fredag 4. september 2015

Flyktningestrømmen: Enkeltmenneskehysteriet


Jeg kjenner til mange som ikke har det så bra og som burde fått hjelp, bedre og mer, som på eldrehjem. Jeg har vondt av dem som skader seg eller får en uhelbredelig lidelse eller blir lemlesta i trafikken. Som kvinner som blir overfalt, voldtatt og drept på treningstur. Som jeg får vondt når barn skader seg i leik og blør og skriker hjerteskjærende. Rundt om i verden er det millioner av mennesker som holdes under tvang og undertrykkelse av alt fra diktatoriske regimer til kulturell frihetsberøvelse begrunnet i gamle religiøse tekster. Millioner blir drevet fra gård og grunn etter natur- og miljøkatastrofer. Flere hundre millioner i verden lever uten tilgang på nok mat, sunn mat, bolig, uten kloakkforhold og helsetilbud og får et for kort og plagsomt liv. Bare av sult dør det hvert år over tre millioner barn før de har fylt fem år; det er så mange som flere enn 8 000 pr dag!

Dette er hjerteskjærende og triste enkeltskjebner som kunne vært unngått. Men alle disses helt rimelige og rettferdige ønsker om et bedre liv kan ikke løses ved at de får komme til Norge, eller til Tyskland/Europa, eller at de kommer inn i våre romslige leiligheter og store hus. Hvorfor omtaler ikke mediene enkeltskjebnene til disse hundretalls millioner av lidende mennesker, til dels resultater av særlig stortingspolitikernes bevisste politikk? Tie gjorde også journalistene når et enstemmig Storting etter pålegg fra en annen stat (USA) gikk til angrep på en velfungerende stat som Libya for å legge den i grus. Eller når regjeringa til Stoltenberg aktivt blanda seg inn i Syrias indre forhold for å nedkjempe et regime som ga innbyggerne flest deres grunnleggende behov, med mange millioner kroner i støtte til opprørere som ingen lenger hører noe til.

Foreldre som tar med seg sine barn over et hav i uegna båter uten redningsutstyr, oppfører seg uansvarlig. Flertallet av de krigsrammede syrerne drar ikke fra nærområdet. Bildet av denne ene enkeltskjebnen blant hundretalls millioner av andre hjerteskjærende verdensskjebner, burde ikke kunne brukes til å styre innvandringspolitikken og dermed hele det indre samfunnslivet i alle europeiske stater.

Hundretusener av mennesker som samla kommer til en annen verdensdel, uten invitasjon, har aldri skjedd før utenom okkupasjoner. I spissen for de mange som kommer etter som familiegjenforente. De fleste av disse menneskene er uten utdanning, uten kjennskap til språket i landet de kommer til og sterkt prega av to tusen år gammel skikker og leveregler. Da blir det ikke bare naivt, men uansvarlig å unnlate å tenke på om dette er ønskelig og unnlate å bestemme på hvilke forutsetninger og vilkår de skal få komme. Som enhver annen politisk sak har denne konsekvenser som må vurderes som ønskelige eller ikke.

Utenom den forståelige og gode hensikten med å hjelpe mennesker i nød, må vi ikke glemme at flyktningstrømmen brukes i et politisk framstøt. Mange innflytelsesrike mennesker i Norge avskyr norske tradisjoner og vanlige nordmenns liv og preferanser. Nordmenn som de nedlatende omtaler som «Ola Dunk». De mest taleføre av dem er imot stater og nasjoner prinsipielt, og arbeider for at statene bør oppløses og erstattes med likestilte parallellsamfunn inndelt etter etniske og religiøse skillelinjer. Som anarkistene, de som kaller seg «internasjonale» «sosialister» og de mest ekstreme økonomiske liberalistene. Disse gruppene trenger flere innvandrere med andre livssyn og levesett til støtte for sine politiske mål om et annet Norge der «Ola Dunk» ikke lenger finnes. Men det er nasjonalstatene som har gitt trygghet og velferd til mennesker flest i verden. Sammenbrutte stater fører til de største ulykkene for folkene i dem, som i Libya. Og subkulturer styrt etter religiøse lover avviser individuelle menneskerettigheter som rett til sjøl å velge ektefelle og befester storfamiliens undertrykking og misbruk.

Fra Afrika er det de mest opplyste og velstående som heller vil til Europa enn å bygge opp sitt eget land, jf Dag og Tid 29. mai i år. De som har det verst, veit knapt om at det finnes en bedre verden og har uansett ikke midler til å emigrere som «desperat».

Det er ikke slik som noen hevder, som fotograf Morten Krogvold i Dagsnytt Atten 3. september, at det er mennesker uten følelser og samvittighet som står imot dem som vil hjelpe dem som omtales som «desperate» mennesker på flukt. Det som har gitt menneskene i Norge og i vår del av verden et bedre liv, er rasjonelle samfunnsmessige tiltak for å frigjøre mennesker fra nød og lidelser. Ikke en politikk basert på enkelttiltak til «verdig trengende», eller «desperate». Alle de som nå fylles av individuell hjelpetrang, hvorfor tiet de når Norge angrep Afghanistan og Libya/Syria, og støttet angrepet på Irak? Var disse bombene som rammet og ødela livet til så mange millioner enkeltmennesker ikke noe å reagere på? Bare når våre egne utsendte angripere ble drept?

Mediene med sitt fokus på enkeltmenneskers skjebne, virker inn på oss alle og bidrar til å svekke forståelsen av at det bare er samfunnsmessige tiltak som kan hjelpe flest mulige. Europas politiske ledere er handlingslamma av de «gode menneskenes» ønsker om kortsiktige følelsesmessige tiltak. Vi skal være glade for at det ikke alltid har vært slik. I siste halvdel av april for 70 år sida døde nær 100 000 sovjetiske soldater, 20 000 tyske soldater og 30 000 sivile tyskere. På drøyt to uker i krigshandlinger rundt og i Berlin. Foruten de mange titusener som døde i invasjonen i Normandie. Det kan ikke ha manglet på enkeltskjebner blant disse hundre tusener, soldater som sivile, som må ha vært så hjerteskjærende ille enkeltskjebner at om mediene hadde fått formidle bare noen ytterst få av dem, ville mediene også da kunne ha skapt en følelsesmessig opinion mot å fortsette kampen for å erobre Berlin. Vi skal være glad for at statslederne da slapp å bli konfrontert med medienes utvalgte enkeltskjebner og deres ekko fra følelsesmenneskene og den velstående godhetsindustrien. For statslederne fortsatte krigshandlingene og nedkjempet Hitler og nazismen til en rask fred for Europas og verdens folk.

Å hevde noe annet enn journalistenes budskap er å erklære seg som både ufølsom og kynisk. Likevel: Vi må heve oss over enkeltmenneskehysteriet og arbeide for en politikk som tjener det overveldende flertallet av verdens folk, innafor nasjonenes grenser og mellom nasjonene. Det er bare sånn flest mulig enkeltmenneskers rett til et bedre liv kan ivaretas. Trærne må ikke få hindre oss i å se skogen.  


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar