onsdag 3. februar 2016

TØI leiter etter iverksettingsgapet om sykkel — uten å drøfte politikk og makt


Tenke det, ønske det, ville det med…
TØI om sykkelpolitikk — uten å skrive om politikk og makt

En ny sykkelrapport fra Transport-økonomisk institutt den 1. februar, TØI-rapport 1453/2015, tar utgangspunkt i denne negative utviklinga: «I 1992 ble sju prosent av den norske befolkningens daglige reiser foretatt ved bruk av sykkel. Vel tjue år senere er denne andelen på landsbasis redusert med to prosentpoeng». Rapportens tittel er likevel den positive «Norsk sykkelpolitikk — på vei». 

Forskerne oppgir at deres oppgave var «… å finne mer ut av grunnlaget for dette vedvarende gapet mellom idealer og realiteter». Og de svarte: «Svak organisering, manglende planproduksjon og lav prioritering av investeringsmidler er viktige faktorer bak svak iverksetting.» Deres forslag er «Et mer samlet blikk på teknisk sykkelinfrastruktur og nye meningssammenhenger sykkelen inngår i, kan bidra til å normalisere sykkel som en vesentlig transportform, særlig i byene». Altså produserer forskerne en rapport om politiske grunner til manglende tilrettelegging og bruk av sykkel — totalt uten politisk analyse av aktører i interessekonflikter. Det er nesten ikke til å tro.

Manglende gjennomføring av politiske mål er en svært gammel problemstilling. Av de mer moderne er Henrik Ibsen som lar Peer Gynt i 1867 si: «Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - - men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke!». Det skjønner heller ikke forfatterne av siste TØI-rapport. Det verste er likevel at det er vanskelig å se at de gjør et forsøk.

Til mastergraden i statsvitenskap i 2010 utførte jeg en eksempelstudie av Oslo kommunes fire mislykte forsøk på å gjennomføre sine like mange sykkelplaner, «Plan på plan på plan» (et sitat fra en journalists oppsummering) . Det er greit at forskerne ser på denne oppgaven som en nullitet de ikke finner nyttig. Verre er det at de ikke kommer inn på noen statsvitenskapelige problemstillinger eller bruker noen referanser til sentrale statsvitenskapelige forskere i sin jakt på forklaringer på den manglende gjennomføringa av politiske sykkelmål.

Iverksetting av politiske vedtak er et sentralt tema i statsvitenskapen. «Politikk handler faktisk om mer enn å bestemme ting, det handler om å lande sakene og få dem gjennomført», uttalte professor i statsvitenskap Anders Todal Jenssen til Ukeavisen Ledelse i 2009. Det finnes masse forskning og mange teorier om gapet mellom iverksetting og gjennomføring. Van Meter og Van Horn hevder at graden av hvor omfattende endring målet innebærer holdt opp mot den politiske enigheten om tiltaket, er avgjørende for om målet blir iverksatt helt eller delvis.

I masteroppgaven min viser jeg til den politiske uenigheten i Oslo om satsing på sykkel, fordi de viktigste sykkeltiltakene krever endring til ulempe for andre samferdselsaktører. Og at sykkeltiltak bare lar seg gjennomføre der de ikke kommer i konflikt med andre samferdsels- eller andre samfunnsaktørers interesser. I hovedsak tilbys også syklistene de lite sykkelvennlige «gang- og sykkelveger», som i praksis er mer som langstrakte leikeplasser å anse. Vi må dessverre innse at sykkelinteressene i Norge ikke trumfer en eneste annen samfunns-eller samferdselsinteresse.

På sykkelkonferansen i 2010 i Bergen, holdt jeg et foredrag om å få iverksatt sykkelmålene: Fra plan til virkelighet, om iverksetting av planer for sykkeltrafikken. 

TØI-rapporten har et eget avsnitt om SLF, Syklistenes Landsforening (rapporten skriver navnet konsekvent feil). Ja, SLF har spilt en viktig rolle som bidragsyter for utvikling av teknisk fornuftige trafikale sykkelløsninger overfor særlig Vegdirektoratet. SLF har mange ivrige og flinke tillitsvalgte, medlemmer og sympatisører. Men som styremedlem i flere år, og som leder i 1993, må jeg dessverre si at organisatorisk og politisk er SLF, og har alltid vært det, en meget svak interesseorganisasjon. Den er ute av stand til å spille en innflytelsesrik politisk rolle overfor de godt organiserte og økonomisk mektige bilinteressene og deres mange støttespillere blant politikerne. Nå har organisasjonen til og med fått en leder som i sitt lønna arbeid, som leder i Framtiden i våre hender, har som politisk mål å arbeide for flere biler som hindrer syklistene. For det er konsekvensen av kampen for elbilintensivene; å rettferdiggjøre bilbruk mot byene og dermed øke den. Til hinder for syklistene.
En samfunnsaktør som skal få noen av sine mål gjennomført, får det sjelden om noen gang av sympati eller medfølelse. Særlig gjelder det for en aktør med så mektige økonomiske motstandere som bilindustrien med reklamemakt over mediene og deres overveldende mange politiske støttespillere. 
SLF har ingen sanksjonsmidler som arbeidstakere har med streik, og har heller ikke gjort forsøk på å skaffe seg eller bruke slike maktmidler, som trafikkaksjoner som blokkerer annen trafikk. Slik Holmestrand-demonstrantene i sin tid fikk lagt E-18 utafor sentrum av Holmestrand. 
Når politikerne lukker døra etter et besøk fra SLF, er besøket og SLFs innspill glemt med det samme. De er heller opptatt av hvordan de skal møte krava fra bilnæringa og kollektivselskapene, og hvertfall ikke provosere dem med sykkeltiltak som hindrer deres framkommelighet. Sykkelinteressenes kår i Norge er treffende karakterisert med Rudolf Nilsens ord om at «Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

I et intervju med Transportøkonomisk institutts blad Samferdsel nr 7/2010, spissformulerte  jeg: «[Det er] Vanskelig å bygge sykkelveger i Norge, men umulig bare når en ikke vil.» For det er den politiske viljen som mangler, ikke mangelen på rapportens forslag om byråkratiske knep. Å få en sykkelrapport som er på jakt etter «gapet mellom idealer og realiteter», uten å gjøre et forsøk på å finne de politiske faktorene som kan bedre tilrettelegginga av sykkel og øke sykkelbruken, er trist. Rapportens forslag kan nok gi forskerne karriere i det økende sykkelbyråkratiet, men neppe flere sykkelfelt og syklister.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar