressurser. Jernloven betyr grovt sagt at ledelsen har all makt over de vanlige medlemmene, og gjør hva den vil, ustraffa, også når den blir nedstemt. Dette gjelder i alle partier. Michels undersøkte det tyske sosialdemokratiske partiet fordi han mente at dette var det mest demokratiske av de europeiske sosialdemokratiske partiene. Var ledelsens makt uinnskrenket også i det tyske partiet, mente han at «loven» hans måtte gjelde i det partiet.

På Aps landsmøte vedtok et overveldende flertall mot ledelsen at Norge skulle legge ned veto mot EUs tredje postdirektiv. Etter at ledelsen hadde lagt fram et «kompromiss» som de søkte oppslutning for under landsmøtemiddagen. Likevel ble de og forslaget deres nedstemt. Og utallige kommentarer lagt fram om at EØS-avtalen var vraka. For EU-tilhengerne fikk den ønskete norske underdanigheten overfor EU en knekk, og førte til både forbannelse og forbitrelse. Og hos noen håp om at nå måtte det fullt medlemskap til, ellers ville EU knuse oss (fredsvennlig og nabovennlig som EU er, i følge EU-tilhengerne).

Som Dagens Næringsliv refererte aksepterte og venta EU på Norges veto mot postdirektivet. Men etter at vetoet var oversendt, tok utenriksminister Støre initiativ til et uformelt møte med EU, der han i praksis trakk tilbake vetoet og ba om forhandlinger for å slippe å legge ned veto. Det Støre i følge DN la fram, var nettopp det opplegget som Aps landsmøte med så overveldende flertall avviste.

Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, er i denne saka opptatt av hva Ap-ledelsens ignorering av landsmøtets og regjeringspartnernes standpunkter kan føre til. Nemlig at dette «tærer på tilliten, både til politikerne og politikken.» Og vil ha veto «alene av hensyn til demokratiet og tilliten til politikerne.» Jeg tror Aps ledelse kan ta ignoreringa av landsmøtevedtaket med ro. Det er lenge til neste landsmøte, da er andre saker sikkert mer interessante, og det må enda kraftigere lut til mot ledelsen i denne saka. Så kraftig lut at det ikke blir mulig å samle støtte om den uten å skape full splittelse i Ap. Og til det er de økonomiske partifordelene i Ap for gode til at det blir aktuelt.

En partiledelses makt, og dermed også «Oligarkiets jernlov», er selvfølgelig begrensa av medlemmenes interesse av å gå imot ledelsen. Men de vanlige medlemmene sitter ikke på sentralbyråkratiets maktmidler og må i praksis opprette en egen konkurrerende partiledelse for å få gjennomslag. Og det er utenkelig, ikke bare i Arbeiderpartiet. Partiledelsene har makt rett og slett for at det er umulig å imøtegå dem, for finnes egentlig partiet da? Derfor kan ikke bare Ap-ledelsen, men også SV-ledelsen gjøre hva den vil. Det er «umulig» å vrake SVs nestleder (Solhjell) i en nominasjon, og «umulig» å få partiledelsen til å snu i Libya-spørsmålet når den har lagt all prestisje i å støtte kampen for fransk og britisk overtakelse av Libyas oljeressurser.

I følge Store Norske framholdt Michels i sine seinere skrifter at han mente elitestyre ikke bare var nødvendig, men også ønskelig. Tja, kanskje det. Er kanskje ledelsens nærmest uinnskrenka makt nødvendig for å få til noe? Er Rødts manglende styrke en følge av svak ledelse, av at medlemmene har for mye å si?

Rødgrønn regjering? Fra bedrag til selvbedrag

2011-05-26T08:38:00.007+02:00

Jeg har kommet til at jeg vil legge ut min lange artikkel i Klassekampen 25. juli 2005 i serien «Med andre ord». Først og fremst for å ha den alminnelig tilgjengelig på nett. I ettertid ser en alltid at er det noe som kunne vært skrevet annerledes. Men jeg kan ikke se at den inneholder avgjørende feil, særlig ikke at Ap fikk flertall i regjeringa etter valget i 2009.

Klassekampens debattredaktør ville ikke trykke artikkelen, men etter at jeg kontaktet redaktør Bjørgulv Braanen, fikk jeg den på trykk. Artikkelen utløste ingen debatt eller kommentarer i Klassekampen etterpå, etter det jeg kan huske. En fagforeningstilsatt innvendte overfor meg at «de så litt mer praktisk på dette». Artikkelen kan også sees i forhold til uttalelsen fra den avsatte statsråd Øystein Djupedal i 6. april i år i Dagsnytt 18 om at den rødgrønne regjeringa har «snudd og endra Norge totalt» og synspunktene til nylig SV-utmeldte Tore Linné Eriksen.

Klassekampen presenterte artikkelen med følgende utdrag: «SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida, skriver Ove Bengt Berg». Sjøl ville jeg heller ha framheva følgende: «Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken.»

Fra Klassekampen Med andre ord 25.07.2005:

Årets stortingsvalg vil ikke gi landet en regjering som vi etter fire nye år vil kunne oppsummere som en som brøyt med en økt tilpasning til en markedsliberalistisk politikk underlagt imperialistiske ønsker. Politikken vil i all hovedsak bli den samme enten statsministeren vil hete Bondevik, Solberg, Hagen eller Stoltenberg. Forskjellen dreier seg ikke om retning, bare om ulikt tempo og taktikk for den samme politikken. Regjeringsalternativet «rødgrønt» mellom Ap, SV og Sp er verken rødt eller grønt. Det er et bedrag i strid med all virkelighet at vi står overfor «en ny kurs» eller «et nytt flertall» med dette alternativet. Opposisjonelle som hevder dette, gjør seg til et offer for et selvbedrag.

Allerede på begynnelsen av 1960-tallet dokumenterte SFs ukeavis Orientering (nåværende Ny Tid) at i alle vesentlige utenrikspolitiske og tunge innenrikspolitiske saker som økonomi, så stod Arbeiderpartiet sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene. Klassekampen har også dokumentert hvor ofte på 1990-tallet Ap stemte sammen med Høyre og de andre borgerlige partiene i slike viktige saker. Den aktuelle «rødgrønne» statsministerkandidaten Jens Stoltenbergs nære politiske historie viser hvor feilaktig påstanden om «et nytt flertall» er. Han har innad i partiet kjempet gjennom en privatisering av Statoil, og med det delt ut det norske folkets felleseiendom til Norges og verdens rikeste. Slik han og partiet hans dels har gått i spissen for, dels bidratt til, til å frata folket fellesverdiene opparbeidet i Televerket, Posten, NSB, elektrisitetsverkene og sjukehusa. Fellesverdiene er fjernet fra politisk og demokratisk kontroll. Om framgangsmåten er ulik; resultatet er det samme som for det russiske og de andre folkene i den tidligere Sovjetunionen som har blitt fratatt sine fellesverdier.

Det var Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg som statsråd som fikk drivi gjennom anbud i norsk samferdselspolitikk, der lavere lønn og lavere pensjon for transportarbeiderne er den erkjente og uunngåelige konsekvensen. I valgkampen for åtte år sia gikk Stoltenberg ut med høyrekritikk av sjukelønnsordninga, i strid med partiets politikk. Stoltenberg tok i 2000 regjeringsmakt for å øke Norges bidrag til verdens miljøforurensing ved å gå inn for å bygge forurensende gasskraftverk. I denne sammenheng er det viktig å understreke at det var Høyre som hjalp Stoltenberg til de regjeringstaburettene han og partiet hans mottok med sånn glede.

Umiddelbart etter å ha inntatt statsministerkontoret lanserte han programmet «Modernisering av offentlig sektor». Et til da ukjent politisk program snytt ut av markedsliberalismens språkbruk og med de samme premisser og politikk. Toppen av all den sosiale raseringa er det økonomiske ranet som nedskjæringene av folketrygda med 20 prosent som årets stortingsforlik om de framtidige pensjonene innebærer. Stoltenberg har ikke bare hatt regien over avslutninga av nedbygginga av folketrygda, han har også lagt premissene og dels leda et mangeårig løp som endte med pensjonsforliket i Stortinget. Nå gleder finansbransjen seg over milliardinntekter som de skal få fra arbeidsfolk gjennom tjenestepensjonsordninga som Stoltenberg dreiv gjennom.

Stoltenberg gjentar i ett sett at «Bondeviks høyreregjering gir skattelette til dem som har mest fra før». Men Stoltenberg støtta og gikk i spissen for dagens aksjebeskatning som gir enorme skatteletter til rikfolk og som har gjort Norge til et lite skatteparadis. Dette utgjør mer enn det som Bondeviks regjering gir i skattelette til de samme gruppene, noe også Bondevik sjøl korrekt påpeker i debatter.

Videre har nå Ap-ledelsen styrka kontrollen over LO, Arbeiderpartiets egen «leikegrind». Denne kontrollen bruker partiet til å hente politisk og økonomisk støtte fra LO. LO-lederen og forbundsleder Jan Davidsen er nye medlemmer i Aps sentralstyre, i tillegg til den konservative og miljøfiendtlige forbundslederen Kjell Bjørndalen. Partilojaliteten deres går sjølsagt foran lojaliteten til de fagorganiserte. Politisk pålegges LO-ledelsen å støtte Ap i opposisjon, og hjelpe et Ap i regjering til å dempe og hindre de fagorganisertes motstand mot de sosiale nedskjæringene og den økte markedsliberalismen som en Ap-ledet regjering nødvendigvis kommer til å gjennomføre.

Noen påstår nå at Ap har tatt et oppgjør med den ekstreme markedsliberalistiske høyrepolitikken i åra under Brundtland og Stoltenberg. Men jeg har ikke sett noen form for sjølkritikk eller annen form for konkret egen påvisning av hva de har gjort feil. Og ingen personer i ledelsen er skifta ut for å vise en slik snuoperasjon. Drivkrafta bak det å prøve å gi inntrykk av at de er mot knefallet for markedsliberalismen, kan like godt sees på som et tiltak for å opprettholde rekruttering gjennom å fortsatt kunne lokke med å tilby medlemmene statsrådsposter, statssekretærstillinger, ledere av statsetater og LO-forbund. Foran valget har Ap rydda unna noen saker de ikke vil ta en politisk kamp om. Forslaget fra Fagforbundets og Norsk Tjenestemannslags forbundsledere om at de offentlige skatteinntektene kunne øke noe for å finansiere viktige fellesbehov, ble kontant avvist. Ikke en gang kontantstøtten, som er så politisk upopulær, vil han ta kamp med Bondevik-regjeringa om.

Det er åpenbart at den alternative regjeringa til en regjering med partiet Høyre i lederrollen, verken er «rød» eller «grønn». Ap prioriterer kortsiktige næringsinteresser framfor vern av natur, vil ha mer skuterkjøring i fjell og skog, og er kun for kollektivtrafikk og sykkelbruk så lenge det ikke blir vanskeligere eller dyrere å bruke bil. Senterpartiet er hakket verre. Med sitt symbolkrav om å utrydde ulven, viser det hvordan det vil framstå som «grønt». Miljøpolitisk stiller Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i en suveren verstinggruppe av norske partier med svært lik praktisk politikk, tett fulgt av Høyre.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er bedre og riktigere at Arbeiderpartiet, SV og Sp skjærer ned på sosiale ytelser og unnlater å satse på sykkel og kollektivtrafikk framfor økt bilbruk, enn at de «borgerlige» partiene gjennomfører den samme politikken. (Utheva i dag). Den naturlige regjeringa sett ut fra de faktiske standpunktene de norske partiene tar og handler i samsvar med, er en flerpartiregjering mellom Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Disse partiene er enige om alle strategiske og viktige utenrikspolitiske, næringspolitiske og miljøpolitiske spørsmål. En slik regjering ville klargjort de reelle politiske alternativene i Norge, og gjort det mulig å skape en kraftig og innsiktsfull opposisjon som kunne ha bremsa og snudd politikken i riktig retning.

Merkelig nok er «venstre»-politikere og mesteparten av journalistkorpset rasende forbanna på Kristelig Folkeparti, og særlig statsrådene Høybråten og Haugland for deres «moralisme». Det trass i at SV så seint som 1. mai i år prøvde å lokke KrF ut av Høyres favn, og de samme indignerte «moralisme»-kritikerne ikke har ett kritisk ord å si om ekstreme muslimer og sharia.

En «rødgrønn» regjering betyr også en gravlegging av SV som et opposisjonsparti. SV vil ikke få gjennom noe vesentlig av den opposisjonspolitikken det har stått for de siste 40 åra og samla støtte til. I toppen en returpantordning som er de tyske grønnes eneste resultat etter åtte års regjeringssamarbeid med de tyske sosialdemokratene. SV har alt tapt oppslutning ved å la Ap å framstå som et ledende opposisjonsparti mot markedsliberalismen. Altfor mange kjenner til Stoltenbergs politiske bedrifter og har lært at de ikke kan stole på det partiet han leder. Det er også lett for nåværende regjering å dokumentere at Stoltenberg i praktisk politikk har stått for noe helt annet enn det han nå prøver å gi inntrykk av.

I stedet burde SV droppet regjeringsalternativet med Ap, og ført en valgkamp for de økonomiske kjernesakene til SV de siste åra. SV er et parti oppstått av motstand mot Arbeiderpartiet, en motstand som det nå finnes større grunn til enn for 40 år sida. Å trekke seg nå, slik SV gjør ved å overlate det politiske lederskapet og initiativet til Ap, er som å bryte et maratonløp 100 meter før mål. Derfor går nå velgerne over fra SV til Ap. EU står med sine fire markedsliberalistiske friheter for den politikken som nå er så upopulær og som Ap også prøver å innbille folk at de er imot. Men for Arbeiderpartiet er det å få Norge inn som fullt medlem i EU en viktigere sak enn å opprettholde den «rødgrønne»-regjeringa. EU-kamp i samarbeid med Høyre, nok en gang. Denne klare politiske meldinga fra Ap kan jeg ikke forstå at «venstresida» ikke tar konsekvensen av, i stedet for å la seg bedra nok en gang av Aps politikk med venstre i opposisjon og høyre i regjering.

Artikkel i serien Med andre ord fra Klassekampen 25. juli 2005.

Fotballstreiken: Den organiserte idretten under press — og på tilbakegang

2011-05-23T11:33:00.004+02:00

Fotballstreiken har vakt diskusjon. Det har vært litt engasjert diskusjon om streiken fra eliteseriens fotballspillere har vært riktig å gjennomføre, og om kravet om egne sponsoravtaler for fotballsko har vært reist og om det i så fall har vært riktig. Men kravet om egne sponsoravtaler for de beste utøverne er ikke satt i sammenheng med øvrige idrettslige konflikter, som særforbundenes kamp mot idrettskretsene på idrettstinget nylig, og enkelte toppidrettsutøveres skatteflukt. Og dermed om hvor riktig og viktig det er for å opprette en solidarisk idrettsbevegelse som tar litt tilbake for å ha gjort eliteutøverne mulig, og omfordeler til andre mindre økonomisk sterke i idretten og i klubbene.

Det er få om noen som har protestert på kravet fra NISO om at profesjonelle utøvere skal ha rettslig beskyttelse mot usaklig oppsigelse. Men det er reist tvil om det var riktig å gå til streik, og om sjansene til å lykkes har vært vurdert godt nok, og om hvor sterk aksept og tilslutning streiken kan tenkes å få blant folk flest og i media.

Jeg kan huske en diskusjon i kantina på samfunnsvitenskapelig fakultet på universitetet på Blindern på 1960-tallet. Det var streik blant SAS-flygerne, noe som ikke var populært blant mange, fordi flygerne jo tjente langt mer enn arbeidere flest. For SUF var det imidlertid viktig å markere støtte til flygerne, for ellers ville penga bare gå i lomma på aksjonærene i SAS, hevdet SUF. Dette var medstudent Arne Strand, seinere statssekretær for Gro Harlem Brundtland og også nå redaktør i Dagsavisen, rasende forbanna på. «Dette er ikke en streik det er mulig for arbeidsfolk å forstå, og helt feil å gå ut og støtte», mener jeg å huske at han sa. Og jeg må nok si i ettertid at Strand denne gangen hadde et godt poeng. Logisk sett var det utvilsomt riktig at om ikke SAS-flygerne fikk de penga, så gikk de i kassa til SAS. Men er alt som er riktig nødvendig å si med full tyngde alltid?

Jeg har merka meg at det er skrivi blant mine fjesbokvenner at argumentene mot fotballstreiken er til en forveksling lik de argumentene som kommer mot enhver streik. Det er de vel ikke, de holder seg helt konkret til fotballspillernes situasjon. Fravær av konkret vurdering av en situasjon, er ingen garanti for en riktig vurdering av situasjonen.

Diskusjonen har særlig stått om fotballspillerne har krevd retten til egne sponsoravtaler for egne støvler og keeperhansker. Streiketilhengerne på fjesboka har benekta at det har vært tilfelle. Jeg kan ikke forstå annet enn at det strider mot sannsynligheten. Jeg har lest om at det har vært argumentert av fotballspillerne om at kunstgressbaner gir mer skader enn vanlige gressbaner. Jeg kan ikke forstå at det har vært hyppig nevnt i mediene at et bestemt merke fotballsko har påført spillerne skader, eller hindra dem i å skåre mål. Og at trener og klubb ikke har vært interessert i å skaffe spillerne sko som ikke skader spillerne, det har formodningen mot seg, som juristene sier. De som avviser at egne sponsoravtaler har vært noe viktig, blir fullstendig tilbakevist av NISO sjøl, ved pressesjef Thomas Kristensen, som 22.05 sa til vg.no «- Punktet vi la fra oss var kravet om personlig reklameavtaler, forteller Kristensen.»

SAS-flygerne vil jeg anta kjempa for sin felles lønn. Det var ingen enkeltflygere som kunne tjene på ekstra tillegg fordi de var ekstra populære eller hadde en markedsverdi de kunne selge framfor andre flygere. Når en aktiv Rødt-politiker begynte fjesbokdebatten blant mine venner ved å spørre/påstå, «Er det virkelig sånn at de beste av de beste, og best betalte eliteseriespillerne forlanger individuelle utstyrsavtaler (med ekstra betaling); sko, susp, etc?? Eller har æ misforstått? I så fall er dette tariffkrav det lukter dårlig av.. sånn skulle vi gjort det i byggfaga også.. individuelle lønnsavtaler. Dette er jo Frps fagligpolitikk, fremført av et LO-forbund.» Pressesjefen i NISO bekrefter jo at han hadde rett.

Kravet om at fotballspillere skal få inngå egne sponsoravtaler på tvers av klubben sin, er verken enestående eller tilfeldig. I vinter var det Petter Northug som kjempa fram en egen sponsoravtale med Red Bull på tvers av Skiforbundets felles avtale med sponsorer. Slalåmkjører Lund hadde alt fått en slik avtale med Red Bull som Northug-familien ville ha, derfor var det lettere for dem å presse Norges Skiforbund og få gjennom sin vilje. Langrennsløperne og slalåmkjørerne, som jo er individuelle utøvere, har i stor grad retten til egne sponsoravtaler for utstyr. Men det er vanskelig å si at det er skia, Madshus eller Fischer, som i dag skiller en vinner fra de andre. Skivalget blir bestemt av hvor mye de enkelte får betalt.

Det er enkeltindividet opp mot fellesskapet, det er de beste i øyeblikket opp mot de som ikke er de beste i dag. Å suge ut alt det de kan, uten tanke for annet. Det er ikke overraskende, men naturlig markedsøkonomi. Og selvfølgelig sentralt i idretten, som har store inntekter som det er naturlig å kives om.

Jeg har også merka meg at kjente idrettsutøvere i Norge, som har tjent store penger på idretten sin, bor og skatter til skatteparadiset Monaco. Og har egne sponsoravtaler. Minst én av dem betalte ikke skatt forrige skatteår til sin norske bostedskommune. Men så vidt jeg forstår tar de alle med glede imot hjelp fra den norske Olympiatoppen.

Kampen i Idrettsforbundet mellom idrettskretsene og særforbunda, er en kamp i samme gata som kampen for private sponsoravtaler. Skal det finnes en organisasjon som legger til rette for idrett for barn og ungdom slik at eliteutøvere skal utvikles? Skal det drives ungdomsidrett, og de mindre gode utvikles, må det overføres penger fra de flinkeste til de mindre flinke. Om utstyrsavtalen blir brukt slik fotballklubbene påstår, er jo ikke sikkert. Men jeg kan ikke forstå at det blir mer penger til andre fotballspillere og idrettsutøvere hvis fotballspillerne får egne sponsoravtaler. Men jeg tror nok det er slik det går.

Jeg må personlig si at jeg tviler på nytten av eliten, jeg ser heller for meg mennesker som driver aktiv trening 5-10 timer i uka hele livet som et ideal — en sunn sjel i et sunt legeme. Trening er viktigere etter at du har fylt 20 enn før.

Det strider også mot markedsøkonomien at medlemsdemokratiet i idrettsbevegelsen skal bestemme retning og fordeling av økonomien internt i idretten. I fotball og ski er det de økonomiske interessene som styrer. I idretten er det jo også et selvoppnevnt gammelt aristokrati, CIO, Den internasjonale olympiske komite, som overstyrer det som måtte være av idrettsorganisasjonenes vedtak.

Idretten er ikke for alle, men bare for dem som kan bli eliteidrettsutøvere. Er det uaktuelt, er utøverne uinteressante for idrettsorganisasjonen i dag. Det er denne manglende interessen for ikke-eliten som har skapt markedet for alle treningsstudioene.

Overtid — hvorfor det?

2011-05-20T10:55:00.003+02:00

I programmet Debatten på NRK fjernsyn diskuterte de overtid i går. Det er forslag om å utvide mulighetene til å jobbe mer overtid og om å gå over til turnusordninger. Markedsført under honnørord som «fleksibilitet» og «arbeidsfolk kan vurdere sjøl hvor mye de tåler av overtid». Det siste som et argument mot «LO-pampene». Men spørsmålet om behovet for overtid kom i liten grad i sentrum for debatten. Denne debatten er blitt offentlig fordi den er initiert av arbeidsgiversida, og da logrer mediene.

Jeg møtte spørsmålet om overtid første gang midt på 1960-tallet. På gassbedriften Norgas. Sjåførene ville kjøre nærmest hele døgnet, mens vi som jobba med å montere flaskene av og på gassrankene ikke ville det. Sjåførene blei kalt «aper» av de andre arbeidstakerne. På en skole for universitetsutdanna lærere var det en rekke lærere som ville jobbe både 110 %, 120 % og opptil 150 % av full stilling. Deres argument var, «ta ut all den lønna som kan tas ut raskest mulig». Mens jeg, i fagforeningsstyret, prøvde å få fagforeninga til å redusere og hindre den type jobbing av hensyn til å bevare definisjonen på hva som var 100 % stilling. Jo flere som jobber 120 % stilling, jo lettere er det for arbeidsgiver å si at den nye 100%-jobben er heretter det som tidligere var 120 %. Og slik gikk det omtrent; lærernes arbeidstid er økt.

I staten har den som arbeidsgiver etter sigende spart mange overtidstimer med innføringa av fleksitid. Fleksitida innebærer for eksempel at noen kan komme kl 06.30 på jobb for å sikre seg gratis parkeringsplass og lese avis til kl 8. Tid som seinere blir tatt ut i fritid.

Det som var fraværende i Debatten, var det usolidariske ved alle dem som driver på for å jobbe mest mulig overtid. Min erfaring er at det ikke er arbeidsgiverne som er de viktigste pådriverne av overtid, men arbeidstakerne sjøl. Mange kjøper seg for dyre biler, for dyre boliger eller har pådratt seg dyre skilsmisser. Eller har koner og barn de ikke orker å være så mye sammen med — for det er menn som er de ivrigste overtidsbrukerne. Kvinnene orker kanskje heller ikke å ha dem hjemme. Overtidsentusiastene er usolidariske overfor dem som ikke vil eller ikke kan jobbe ut over normalarbeidstida, og som krever en anstendig lønn å leve av — uten overtid.

Overtidsapene sliter seg kanskje ut, og skal ha oss til å betale uførepensjon for dem etterpå.

Mitt utgangspunkt er det at jeg selger arbeidskrafta mi dyrest mulig, og ellers vil jobbe minst mulig. Vi er ikke født til å arbeide, men er tvunget til å jobbe for å kunne overleve. Men jeg kan gjerne legge til: for å gi mitt bidrag til de samfunnsoppgavene som må utføres.

Arbeidsmiljøloven burde satt grensa ved to overtidstimer i måneden, ikke 400 i året som Arbeidstilsynet i praksis har innført som normalt der loven sier maks 200 timer uten dispensasjonssøknad.

Men hva da med alt sesongarbeid, når fisken kommer og potetene er modne? Dette er det alt unntaksbestemmelser for. De kan fortsette. Andre arbeidsgivere får tilsette flere arbeidstakere til å ta arbeidstoppene. I staten er det kanskje mye arbeid som ikke burde vært gjort, eller kunne vært gjort av andre enn de som skal monopolisere et bestemt arbeidsområde for å gjøre karriere. Flere arbeidsgivere burde lese Einar Førdes tese «Kirkegården er full av uunnværlige folk» om og om igjen. Så kunne de spart både overtidsbetaling og fått mer arbeid utført — særlig i staten. Alternativet burde være ingen overtidsbetaling. Så tenker jeg at overtidsinteressen reduseres tilstrekkelig, også de som monopoliserer arbeidsområder for å gjøre karriere. Disse belønnes seinere i karrieren med høye lønninger. Det får holde.

Kampen for økt overtid er i realiteten en kamp for lengre normalarbeidsdag og dårligere lønn. Og underordna: En kamp mellom dem som utfører personlig givende og høyt lønna arbeid, og dem som utfører nødvendig og lavt lønna rutinearbeid.

17. mai: Krigernasjonen Norges nasjonaldag

2011-05-17T10:24:00.008+02:00

Erling Borgen kommenterer i Dagsavisen i går Norges nasjonaldag 17. mai under tittelen «Hurra for krigernasjonen Norge». Han skriver «Når vi vifter med flaggene mot kongefamilien og hever glassene for demokratiet i morgen, skjer det i et land som er i krig», og videre: «Det å delta i krig er blitt alminneliggjort og akseptert som normalt. Ikke en eneste parlamentariker protesterer og stemmer mot. Med hederlige unntak framstår også media som maktens haltende trommeslagere.» Borgen viser også til utenriksminister Jonas Gahr Støres løgn fra Ris kirke 1. mai i år om at Norge i motsetning til vikingtida nå «1000 år senere er vi et land verden ser hen mot for evnen til kompromiss, dialog og demokrati». Med bomber.

Det kan være mange forklaringer på den enorme krigslysten til Norge etter 1990. Initiert med en kristen statsminister, og etter at «freds»partiet SV kom i regjering. Disse forholda er neppe hovedforklaringer. Heller ikke at Norge, under ledelse av konge og regjering, i perioden 1940-45 lot den tyske okkupantmakten i fred i Norge, mens kjempende folk og soldater ellers i verden hadde hatt et sterkt behov for at tyskenes okkupasjonssoldater fikk motstand og kanskje forsterkninger fra andre krigsområder som kunne hjulpet dem. For en kan ikke kalle det krig det som skjedde i Norge mellom 1940-45, sjøl om det var trefninger med dødelig utfall, særlig i 1940. Det at Norge og nordmenn, for øvrig i likhet med USA og amerikanerne, ikke opplevde daglige militære kamper i sitt eget land med store sivile tap, er kanskje en av årsakene til vår store krigslyst nå — i andre land?

Erna Solberg: La opp til strid med Bærum Høyre. Hvorfor?

2011-05-07T09:05:00.002+02:00

Høyres landsmøte kan nyte stor framgang på meningsmålingene, og en ubestridt leder som gis mye av æren for framgangen. For Høyre som tidligere var kjent for å «spise» sine ledere, er det en ny situasjon.

Men leder Erna Solberg har vist at også hun kan trå feil. Feil som lett kan føre til tap av oppslutning. Et eksempel på det er at hun valgte å støtte Buskerud Høyre mot Asker og Bærum Høyre i en sak om sykehuslokalisering.

Bakgrunnen er denne: Det kom for 10-15 år sida opp forslag om å fornye og utvide Drammen sykehus ved å slå det sammen med det psykiatriske sykehuset i Lier. Men naboene til sykehuset i Drammen protesterte mot å ha psykiatriske pasienter gående rundt i nabolaget, og Drammen Høyre skrinla utvidelsen. I Drammen og i Buskerud samlet politikerne seg om å flytte sykehuset ut til en tidligere dynamittfabrikk i Lier ved Drammensfjorden.

Flytting av sykehuset til Gullaug ble alle Buskerud-partiers hovedsak i nær 10 år. Thorbjørn Jagland, tidligere LO-leder Leif Haraldseth og Martin Kolberg frontet Gullaug. Men Drammens Høyreordfører snudde og ga siden 2005 stilltiende uttrykk for det. Så kom sykehusreformen og fratok fylkeskommunen eierskapet til sykehuset, og Asker og Bærum ble knyttet sammen med Buskerud under helseforetaket Vestre Viken. Høyre i Bærum og Asker mente at nytt monstersykehus på Gullaug ville true eksistensen av både Bærum sykehus og det psykiatriske sykehuset Blakstad i Asker. Venner av Bærum sykehus mobiliserte mot Gullaug. Et folkemøte i Bærum i slutten av november i fjor førte til at Høyres stortingspolitikerne i Akershus stod opp og støttet Bærum sykehus og nærmest lovte at Gullaug ikke skulle bygges.

Dette likte ikke Buskerud Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland. Han var ivrig på å kritisere Ap for at Gullaug ikke ble bygd, og lovte at Gullaug skulle bygges med Høyre i regjering. Han løp straks til Solberg og ba om en forklaring. Solberg kunne i følge Drammens Tidende berolige Helleland med sin og Høyres fortsatte støtte til bygging av Gullaug. Høyres helsepolitiske talsmann på Stortinget, Bent Høie, viste til at Høyre hadde stemt for å bevilge penger til kjøp av tomt på Gullaug for å bygge der. Så stod Høyre mot Høyre, der Solberg vendte tommelen ned for partibastionene Asker og Bærum Høyre.

Regjeringa sa i desember i fjor nei til Gullaug. Begrunnelsen er ikke kjent, men det må ha dreid seg om både direkte og indirekte uønskede milliardkostnader. Og sikkert også for ikke å utfordre Høyre i Asker og Bærum — og Ap i Bærum.

Slik reddet regjeringa Erna Solberg fra å måtte bekjempe Asker og Bærum Høyre i en strid om lokalsykehus. Det er vanskelig å forstå at Solberg valgte å gå for Gullaug ut fra en gjennomtenkt prosess, men at også hun slurver som partileder. Hennes nestleder Jan Tore Sanner representerte heller ikke sine lokallag. Det er ikke sikkert Solberg og Høyre er like heldige i en annen sak.

Nytt sjukehus i Drammen: Kan vi stole på Høyre — denne gangen?

2011-05-05T15:06:00.006+02:00

Følgende innlegg står på trykk i Drammens Tidende i dag. Min overskrift ble endret, idet avisa tok bort « — denne gang». (Det var plass, for Byutvikling og sykehus kunne stått med små bokstaver):

Når det fornuftige og miljøvennlige forslaget om å utvide sykehuset i Drammen blei lagt fram for mer enn ti år siden, var det Drammen Høyre som bøyde av for kravet blant sykehusets naboer om at det var uønsket med psykiatriske pasienter rundt sine hus. Høyres kuvending gjorde det mulig å komme opp med det miljøskadelige monstersykehuset på Gullaug, og som alle partier og politikere i Buskerud hadde som som sin hovedsak i nesten ti år. Unntatt Per Olaf Lundteigen som hadde vett nok og mot nok til å gå imot Gullaug. Heldigvis var den rødgrønne regjeringa like fornuftig og modig som Lundteigen og satte foten ned for Gullaug. Faktisk overkjørte også regjeringa Stoltenberg de frenetiske Gullaug-forkjemperne og sentrale Ap-politikerne Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg.

Men igjen oppstår en naboaksjon mot en nødvendig utvidelse av sykehuset i Drammen, denne gang på kommunalt eide tomter. Hvordan stiller Drammen Høyre seg til denne aksjonen? Drammen Høyre går nå inn i valgkampen med en bevisst løgn om at det var Drammen Høyre som kjempet for og fikk gjennomslag for rensinga av kloakken til elv og fjord. Med en så ynkelig historie er det nødvendig å spørre: Vil Drammen Høyre vakle nok en gang overfor sykehusets naboer og hindre fornying og utvidelse av sykehuset i Drammen sentrum? Kan partiet gi et klart forpliktende valgløfte om å støtte utbygging i Drammen der sykehuset nå ligger som et løfte som ikke er gjenstand for forhandlinger etter valget?

For Drammen Høyre, og alle andre, vil jeg bare gjøre oppmerksom på at alternativet til et sentralt fullverdig sykehus i Drammen ikke er et annet sted mellom Drammen og Hokksund, men at alle i Drammensregionen får sitt lokalsykehus i Oslo. Et passende jubileumstiltak for Drammen?

Osama bin Laden: Rettsprinsipper mot terror? Eller øye for øye, tann for tann?

2011-05-02T17:19:00.005+02:00

Når alle roper «Korsfest, korsfest», «La han død!» eller «Flott, endelig drepte vi han!», er det grunn til tenke nøyere etter. Jeg forstår ikke at det er etter slike handlinger vi skal bygge et rettferdig samfunn nasjonalt eller i verden. Det som preger idealene om rettsstat og demokrati er nettopp «Med lov skal landet bygges», «Ingen skal dømmes uten etter lov og dom». Det gjelder for alle, også de som har begått de alvorligste forbrytelsene. Det er det som er rettsprinsippene med likhet for loven.

Jeg har alltid vært en sterk motstander av individuell terror, både som politisk strategi og fordi den har som mål å ramme sivile som uskyldige. Osama bin Ladens eller Al-Qaidas politikk og også politiske strategi har jeg derfor overhodet ingen sympati for og er en sterkt imot dem.

Det er nok ikke klima for å ta til motmæle i en slik seiersrus. Journalist Gerhard Helskog la lista for hva som kan ytres når han i dag tidlig på twitter la ut denne meldinga: «Mats Gilbert, Gert Nygårdshaug og Johan Galtung er lei all motgang. Først Berlinmuren, så det arabiske folkeopprøret og nå dette...» (Foruten det fine saklighetsnivået hans, ser Helskog bort fra at det arabiske opprøret mer er en trussel mot de statlige lederne Vesten støttet.) Det argumenteres også på twitter om «skaphumanister» om dem som ikke ukritisk applauderer henrettelsen. Men jeg kan, tross denne stemninga, ikke forstå at det vi betrakter som våre rettsprinsipper og som skal vise vår overlegenhet, at det kan forsvare den type statlige henrettelser av politiske ledere som bin Laden ble utsatt for av USAs raid inn i Pakistan, uansett hvor grove og kriminelle overgrep de har stått for. Det er selvfølgelig en fordel at bin Ladens personlige politiske kraft er satt ut av spill. Men hvorfor var ikke alternativet å sørge for å få han arrestert og stilt for en domstol og dømt? Er det ikke det som er vår holdning, og vårt samfunnsmessige og siviliserte fortrinn som vi vil flere skal ta etter? Er det ikke slik oppførsel vi forventer av en som har fått Nobels fredspris?

Asle Toje peker i et innlegg i dag i Dagsavisens nettside nyemeninger.no, «Hvorfor er det greit å drepe Osama men ikke Muhamar», på at vi har som strategi å henrette Gaddafi, som tross alt er en statsleder. Det er helt konkret omtalt i folkeretten i Haag-konvensjonens § 23B som ulovlig i følge Toje.

Om forsøkene på å drepe Gaddafi skriver Toje at «Det er ikke i Norges interesse å være med i et kappløp mot den moralske avgrunnen». Jeg vil la argumentet gjelde også måten bin Laden ble drept på. Som argument mot dødsstraff husker jeg en kollega sa en gang: «Det er jo å synke ned på deres nivå å bruke dødsstraff».

Men like viktig som å arbeide for en sivilisert politikk, er det å skape fred og forsoning. Fjerner dette grunnlaget for terror og motstand mot Vesten? Lite trolig. Aftenposten siterer utenrikspolitisk kommentator Eirik Bergesen, som har ti år bak seg i UD: «- Bin Laden var allerede død. Ble drept på Tahir-plassen. Dødsfallet er spektakulært nå, men vil bli parentens i fortsettelsen av Den arabiske våren, skriver han på sin Twitter-side.»

Sverre Myrli med nytale

2011-04-27T16:43:00.004+02:00

Jeg har fått oppgitt av KK at dette motinnlegget til Aps stortingsrepresentant Sverre Myrli skal ha kommet på trykk i dag:

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Sverre Myrli vil i Klassekampen 20. april presisere avisas referat av hans uttalelser 15. april. Han nekter for at han «skal ha sagt at vi kuttet i budsjettene». I stedet mener han at han sa er «at vi endret pensjonssystemet tidlig slik at det skal være bærekraftig for fremtiden…». Men uavhengig av disputten med journalisten; Myrlis siste versjon er jo bare andre ord for nedskjæringer! Grunnlaget for det nye pensjonssystemet er jo nettopp at «vi» ikke har råd til det! Det har jo Myrli i årevis reist rundt i fagforeninger og fortalt oss. I kortversjonen av rapporten fra Pensjonskommisjonen (2004), der Myrli var medlem, står det at den tidligere pensjonsordninga «vil føre til en sterk økning i pensjonsutgifter utover i dette århundret», og: «Dette setter pensjonssystemet under press og gjør det nødvendig med en pensjonsreform.» Sjøl mange av endringas viktigste politiske støttespillere, som de politiske kommentatorene, har jo også sagt at alt annet enn å si at det nye pensjonssystemet dreier seg om nedskjæringer, er feil. Det gjelder både for hver enkelt pensjonist, og for de totale offentlige pensjonsutgiftene.

Det er merkelig, og interessant, at Myrli ikke lenger vil innrømme at det nye pensjonssystemet dreier seg om nedskjæringer. Kanskje da de offentlig tilsatte kan få beholde sine bruttopensjoner?

Donald Trump med enkle imperialistiske planer — et varsel om mer krig

2011-04-27T11:11:00.005+02:00

Dagbladets Vegard Kristian Kvaale melder fra USA 24.04.11 at kjendisrikingen Donald Trump, god for 16,2 milliarder kroner (2,7 milliarder dollar) vurderer å stille som presidentkandidat for republikanerne. Han første utspill er at Barack Obama ikke har rett til å være USAs president, fordi det ikke stemmer at han er født på Hawaii. Men dokumentasjon på at Obama er født på Hawaii finnes. Men i følge tidligere USA-korrespondent for NRK, Bjørn Hansen, i dag på NRK P2 (Politisk kvarter?), teller ikke slik dokumentasjon for mange republikanske folkevalgte hvis det kan brukes til å sverte Obama.

Trumps hovedbudskap er ellers at det er enkelt å ordne opp i alle USAs problemer, et USA som er «på vei til helvete» etter hans mening.

Bensinprisene: - Okkuper og ta olja!
Han er oppgitt over at bensinprisene har nådd hele 6 kroner literen der! Det fordi OPEC ikke pumper opp nok olje ifølge Trump. Det løses ved at USAs president skal ringe OPEC og si: «Gutter, tida er ute. Dere skal ikke få fortsette sånn.»

Han har også planen klar for hvordan han mener USA bør håndtere Irak.

«- Vi gikk inn i Irak og har brukt 1,5 billioner dollar (9000 milliarder kroner). Vi kunne ha gjenoppbygget halve USA. 1,5 billioner, og så skal vi bare forlate landet? I gamle dager var det vinneren i en krig som beholdt restene. Du vinner krigen, og du tar det, sier Trump.» (Sitat fra Kvaale, Dagbladet).

Kvaale refererer spørsmål fra tv-stasjonen ABC om Trump vil at USA skal stjele Iraks oljefelt, svarer han: «- Unnskyld meg. Vi stjeler ikke noenting. Vi betaler tilbake til oss selv de 1,5 trillionene, vi har brukt.» Kvaale refererer hans uttalelser til CNN om Libya: «- I Libya ville jeg gjort én ting. Jeg ville enten gått inn og tatt oljen, eller jeg ville ikke gått inn i det hele tatt. Vi kan ikke være hele verdens politimann.» I følge Kvaale intervjuet CNN Trump: «- Du ville tatt oljen? - Absolutt. Jeg ville tatt oljen, men jeg ville gitt dem rikelig så de kunne levd lykkelig. I gamle dager hvis du vant en krig, var landet ditt». (Min utheving).

Trump vil ha insentiver som gjør at amerikanere ansettes i jobber i USA, framfor utlendinger. Hva skal det være, sier han ikke noe om slik det er gjengitt av Kvaale. Forby utlendingene jobb? Sette ned minstelønna enda mer?

Nå er det ikke sikkert at Trump tross sine milliarder vil kunne slå seg fram som presidentkandidat for republikanerne, langt mindre vinne over Obama. Den velstående Perot Ross nådde ikke opp da han forsøkte seg som selvstendig presidentkandidat i 1992 og 1996. I følge Bjørn Hansen vil Trump være en ønskemotstander for Obama. Ja, mon det?

Det er mer interessant å se på Trump sine uttalelser som et tegn i tida. Som hva «konteksten», det vil si den alminnelige offentlighet i denne sammenheng, godtar av argumenter. Det er stadig mer grove og aggressive uttalelser og trusler. Det er grunnlag for det i USA nå. USA er et land i sterk krise. Påstanden om at USA står foran sammenbruddet, svekkes ikke av uttalelser som en innflytelsesrik og framtredende borger som Trump kommer med. USA er et samfunn der de rikeste beholder alt produksjonsoverskuddet sjøl, og framstår som et like føydalt samfunn som de en går til krig mot. Trumps uttalelser er et varsel om tøffere tider for verdens folk. Dette bildet styrkes av FNs rolle som et krigersk organ, under USAs ledelse. Det likner ikke på situasjonen da en aggressiv ideologisk motivert fasciststat gikk til krig for «Lebensraum», det vil si ressurser. Det likner mer på tida før første verdenskrig da rivaliserende imperialistmakter gikk til krig mot hverandre for å krige seg til bytte. Slik Trump viser til at det var i gamle dager, at når du vinner en krig vinner du alle ressursene til taperne. (Er Trump foreslått til fredsprisen i år?).

Bric-landenes framvekst (Brasil, Russland, India og Kina) er en trussel mot USA og Europa. Kalt de nye supermaktene på møte ved Studentersamfunnet i Bergen (UiB) om disse landene. De representerer ikke et alternativ til kapitalismen, men det svekker heller ikke tendensene til rivalisering om verdens ressurser, snarere tvert imot.

Trump er symptomet på tida — og framtida. Det kan virke som en floskel å gjenta den gammelkommunistiske påstanden om at «Imperialisme betyr krig». Men det stemmer jo faktisk. Det blir stadig flere kriger der vestlige land kriger mot land i Asia og Afrika. Utviklinga av Norge til en aggressiv krigsmakt over hele verden, uten noen form for diskusjon, bekrefter dette.

Noe kan hindre at rivaliseringa blir til ny verdenskrig. Hvis arbeidsløse i den rike del av verden, som i Hellas, Storbritannia og USA, tar lærdom av opptøyene i Nord-Afrika og Midt-Østen og gjør opprør. I så fall et blindt opprør uten mål. Men mindre blodig blir det ikke. Særlig nå når «væpna revolusjon» er blitt akseptert av vestlige politikere og deres allierte i mediene — i andre land enn sitt eget.

Høyre avslører i seg i skoledebatten: Angrip læreren!

2011-04-26T12:27:00.008+02:00

Høyres utdanningsansvarlige rikspolitiker Elisabeth Aspaker går ut med et gammelt Høyre-frieri: La elevene gi karakterer på lærerne! For er det noe som er greit å skylde på når karakteren ikke er som ønsket, er det lærerne. Dette etter at Høyre i flere år har gitt inntrykk av at Høyre er utdanningens parti, og for å bruke et statsvitenskapelig uttrykk, er «sakseier» for skole og utdanning. Som sakseier har Høyre også profilert seg på å gi læreren autoriteten tilbake for å skape ro og orden i klassen. Dels i motstrid til uklare anarkistiske SV-tendenser. Som tidligere lærer i videregående skole veit jeg at Høyre-elevenes krav har vært et helt annet enn ro i klasserommet og framdrift i undervisninga. Nemlig alt som kan bygge opp under deres ideologiske symbolparole «Elevene er kundene, lærerne er tjenerne!».

Nå er det interessant nok ikke Aspaker sjøl som står fram og fronter hennes utspill, men Høyres nestleder Jan Tore Sanner. Han modererer Aspakers krav, men innrømmer samtidig at elevenes kritikk av lærerne har vært et gammelt Høyrekrav som han sjøl gikk i spissen for å kreve for over tjue år sida.

At det må være et samspill mellom lærer og elev, er åpenbart og ikke noen tvil om verken i lærerutdanninga, blant lærerorganisasjonene eller i skolesamfunnet for øvrig. Dette er det ikke noen uenighet om som trenger søkelys som et krav om påtrengende og umiddelbare offentlige reformer. Men læreren må være den ubestridte autoriteten, og trygt kunne velge den posisjonen uavhengig av hva mer eller mindre taleføre overklasseelever måtte mene. Det er ikke slik Høyre hevder at «Elevene er kundene, lærerne er tjenerne!». Ja, lærerne er tjenerne. Men kundene er ikke elevene, men det offentlige og deres læreplaner! Slik det har vært i årtusener. Det er politikerne med deres vedtak som er lærernes foresatte og som gir dem arbeidsoppdraget, ivaretatt av rektorene. Derfor er det slik: Lærerne er i skolen fordi de kan noe; de har kvalifisert seg til lærerjobben. Elevene er i skolen fordi de ikke kan noe. Verken om faget, om pedagogikk eller konsekvenser av å la de taleføre overta styringa, kan elevene noe. Hvorfor er de der ellers? For å ha et sted å være? Å si at elevene er de kunnskapsrike er overflatisk frieri på linje med å dele ut sukkertøy, vise video i timene eller love skattelette.

Det er et viktig forhold som professorsønnen Sanner behendig ser bort fra, eller hvertfall unnlater å si noe om. Som han gjorde da han støttet utbyggingen av Gullaug sykehus, noe som sterkt ville svekket hans eget lokalsykehus Bærum sykehus. Uttrykksevne og villighet til kritikk av lærerne er noe som ikke er likt fordelt blant elevene. Overklassebarna er selvfølgelig mer aktive enn de andre, og har hørt hjemmefra hvordan en lærer skal oppføre seg og hva hun har lov til å gi uttrykk for. Og disse barna, som far, er vant til å eie «sannheten». Høyres frieri til elevene er ikke annet enn et uttrykk for å privatisere den offentlige skolen og ta omkamp om læreplanene i klasserommet via sine egne barn.

Av erfaring veit jeg at er det noe Høyre og politikere fra både Arbeiderpartiet og også Rødt er enige om, så er det at lærerne er problemet og at de har skylda for deres dårlige skoleresultater og uheldige skolegang, og til dels til også livsskjebne (Ap og Rødt). Riktignok går noe av kritikken fra venstre mot lærerne at de har vært for ettergivende overfor de velstående og flinke elevene, og oversett elevene med minst ressurser. For det er fortsatt sånn at det statistisk sett er farens lønn som bestemmer hvilke karakterer elevene får. Men Høyres offensive elevfrieri har dessverre et bredt politisk nedslagsfelt.

Lærere er viktig, det veit jeg fra min egen skoletid. Men at alle elever skal ha like god kjemi med alle lærere og at alle lærere skal være enere, det er urealistisk å forvente. Å venne seg til å forholde seg til lærere som mennesker en ikke vil omgå privat, er å lære å bli voksen. Lærere vil totalt og for hver enkelt elev fordele seg som i alle andre forhold etter normalfordelinga. Det er en tilfeldighet som hører livet til. Så får elever, foreldre, lærerkolleger og ikke minst rektor i fellesskap sørge for at de lærerne som er udugelige, blir det eller begår overgrep, fjernes. Uten Høyre-byråkratiske grep som bare er uttrykk for simpelt popularitetsjag.

Det er litt merkelig at Høyre vil gå ut og sjøl svekke sitt inntrykk av å være et parti som prioriterer utdanning og ro i klasserommet. Sanner innrømte jo også i Politisk kvarter i NRK 2 i dag morges, at Høyres krav om at elevene skal tallfeste eller rapportere på en blankett hva de synes om lærerne sine, er et nytt byråkratikrav overfor skolen. Hans forsvar var imidlertid at Høyre-byråkrati er bedre enn enn SV-byråkrati. Men byråkrati er vel byråkrati uansett hvem som forvalter det, Sanner? Dessuten gir markedsorientert politikk mer offentlig byråkrati, jf for eksempel anbudsregelene og internfaktureringa i offentlige etater.

De politiske kommentatorene står i kø for å tildele Høyre både flertall i kommunestyrene og mange ordførere etter valget i september. Men meningsmålinger er ikke valg, og er mer betydningsløse enn treningskamper i fotball. Og Høyre må merkelig nok være nervøse foran valget. De tør ikke sitte i ro, men kommer både i Oslo, Drammen og på riksplan med utspill som neppe kan være gjennomtenkte. Utspill der de setter sin nåværende høye oppslutning på spill. Nervene deres setter oppslutninga deres i spill – heldigvis.

Ordføreren: Bevisst usant om kloakken

2011-04-18T08:41:00.004+02:00

I en kronikk i Drammens Tidende skriver jeg i dag om Drammen Høyres gjentatte forsøk på å ta æren for å rense kloakken, mens sannheten var at de kjempa imot:

I fjor kom Høyre-politikeren Lene C. Westgaard-Halle med en skamrosende artikkel der rensninga av Drammenselva for kloakk kun ble kreditert Høyre og særlig tidligere Høyre-ordfører Turid Wickstrand Iversen. Jeg svarte henne i en kronikk i Drammens Tidende 12. mars 2010, «Uforståelig kunnskapsløst om byens historie». Hun svarte med øredøvende taushet.

Utrolig nok klarer ordfører Tore Opdal Hansen den 5. april i år å følge opp Westgaard-Halles historieforfalskninger. Han skriver: «Miljøtilstanden i elv og fjord var svært dårlig, for å si det forsiktig. Det var noe skikkelig griseri. Det var daværende ordfører Turid Wickstrand Iversen som satte i gang arbeidet med kloakkramme-planen og som senere åpnet Solumstrand renseanlegg.»(Min utheving).

Ordføreren gir inntrykk av at «griseriet» var en uunngåelig naturkatastrofe som til slutt Høyre og ordfører Iversen endelig grep tak i, og kraftfullt fikk ordna opp i. Dette er jo helt feil. Griseriet var et resultat av mange meget bevisste og aktive valg av byens politikere. Et samla bystyre kjempa i mange år knallhardt mot å stanse kloakkutslippene til elv og fjord. Jeg spør ordfører Hansen:

Hvorfor la bystyrene på is den kloakkrammeplanen de sjøl hadde vedtatt i 1972, helt fram til og med våren 1987?
Hvorfor var Høyre med på anken over fylkesmannens pålegg om å rense kloakken i 1976?
Hvorfor stemte hele bystyret, inkludert Tore Opdal Hansen og ordfører Iversen, i 1987 igjen for å anke fylkesmannens pålegg om å rense kloakken?
Hvorfor dro ordfører Iversen inn til miljøvernministeren på vegne av et enstemmig bystyre våren 1987 med et intenst håp om å overtale statsråden til å slippe pålegget om å rense elva?

Ordfører Iversen sa sommeren 1987 i et intervju med Drammensavisa Fremtiden: «Byen ikke kan leve med fylkesmannens rense-krav»: Fremtidens journalist Stig Solheim oppsummerte helt korrekt: «Ordføreren hevder altså at byen ikke kan leve med kravene. Uten dem kan i alle fall ikke Drammenselva og fjorden leve». Hva slags kamp for ei rein elv er dette og som kan rettferdiggjøre Hansens påstand om partifelle Iversen «som satte i gang arbeidet»?

At den statlig pålagte, og delvis statlig finansierte rensinga av kloakken ble gjennomført av kommunens politikere med ordfører Iversen og administrasjonen på en god og effektiv måte når først nederlaget deres var et faktum, er bare en selvfølge. Mener Hansen at han og hans politikerkolleger bare skulle sitte og furte over nederlaget? Hvem andre skulle lede arbeidet med rensinga? Staten? Ordføreren kan da ikke mene at pressgrupper som Drammenselvas venner og Natur og Ungdom i Drammen skulle påtatt seg denne offentlige oppgaven?

Mange vil tro at Drammen Høyre og ordføreren har så mange gode tiltak å vise til at det ikke skulle være nødvendig å påta seg æren for noe der de har en pinlig forhistorie og overhodet ikke noe å skryte av. Det stemmer ikke. Høyre har satt i gang en aksjon der de gjentar og gjentar at «Høyre rensa kloakken fra elva». Og når det er gjentatt lenge nok og ofte nok så tror folk det? Høyre burde heller sagt: «Dessverre forstod vi ikke nytten av å rense kloakken, verken av hensyn til miljøet eller av hensyn til byen. Vi brukte all vår energi på å hindre rensing i 15 år. Det beklager vi. Vi burde skjønt det allerede da. Men når staten først tvang oss til det, så begynte vi etter hvert å forstå nytten. Og mener vi og andre partier gjorde en god jobb deretter. Vi håper vi har lært av dette.» Når Drammen Høyre nå igjen gir seg en fortid som de som forstod problemet og kjempet for rensing, er dette en usannhet som bare viser at partiet er feigt og ynkelig. I dette lyset blir Hansens, og Drammen Høyres, unnvikende kamp for å beholde sykehuset i Drammen klarere. Som tidligere Høyre-varaordfører Haakon Fossen skreiv i Drammens Tidende 14.01.11: «Selv Drammens ordfører klarte å avstå fra det naturlige standpunkt for hans by — behold sykehuset i Drammen!». En manglende kampvilje og offentlig standpunkttaking som også Høyres ordfører i Asker, Lene Conradi, etterlyste fra Hansen. Men Drammens ordfører valgte Buskerud Høyres interesser framfor Drammens interesser.

Jeg må innrømme at jeg har sett på Hansens arbeid som ordfører med en viss sympati. Men jeg reagerer på hans historieforfalsking. Kombinert med hans underdanighet overfor Høyres gullaugforkjempere som Trond Helleland, forstår jeg hans svakhet. Rus er deilig, og gir ofte overmot — med skadelige virkninger. Rus av meningsmålinger er like farlig. Det kreves mer av en ordfører enn å spre usannheter — eller å gi etter for Høyre-sponsorenes krav om å bygge høyere enn vedtatte reguleringsplaner. Hvis Drammen fortjener en ordfører som har mer enn gele i ryggen, er ikke Tore Opdal Hansen valget.

Ove Bengt Berg, initiativtaker til Drammenselvas venner i 1987

Lundteigen, usivilisert? Men regjeringa tør ikke være ærlige. Hvorfor ikke?

2011-04-13T12:30:00.004+02:00

Senterpartiets nyvalgte nestleder, og statsråd, Ola Borten Moe, har i dag gått ut og sagt om sin partikollega og konkurrent til nestlederstillinga, Per Olaf Lundteigen, at Lundteigen «opptrer usivilisert og uten folkeskikk» (nrk-tekst-tv s 417). Dette fordi Lundteigen i går sa om statsministeren at han praktiserte dobbeltmoral og for at regjeringa bygger ned lokalsjukehus, og først og fremst Kongsberg sjukehus, som Lundteigen som Buskerud-representant er opptatt av.

Her ser vi for det første det klassiske problemet med at når aktive og driftige personer holdes utafor det gode selskap, så blir de kanskje uregjerlige. Som en ærlig og åpen EU-motstander, og økonomisk radikal politiker, er Per Olaf Lundteigen som politiker den absolutt verste stortingsrepresentanten som Jens Stoltenberg kan tenke seg.

Lundteigen brukte eksempelet med at når Kongsberg sjukehus ikke får heldøgns kirurgi, går det uunngåelig mot nedleggelse av Kongsberg sjukehus som et sjukehus. Vestre Viken har også kansellert en utvidelse der som ville sikra Kongsberg som sjukehus. Nå går det utvilsomt i retning av at Kongsberg sjukehus blir nedgradert til en slags sjukestue, og rekonvalesenthjem for pasienter behandla på Drammen sykehus og rikssjukehusa i Oslo.

Spørsmålet er selvfølgelig om det er så ille. Fra Kongsberg til Drammen kan en ambulansebil kjøre på under 30 minutter, med helikopter raskere. Videre til Rikshospitalet i Oslo er det heller ikke langt. Østlandsområdet er tettere knytta sammen enn Vestlandet og Nord-Norge, og har stabilere værforhold. Men Kongsberg er også et senter for en svært lang dal, Numedal. Fra slike steder nær Hardangervidda er det langt til Kongsberg, enda lenger til Drammen og Oslo.

Tilhengerne av nedlegging av lokalsjukehusa har to poenger: Alt kan ikke være som før. Og avansert teknisk sjukebehandling er spesialisert og dyrt, og det kan vi ikke ha over hele landet.

Jeg er faktisk litt enig med tidligere statsmininister Odvar Nordli, bosatt på Tangen i Hedmark, som sa at han heller vil overleve på Gjøvik (Oppland) enn død på Hamar (Hedmark). Jeg vil heller behandles i Oslo om jeg må kjøres i ambulanse til dit eller flys dit, enn på mitt nærmeste sjukehus. Det går utmerket at alle brannskadde, fra Lindesnes til Nordkapp, sendes til Bergen for spesialbehandling.

Men det er ikke dette regjeringa sier. Verken i regjeringserklæringa eller i politiske uttalelser. Den sier bare at Kongsberg skal opprettholdes, uten å si hva det innebærer. Regjeringa må helt åpenbart mene en sjukestue, i beste fall en avansert, men den sier det ikke. Det at det er så viktig for regjeringa å unnlate å definere hva et lokalsjukehus er, sier alt om deres slue opplegg. Statsråden og statsministeren satser på å roe ned velgere, og sine egne partifeller i Kongsberg, med at det hele skal gå over i stillhet.

Dette er selvfølgelig både en feig og en slu taktikk. Og det bringer politikken og politikere i vanry. Faktum er at regjeringa er for en politikk som de føler de ikke kan gå ut og argumentere for, nemlig Kongsberg sjukehus som en sjukestue. Inkludert de fleste andre lokalsjukehus. De satser egentlig på å lure folk. Det er all grunn for Lundteigen til å si det han sier, når regjeringa ikke tør stå oppreist for den politikken den går inn for. Kanskje kunne regjeringa ha vunnet oppslutning for sin linje også i Kongsberg om de hadde forsøkt seg, eller om noen år.

Men det er Lundteigen som sier det som sant er om planene for Kongsberg sjukehus. Et overveldende flertall av folk i Kongsberg-regionen vil helt sikkert opprettholde Kongsberg med et heldøgns kirurgisk akuttilbud. Lundteigen tar sin oppgave som folkevalgt på alvor, og representerer den politiske ærligheten regjeringa og Stoltenberg ikke tør stå fram med.

Behold ni fjellvettregler! Juster heller regel nr 3 for å omtale skredfaren!

2011-04-11T16:41:00.011+02:00

Den Norske Turistforening er den eneste organisasjonen jeg har vært sammenhengende medlem av fra 1963, sannsynligvis faktisk fra 1962, og som jeg alt har betalt for resten av min levetid. Jeg støtter arbeidet deres og gleder meg over å bruke tilbudet til foreningen. Og er glad for at jeg har fått mulighet til å være turleder i dens regi noen ganger.

Nå har generalsekretæren konstatert at det med skredfaren er blitt viktig å ta hensyn til, rett og slett fordi det nå er flere som opptrer i fjellet i utforkjøringer der skred kan bli utløst. Det har hun åpenbart rett i. Derfor går DNT nå ut og foreslår en tiende fjellvettregel som omhandler skredfaren. Det er jeg helt uenig i. Faktisk er jeg denne gang helt enig med Røde Kors Hjelpekorps i denne saka.

Det har fungert veldig fint med de innarbeida ni fjellvettreglene, med et antall som er blitt et begrep. Det kan også, og bør, assosieres til det med kattas ni liv. Jan Bålsrud overlevde vel også for han hadde «ni liv», og derfor het boka og filmen om han Ni liv? Det er i denne sammenheng svært relevant! At fjellvettregelene skal ha like mange regler/anbefalinger/påbud som den kristne grunnloven, de ti bud, synes jeg er en dårlig ide. Ikke fordi jeg er ateist, men fordi vi i fjellsammenheng ikke trenger å plagiere en vestlig tros opplegg som for øvrig heller ikke er den eneste troen blant nordmenn lenger. Det finnes nok av muligheter til beholde antallet fjellvettregler, og samtidig få fram det med skredfaren.

Fjellvettregel nr 3 lyder nå: Vis respekt for været og værmeldingene. Jeg har alt overfor DNTs infosjef foreslått at denne gis tillegget Vurder skredfaren. Eller det kan stå: Undersøk skredfaren.

Dessuten, hvis en først er på endrings-«hakket», så er det to nye hjelpemidler som har kommet til. GPS tåler ofte dårlig vær, og har ingen andre problemer enn at batteriene kan gå tomme. Jeg foreslår at GPS ikke omtales direkte i regel-teksten. Derimot at mobiltelefonen, som byfolk i dag bruker til sms, snakke med og bruker gps-funksjonen til, faktisk ikke funker mange steder i fjellet. Fordi det ikke er dekning. Det er ikke noe alle tenker på alltid, særlig yngre, sånn at det bør nevnes. I kart- og kompass-punktet.

Da blir mitt forslag til reviderte fjellvettregler som sikrer også menneskene ni liv i fjellet, følgende, der mine endringsforslag er med kursiv:

Fjellvettregel nr. 1: Legg ikke ut på langtur uten trening.

Fjellvettregel nr. 2: Meld fra hvor du går.

Fjellvettregel nr. 3: Vis respekt for været og værmeldingene. Undersøk skredfaren.

Fjellvettregel nr. 4: Vær rustet mot uvær og kulde, selv på korte turer.

Fjellvettregel nr. 5: Lytt til erfarne fjellfolk.

Fjellvettregel nr. 6: Bruk kart og kompass. Stol ikke på mobiltelefonen, det er ikke mobildekning over alt.

Fjellvettregel nr. 7: Gå ikke aleine i fjellet.

Fjellvettregel nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Fjellvettregel nr. 9: Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.

Islendendinge sa nei for andre gang til et irrelevant krav! Eva Joly kommenterer.

2011-04-10T18:21:00.004+02:00

Islendingene sa nei til den britiske og nederlandske regjeringenes ublue krav — for andre gang! Icesave var en privat islandsk bank som lovte høye renter. Men banken gikk konkurs. Mange briter og nederlendere hadde innskudd i banken. «I stedet for å la innskytere tape pengene sine eller vente på erstatning fra konkursboet, besluttet den britiske og nederlandske regjeringen (de landene der Icesave-produkter var markedsført) å refundere beløpene uansett utfallet av boet. Refusjonen inkluderer full tilbakebetaling av innskuddet og en uhørt høy rentefortjeneste ble inkludert som en bonus til de risikosøkende innskyterne. Britiske og nederlandske myndigheter gikk til den islandske regjeringen og hevdet, med henvisning til EU-regulering, at kompensasjonen var faktisk var islandske borgeres ansvar, og at Island måtte refundere britiske og den nederlandske innskytere i sin helhet». (Min utheving). Dette skriver de grønnes presidentkandidat i Frankrike, Eva Joly, i en kommentar i The Guardian 8. april, og som også er trykt i Dagens Næringsliv 9. april. Joly er kjent som en franske korrupsjonsjeger og har også hatt offentlige korrupsjonsoppdrag i Norge og på Island. Jeg kan ikke sitere Eva Jolys sin artikkel i helhet, men trekker fram to av hennes andre poenger:

Alvorlige statlige gjeldsproblemer har inntil nå vært begrenset til utviklingsland, og har vært ødeleggende for vellykket sosial og økonomisk utvikling. Tiltross for kampanjer gjennomført av ikke-statlige organisasjoner og noen internasjonale organisasjoner, har disse problemene i stpr grad blitt ignorert av resten av verden. Nå vil problemene som folk over noen av de fattigste landene i sør har slitt med i flere tiår «treffe hjemme» i nord.

Det er i denne sammenheng at Icesave-folkeavstemningen er både meningsfylt og viktig for Europa og resten av verden. Det er åpenbart at den demokratiske prosessen mangler. Det har ikke vært noen offentlig debatt for å avgjøre om skattebetalerne skal gjøre opp for finansielle institusjoner som et prinsipp, eller ikke. Jeg har mine tvil om at den europeiske skattyter mener dette er rettferdig. Det er ikke klart om dette er en ideologisk holdning eller en praktisk holdning. Og hvis det er rent praktisk, er det bærekraftig?