tirsdag 29. november 2016

Urimelig streng straff: Salve mot munnsår er ikke doping!


Fra ANTI-DOPING NORGE sin
nettside i dag.
Therese Johaug er dømt til utestengelse fra all idrett i 14 måneder. Hun har hatt et munnsår som ble stort og ikke ville gro. Så fikk hun en salve som skulle hjelpe bedre enn de andre salvene hun hadde brukt. Og så inneholdt den altså et stoff som står på dopinglista, og som i store mengder kan bidra til å gjøre at hun skal kunne gå raskere. Sjøl om det er lite mengde, så tas dette som bevis på at hun kan ha tatt store mengder av dette stoffet for å bli bedre. Eller hvertfall ikke kan utelukkes.

Formelt er det lite å utsette påtalenemndas vurdering (den kaller seg «nemnden»). Stoffet klostebol er påvist i en dopingprøve av Johaug. Det er forbudt og fører til utestenging fra idrettsdeltaking. Egentlig fire års utestenging, men hun har altså sluppet unna med fjorten måneder. Det som er spørsmålet er om dopingbestemmelsene er riktige og naturlige, og ikke bare er rein formalisme. Reglene er for firkanta, samtidig som de åpner for stor forskjellsbehandling land imellom. 


Hvorfor skulle Johaug dope seg? Hun har vært en av langrennssportens to beste damer i flere år, med gullmedaljer i OL og VM og med en mengde dopingtester bak seg både i og utafor sesongen. Var det grunn til å tro at hun var redd for at hun skulle bli nummer to etter at Marit Bjørgen kom tilbake denne sesongen?

Hvilket sosialt fall og nederlag ville det være for Johaug om hun ikke vant en eneste gullmedalje i VM denne sesongen? Var sannsynligheten for henne så stor at hun skulle føle det som en så stor personlig katastrofe at hun måtte sikre seg med å dope seg? Nei, hennes posisjon som respektert utøver og langrennsutøver, og som i tillegg ville tjene gode penger uansett plassering, ville være uendra. Det er overhodet ingen sannsynlighet for at en slik topp utøver skulle dope seg, hvis en ikke legger til grunn at det har hun gjort i årevis tross alle tidligere dopingprøver. Som jurister sier, det faller på sin egen urimelighet.

Med norske velferdsordninger og samfunnets generelle respekt for alle, også for idrettsutøvere som ikke hele tida vinner, tror jeg også sannsynligheten er mye mindre for den type juks enn i andre fattigere land der det virkelig er en langvarig økonomisk gevinst på å vinne framfor å bli nummer to.

Det er mer sannsynlig at hun er et sonoffer for norsk moralsk prektighet som skal vise at vi ikke behandler dopere slik som spanjoler og italienere behandler sine syklister (Contador); østeuropeerne inkludert. Og et press fra journalistene.  

Norge har jo også den merkelige praksisen at høydehus skal regnes som doping. Fordi ledere og utøvere heller vil reise verden rundt for å trene i høyden, når vi kunne gjort det i lokalmiljøet med høydehus. Se min artikkel i Aftenposten  fra 2003

Det er selvfølgelig riktig at doping skal slås ned på. Det er å ikke konkurrere på like vilkår. Juan Antonio Samaranch, IOCs kanskje mest suksessrike president, uttalte seg sterkt mot arbeidet mot doping, for han frykta at det ville ødelegge for muligheten til å sette stadig flere nye rekorder og dermed at mediene og penga skulle forsvinne fra idretten. Bruk av EPO og andre former for bloddoping er slik juks. Som amfetamin og muligens smertestillende. Astmamedisin er omdiskutert. Med slik medisin fjernes ulempene ved en fysisk mangel, sjukdom. Det heter at det ikke er prestasjonsfremmende, men sett ut fra en ikkebehandla sjukdomstilstand, astma, er det jo prestasjonsfremmende i og med at du kan yte mer med medisin enn du ville ha gjort uten medisin. Kanskje de som har fysiske «skavanker» bare skulle konkurrert med de skavankene, eller gått over til idrett sammen med funksjonshemma, som en annen toppidrettsutøver foreslo? (Cologna?)


Straff bør stå i forhold til forseelsen. Å gi Johaug 14 måneders utestenging for nødvendig behandling av munnsåret sitt er mer enn en urettferdighet over for henne, det er formalisme som bare bidrar til å sette hele dopingarbeidet i vanry. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar