onsdag 14. oktober 2015

Libya-bombinga: Nei, pressen sviktet ikke, for den er i all hovedsak maktlojal. Pressen gjorde sin ukritiske smiskende jobb under Libya-krigen!


I Klassekampen skreiv i går redaktør Bjørgulv Braanen om at pressen sviktet sin oppgave under den norske krigen mot Libya. I en FOKUS-artikkel «Propagandakrigen». Å gå med på en sånn påstand, er å gå med på at pressens reelle rolle er å være kritisk, som et ledd i skrytinga av sin egen næringsgrein. En påstand som den til Braanen hevder pressefolk støtt og stadig.

I 1999 hevda også avdøde professor Anders Bratholm i boka si om boomerangsakene i Bergen, at pressen hadde svikta oppgaven sin. For bergensavisene var nemlig ensidige krakilske talerør for politiet, og kjørte kampanjer mot kritikerne. Jeg skreiv da et innlegg om dette i Aftenposten,  08.09.99, der jeg hevda at pressen ikke svikta, og at Bratholms påstand var en helt urimelig og feil kritikk av mediene. Samtidig brukte mediearbeiderne i sin sjølskryt at de var «den fjerde statsmakt». Men dette er jo en avsløring av at de ikke er kritiske, for en statsmakt kan jo ikke motarbeide statsmakten. Nå har mediearbeiderne smart nok slutta med alt dette sjølskrytende snakket om «den fjerde statsmakt». Nå snakker de bare om at de er «kritiske». Og noen av de mest ukritiske fyller også merkelig nok opp vervene i det som skal være pressens «ukritiske» glansnummer, SKUP-utvalget.

I 1999 skreiv jeg (litt tilbakefornorska av Aftenpostens fordansking)
«Ser en litt grovt på det siste århundrets dramatiske begivenheter, begivenheter som har påført millioner av mennesker lidelser og massedød, har ikke hovedtyngden av mediene i noen tilfeller virket kritisk inn mot kriger og totalitære bevegelser, eller andre mål som mektige økonomiske samfunnsgrupperinger har hatt. I hovedsak har mediene virket som en katalysator som har styrka makta til de fra før av mektiges interesser og deres handlinger. Mediearbeidere har trivdes svært godt under pressesensur [som under krigen i Norge]. Men hovedregelen har vært at de tre andre statsmaktene ikke har hatt behov for å beordre sensur. Journalistene har så fin nese for maktens interesser at de frivillig «skjønner» hvilke interesser de skal tjene: Å benekte nazistenes konsentrasjonsleire og hylle Goebbels på hans 50-års dag i 30-årene, eller fortie Nato-motstanden.» Dette er en kritikk som ikke er blitt svekka med åra, heller styrka. Og der Harald Stanghelle, Aftenposten og NRK, er fjerde, eller femte statsmakt?

Så snart det dukker opp kritikk av sentrale maktinteresser og deres politikk, er de politiske journalistene over dem med kampanjejournalistikk for å sverte dem. Som VGs kritikk av Pål Steigans utspill om grenser. Som ensidigheten om innvandringsbølgen mot Europa, også uten at det stilles spørsmål om denne bølgen kan være organisert av noen. Men når faktisk Norge går til krig, uten regjeringsbeslutning og uten at det tas opp i Stortinget, og åpenbart misbruker et FN-mandat etter pålegg fra USAs fredsprisvinnende president, tier de «kritiske». Underdanigheten av makta er typisk og regelen. Når kommer det motforestillinger mot EØS-avtalen, som det i to folkeavstemninger i realiteten er sagt nei til?

Så den ukritiske holdninga til Libya-krigen er regelen, ikke unntaket. Mer interessant er spørsmålet: Hvorfor er mediene er så ukritisk maktlojale?

Norske mediene er statsfinansierte, noen til dels i betydelig grad. Med direkte produksjonsstøtte i mangemillionersklassen, og fritak for merverdiavgift. Dette er for å lokke folk som har nok penger til å betale for avisa, blant de mest velstående i Norge, til å få avisene sine enda billigere. Likevel er det neppe redselen for å miste statsstøtten som driver mediene til deres ensidighet. Det må være noe med holdninga, ånden og kulturen i medieredaksjonene som kanaliserer dem inn i dette. Nå må en være svært maktlojal, eller ukritisk til Arbeiderpartiet, for i det hele tatt å kunne bli en politisk journalist i noe medium i Norge, kanskje med unntak for Dag og Tid, og muligens Finansavisen og Nettavisen også. Men også de som er ganske kritisk til både Nato og EU sosialiseres uhyre raskt inn i en ukritisk rolle, eller så oppfatter de ganske raskt at grunnleggende maktkritikk er noe de skal holde kjeft om.

Det finnes stater med medier som er vesentlig mer ensretta enn dem i Norge, og der statslederne har en helt annen makt over hva journalistene kan få lov til å skrive. Som i Hviterussland, Tyrkia, Russland og Nord-Korea, for å nevne noen få blant svært mange land. De er nok veldig misunnelige på hvordan Norge kan framstille seg som et land med fri og kritisk presse, mens de faktisk er like ukritiske som i de nevnte landa, jf EØS-avtalen og Libya-krigen.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar