søndag 27. desember 2015

Får du rett når motstanderne dine dreper?



Lars Olle Engaas har i Klassekampen 27. oktober i år en ideologisk artikkel som åpenbart uttrykker det prinsipielle synet til svært mange. Engaas bruker de bestialske drapene på skolen i Trollhättan 22. oktober som eksempel på utbredelsen av rasismen, og at den «er bare toppen av det rasistiske isfjellet i Skandinavia». Rasismen innebærer også det Engaas mener er «å dra innvandringskortet», som bare kan bety å være negativ til at alle som ønsker å få opphold i Norge, skal få det. Påstander om «snikislamisering» er også et uttrykk for rasisme, i følge Engaas. Engaas vil fordrive rasismen til «ølkneipene». Men med det aksepterer han jo likevel rasismen, bare den holder seg der. Men er det noe bedre om rasismen skjer i ølkneipene, da? Er ikke rasismen uønsket over alt? Er det ikke en fare for at den sprer seg fra ølkneipene?

Av politiske drap og drapsforsøk, er det bare noen av dem som får Engaas til å dra fram rasismeanklagene. Bare de drapene Engaas´ politiske motstandere utfører, sender han innlegg til Klassekampen om. Åpenbart i samsvar med Engaas & co sitt ideologiske prinsipp. 

Engaas gikk ikke ut og gjorde sitt krav om at rasismen skulle trekke seg tilbake til ølkneipene, eller andre passende steder, da en muslim forsøkte å drepe tegneren Kurt Westergaard, eller da en avvist asylsøker drepte tre tilfeldige på en buss i Norge, da en muslim i København i fjor angrep et møte om ytringsfrihet og en synagoge og drepte tre personer. Eller da en avvist innvandrer på Ikea i Sverige i august i år fant seg to tilfeldige ofre blant kundene og bare hogde dem til døde med Ikeas kniver. 

Blant Engaas sine utvalgte eksempler finnes heller ikke tilfeller der personer med begrunnelse i Koranen drepte en filmskaper og en politiker, som i Nederland. Eller i Frankrike der folk som oppsøker tiltak som restauranter, musikkonserter og fotballkamper blir drept. Eller fatwaen (dødsdommen) som fortsatt hviler over Salman Rushdie og drapsforsøket på forlagssjef Nygaard. Det muslimske forsvarsrådet samlet i februar 1989 i Oslo hele 3 000 i en demonstrasjon til støtte for dødsdommen mot Rushdie, og det var greit?

Men drap kan aldri bli et argument for eller imot en politikk. En kan heller ikke telle antall drap eller drapsforsøk for å finne ut hvem som har politisk rett; «de som har drept flest har tapt». Det er i grunnen merkelig at Engaas, som sine meningsfeller, ikke kan ta et prinsipielt standpunkt mot politiske drap og terrorvirksomhet, men bare velger å kritisere drap og terror som deres politiske motstandere begår, og ikke de drapene som ikke passer inn i deres politiske forestillinger og de ens politiske meningsfeller eller dem en har sympati for, begår.

Jeg kan ikke tro, og mener ikke, at Engaas og hans mange innflytelsesrike og mektige meningsfeller, at de er for de drapene de ikke vil kritisere. Men når de bare velger å kritisere noen drap, de det politisk passer dem å kritisere, er det likevel grunn til å tro at de mener at de ikke-kritiserte drapene er til å «forstå». Som de gjennom flere tiår mer enn har antyda: For noen drap er jo utført av en gruppe mennesker som føler seg forfulgt av Vesten i Midt-Østen og ikke minst av «rasistene» i Europa. 

Engaas kan nok ha rett i at av det politisk bevisste utvalget av de drapene han er opprørt over, «bare [er] toppen av det rasistiske isfjellet». Men de drapspersonene Engaas ikke opprøres over og ikke kritiserer, øser — i motsetning til dem som anklages med det utflytende og uklare begrepet «rasisme» — av en ideologisk skriftlig kilde; Koranen. Hadde det ikke vært for at den har status som en hellig religiøs bok, burde også mye av Koranens påbud blitt karakterisert som rasistisk. Den inspirerer åpenbart de drapene som ikke i samme grad opprører Engaas & co, men som ikke er mindre rasistisk enn de drapene Engaas tar avstand fra. Og som jeg er enig med ham i å ta avstand fra og motarbeide.


At Engaas vil uttrykke seg sånn som han gjorde, og at han får et sånt innlegg på trykk, ser jeg bare som et tegn på hvordan den politiske situasjonen er. De moralsk prektige føler seg så overlegne at de bare kan lire av seg sine ukritiske  indignasjoner og anklager. Og de blir heia fram av debattredaktørene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar