mandag 5. februar 2018

Arnt Folgerø: Asylsøkere og Den 12. mann


Arnt Folgerø hadde 2. februar et innlegg i Helgelands Blad  (HB) mot Margit Steinholts artikkel «Om flyktninger og hjelpere», en artikkel som også stod i Klassekampen 30. januar. Med Folgerøs tillatelse gjengir jeg hele hans originalartikkel med kritikk av Steinholts påstander her:

Steinholts innlegg i Klasse-
kampen 30. januar.
Margit Steinholt sammenligner i Helgelands Blad 29. januar Troms-folks hjelp til Jan Baalsrud under krigen med «dagens usynlige helter», som jobber dag og natt for å berge afghanske ungdommer og barnefamilier fra å bli deportert. Men en slik historisk parallellføring plasserer Steinholt seg solid i en venstre-ekstrem tradisjon der man også eksempelvis sammenligner situasjonen for muslimer i dagens Europa med jødenes situasjon i mellomkrigstiden og hijab med våre bestemødres skaut.

Mange, om ikke flertallet av asylsøkere fra Afghanistan, er såkalte asylsøkerbarn som har blitt sendt av slekt og familie over halve kloden for å søke asyl i Norge for å få den norske staten kan ta det økonomiske ansvaret for dem. I en UNICEF-rapport (Children on the Move) om mindreårige asylsøkere fra Afghanistan i 2010 heter det: «Familier må skaffe mellom 7.000 og 20.000 amerikanske dollar for å sende barna et barn til et vestlig land. Barna har en svær gjeld å betale tilbake etter at de er kommet fram til bestemmelseslandet. Barna er på forhånd ikke kjent med eller har akseptert de farene som er forbundet med å reise.» 

I en Fafo-rapport fra 2016 kan man lese: « —forskning underbygger at det i de aller fleste tilfellene hvor barn blir sendt alene på flukt, skjer det etter beslutninger i barnets familie eller storfamilie». Og rapporten slo dessuten fast: «Alle ungdommene har brukt agenter og smuglere under deler av reisen eller gjennom hele prosessen».

Hvor mye det koster å reise fra Afghanistan og halve kloden rundt til Norge, varierer selvsagt med reisemåte. Det enkleste er å sette seg på et fly og la seg frakte til Norge via mellomdestinasjoner. Til avisa VG opplyste Politiets utlendingsenhet i 2016 at de hadde sett tilfeller på at en reise fra Kabul i Afghanistan til Tyskland koster 22.000 dollar. For å finansiere disse reisene, tar familiene opp lån, og lånene skal gjenbetales. Og her ligger forklaringen på hvorfor asylsøkerne så sterkt vegrer seg mot å bli sendt tilbake til sitt hjemland, sammen med skammen over å ikke å ha klart å lure de (dumme) norske myndighetene til å få opphold.


Inntil 2009 var det rein automatikk for såkalte barneasylanter (under 18 år) å få opphold i Norge. Da SV satt i regjering sammen med Ap i 2009, innførte de endringer i utlendingsforskriften for å kunne gi midlertidig opphold til aldersgruppen 16-18 år. Bakgrunnen for vedtaket var den store tilstrømmingen av mindreårige asylsøkere, som økte fra 403 i 2007, til 1.374 i 2008 og til 2.500 i 2009, en økning som førte Norge nesten helt i toppen over land i Europa som mottok «barneasylanter». I 2009 brukte Norge over 1,3 milliarder kroner bare på mottak og omsorgsentre for mindreårige asylsøkere.

Men regelendringen førte ikke til noen annen praksis i slike saker, og politikken med automatisk opphold fortsatte. Av de mindreårige asylsøkerne som fikk behandlet søknadene sine i 2015, fikk 99 prosent opphold, meldte VG i en reportasje 27. juni 2016. Først med migrasjonsbølgen samme år (med 5.300 såkalte asylsøkerbarn til Norge, 3.424 av dem fra Afghanistan), fant Regjeringen Solberg at de nye bestemmelsene måtte gjøres operative, noe som blant annet resulterte i de såkalte oktoberbarna.

Når man holder de foran nevnte opplysningene opp mot Baalsruds skjebne og Norges situasjon under krigen, framtrer det absurde i Steinholts utlegning i HB. Men hun og hennes meningsfeller lever sitt liv i en verden blottet for selvkritikk, støttet av et velutviklet asylbyråkrati, sterke nasjonale asylaktører og et enormt nettverk av statsfinansierte hjelpeorganisasjoner. Til sin hjelp har de et effektivt fordømmelsesapparat mot kritikere av asylpolitikken som effektueres av «frivillige» organisasjoner, mediene og de politiske partiene på venstresiden, noe som gjør at asylsirkuset friksjonsløst reproduseres, dag etter dag, måned etter måned, år etter år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar