onsdag 1. mars 2017

8. mars: Med hvem — viktigere enn målet?


Dette innlegget ble sendt Klassekampen 14. februar. Etter purring fikk jeg svar fra avisa om at «de takket nei til dette innlegget». Her er innlegget:

Vanligvis vil en samle flest mulig av dem en er enig i sak med. Kampen for å nedkjempe Nazi-Tyskland var så viktig, at de mektigste tilhengerne av kapitalismen og motstanderne av kommunismen samarbeidet med Sovjet-kommunismen under Stalin for å nedkjempe Tyskland. En slik generell alliansepolitikk har alltid vært normen for politisk kamp for et felles mål. Men ikke sånn for 8. mars-komiteen i Oslo. Den har vedtatt parolen «Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur». Kvinnekampen mot sosial kontroll og æreskultur kan etter aktivistenes mening bare føres når den er «antirasistisk».

Hvordan skiller «antirasistisk» kamp seg fra «rasistisk» kamp mot æreskultur, og hvorfor er det viktig å markere avstand til andre som er enige om det samme? Vil alle klare å skille mellom de to kampene mot det samme? Skal kampen legges ned, om det oppdages meningsfeller en ikke liker? Utvida til andre politiske strider: Hvorfor ikke også «antirasistisk» kamp mot kontantstøtten og andre krav som en ser som viktige? Og hvordan tenker 8. mars-komiteen seg at en rasistisk kamp for sjølbestemt abort arter seg? Vil de vil legge ned kampen for sjølbestemt abort om også «rasistene» støtter den kampen? Hvem er viktigst å bekjempe, motstanderne av sjølbestemt abort eller «rasistisk» støtte til sjølbestemt abort?

At «kvinnekamp» mot «sosial kontroll og æreskultur» kom med som en parole i et 8. mars-tog, er en positiv politisk sensasjon fra dem som styrer kvinnekampen. Kamp for økt innvandring og mot rasisme er åpenbart hovedsakene for kvinnekampen. Bortsett fra i Drammen i fjor, der de var imot tvangsgifte, er det å innrømme eksistensen av æreskultur noe nytt. For å dempe nederlaget ved denne innrømmelsen, unnskylder de seg med at æreskulturen skal motarbeides på en «antirasistisk» måte.

8. mars-komiteen mener åpenbart at det ikke er kampen mot «sosial kontroll og æreskultur» som er viktig, men å framheve hvem som er «verdige» allierte. Dermed blir det kamp mot «rasistene» som er denne parolens formål framfor å samle flest mulig mot praktiseringen av æreskultur. Burde ikke 8.mars-aktivistene nøyd seg med det de egentlig mener: «Nei til rasisme, og alt vi ikke liker er rasisme!»




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar