lørdag 2. januar 2016

Hvorfor framheva statsminister Solberg en som besøker eldre nordmenn?


Ut fra ommøbleringa av regjeringa med Sylvi Listhaug som ny innvandrings- og integreringsminister, var statsminister Erna Solbergs nyttårstale overraskende og vanskelig å forstå. Den kunne ha vært skrivi av de fleste partilederne i Norge, og særlig av en Rødt- eller SV-leder eller en av lederne av de mange statsfinansierte innvandringsorganisasjonene. Erna Solberg trakk fram tenåringen Ali Al-Jabri fra Stovner som et stort ideal og et menneske å framheve for å vise at «integrering ikke trenger å være vanskelig».

Solberg sa om Ali Al-Jabri: «Han og andre unge besøker eldre, til gjensidig glede og nytte. Besøksordningen er et forbilde for unge fra hele landet.» Men er en slik besøksordning virkelig viktig for integreringa? Det sa ikke statsministeren noe om. «Integrering» er et svært uklart begrep som de færreste legger det samme i. Men besøksordning for eldre, mens for mange innvandrere strever og er til dels er motvillige til å lære seg norsk, til å ta utdanning, motvillige til å ta til seg norske og moderne skikker fra et postindustrielt samfunn og komme seg i arbeid? Virkelig? Besøksordning for eldre pleietrengende nordmenn må vel være noe av det minst viktige integreringstiltaket for innvandrere eller nordmenn med innvandrerbakgrunn som ikke liker norske tradisjoner og skikker?

Å initiere en besøksordning er sjølsagt positivt i forhold til mange andre tenkelige samfunnsaktiviteter, særlig blant dem som noen få innvandrere tyr til. Men hvor viktig og riktig er egentlig sånne besøksordninger? Jeg er veldig skeptisk til sånne besøksordninger fra helt ukjente mennesker, når jeg prøver å sette meg inn i en situasjon der det er jeg som er eldrehjemsbeboer (noe jeg håper at jeg slipper). Dessuten er jeg en sterk tilhenger av offentlig tjenestetilbud, som et tilbud jeg har krav på som skattebetaler. Og der jeg slipper å bli tvunget til ydmykt å be om takk. Jeg er tilhenger av prinsippet «Gjør din plikt, krev din rett». Men det er forståelig at en partileder for et parti som markedsfører seg på å privatisere mest mulig av det offentlige helsetilbudet, trekker fram et slikt privat tilbud som en besøksordning på et eldrehjem. Hvem er det på sykehjem, eller i sine egne hjem, som har spurt om å få nordmenn med muslimsk foreldrebakgrunn på besøk? Thomas Hylland Eriksen og Lars Gule er da vel ikke pleiehjemspasienter ennå?

Som vellykka personer på det statsministeren kaller «integrering», ville jeg heller trukket fram stortingsrepresentantene Tadja Hadjik og Abid Raja. Begge har vist at du kan komme deg fram med å legge den førmoderne kulturen bak deg. Den som fortsetter å prege altfor mange av dem som kommer fra områder med en slik kultur. Og dessverre i økende grad fra andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere fra slike områder. Hadjik, nynorskbrukeren, har markert seg mot det muslimske symbolet for undertrykking av kvinnene, hijab på jenter, mens Raja har imøtegått de innvandrerne som ikke vil tilpasse seg forholda og skikkene i det landet de har innvandret til. Men slike standpunkter er jo ikke så populære å ta fram overfor det dominerende innvandrings- og muslimsforsvarende norske politiske sjiktet, tydeligvis heller ikke for en statsminister.

Erna Solbergs danske regjerings- og parti-kollega, stats-minister Lars Løkke Ras-mussen, sa noe helt annet i sin nyttårstale, idet han kalte flyktningstrømmene mot Europa og Danmark som kanskje den største og mest kompliserte krisen i dette århundret, og videre i følge den danske rikskringkastinga sa med min oversetting: 
«La oss være ærlige overfor hverandre: Vi er utfordret. Det utfordrer vår økonomi, når vi skal bruke mange ekstra milliarder på asylsøkere og flyktninger. Penger, som ellers kunne gått til helse, utdanning og flere private arbeidsplasser. Og det utfordrer vår samhandlingsevne, når det kommer mange hit fra helt andre kulturer som er fremmed overfor de uskrevne regler og normer som er så innlysende for oss.»

Vi kan oppsummere statsminister Erna Solbergs nyttårstale med å si at det politiske budskapet som Fremskrittspartiet de siste månedene har fått økende oppslutning om, ikke har fått noe gjennomslag i den regjeringa dette partiet er med i.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar