onsdag 15. november 2017

Med Hagen i Nobelkomiteen — endelig fredsprisen til Nato, Israel og republikanske presidenter?



Komiterommet til de norske flertalls-
politikernes Nobelkomite for tildeling
av verdens fredspris.
At stolene er tomme er en tilfeldig
symbolikk.
Foto av komiteen til fri gjengivelse.
Fremskrittspartiets stortingsgruppe har i dag foreslått sin tidligere partileder og sjølve personifiseringa av Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, som nytt Frp-medlem i Nobelkomiteen. Det som tidligere treffende ble kalt Stortingets Nobelkomite. 

Ap ved sin ledende Libya-kriger Jonas Gahr Støre, protesterer ved å vise til det formelle. For Stortinget har vedtatt at stortingsrepresentanter og påstått at vararepresentanter som Hagen, ikke kan velges til komiteen. Nobelkomiteens tidligere sekretær Geir Lundestad viser også til at Hagen med sitt politiske syn er uegna til å sitte i komiteen.

Stortinget oppnevner ledende politikere — 
å oppnevne Hagen er ikke et prinsipielt brudd
For det første, alt snakk om formelle regler for oppnevning til Nobelkomiteen, er bare formaliteter. For valg av medlemmer til komiteen er i særlig grad en politisk oppnevning ut fra standpunktene til «den eneste mulige politikken» i Norge.  
I dagens komite ble valgt Thorbjørn Jagland, tidligere partileder og statsminister, Kaci Kullmann Five, tidligere partileder i Høyre og statsråd, Sissel Rønbeck, tidligere statsråd og stortingsrepresentant, Inger-Marie Ytterhorn, tidligere stortingsrepresentant for Frp og SVs tidligere stortingsrepresentant Ågot Valle. Det ble oppnevnt andre enn politikere, dels som varamedlemmer, men også de er oppnevnt som partirepresentanter. Som filosof Henrik Syse, Høyre, forsker Sverre Lodgaard, Ap, og biskop Gunnar Stålsett, Sp. 
Komiteen fylles på med «godkjente» politikere, det er det som preger Stortingets Nobelkomite. Som Berge Furre, Gunnar Berge, Hanna Kvanmo, tidligere statsminister Odvar Nordli, Kåre Kristiansen, Egil Aarvik. Ut over på 1970-tallet med de mest høyreekstreme utenrikspolitiske haukene i Norge som Aase Lionæs (mens hun også var president i Odelstinget), John Sanness, Gidske Anderson. 
Kinas vurdering av at det var Nobelkomiteen som på vegne av regjeringa og Stortinget ga prisen til Liu Xiaobo, en ekstrem markedsliberalistisk enslig oppvigler på vegne av utenlandske interesser, er helt rett. 

Nobelkomiteen er det ledende politiske Norges pris – til sin egen politikk
Det er det dominerende norske utenrikspolitiske synet som bestemmer hvilke kandidater som best støtter deres egen politikk, og som får prisen. Opposisjon slipper til, som da SV en gang hadde 17 stortingsrepresentanter, men det får aldri flertall. Frp, Høyre, Ap, Senterpartiet, V og KrF utgjør en felles bastant og ufravikelig utenrikspolitisk blokk. Ingen tildeling av pris som svekker deres utenrikspolitiske standpunkter er politisk mulig. 
Det synet går ut på at Nobels forutsetninger i testamentet om ikke opprusting og ikke krig, sees på av komiteen som en nullitet. Det er krigere som får prisen, og ofte får de prisen når de har tapt, som en belønning  fordi de ikke kjempa til siste mann, til sin egen død. Som da USAs utenriksminister Kissinger fikk prisen for at amerikanerne tapte i Vietnam, og at apartheid-tilhengeren de Klerk fikk prisen for at de ga opp apartheidpolitikken da hans regime ble tvunget til det av utlandet.  
Med noen unntak for det ekstremt naive særsynet som dominerer i Norge, «godhetssynet» vårt, godhetstyranniet med våre humanitære kriger. To damer ingen utenom Nobelkomiteen hadde hørt om verken før eller etter, fikk fredsprisen for å skape null endring mellom Irland og den britisk okkuperte delen av Irland. Og når noen av krigerne i Irland fikk fredsprisen, valgte det politiske Norges Nobelkomite  bort som prisvinner den ene av de to partene som gjorde fredsavtalen mulig; lederne for IRA. 

Når EU, hvorfor ikke Nato? 
Der kan Hagen bidra!
EU fikk fredsprisen i 2012 for å ha hindra krig mellom EUs medlemsland, uten at det var mulig å påvise noen høyst sannsynlig krig mellom noen medlemsland i EU verken midt på 1950-tallet eller før 2012. Men tildelinga av prisen til EU var et viktig håndslag til utbredelsen av en aggressiv markedsøkonomi i Europa. Samtidig som det er blitt enda klarere at framtida for EU som fredsskaper ikke er blitt lysere siden 2012.
Det som for den kompakte majoritet på Stortinget og i norsk presse er mer fredsskapende enn EU, er Nato. Det er jo også sånn all støtte til Nato både politisk og militært er enda viktigere enn støtten til EU. Det må da være trist for Jagland å forlate Nobelkomiteen uten å ha gitt fredsprisen til Nato, «den viktigste årsaken til at Norge fortsatt eksisterer som et fritt og sjølstendig land (uten å være okkupert av Russland)». Som han ville formulert det i begrunnelsen for tildelinga til Nato. Nato ledes jo også av nordmann, til og med en fredsskaper i Libya. Så hvorfor venter komiteen med denne tildelinga?
Carl I. Hagen vil bli en viktig og tung støttespiller for Jagland sammen med Aps tidligere statssekretær Reiss-Andersen og Høyres filosof Syse for Nato. De har de alt flertall for prisen til denne fredsorganisasjonen!

Republikanske* presidenter må også få fredsprisen, ikke bare demokratiske
Det ble ikke mulig for komiteen å skrive i en begrunnelse for tildeling av prisen til Hillary Clinton at «hun hadde brutt glasstaket og gitt håp og inspirasjon til halve jordens befolkning om fred». For hun ble ikke valgt til USAs første kvinnelige president, til det politiske Norges store skuffelse og forbitrelse. Hun ville blitt enda en demokratisk president som ville fått fredsprisen i vår tid, etter president Obama, visepresident Al Gore (som trøst for at han ikke ble president) og Jimmy Carter. Mulig kunne hun fått prisen bare som kandidat, men så langt tenkte nok ikke komitemedlemmene, lamma som de sikkert blei alle sammen over valgresultatet. 

Tidligere fikk demokraten Woodrow Wilson prisen etter første verdenskrig for etableringa av Folkeforbundet (dagens FN). Republikaneren Theodore Roosevelt fikk prisen i 1906 for å etablere USA som verdenspoliti, og fordi han mekla i krigen mellom Russland og Japan. Men Roosevelt var lite republikansk, og mer av en demokrat fordi han var imot de store monopolkartellene og ofte tok arbeidernes parti.

Denne skeivheten kan Hagen hjelpe Nobelkomiteen med. Og sånn gi et annet inntrykk av komiteen enn å bli sett på som  et underbruk av demokratiske presidenter. Tidligere president George W. Bush må jo være en opplagt kandidat med å ha starta kampen mot terror, for den krigen har vel brakt så mye fred og glede til mange millioner? 

Og ennå har ikke Israel fått fredsprisen for å være «det eneste demokratiet» i Midtøsten.

Bra med Hagen i Nobelkomiteen
Med Carl I. Hagen som medlem av Nobelkomiteen er det håp om at vi virkelig kan få se Nobelkomiteens reelle funksjon som den vestlige imperialismens utilslørte talerør i full frihet. Samtidig som vi vil bli spart for priser til godhetstyranniet med sine «humanitære» imperialistiske SV- og Ap-kriger og forlengende plastring av undertrykking. 

*
I USA er det to store dominernede partier. De kaller seg Republikanerne og Demokratene. Uten at de er noe i nærheten av det de gir seg ut for. Her har jeg bare gjengitt deres egen betegnelse på sitt partinavn. 






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar