torsdag 8. september 2016

Politiker-kongen bør gå av



Hele den politiske eliten i Norge har hylla sin Konge, etter at kong Harald i sin parktale 2. september slutta seg til deres politiske hovedsak: Kritiser ikke vår innvandringspolitikk, og særlig ikke de muslimske politiske kravene!

Kongen sier det ikke direkte, men alle som kjenner samfunnsdebatten forstår kodene og signalene han sender ut: Han angriper alle som stiller spørsmålstegn ved innvandringspolitikken, dens kostnader og hvordan behandle innvandrernes politiske krav om endring av Norge til fordel for deres politikk. Den politikken Kongen ivrer for med sin parktale, er det politikkområdet som det er sterkest strid om i Norge.

Hvor grunn og bevisst politisk og fordreiende kongen er, kommer fram med sammenlikninga han gjør med disse to setningene i rekkefølge: «Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.» Forhåpentligvis ser kongen forskjell på sine besteforeldre og dagens innvandrere fra Midt-Østen og Afrika. For hans besteforeldre ble invitert som statsoverhoder, etter en folkeavstemning. Og i motsetning til dagens mest taleføre innvandrere, gjorde kong Haakon og dronning Maud noe helt annet. Haakon sa ikke: Vi må gjøre det som vi er vant med fra Danmark og England, oppdra vårt barn etter de tradisjonene og dere må tilpasse dere til oss som danske og engelske innvandrere. Nei, Haakon ville være norsk fra første stund av: Han sendte sin sønn for å hoppe i Holmenkollbakken, og satset hardt på å bli så norsk som mulig. Han valgte seg valgspråket «Alt for Norge». Dagens innvandrere, fra Midt-Østen og Afrika, hvilket Norge mener de med «Alt for Norge»?

Kongens politiske venner bruker ord som «fremmedfrykt» og «innvandringsmotstand» mot sine motstandere. Det er uenighet om hvor mange innvandrere vi skal ta imot i dag. Kongen trenger ikke gå lenger enn til det rommet i hans romslige hus i Oslo der det som formelt er hans eget råd, men reelt hans overordna, regjeringa, møter ham hver fredag. 

Kongen og hans politiske motstandere liker hver våre innvandrere: Noen av oss liker dem som, i likhet med kongens besteforeldre, liker Norge og Norges tradisjoner, og vil bli som dem. Innvandrere som har flykta fra undertrykking og motarbeider den samme undertrykkinga her som de mest aktive innvandrerne vil innføre også i Norge. Mazyar Keshvari, Fremskrittspartiets stortingsrepresentant og innvandringspolitiske talsperson, kom til Norge som femåring fra det strengt muslimske Iran. Tre år eldre enn den seinere kong Olav da han kom til Norge i 1905. Keshvari er sterkt kritisk til muslimenes politiske framstøt i Groruddalen og norske myndigheters ettergivenhet for alt muslimsk og middelaldersk mangel på likestilling og toleranse. Keshvari er en innvandrer som mange innvandrere og nordmenn liker, men han og hans type innvandrere er ikke den norske offentlighetens idealer. Andre innvandrere som noen av oss liker, er Hanni Afsar, Walid Al-Kubaisi, Sylo Taraku, Mina Bai og Lily Bandehy. Vi er ikke mer «innvandringsfiendtlige» enn de som ikke kan utstå disse innvandrerne. Men de er nærmest som forrædere, som «uekte innvandrere», å regne. De omfavnes ikke av den venstreorienterte eliten. Kongens og journalistenes og de statsfinansierte organisasjonenes helter er nok heller tredjegenerasjons innvandrere, født og oppvokst i Norge. Disse sier ikke en gang at de har hjertet sitt i Pakistan, Somalia eller Afghanistan. Men at de i stedet er muslimer. Tror vi, som kongen, på at kampen for islam er «Alt for Norge»?

Norges konge sa i talen: «Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.» Akkurat som å høre de mest venstreorienterte og EU-kommisjonens president som har sagt «den verste oppfinnelsen som er, er den om landegrenser». Det må være første gang i historia at en konge for en sjølstendig stat uttaler seg sånn. Det er uforståelig hvordan kongen da samtidig får seg til å si: «Når vi synger «Ja vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk. »

Talen framstår som et forsøk på å glatte over all politisk uenighet i Norge, ved å si at alt er like bra og at vi står sammen om alt. Som om Norge er sjølve virkeliggjøringa av Thorbjørn Egners Kardemommeby. Tilsynelatende. I virkeligheten sier kongen som sine politiske venner: Ikke vær uenig med oss, vi har rett, i motsatt fall er du en fremmedfiendtlig rasist!

Hver fredag møter kongen den som er venstresidas og den politiske elitens «versting» i institusjonen «Kongen i statsråd» på Slottet; Sylvi Listhaug. Hennes ord er ikke de kongen liker ifølge hans tale i parken. Sjøl om hennes praksis ikke står i stil med hennes ord, hvorfor sier ikke kongen det taleskriverne og han tydeligvis mener: Jeg vil ikke ha deg i mitt hus, Listhaug!

Den danske dronninga Margrethe sa at det må stilles krav til innvandrerne i Danmark:  « – vi skal også fortelle hva vi forventer. For det er vårt samfunn de kommer til. — … de skal .. forstå hvor de er kommet hen i verden  — de er kommet til vores samfund, og de kan derfor ikke forvente, at deres gamle samfundsmodel bare kan videreføres her i landet.… når de begynder at gøre ting, som ikke stemmer overens med det store mønster i det danske samfund, må de indse, at den går ikke». Den norske kongen har valgt å ikke si seg enig med den danske dronninga. Han signaliserte i parktalen det stikk motsatte. Utenom det har han sagt «Vi kan ikke ta imot hele Afrika i Europa, det går ikke»; fornuftig nok. 

Men uavhengig av hva vi mener om politikken i den danske dronningas og den norske kongens uttalelser: Alle disse monarkiske uttalelsene, som parktalen 2. september, er å blande seg inn i den politiske striden og mot forutsetningene for et konstitusjonelt monarki. I et slikt system skal ikke konger og dronninger være politiske aktører i den daglige politiske kampen, for vi har i samsvar med demokratisk  praksis bestemt oss for at politiske lederverv ikke skal arves, men vinnes i demokratiske valg. Både med uttalelsen om innvandringa fra Afrika og den politiske kneblingstalen av sine politiske motstandere, har kong Harald brutt forutsetningene for å være konge. Han har sjøl gitt den beste håndsrekninga til behovet for republikk. Kong Harald med hele sin familie bør gå av. Så kan han og hans familie med hele sin private formue på rundt 100 millioner kroner bruke dem på å kjempe for økt innvandring og kamp for tilpasning til en muslimsk tradisjon som har samfunn for et halvt tusen år sida som mål, og kanskje peke nese til en dansk dronning som sa det verste de statsfinansierte antirasistene hører:  «…det er vårt samfund de kommer til».


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar