søndag 10. mai 2015

Lyst på krig, eller bare behov for?


I går var det stor feiring i Moskva med militærparade. Det som Sovjet, og i dag Russland, omtaler som seieren i den store fedrelandskrigen; seieren over Hitlers Nazi-Tyskland. Med fravær av de vestlige lederne. De mener Russland nå fører en aggressiv militær politikk som i strid med folkeretten truer sine naboer, og at tilstedeværelse ville være å slutte opp det de kaller Russlands aggresjon. Høyres forsvarspolitiske talsperson, Regina Alexandrova, oppsummerer sitt og Vestens syn slik i Klassekampen 7. mai i år: «Russlands militære aggresjon, anneksjonen av Krim og destabiliseringen av Ukraina sprer usikkerhet gjennom hele Europa». Omtrent som SVs landsstyre mener.

Meningene er samstemte blant Europas statsledere, og nesten alle journalistene: Russland er nå blitt Europas aggressive stormakt som truer freden og tryggheten i Europa. Norges militære etterretningssjef, generalløytnant Kjell Grandhagen, sa 03.09.14 at vi står overfor et Russland som «har stormaktsambisjoner i Europa». Klassekampens redaktør karakteriserer 30.08.14 Russlands handlinger som «Høyt spill» med tanke på erobringa av Krim og den aktive støtten til opprørerne i Øst-Ukraina. For øvrig slik vestmaktene åpenbart på mange måter støtta det væpna opprøret i Vest-Ukraina. Putin tillegges ikke bare offensive militære ambisjoner i Vest-Europa, han demoniseres også. I mars skrev Der Spiegel på forsida «Brannstifteren: Hvem stopper Putin?», og i juli: «Stopp Putin nå!». Der Spiegel uttrykker synspunktene til politikere og medier over hele Europa, ikke minst i Norge. Den tidligere politiske agitatoren som journalist, Hans Wilhelm Steinfeld, opptrer nå i NRK som en politisk påvirkningsagent mot Putin og Russland med ukjent oppdragsgiver.

Professor i statsvitenskap, Iver B. Neumann, hevder i Dag og Tid 06.02.15 at det eneste riktige er at Nato bomber russiske styrker i Ukraina, et syn som støttes av hans professorkollega i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary, som foreløpig ennå ikke har oppnådd å bli statssekretær eller statsråd for sitt nye parti Høyre. (Bernt Hagtvet tier, foreløpig).

Det finnes noen få røster mot denne utviklinga. Kåre Willoch sa i en debatt arrangert av Klassekampen om noe helt annet, 24.02.15, sitert i avisa 27.02.15, at vestlige land ikke har tatt hensyn til russiske interesser. «Jeg er betenkt over den vestlige verdens gjentatte mangel på respekt for andre samfunns interesser, meninger og holdninger». Willoch fortsetter: «Natos østutvidelser gikk for langt og at forsvarsalliansen ikke tok hensyn til russiske strategiske interesser» og han mener det åpenbart var feil overfor en skadet russisk bjørn «å antyde at Natos grense skulle gå 500 kilometer fra Moskva». Det «ble oppfattet som en provokasjon av russerne som kunne vært unngått.» «Hvis man har prøvd å sette seg inn i hvordan det ser ut fra den andre siden, så ville man skjønt at det ville vekke holdninger som ville bli vanskelig å håndtere», avslutter tidligere statsminister Willoch.
Asle Toje er en av de få statsvitere som på faglig grunnlag avviser å tolke Russlands handlinger slik at vi går inn i en eskaleringsspiral, politisk som militært. Noe som han advarer mot.

Det er underlig at dagens vestlige ledere og deres støttespillere journalistene kunne tro at Russlands underdanige politikk overfor Vesten under fredsprisvinner Gorbatsjov og Jeltsin kunne fortsette. Nærmest som om Russland med sin historie og sine tradisjoner var gått i oppløsning. Nå lar ikke Russland seg lenger presse tilbake, de vil prøve og har gjenerobra noe av det tapte som kan true dem.

Ukraina og Krim
Det er riktig å støtte opprettelsen av staten Ukraina som en selvstendig stat. Men det er grunn til å minnes at Ukrainas historie som egen stat er svært kort, i motsetning til Norges der vi i over tusen år før 1905 var en egen stat. Først oppretta i 1922 som en del av Sovjet, i 1945 blei arealet for Ukraina utvida kraftig vestover. Når Krim ble gitt til Ukraina av Krusjtsjov i 1954, var det å se på som en intern gave i Sovjetunionen. For Krim hadde vært russisk siden 1778, og før det i hovedsak selvstendig. Krimkrigen 1853-1856 var en krig for å frata Russland kontrollen over Krim, med Frankrike, Storbritannia, daværende Sardinia som viktige bakspillere. Krusjtsjovs gave til Ukraina var ikke tenkt gitt utafor Sovjets og Russlands kontroll. En nøytral internasjonal domstol, uavhengig av vestlig makt, ville neppe godkjent at Russland i 1990 skulle miste Krim til et vestlig-inspirert og fiendtlig Ukraina. Befolkninga på Krim vil heller ikke være ukrainere, men russere. At Russland med sine historiske erfaringer ikke skulle føle seg trua etter at først de baltiske, og så Ukraina og Krim skulle bli vestlige åpenbart aggressive brohoder, er vanskelig å forstå at de vestlige lederne, inkludert den norske SV-ledelsen, ikke forstår. Og det uten at jeg i det hele tatt har nevnt noe om støtten til det politiske kuppet i Ukraina som gjorde landet til et vestligorientert Russlands-fiendtlig land. Ukraina blir ikke mer selvstendig av å bli leda, i siste instans, av de mest krigerske i USAs republikanske parti.


Russlands erfaringer tilbake til Napoleon og Hitler tilsier behov for beskyttelse mot angrep. Det er ikke Russland og Sovjet som har invadert Norge, Tyskland, Frankrike og andre vest-europeiske land. Men motsatt. Dagens konflikt mellom Russland og Vesten med USAs ledelse følger det geopolitiske skjemaet som tidligere president Jimmy Carters rådgiver Zbigniew Brzeziński tegna. I boka «Det store sjakkbrettet» (ikke oversatt til norsk) skriver Brzeziński om hvordan de geopolitiske konfliktlinjene vil gå og bør følges opp av USA som en innringing av Russland og Kina. Akkurat slik vestmaktene i dag oppfører seg. Og så skal noen tro at Putin og den russiske ledelsen ikke kjenner til Brzeziński eller ikke forstår noe som helst?

Konflikten med Russland er ikke den eneste som er et tegn på at vi går en mer konfliktfylt tid i møte. Ei tid der aggressiviteten øker, og det virker som om det er helt åpenbart at den krigen som førte til Hitlers død for 70 år sida er glemt. Lista over kriger etter 1990 er lang. De fleste er lokale kriger. Men Vestens inngripen i militære konflikter er økende og voldsommere. Fra Jugoslavia og Irak, til Afghanistan, Libya, Syria og nå mot IS. Ikke siden siste verdenskrig har vestmaktene vært så militært offensive. Oppmuntret av Sovjetunionens fall og nye ledere i Russland som brøyt enhver russisk historisk tradisjon og underkasta seg vestmaktenes politiske, økonomiske og territoriale krav. For med bortfallet av den internasjonale maktbalansen har det blitt mulig for vestmaktene å gå til krig uten stor risiko for å møte kraftig motstand fra en annen stormakt. I tillegg har USA har gjennom CIA-organet NED (The National Endowment for Democracy) utvikla en imponerende politisk evne til å styre reell opposisjon og misnøye rundt i verden til egen fordel. USAs Europa- og norskstøtta kriger i Midt-Østen de to siste tiåra har imidlertid bare skaffa Vesten mer uro og utløst en rekke konflikter som de bare klarer å løse med ytterligere kriger. Som den siste krigen mot IS, et regime som bare har kunnet utvikle seg som et resultat av USAs mange kriger og spredning av våpen i regionen.

Hva slags internasjonale motsetninger?
Det er grunn til å merke seg at konfliktene som vestmaktene og Norge har engasjert seg i Midt-Østen og overfor Russland, og dels Kina, ikke dreier seg om konflikter mellom stater med ulikt økonomisk og ideologisk samfunnssystem, men om konflikter mellom konkurrerende kapitalistiske stater som kjemper om å opprette imperier. USA, EU, Russland og Kina slutter opp om det samme økonomiske system og det samme ønsket om å erobre mest mulig land og ressurser fra de andre. Vi er tilbake til situasjonen før første verdenskrig, der kapitalistiske stater vil bygge imperier og kjemper om innflytelsessfærer og råstoffer mot hverandre.
Samtidig er det store økonomiske problemer i USA og i Europa. EU kom gjennom en økonomisk hestekur med kraftige sosiale nedskjæringer uten folkelig motstand. Millioner av mennesker både i USA og Europa har funnet seg i både arbeidsløshet og å bli kasta på gata. I EU-kommisjonen kan de konstatere at de kunne ført enda flere ut i arbeidsløshet og på gata uten å møte endrende motstand.

Den politiske suksessen viser seg likevel ikke i økonomisk vekst. Den har stansa opp, og den amerikanske økonomen, James K. Galbraith, påstår i ei ny bok at tida for vekst er forbi (Klassekampen 15.07.14). Det er ingen etterspørsel som kan stimulere produksjonen. Når etterspørselen synker, faller fortjenesten. Men det finnes ikke noe ønske om å stimulere produksjonen, og det er kanskje grenser for hvor mye folk kan tynes, sjøl i velstående Europa. Russlands økonomi har heller ikke hatt fordel av motoffensiven. I dette perspektivet passer en voldsom rasering av verdier som kan bygges opp på nytt. Sjøl om det er Lenin som er årsak til påstanden; det er høyst sannsynlig en beklagelig riktig oppsummering at «Imperialisme betyr krig». Utenom lidelsene er krig økonomisk gunstig. Det krigsherja Europa etter andre verdenskrig var en økonomisk suksess. Å begynne på nytt med å bygge millioner av boliger, veger og bedrifter; det finnes ikke noen bedre måte å utvikle økonomiske ringvirkninger på.

Samfunnsøkonomien i USA og Europa ville hatt en voldsom fordel av all den økonomiske aktiviteten som ville bli en følge av en ny stor krig i verden for å omfordele innflytelsessfærene — for og imot Brzezińskis plan for sjakkbrettet sitt. Både under og etter krigen. I hvilken grad noen ønsker seg en stor omfordelingskrig er ikke viktig å vite. Viktigere er det å konstatere ubetenksomheten og ikke minst ansvarsløsheten blant statslederne for å ty til våpenbruk. Dette kan lett føre til en utvikling av hendelser som følger sitt eget ustyrlige løp — som vannmasser i flom. I tillegg er det kanskje blant mange i USA og i Europa, særlig unge arbeidsløse menn, som også ønsker seg litt «action» for en «artigere hverdag» og en enkel løsning på kompliserte spørsmål som statslederne og «presteskapet» i mediene hevder er enkle og raske å løse?


Det mangler ikke på advarsler mot Russland og motstandere av USAs støttespillere i Midt-Østen, med krav om handling «for å stanse dem». De uttrykker en ukritisk krigsholdning, nærmest som en lyst til krig. De økonomiske sanksjonene mot Russland er i praksis mer enn økonomiske sanksjoner, de må også sees på som ledd i krigsforberedelser. For nå krever Nato militær opprustning av medlemslanda, og forsvarsministeren har bedt om råd for å tilpasse forsvaret til et truende Russland. 
— Ja, for Russland og Sovjet har alltid truet Norge og Europa og jevnlig invadert våre hovedsteder. Ikke sant?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar