torsdag 26. mai 2016

Frikjent



«på verdensbasis er det til enhver tid titalls millioner
mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon.
Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke
tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert
gjennom at titusener skal få bosette seg her. »
Med Sylo Tarakus bok «Innvandrings-realisme – Politikkens muligheter i folke-vandringens tid» mener jeg at mine politiske standpunkter og argumenter de siste nær ti år er rettferdiggjort og at jeg er frikjent. For antydningene om å lide av irrasjonell fremmedfrykt og være både intolerant og nær rasist, og det som verre er.



Tarakus bok er kanskje den viktigste debattboka som er utgitt i Norge de siste tjue åra? For det er ikke bare hva han sier, som enkelte andre også, men også på hvilken bakgrunn han uttaler seg: Som tidligere leder i NOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere, og som en av initiativtakerne til LIM (Likestilling, Integrering og Mangfold). Også sett sammen med at dette emnet er det moralsk mest betente spørsmålet i norsk offentlig debatt de siste tjue åra. Hans asylpolitiske skifte skriver han sjøl: «gått mest ut på at jeg ikke lenger kun setter asylsøkernes interesser i sentrum. Det er selvsagt forståelig at mange ønsker å bo i Norge. For meg er også kapasiteten i det norske mottaksapparatet og landets evne til å integrere asylinnvandrere viktige og legitime hensyn. For ikke å snakke om behovet for helhetstenking og at ressursene bør nyttes bedre globalt sett.»


Taraku bringer debatten over på en helt annen bane, på et helt annet nivå og grunnlag enn debatten hittil har vært mulig å føre i Norge.  «Nå snakker vi», som det heter. Som tidligere leder i en kamporganisasjon for ubegrensa innvandring, kjenner han innvandringsentusiastenes argumenter ut og inn, og er i virkeligheten en desertør fra den moralske, entusiastiske  og dominerende statsfinansierte innvandringsfronten. Slike desertører er ofte de viktigste politiske lederne, slik velstående mennesker tidligere i historia har skifta side for kjempe på de fattiges og svakestes side.

De moralske anklagene om «rasisme» hvis du ikke er enig med «oss», vil ikke forstumme. For en så vellykka taktikk vil det ta tid før den blir oppgitt som nyttesløs. Det er jo denne taktikken som har gitt selvtilfredsstillelse i professorkontorene, i redaksjonene og i «venstresidas» statsfinansierte studiesirkler. Å overbevise virker som å ha vært underordna det å nyte selvtilfredsstillelsen av den moralske overlegenheten. Likevel håper jeg det blir det vanskeligere for sånne som Agendas leder Marte Gerhardsen — og hennes allierte som ønsker innvandring for å senke lønningene og øke sin egen fortjeneste — å komme med deres standardargumenter som «fremmedfrykt». Og alle de andre suverene velutdanna debattkontrollørenes karakteristikker om «fremmedfiendtlighet, rasisme og islamofobi» om dem som ikke er enig med dem. Men at det må være mulig å være uenig i omfanget av innvandringa og oppbygginga av parallellsamfunn uten å bli hetsa med elitens skjellsord.

Taraku har skrivi ei bok på nær 300 sider, og han har også synspunkter jeg er uenig i. Kjøp og les boka hans, vil jeg si til alle. Her klipper jeg og limer av det viktigste jeg er enig i fra hans bok, og gjengir det i kursiv. Når også han kan si dette, mye bedre enn jeg sjøl, må også både jeg og andre kunne si det.

Realisme og samfunnets 
absorberingsevne: Hvor mange?

SV-veteran og tidligere stortingsrepresentant Torild Skar, skreiv for ikke lenge sida i Klassekampen at det var opplagt at det måtte settes grenser for antall innvandrere, og at det var meningsløst å kritisere SV og andre innvandringsentusiaster for at de ikke ville det. Uten sjøl å tallfeste noe. Partikollega Dag Seierstad har avvist all innvandringskritikk som sterkt kritikkverdig feil. Taraku skriver: «Det nærmest vi kan komme norske offentlige dokumenter som setter et tak, er stortingsmeldingen fra den rødgrønne regjeringen (St.meld 9:2009-2010 Norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv) som sier at vi ikke skal ta imot en «uforholdsmessig stor andel av asylsøkere som kommer til Norge».
Taraku skriver: «Ti tusen flyktninger årlig betyr hundretusen i løpet av bare ti år. Kan vi skaffe jobb til titusener nye nordmenn i løpet av en annen tiårsperiode? Neppe, slik situasjonen er i dag med økende arbeidsledighet og stadig færre jobber til ufaglærte». Med 300 000 i løpet av et tiår: «Og sjansene for å bli en del av arbeidslivet blir langt mindre for flyktningene med tanke på begrensningene i det norske arbeidsmarkedet». «Det finnes ikke jobber til (ti)tusener av nye (ufaglærte) innvandrere årlig. De sosiale forskjellene vil dermed fortsette å øke og bli stadig verre vanskeligere å bære for det norske velferdssystemet.» «Som for 20 år siden er arbeidsledigheten fortsatt tre ganger så høy blant innvandrere som i resten av befolkningen. Blant afrikanere i Norge er den seks ganger så høy.» «For ti år siden hadde 25 prosent av fattige barn i Norge innvandrerbakgrunn; i 2014 var tallet nesten 50 prosent».
Han konkluderer: «Det går med andre ord en grense for et samfunns absorberingsevne». (Min utheving).

Nasjonalt demokrati eller pålegg
gjennom internasjonale traktater?
«Hvor mange flyktninger skal Norge forplikte seg til å ta imot? Det er opp til det norske folk å bestemme. Norge skal ikke tvinges av konvensjoner eller overnasjonale organer til å akseptere ukontrollert innvandring». «Poenget mitt er at tilnærmingen til flyktningepolitikken bør være mer politisk og mindre juridisk». Se min blogg

Forskerne og akademikere veit lite, 
men er likevel samstemte for økt innvandring
«Det som gjør debatten vanskelig, er den generelt mangelfulle kunnskapen om migrasjonsprosessene». «Mitt inntrykk er at kunnskapen hos politikerne som bestemmer asylpolitikken, er påfallende begrenset. Det virker også som de i stor grad baserer sin kunnskap på virkelighetsbeskrivelser eller «myter» fra interesseorganisasjoner og det som skrives i mediene». «Retorikken som brukes fra forskningsmiljøer og NGO-aktivister, kan være ganske lik. Migrantenes perspektiv og interesser blir vektlagt, mens kontrollpolitikken enten blir kritisert i sterke ordelag eller betraktes som fånyttes. Det er også et problem at debattanter med tunge akademiske titler ofte slipper å bli konfrontert med sine påstander eller å begrunne dem nærmere. For eksempel når man sier at noe av det regjeringen foreslår, er «i strid med folkeretten». Det er ofte snakk om svært ulike tolkninger av de samme forpliktelsene.»

Muslimsk identitetsbygging 
— mer muslimsk i Norge enn i muslimske land
«Flere forskere har lagt til grunn at innvandrere med tiden vil ta til seg normer og trekk fra majoritetsbefolkningen og for eksempel bli mindre religiøse i hverdagen. En undersøkelse fra Fafo (Nytt land, ny religiøsitet? — Religiøsitet og sekulering blant ikke-vestlige innvandrere i Norge) viser derimot at etterkommere av innvandrere ikke blir mindre religiøse enn sine foreldre. Mer botid fører ikke til mindre religiøsitet blant innvandrergrupper
«Mens første generasjon muslimske innvandrere i stor grad identifiserte seg med sin nasjonale bakgrunn som tyrkere, pakistanere osv., har andre og tredje generasjon gjort muslimskhet til en sentral identitetsmarkør.»
«Bruken av hijab på barn er heller ikke en del av islam eller muslimenes tradisjon, og paradoksalt nok mer utbredt i mange norske skoler enn i flere muslimske land

«Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert gjennom at titusener får bosette seg her.» «Nærsynt humanisme kan ha inhumane konsekvenser».
«Norge, med nesten 200 000 med flyktningebakgrunn, er et klart større mottakerland enn Kenya i forhold til folketallet.» Kenya «har over 40 millioner innbyggere og rundt 500 000 flyktninger
«Sverige og Tyskland …Deres forsøk på å gå foran som et godt eksempel har ikke vært så vellykket. Idealismens møte med realitetene har vært en smertefull erfaring». (Min utheving).
«At Norge med den geografiske beliggenheten vi har, er blant de største mottakerlandene i verden i forhold til folketallet, er imponerende. Mindre imponerende er det at flere rike arabiske land velger å ikke være solidariske overfor syriske flyktninger selv om de har bedre forutsetninger enn de fleste til å ta dem imot og integrere dem eller returnere dem når krigen er over».
«Det finnes mange land med autoritære regimer eller med svak respekt for menneskerettigheter, men løsningen kan ikke være at alle som bor i disse landene per definisjon skal ha krav på å bli borgere i demokratiske land.»
«Antallet flyktninger i verden fluktuerer noe, men på verdensbasis er det til enhver tid titalls millioner av mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon. Det at det er mye elendighet i verden, bør ikke tilsi at det norske samfunnet skal forandre seg ukontrollert gjennom at titusener får bosette seg her».
15 prosent av Norges befolkning vil ha enda mer liberal innvandringspolitikk, hevder Taraku: «Tallmessig er denne gruppen ganske marginal, men den er godt representert i debatten av småpartier som SV og KrF, mange ulike interesseorganisasjoner og tradisjonelt også av nesten alle høringsinstanser i innvandringsrelaterte lovendringsforslag.» Taraku burde tatt med også partiene Venstre, Rødt og MDG i denne gruppa som «er godt representert i debatten».

Ikke asylsøkere, ikke flyktninger, 
men de mer velstående fra verdens fattigste land
Den tidligere lederen av NOAS stiller også spørsmål om dagens asylpolitikk som han mener ikke kan opprettholdes. I likhet med UDI-leder Frode Forfang. «Asylsøkere velger bort trygge stater uten velferdsordninger». Og de velger stater som har bygd opp så store rettigheter til innvandrerne at de i praksis aldri kan sendes tilbake.
Om fattige, særlig fra Afrika: «De aller fattigste vil stadig mangle penger til å investere i migrasjon, og det er heller ikke de som migrerer. Forskjellen er imidlertid at flere relativt fattige blir i stand til å flytte på seg.»

I helgens landsstyremøte i SV var partileder Audun Lysbakken opptatt av æreskulturens problemer og trussel mot kvinner i Norge. Han har også for noen år siden kritisert imamer for å ikke ta hensyn til norske forhold og tradisjoner. Det er jo veldig bra. Men jeg har problemer med å forstå hvorfor Lysbakken tar opp dette som noe problem når han ikke kan få nok innvandrere til Norge, særlig med muslimsk bakgrunn og med alle religionsrettigheter ellers. Og at han kan kombinere denne kritikken med det som dog er det viktigste for SV: Økt innvandring som hjelp til verdens fattigste, og anklager mot dem som ikke er enig i denne politikken. Det er jo det som er SVs store og eneste mobiliseringssak nå.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar