fredag 15. mai 2015

«Reint flertall i Storbritannia»: Valgordninga endrer folkeviljen



Valget i Storbritannia 7. mai i år førte til at tre partiledere sa at de ville trekke seg, på grunn av et katastrofalt dårlig valgresultat, det vil si målt i mandater. For partiet Labour gikk tilbake med 63 mandater, også klart dårligere enn meningsmålingene antyda. Og et såkalt «innvandringskritisk» høyreparti fikk bare en eneste representant av de 650 mandatene. Mens de konservative gikk fram med 24 mandater. Det partiet som virkelig fikk en tilbakegang, var de «liberale» som falt fra 23 prosent i 2010 til 7,9 ved årets valg, og tapte 49 mandater. Et tap på 26 mandater og en gevinst på 24 mandater, det er vel klar tale?

Det er det ikke. Ved forrige valg stemte 29 prosent av velgerne på Labour, mens årets resultat var en framgang på 1,5 prosentenheter til 30,5 prosent. De konservative fikk 36,1 prosent i 2010, og gikk fram til 36,9 prosent i år. Det som regnes som et svært dårlig valg for Labour, og et svært godt for de konservative, gjelder altså ikke oppslutninga blant folk, bare i mandatfordeling. Meningsmålingene på forhånd antyda en annen mandatfordeling, men ikke en vesentlig annerledes velgeroppslutning. Det var antyda noen få prosentpoeng bedre enn resultatet for Labour, og tilsvarende få poeng dårligere enn det endelige resultatet. Men så er heller ikke meningsmålinger valg…

Det er grunn til å stille spørsmål om betydninga av Murdochs søppeljournalistikk når den utpekte skurken, Labour-lederen Ed Miliband, førte partiet til en framgang i forhold til forrige valg.

Valgordninga i Storbritannia viser seg å gi et svært uriktig bilde av det britiske folkets mening om hvem det er som skal styre landet. En framgang på 1,5 prosentpoeng fører til et tap av 26 mandater, mens en framgang på 0,8 prosentpoeng fører til 24 flere mandater. Og mens UKIP fikk 12,6 % og ett mandat, fikk det skotske nasjonalistpartiet med 4,8 % oppslutning så mange som 56 mandater. Denne valgordninga vrenger på folkeviljen, som for øvrig mange andre valgordninger gjør. Valgordninga er jo vanligvis bestemt av dem som til vanlig har makta. Ett av unntaka er faktisk Storbritannia som så seint som i 2011 hadde en folkeavstemning om valgordninga. Med en valgdeltaking på 42 % stemte 68 % for å beholde den nåværende valgordninga, der alternativet ikke var en forholdstallordning, men et preferansesystem for 2. og 3. valg av kandidater som de har i Australia.

Realiteten er selvfølgelig at de konservative har reint flertall i parlamentet, og gjør hva de vil, og kan vise til sine mandater for denne politikken. Og den dystre sannhet er at om valgresultatet hadde ført til Labour-seier, ville den politikken han påstod at han skulle gjennomføre, neppe bli gjennomført. For uavhengig av valgresultatet er det i Europa i dag rett og slett politisk umulig å ikke føre en markedsliberalistisk politikk. De som er tilhenger av en slik politikk har en reell makt som er viktigere enn velgernes dom i et valg.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar