onsdag 11. mai 2016

Integreringstiltak – liten nytteverdi. 200 milliarder i 20 år har ikke hjulpet. Tiltak hjelper heller ikke Danmark og Sverige.


Regjeringa ved statsråd Listhaug la i dag fram integrerings-meldinga, ei stortings-melding, Meld. St. 30  (2015-2016), Det mest interessante er at jeg ikke finner at begrepet «integrering» er definert. Både tilhengere og motstandere av innvandring, og tilhengere og motstandere av endring av det norske samfunnet for å tilpasse seg muslimske politiske krav, bruker integrering som et honnørord til støtte for sitt eget standpunkt. De må åpenbart legge noe helt forskjellig i det. Egentlig betyr integrering statlige parallellsamfunn uten felles nasjonale lover. Tilpasning av innvandrere til det norske samfunnet kalles assimilering.


Meldinga kan sammenfattes i overskriften i kapittel 1: «Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk.». I meldinga skrives det: «Integreringsarbeid har ingen raske løsninger. Det er grunn til å anta at det vil ta noe tid før de som får opphold i landet på bakgrunn av beskyttelsesbehov, kommer inn i arbeidslivet.». Det er forsiktig sagt. Sylo Taraku, tidligere leder i NOAS, skriver i boka si «Innvandringsrealisme — Politikkens muligheter i folkevandringens tid», at 20 år med integreringsarbeid ikke har hatt den ønskete effekten, sjøl om det hvert år er brukt hele ti milliarder kroner til slike tiltak. Som han skriver: «På mange områder står vi på stedet hvil. Som for 20 år siden er arbeidsledigheten fortsatt tre ganger så høy blant innvandrere som i resten av befolkningen. Blant afrikanere i Norge er den seks ganger så høy.» (s. 118). «…men siden det årlige kommer store nye grupper innvandrere, vil vi aldri bli ferdig med integreringsprosjektet.» (s 126).

For som Taraku peker på: «Misforholdet mellom innvandrernes kompetanse og det norske arbeidsmarkedet makter ikke introduksjonsordninga å gjøre så mye med.» Han skriver at det er bra med incentiver, som regjeringa nå legger fram, men det forutsetter reelle muligheter. Som ikke finnes. Fordi det stadig kommer flere ufaglærte til Norge samtidig som det stadig er færre jobber å tilby dem. I 2025 anslår Statistisk sentralbyrå (SBB) at ufaglærte vil utgjøre 3,5 prosent av alle sysselsatte. Da vil det være et overskudd på 200 000 ufaglærte, i følge SSB.

Det interessante er at i Danmark, Sverige og Norge har det vært ført en ulik integreringspolitikk, men resultatet i alle tre land er likevel like dårlig. Fafo-rapport 2014:46 som sammenlikner Norge, Sveriges og Danmarks politikk slår fast at «Hvor mange innvandrere som jobber, er mer knyttet til hvilket land de kommer fra enn til hvilke tiltak man setter», kommenterer Taraku den som. Han fortsetter: «Vi må erkjenne at det er ikke så lett å introdusere titusener av innvandrere årlig til det norske samfunnet. Det finnes grenser for integrering og virkningen av integreringstiltak

Og i den grad «integreringa» tilsynelatende er vellykka, så svekkes den for de samme innvandrerne etter hvert. I en SSB-rapport fra 2014: «Midtveis i 40-årene begynner sysselsettingen blant de med lang botid å synke fra i underkant av 70 prosent til ned mot 50 prosent tidlig i 50-årsalderen og senere enda lavere». En slik brå nedgang skjer ikke for vestlige innvandrere eller nordmenn ellers. Innvandrerne blir over tid mer velferdsavhengige. SSB skriver «etter landbakgrunn har særlig innvandrere fra Asia og Afrika en situasjon med lav sysselsetting og høye overføringer». SSB forklarer det slik i rapport 2014:38: «Tre mulige forklaringer blir nevnt: ødelagt helse på grunn av dårlige arbeidsforhold og overbelastning, bortfall av arbeidsplasser som sysselsetter mange ufaglærte innvandrere, og en incentivstruktur som i liten grad favoriserer lønnsarbeid over mottak av sosiale ytelser, særlig blant innvandrere med mange barn og hjemmeværende ektefelle. Av disse tre forklaringene har forskerne mest tro på de to siste».

Altså at innvandrerne ikke blir tidlig uføretrygda på grunn av hardt fysisk arbeid, men heller bortfall av ukvalifiserte arbeidsplasser og at de sosiale ytelsene er høyere enn de lavest lønte jobbene.

Der hvor en tredel av verdens muslimer bor, i Midt-Østen, kan bare hver annen kvinne lese og skrive. FN-rapporten Arab Human Development mener at «den lave kvinnedeltakelsen som en av hovedårsakene til stagnasjonen i den arabiske verden». (Tarakus formulering). Innvandrerne tar med seg den lave yrkesdeltakelsen til Norge. I tillegg hjelper støtten fra Frp, Ap, KrF, Sp og H for kontantstøtten til med å holde kvinnene hjemme.

Miljøpartiet de grønnes talsperson snakker om at innvandrere på mottak passiviseres og demoraliseres. Det la også NRKs Magnus Berge til grunn i Dagsnytt 18 i dag. Taraku viser derimot til at Norge er blant de landa med størst sosial mobilitet, og der innvandrere kan klatre hvis de står på. Når vellykte innvandrere intervjues, «pleier de å si at det er eget initiativ, hardt arbeid og nettverk — ikke nødvendigvis integreringspolitikk — som er årsaken.» Daglig leder i CatalystOne Solutions, Avtar Jasser, sier til Aftenposten 27.04.13 «Jeg kan jo ikke fortsette å leve som en inder i Norge». Og: «Innvandrere må ikke høre på landsmenn med lave ambisjoner. Jeg kan ikke tenke meg et land hvor det er så lett å lykkes som i Norge. Politikken må stimulere til hardt arbeid, ikke det motsatte. Vi må trekke frem urnorske verdier som hardt arbeid og høy arbeidsmoral som har vært så viktig her i Norge.» Taraku: «han har et poeng i at politikken må stimulere til sterkere egeninnsats og ikke la norske velferdsordninger fungere som en sovepute for mange».

Ellers er det svært interessant å merke seg kritikken mot at regjeringa ikke satser nok på å lære innvandrerne norsk. Også SV krever mer norskopplæring nå. Det er jo en helt utrolig positiv utvikling. Det var ikke lenge siden at det eneste politisk akseptable kravet var å ikke lære norsk, men å lære morsmål! Så verden går framover.
    

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar