tirsdag 31. mai 2016

Eksisterende partier passer ikke til dagens politiske oppgaver


Framveksten av partier og politiske ledere som ikke har bakgrunn i det etablerte partimønsteret bekymrer både det etablerte politiske apparatet og dem som liker framveksten av ikke-etablerte og gjennomfriserte politikere. De siste fordi den protesten mot de etablerte ofte kombineres med en høyreorientert økonomisk politikk, men ikke bare.

De som er til bekymring
Bekymringa gjelder oppslutninga om Sverigedemokratene, Dansk Folkeparti og Ny Allianse og Liberal Allianse i Danmark, Frihetspartiet i Nederland, Uavhengighetspartiet i Storbritannia, Le Pen i Frankrike, Alternativ for Tyskland, Frihetspartiet i Østerrike og ikke minst oppslutninga om Donald Trump og Bernie Sanders i USA. I de gamle vasallstatene til Sovjet i Øst-Europa finnes det egentlige ingen etablert partistruktur, men utviklinga er den samme der også.
Politiken skriver i en kommentar 31. mai 2016: «Befolkningen over hele den vestlige verden nærer ikke længere bare en sund skepsis, men en usund mistillid til, at regeringer, de selv har bragt frem til magten, arbejder for samfundets bedste. Den fælles fjende er ved at blive dem, vælgerne udstationerer i parlamenterne.»
De fleste av disse partiene som markerer seg med en høyreekstrem retorikk har også en politikk som står til venstre for de sosialdemokratiske partiene, særlig i pensjonsspørsmål og en del grunnleggende sosiale ytelser.

De som bekymrer seg, …
Det bestående politiske sjiktet med alle deres partier er hylende forbitra på disse nye politiske strømningene inkluderte deres samstemte presse og den intellektuelle eliten. «Venstre»partiene og dets støttespillere er på elitenes side. Visepresident i den tyske forbundsdagen, Petra Pau fra partiet Die Linke, tidligere PDS, begge partier som baserer seg på restene av DDRs statsbærende parti, hun tidligere SED-partimedlem og leder av DDRs «Freie Deutsche Jugend», sa under partiets landsmøte sist helg at Alternativ for Tyskland (AfD) var et «nasjonal-rasistisk» og «neoliberalistisk» parti.

… det nye uformelle politiske regimet i Vesten
Det er et etablert — ikke formelt, men reelt — fleksibelt politisk styrende regime i hele den vestlige verden. Under ledelse av organiserte rikfolk og konserner som Bilderberg-konferansen, World Economic Forum der Norges utenriksminister ble rekruttert fra, til EU, G7 og USA (Nato). Disse er samstemte i sin felles politikk for verden. Tross påstanden om at de står for forskjellig politikk. Som om Støre og Solberg skulle være uenige, og Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle være uenig med dem. Lett høyreorienterte CNN har vært aggressivt mot Trump, som om han er en trussel mot deres egen makt. Alle mediene leiter med mikroskop etter regimekritikernes politiske ledere for å finne noe å henge dem ut for. De ikke-etablerte politikerne forskjellsbehandles grovt av mediene i forhold til deres «egne» politikere.

Sovjets fall i 1990 – slutten på freden etter siste verdenskrig
SFs og SVs tidligere leder og stortingsrepresentant Finn Gustavsen, hadde helt rett i at Sovjetunionens fall varsla dårlige tider for mange. Det aller viktigste er at vi har kommet mye nærmere en omfattende krig, flere store regionale kriger som kan utvikle seg til en over hele verden. Dette uformelle regimet som leder verden i dag legger ikke noen diplomatiske bånd på sin framferd (Jugoslavia, Libya, Øst-Europa, Syria) og bruker en aggressiv retorikk og handling. Som meningsløse voldelige og ødeleggende kriger i Midt-Østen, og de flytter fram posisjonene mens de ruster opp. Russland ringes inn, og USA ypper til konflikt med Kina.

Kapitalismen i krise
Finanskrisen rundt 2008, noen hevder det er en produksjonskrise og ikke en finanskrise, kan sees på som om veksten med gjenoppbygginga etter siste verdenskrig er over. Vesten produserer lite, og finanstransaksjoner dominerer den vestlige økonomiske utviklinga. Økonomisk gjøres mange strukturelle tiltak som skattelettelser til fordel for de rikeste samtidig som velferdsytelser skjæres ned og arbeidslivet brutaliseres som i Frankrike der arbeidstida økes fra 10 timer hver dag og 45 timer i uka, til 12 timer dagen og maksimalt 60 timer i uka. Samtidig reduseres overtidsbetalingen. Dette innføres i Belgia og Frankrike under ledelse av sosialdemokratene.

Det nye verdensregimets rettsvesen
«I følge med røverflokkene kommer domstolene», diktet Bertolt Brecht. Tjuven gjemmer tjuvgodset «innpakket i et papir, på det står det en paragraf». Internasjonalt har det utvikla seg et rettsregime helt uavhengig av nasjonalstatene. Menneskerettighetserklæringa var den første, og den brukes til politisk og militær invasjon verden over fra vestlig side, og dette forsøket på å etablere en internasjonal overordna rett følges opp med flyktningkonvensjoner og internasjonale domstoler. I stedet for synlige politisk makt, skyver det nye internasjonale regimet domstoler, domsavsigelser og dommere foran seg. Disse uttrykker ikke mer enn alminnelig politisk makt hevet over statenes egen nasjonale rett. Men som noen stater vil begrunne sin drøm om å være verdenspoliti med. Mens et rådgiverpanel tilknyttet FNs menneskerettighetskomite ledes av en representant fra en av de mest undertrykkende og reaksjonære regimer i verden, USA-støttete Saudi-Arabia.

Religion for reaksjonære politiske krav
Krigsførtida og den tunge økonomiske krisetida kombineres med en omfattende innvandring av mennesker med levesett og kulturer som vi i nord bare kjenner fra middelalderen og som innvandrerne dyrker mer ekstremt i Vesten enn i statene de innvandra fra. Svært mange både i Europa og USA føler seg fremmed i eget land. En følelse de blir angrepet kraftig for, og for å være både rasistisk og politisk kriminell, fra folk som bor i områder der de bare bor sammen med den etnisk hvite økonomiske og intellektuelle og medieeliten som Ullevaal hageby (universitets- og mediepolitikerne) og med Arbeiderpartiets leder fra Holmenkollåsen. Mens alle «venstre»orienterte sammen med universitets- og medieeliten og «moderne» ungdommer er overlykkelige over denne utviklinga der de innbiller seg at alle mennesker, kulturer og religioner skal leve side om side i det de tror skal bli et tolerant fellesskap. Men som i stedet bare styrker de mest reaksjonære og intolerante kreftene som er på frammarsj i verden som aldri før i historia. I tillegg er innvandrerne ufaglærte uten evne eller vilje til å ta arbeid i det høyteknologiske Europa og Norge. De har jo heller ikke kommet til Europa først og fremst for å arbeide.

Særegent for Norge
Kampen for å oppløse det nasjonale sjølstyret og etablere det internasjonale styret har hatt særegent gode kulturelle og ideologiske forhold i Norge. FNs eksistens har blitt forstått som et forsøk på en slik demokratisk verdensorden styrt til fordel for de svakeste i verden. FN har i Norge bidratt til å skape godt utbredte  illusjoner om politiske krefter i verden og deres handlemåter. Som illusjonen om at «inni er vi like».
I tillegg har støtten til den ideologiske undertrykkinga i den fattige verden, særlig i Afrika, stått veldig sterkt i Norge. Der kolonimaktene kom med våpen for å rane og undertrykke, kom nordmenn med Bibelen for å fullbyrde misjonsbefalinga om «å gå ut og gjøre alle folkeslag til mine disipler». Dette er et stort økonomisk og ideologisk sjikt i Norge med betydelig statsfinansiering, minst 1 prosent av statsbudsjettet. Det er dette sjiktet Terje Tvedt har kalt et godhetsregime. Tankegangen bak disse hjelpetiltaka, som i det små åpenbart hjelper litt, er likevel klart «fariseersk» og rasistisk. Rasistisk fordi det bygger på en tankegang at «de», i motsetning til oss, ikke kan klare seg på egen hånd, men trenger hjelp fra oss. Dette særegne norske statsfinansierte hjelpesjiktet gjennomsyrer store deler av norsk offentlighet, og er minst kritisk til det nye krigerske verdensregimet til verdens økonomisk mektigste.

Protestene forstummer fra det etablerte politiske sjiktet
Protestene mot krigen mot Irak var omfattende i Europa med millioner på gatene. Men Thorbjørn Jagland fikk rett da han hånte de protesterende for å ikke ha noe de skulle ha sagt. Etter nederlaget for massedemonstrasjonene mot de vestlige angrepene på Afghanistan og Irak, har ingen gått på gatene for å protestere mot krigene, bare for å øke innvandringa og støtte muslimske reaksjonære politiske krav. Endringa av Norges holdning til å innta en svært aggressiv holdning med støtte til militære invitasjoner verden over er et eksempel på denne økte vilje til å ta i bruk krigsmidler. Initiert av Arbeiderpartiet, fulgt opp av de andre. Antallet kriger har økt, og tidligere krigsmotstandere har skiftet side og er nå ivrige tilhengere for å hjelpe USA og EU i Libya og Syria.

De som protesterer
Over hele den vestlige verden nå møter dette regimet motstand fra den maktesløse delen av befolkninga, de som er styrt. Fra krefter utafor det politiske miljøet, og mest markant fra tradisjonelle høyrekrefter. Og dem som ikke deltar i det roste «pluralistiske» demokratiet der eliten dominerer alle kanaler som organisasjonskanalen, mediekanalen og demonstrasjonskanelen. I Norge med betydelig statsstøtte. De styrte kan kanskje kalles den tause majoritet?
Eliten kaller Trumps tilhengere nedsettende for de autoritæres opprør (Dag og Tids redaktør Svein Gjerdåker 18.03.16) og det som verre er, men Trump sjøl kaller sine velgere for de sintes opprør. Og sinte er det opplagt at mange har grunn til å være. Avindustrialisering med tap av arbeidsplasser kombinert med reduserte sosiale ytelser. Nåtida har endra seg radikalt fra fortidas drømmer om framtida for dem med vanlige jobber og med et trygt og godt liv. Og de står overfor en økonomisk og politisk situasjon de ikke har fått spørsmål om de vil si ja eller nei til i noe valg.

Viktigste suksessfaktor – knusing av det nasjonale sjølstyret
Denne politikken har kunnet gjennomføres bare ved å bryte ned det nasjonale sjølstyret og nasjonene. Det som har gitt det europeiske folket sin sosiale og individuelle velferd og frihet, utvikla og tilpassa hvert enkelt lands økonomiske og sosiale utvikling. Kampen for å bryte ned nasjonalstatene har lyktes veldig bra, med de økonomisk mektigste aktørene i spissen med trotskistene — den eneste gjenlevende og aktive kommunistretning i verden — som overlykkelige blindpassasjerer. Denne eliten har klart å ensrette universitetsmiljøene og mediebransjen og har oppretta et selvgående internasjonalt juridiske styre med ensretta traktatforfattere og lojale dommere.


2. Hvordan gå imot denne utviklinga?
Jo flere som ser denne situasjonen og vil prøve å gi den en annen retning enn i andre land, er et godt utgangspunkt. De ikke-etablerte politikernes protest er viktig, og til å støtte. Men de har noen alvorlige minus: Den tradisjonelle høyredemagogien, uklar som de er til krigsmotstand og en økonomisk politikk som er mer opptatt av skattelette enn til økonomisk utvikling og fornuftig samfunnsøkonomi. Trass i at flere av dem, som Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene, støtter viktige elementer i en offentlig velferdsstat, noe som også Fremskrittspartiet gjorde tidligere. Men deres hegemoni som representant for folks misnøye og mistillit må utfordres av andre krefter.

2.1 Nytt politisk styresett
Dagens vestlige politiske styresett, der de fleste land har et representativt demokrati der de valgte representantene har blankofullmakt til å gjøre hva de vil i valgperioden, er svært udemokratisk. De er valgt etter en valgkamp der det er helt tilfeldig hva som kommer opp som to-tre- fire saker av de mange tusen sakene som de valgte skal avgjøre i kommende valgperiode. Partiene forsøker å påvirke hva som skal være valgemner, hjulpet av journalisters tilfeldige innfall og bevisste valg ut fra egne politiske prioriteringer. De såkalte demokratiske virkemidlene i vårt omtalte «pluralistiske» demokrati gjennom de tre kanalene medie-, organisasjons- og aksjonskanalen, svekker vanlige folks innflytelse fordi dette er kanalene som de ressurssterke fullstendig dominerer.
Spørsmålet om innføring av multikulturalismen, antall innvandrere med muslimsk bakgrunn og konsesjonene i form av samfunnsendring for at vi skal tilpasse oss de nye innbyggere fordi disse ikke kan forstå å tilpasse seg til eksisterende europeiske kulturer og tenkesett, er ikke blitt tatt opp til egen avstemning. Bare i valg sammen med mange andre viktige saker som økonomi. Måten å svekke elitens makt på, er derfor å innføre konkrete folkeavstemninger om slike spørsmål. Som når, for Norge, 50 000 krever en slik avstemning. Dette bremser elitens makt, for den skrur ned endringstempoet i den retninga de vil. Det er ikke like lett å få flertall for tiltak i en egen folkeavstemning som det er å tvinge og kjøpe opp og ensrette et partis representanter i en avstemning i parlamentet.
Det norske folket har stemt nei til EU-medlemskap, men eliten bryr seg ikke om dette og tvinger Norge inn i et reelt medlemskap. Eliten sier både at det er uunngåelig og nødvendig uten at noen av dem protesterer, men rett nok, det gjør ikke folk flest heller. Sjøl om folket også desauvueres i folkeavstemninger, eliten sitter på et reservoar av virkemidler, er det åpenbart at folkeavstemninger vil hemme elitens maktutøving. Derfor er det et viktig anti-elitistisk og folkelig tiltak å få gjennom folkeavstemninger som en viktig del av den politiske beslutningsprosessen.

2.2 Nytt parti eller endre eller overta et etablert parti?
Trond Andresen har på Facebook, i gruppa «Vi som bryr oss om Klassekampen» (mange der er veldig misfornøyd med Klassekampens redigering), tatt til orde for å skape enten et nytt parti, Selvstendighets partiet (for nasjonal sjølråderett) eller gå inn i Senterpartiet. Sp fordi det er et klart nasjonalt parti, et parti som setter nasjonalt sjølstyre høyt. Hvis det dreier seg om EU, og ikke USA, vel og merke.

2.3 Ikke Senterpartiet
Sp er et parti som står veldig svakt i byer, som i Oslo og i Drammen. Oslo Sp er ofte overtatt av anarkister og narkoliberale rabulister. På 1980-tallet klarte Sp å få inn en representant i to påfølgende valg i Drammen. Kort tid etter at begge ble valgt inn, meldte de overgang til Høyre. Senterpartiet er et næringsparti for bøndene og landbruksnæringa, et kristent USA-vennlig parti, for kontantstøtte og som er sterkt for motorbruk over alt i friluftsområder og mot naturvern. Noe politikkskifte fra Senterpartiets side i disse spørsmåla er bare helt utenkelig med mindre alle nåværende medlemmer melder seg ut. Tross at Sp er mot både EU- og EØS-medlemskap, er det å sløse med kreftene å få Sp til å gjøre noe med de politiske, økonomiske og sosiale problemene som jeg har nevnt foran. Du vil stange mot en fasttømra partikultur, og mest sannsynlig bli ekskludert veldig tidlig.

2.4 …eller SV eller Rødt
Som for SP gjelder det tilsvarende for Sv og Rødt. SV er et parti for den nye internasjonale utviklinga. De støtter krigene, utviklingshjelpa, er veldig for økt innvandring og de støtter særlig at det sjølbestalta domstols- og traktatsystemet til det nye verdensregimet, skal styre i verden. Rødt kommer fra en kultur hvor den internasjonale kampen for det nasjonale sjølstyret var viktig, men inntaket av de godt organiserte og beleste trotskistene i IS-gruppa har hindra dem i å forstå internasjonale vestlige angrepskriger og betydninga av det nasjonale sjølstyret:  At det må være et lands egne innbyggere som bestemmer hvem som skal styre det, ikke USA, EU og Norge. Prega som Rødts medlemmer er av den «humanitære» kampen for økt innvandring og overfølsomheten for alt som de mener kan smake av «rasisme» av kritikk av religionenes politiske framstøt, gjør også dem til unyttige verktøy mot den aktuelle politiske situasjonen.

2.5 Små partier med håpløst «image» — bare noe nytt kan skape oppslutning om nødvendig politisk bevegelse
SP, SV og Rødt har oppslutning av knapt ti prosent av velgerne, og vil overfor velgerne for alltid være prega av sin historie. SV og Rødt eksisterer mest til innvortes bruk for medlemmer og livsvarige velgere. SP for å uttrykke storbøndenes og landbrukssamvirkets økonomiske interesser.
Å samle nye velgere i en motstand mot elitens politikk, skjer ikke gjennom disse småpartiene og deres velgere. Det er blant Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets velgere at en må gjøre innhogg. Mange av velgerne til disse partiene er ikke tilfreds med den aktuelle politiske utviklinga, og sitt partis ledere som andre partier og dets ledere.

2.6 Nytt parti — uten ideologiske ismer. Men konkrete paroler mot dagens politikk
Skal vi gi bidrag til denne nødvendige kampen mot det nye ikke-demokratiske og aristokratiske verdensstyret, er det en illusjon å tro at gamle partier som delvis har vært med på denne utviklinga, og trives i den. det er vanskelig å lage noe nytt, men det er mulig og bedre for å utvikle noe som passer til de aktuelle konfliktene. SF fikk to mandater etter et halvt år (ja, i en annen tid, men likevel). Noe nytt, enten et parti, men gjerne en sånn statsfinansiert lobby som venstre ellers er så god på, kan være et skritt på vegen. Men du må inn og ta over politikken snarest mulig. Sosialdemokratiets forfall og sjøltilintetgjøring i Europa, er et varsel om at noe må gjøres.

2.7 Hvem kan ta et troverdig initiativ? De tradisjonelle venstrekranglerne?
Å skape et troverdig initiativ som vokser og skaper entusiasme rundt seg, er ikke lett. Ekstra vanskelig er det fordi de som lettest kan se den store forskjellen mellom de styrte og de styrende, og som kan ha evne til å vurdere den politiske utviklinga mest kritisk, ofte vil komme fra venstre. Men disse er samtidig opphengt i en kranglende og splittende tradisjon der kompromisser ikke finnes, de skal ha alt eller intet. De er prega av en «krangle-isme».
En slik tradisjon kan ikke et nytt parti bygges på. Det må finnes andre uten denne tradisjonen som kan se utviklingstrekk som jeg har pekt på, og som må bidra.

2.8 Ikke modent nok?
Kanskje er ikke tida moden nok for et slikt alternativ? Kanskje må det diskuteres vilt blant mange lenge, breiere enn gamle venstreorienterte. Og så kan en slik diskusjon legge grunnlag for å gå videre. Kanskje det ikke er aktuelt med et parti foreløpig, ikke en gang til neste valg i 2017. Men kanskje heller en motfront til alle «utviklingshjelporganisasjonene» og «innvandringsorganisasjonene».

2.9 Venstrepopulistene (venstrepopulistene.no)
er foreløpig et alternativ med en skisse til program som ikke er et ideologisk parti, men konkrete paroler mot norsk krigsdeltaking, for en annen økonomisk politikk og for realisme i innvandringsdebatten og en annen holdning til reaksjonære politiske krav framført av muslimske innvandrere i religionsfrihetens navn.

Kan ikke det være et slikt sjølstendig nytt initiativ? 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar