fredag 1. september 2017

Et nytt akademiker-parti — «Vi opplyste»?



De politiserende akademikerne
er nok alle enige om at
demokratiet, der «hver person
er en stemme», er noe
frastøtelig. De har jo ikke
en doktorgrad.
28. august gikk professor Runar Døving, som forbruksforsker, ut og kritiserte statsråd Sylvi Listhaug. I generelle politiske ordelag. En økonomiprofessor vil ha ulik skolestart for gutter og jenter. Like etter hverandre dager i forvegen, ytret to statsvitenskapsprofessorer fra Oslo seg: Den ene for å påpeke at Senterpartiet utgjorde en trussel for det norske demokratiet, den andre for å påstå sivilisasjonsfall når nylig oppsatte statuer tas ned i USA. Den kjente Ap-politikeren i Bergen, også statsvitenskaps-professor, tas imot med glede i alle medier når han med vitenskapen som bakgrunn fastslår de rette meningene.

Olav Elgvin, Lars Gule og Thomas Hylland Eriksen er gode eksempler på de mange politiske akademikerne som stadig må belære oss uvitende. Det er særlig doktorer fra meningsfagene som overstrømmer oss uvitende med de akseptable meningene, ikke sjelden doktorer i litteraturvitenskap og filosofi. Og prester…. Alle åpenbart med god fritid. Juristene kroner det hele med sine egne overprøvinger av Stortingets vedtak. Gjennom fellesskapet med de internasjonale juristene har de svaret på hvordan de med sine egne subjektive paragrafer er de eneste som kan skape den gode verden.

Politiker-akademikerne har noen felles standpunkter. For dem er innvandring et udiskutabelt gode, for uten betydelig innvandring dør Norge og Europa, mener de. Og som de aldri blir lei av å påpeke: Muslimsk historie overgår Vestens i innovasjoner, og dagens muslimske stater er mer avanserte enn vestlige. Å være uenige i dette, er bare mulig hvis du er rasist og fremmedfiendtlig. For politikerakademikerne flest legger ikke skjul på at de mener at nordmenn er et folk gjennomsyra av rasisme, noe som også partiet Rødt har vedtak på at vi er. Det er dessuten «vår skyld», det vil si de uvitende ikke-akademikernes skyld, at noen tidligere i historia har blitt utsatt for undertrykking, og at noen i verden fortsatt lider. Og for at det finnes dysfunksjonelle stater og overbefolkning. Bare makt til overstatlige organer og mer frihandel i tillegg til egne konstruerte internasjonale  lover, kan bringe verden framover, er deres påståtte udiskutable vitenskapelige budskap.

Politikerakademikerne er samstemte om at Norges militære angrep på stater verden over ikke er noe å bry seg om. For «En biter ikke i handa som gir en mat.» Norges kriger har jo også en stor fordel; de skaper flere flyktninger som vi kan berike Norge med. Om ikke i akademia, så for at de kunnskapsløse i sine boligområder kan lære seg litt toleranse.

Ytringsrommet i alle de mer eller mindre statsfinansierte mediene domineres av disse akademikerpolitikerne. De vulgære avvises til sosiale medier, en påstått skitten plattform for de kunnskapsløse.

Slik de opptrer, kan det ikke være tvil om at akademikerpolitikerne har som ambisjon å innføre det opplyste eneveldet, der akademikere med monopol på de rette meningene er de eneste kvalifiserte til å styre. Politikerakademikernes mest konsekvente og dermed mest representative talspersoner for det opplyste eneveldet, er en filosofiprofessor og en filosofiamanuensis som hevder at det er umoralsk å stemme hvis en ikke har deres opplyste mening.

Akademikerpolitikerpartiet mangler bare folkets bekreftelse, et flertall i valg for sitt eget parti.

Hva venter på de på? Er det ikke bare å starte, under navnet «Vi opplyste»? Politikerakademikerne har jo allerede den fordelen at de har sin egen dagsavis, Klassekampen.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar