fredag 28. oktober 2016

Spøkelset for Vestens eliter: populismen



Den vestlige økonomiske, politiske og intellektuelle eliten har fått noen politiske tilbakeslag nå, i økende grad de siste fem åra. Tross omfattende bruk av militær makt i Midt-Østen og Afrika. Eliten skjerper derfor kampen mot det de ser som årsaken til disse tilbakeslaga: populismen. For populismen er den nye politiske makttrusselen, spøkelset,  som har overtatt for den nå politisk ufarlige kommunismen og sosialismen.

Derfor kommer en tysk statsviter og idehistoriker, professor ved Princeton University (USA), Jan-Werner Müller, for å utgi ei bok med tittel «Hva er populisme?». Klassekampen trykte 24. oktober i år et intervju Nikolaj Houmann Mortensen hadde med Müller i den danske avisa Information. Her mener Müller at han avkler det han hevder er populismens antiautoritære og udemokratiske trekk. Müller skal delta i en debatt om populismen på Litteraturhuset i Oslo 3. november.

«Populismen er i dag et skjellsord, som gir assosiasjoner til publikumsfrieri og popularitetsjag, lettvint- og lettbenthet, kortsiktighet og prinsippløshet. Et kjennetegn på ansvarlighet er å bli bekymret når temaet populisme blir brakt på bane. På fellesskapets og helhetenes vegne tas det umiddelbart avstand fra populisme. I Maktutredningens elitestudie er de norske samfunnstoppene blitt spurt om hvilke problemer de stod overfor. En rekke påstander skal besvares. En av dem, «det er for mye populisme og kortsiktige løsninger», får massiv støtte. At eliten er bekymret for populisme skulle ikke overraske. Ordet «populisme» er avledet av det latinske «populus», som betyr folk. En motpol til folk er elite.» Slik innleda Tor Bjørklund sin artikkel «Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen» i Nytt Norsk Tidsskrift 3-4/2004 med. 

Hva er populisme?
Som så mange ismer er ikke populisme noen fast definisjon. En av dem som tidlig studerte politisk atferd, som hvem som stemte og hva, var den amerikanske sosiologen og statsviteren Seymor Martin Lipset. I boka «Det politiske mennesket» (Political Man) fra 1959 har han et kapittel om autoritære arbeidere. Store Norske leksikon på nett lar statsvitenskapsdoktoren AndersRavik Jupskås definere: «Populisme er en betegnelse på en ideologi, strategi eller kommunikasjonsform som appellerer til "folket", som motsetning til "eliten". Populisme er blitt knyttet til både venstreorienterte og høyreorienterte partier, samt sentrums- og bondepartier. Populisme som politisk fenomen har lange røtter, men populistiske partier har vokst i styrke i Europa de siste tiårene. Populismen i Europa har hatt sterkest innslag på høyresiden. I Latin-Amerika er det derimot venstresiden som har vært sterkest knyttet til populismen. I Øst-Europa er det også blitt observert sentrumpopulisme. Felles for populistpartiene er at de foreslår mekanismer for mer folkelig innflytelse, særlig økt bruk av folkeavstemninger . Se også wikipedia

Marsdal og Raknes uenige

Forlaget for denne boka,
*spartacus, begynner
baksideteksten med
«Høyrepopulismens spøkelse
går over Europa.»
Initiativtakeren til den sjølerklærte venstreorienterte «tenketanken» Manifest, Magnus Marsdal, ga i 2008 ut boka «Frp-koden.» Der Frp blei framstilt som et populistisk parti. Marsdal mente med den boka å ha løst «koden», det vil si årsaken til Frps politiske oppslutning og framgang, og dermed til hvordan den kan stanses. I Ketil Raknes´ bok «Høyrepopulismens hemmeligheter» fra 2012 kommenterer Raknes Marsdals bok. Raknes mener at Marsdal hevder at Frps framgang skyldes Arbeiderpartiets høyredreining (og det har han vel rett i?). Det fører til at Fremskrittspartiet vinner «på mangelen av et mobiliserende alternativ» og at «mange sympatiske mennesker stemmer på et usympatisk parti» siterer Raknes Marsdal på. Men som Raknes tilføyer: «At Frp-velgere kan ha gode argumenter i innvandringsspørsmålet, i skattespørsmålet og om velferdsstatens fremtid, får intet gehør

Müller kaller populister 
autoritære, voldelige og udemokratiske
Før Müller hamrer løs på populistene, sier han at «ingen blir populist av å kritisere eliten og det etablerte systemet». Det er imidlertid vanskelig å forstå av resten av intervjuet hvordan han følger opp et så fornuftig utgangspunkt. For professor Müller er ikke ute i noe analytisk forskeroppdrag. Han er som professorer flest, han ute i et politisk oppdrag som de mange elitistiske intellektuelle som opptrer som ikke-valgte politikerne.
Müller er ikke nådig mot populistene i intervjuet, og først og fremst høyrepopulistene siden venstrepopulistene i Europa er svake. Müller mener at populistene er autoritære og voldelige, også de venstreorienterte, at de er imot pluralismen og derfor imot demokratiet: «Jeg vil si at de alltid utgjør en fare for demokratiet.». «Det ene er at populistene egentlig hevder at alle mulige representanter, politikere og partier er illegitime — alle er korrupte.» Müller mener populistenes framgang er knytta til globaliseringa. «Mange populistiske partier har bygget seg opp omkring en underliggende splid om mer eller mindre kulturell og økonomiske åpenhet overfor omverdenen og minoritetene i eget land». Müller aksepterer ikke at det er en politisk uenighet mellom Trump og Clinton. Müller påstår at Trump ser på Clinton som illegitim og amoralsk.

Pluralismen — et elitedemokrati
Müller hevder at «Vi kan ikke ha demokrati uten pluralisme.»
Det må være en demokratisk rett å kunne ytre seg, organisere seg og arbeide for en politikk som ikke har oppslutning av flertallet av det folkevalgte parlamentet. Slik tenketankene driver. Det som til sammen utgjør pluralismen. Men slike rettigheter er ikke det samme som å få formell beslutningsmakt. I disse andre påvirkningskanalene, deltar bare en liten elite. Det med pluralisme er en støtte til at det kan føres politiske kamper utenom valgene. Når dette er kanalen for en elite, betyr det betyr at de mest ressurssterke kan presse gjennom sin politikk uavhengig av oppslutning i valg. Særlig når det er lang tid mellom valgene, og det ikke finnes egne folkeavstemninger om de mange sakene som de valgte politikerne føler seg fritt til å avgjøre mellom valgene, blir disse kanalene viktigere enn valgkanalen.
Ser en på hvem som deltar i disse pluralistiske kanalene, er det ikke «folk flest», vanlige folk som holder samfunnslivet i gang. Det er en elite, ofte statsfinansiert som i Norge, enten de er valgte ledere fra sine interesseorganisasjoner, ledere i aksjonskomiteer eller i den aktive selvoppnevnte eliten og i de statsstøtta mediene og på statens universiteter. De snakker som og oppfører seg som om de er valgte politikere. De har ofte de samme meningene om kriger som er «nødvendige» og «eneste mulige», utenrikspolitikken som «eneste mulige», økonomisk politikk som «eneste mulige». Sånn som nedskjæring av pensjonene. Disse har ikke tid til å vente på å få gjennomslag hos folk i valg eller i folkeavstemninger. Men presser gjennom sin politikk på autoritært og udemokratisk vis med støtte fra den ensretta eliten.
Den mest demokratiske forma er at hele folket i valg blir spurt om å si sin mening i hemmelige valg. Og etter hvert er det viktigere med flere folkeavstemninger om konkrete saker, ikke slik som nå at politikerne får blankofullmakt i fire år sammen med den pluralistiske eliten til å fatte vedtak uten folkelig støtte.

Eliten frykter folkeavstemninger
Hvorfor truer folkeavstemninger eliten? Jo, for da kan de ikke holde på med sitt skjulte spill i de innflytelsesvegene de kontrollerer. For dem er folkeavstemninger udemokratisk. Velgerne kan jo stemme «feil». Er det for mye av en gruppe mennesker, bør de få mindre å si, sier eliten. Som Venstres leder Trine Skei Grande, som mener det er feil at også de eldre skal være med å stemme i Storbritannia om fortsatt medlem i EU.  

Det er eliten som er autoritær og udemokratisk!
Lasch sin bok om elitene,
er en for lite lest bok.
Pax-bok fra 1996, utgitt i USA
i 1995,
ett år etter forfatterens død. 
Müller mener det er populistene som er autoritære. Det finnes sikkert eksempler på det. Men eliten er ikke mindre autoritær:
·       Hva skal vi da kalle dem som, etter å ha tapt folkeavstemninga om norsk medlemskap i EU, i stedet inngikk en avtale med EU som inneholder det som de tapte i folkeavstemninga?
·       Hva skal vi da kalle dem som verken vil respektere resultatet av avstemninga eller respektere Grunnlovens bestemmelser om vilkåra for suverenitetsavgivelse?
·       Og hva med en regjering og en folkevalgt forsamling som går til krig bare gjennom hastevedtak via tekstmeldinger?
·       Noe problem er det heller ikke for disse etter eget syn tolerante og antiautoritære, de krigene som USA og vestmaktene har initiert de siste åra i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Hvorfor er ikke det å gå til krig autoritært?
·       Hva skal vi kalle de «kritiske» journalistene som støtter alt dette?


Eliten bygger 
et autoritært udemokratisk verdensregime
Et klart eksempel på elitens autoritære holdning, er opprettelsen av EU og utviklinga av dens politikk høyt over hodene på folk. EU er en udemokratisk oppretta og føydalt fungerende organisasjon. Suksessen følges opp med avtaler i andre verdensdeler og dels i samsvar med EU, så som avtaleregimene TISA, TTP og CERA.
Internasjonalt bygger denne eliten opp lovverk og rettssystemer der de lar sine egne støttespillere utarbeide lover og domstoler. Under dekke av i og for seg gode formål som menneskerettigheter og støtte til politiske flyktninger. Disse lovene og domstolene bruker verdenseliten til å blande seg inn i andre stater, straffe dem økonomisk og gå til krig mot dem hvis de ikke gjør som dette internasjonale autoritære regimet av sjøloppnevnte verdensfrelsere vil. I deres verden finnes det ikke stater som de mener de ikke kan styre over, som om de praktiserer det opplyste verdensenevelde.

Respekterer eliten andre?
Populistene respekterer ikke andre, sier Müller.
  • ·   Respekterer eliten sivilbefolkninga gjennom sine bomber?
  • ·   Alle politikerne i den svenske Riksdagen nekta å stå i kaffekø i Riksdagens kantine hvis det stod noen fra Sverigedemokratene i den køen. Hvordan kan det overveldende flertallet i Sveriges folkevalgte forsamling, og Müller, hevde at det er å respektere andre?
  • ·   Hvem er det som har karakterisert sine motstandere som kun å være «fremmedfiendtlige» hvis de er mot å oppheve statsgrensene og ønsker mindre og en mer kontrollert innvandring?
  • ·   Sjukeliggjøringa av kritikerne av religionen islam, ved å karakterisere dem som «islamofobe», hvorfor er det tolerant og demokratisk? Den slags politisk diagnostisering blei særlig brukt i Stalins Sovjet for å begrunne fengslinger og dødsstraff. Men det er altså i dag en høyst respektabel betegnelse for professorer og doktorer og ledende journalister å komme med i dag. I hele det intellektuelle Europa, de som kontrollører det offentlige ordskiftet.
  • ·   Er det en tolerant, ikke-autoritær og demokratisk oppførsel slik de betegner sine politiske motstandere «populistene»? Nei.


EU-motstand sidestilles med nazisme
På 1990-tallet satt jeg i styret i den europeiske sykkelorganisasjonen. Der blei særlig tyskerne helt likbleike i trynet over at noen av oss nordmenna kunne være imot norsk medlemskap i EU. Å være imot medlemskap i EU så de på som noe nær nazisme. Annen begrunnelse var for dem umulig. Det er dette miljøet Müller kommer fra og som er hans horisont, eller kontekst, for å bruke antipopulistenes eget begrep. Det synet deler Müller & co ikke bare med det norske overvåkingspolitiets tidligere Ap-vennlige sjef Asbjørn Bryhn som på 1960-tallet mente at alle motstandere av norsk EU-medlemskap var potensielle landssvikere som måtte overvåkes. Hele denne vestlige eliten som Müller er en del av, nyter en selvtilfreds og hånlig foraktende nedlatende holdning til alle som ikke deler det de ser på som et kunnskapsrikt og tolerant syn; «den eneste mulige og akseptable politikk».

Eliten er bekymra, men verst for andre
Brexit, og den økende motstanden mot deres åpenbart feilslåtte politikk på alle områder i økende grad i flere stater i Europa og oppslutninga om Trump i USA, er tegn på at de er på vikende front. De innser det sjøl. Etter lenge å ha nytt selvtilfredshetens rus. Dessverre er det bare fra høyre motstanden mot deres ekstreme politikk målbæres nå, rett og slett fordi det europeiske venstre slutter opp om og er blitt en viktig del av den vestlige internasjonale elitens grunnleggende politikk. Til dels som ideologiske førere med utvikling av språkpropaganda som «fremmedfiendtlig» og «islamofobi», og fravær av å mobilisere mot Vestens imperialistiske kriger.
Eliten heier nå fram den som de tror skal redde dem fra populismen, Hillary Clinton. Det er en verdig elitistisk fører; en autoritær kriger. Det dystre spørsmålet er bare om vi greier å nedkjempe dem, og få dem fjerna fra sine maktposisjoner før de klarer å sette i gang en voldsom internasjonal krig.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar