tirsdag 17. februar 2015

Utsendte asylbarn — de sendes ikke ut aleine!



Politikere og journalister kappes om å skrive om utsendte asylbarn. Bruken av ord levner ingen tvil hos politikerne og journalistene: det dreier seg om barn som sendes ut av landet helt aleine skilt fra sine foreldre til en usikker ensom skjebne i et fullstendig fremmed land. Og det kan ikke finnes fnugg av tvil blant politikerne og journalister som så bevisst bruker disse ordene: det er akkurat det inntrykket de vil at alle andre skal sitte igjen med. Det at asylbarn sendes ut må sees på som den totale ansvarsløse råskap og ubarmhjertighet.

I desember 2014 ble det sendt ut 30 mindreårige (under 18 år) med avslag på søknad om asyl som en følge av at foreldrene hadde fått avslag. 29 av de 30 reiste med foreldra sine, og den ene mindreårige ble tatt imot i hjemlandet av familie. I hele 2014 ble det sendt ut 649 mindreårige, hvorav 18 var aleine på flyet, men blei mottatt av familie i hjemlandet. Det viser statistikk fra Politiets utlendingsenhet. Disse tallene viser noe helt annet enn det medie- og politikerskapte bildet.

Statistikk fra Politiets utlendingsenhet
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at «asylbarna»s forsvarere er fullt klar over disse fakta. Men at de helt bevisst velger å framstille disse avslagene på asylsøknader på denne måten, i håp om å få større tilslutning til sin sak. For «asylbarna»s fremste forkjempere er de samme enkeltpersonene, politikerne, organisasjonene og journalistene, som når de ikke er opptatt av å sørge for norsk og internasjonal bombing av regimer de ikke liker, ivrer for at enhver som ønsker opphold og statsborgerskap i Norge skal få det. Enten de «tordenskjoldske innvandringssoldatene» kan argumentere med at noen er «asylbarn», flyktning, arbeidsinnvandrer eller må få familiegjenforening, gjerne for to av sine koner med hver sin store barneflokk.

Innvandringsentusiastene er godt organiserte gjennom et vell av rundelig statsfinansierte organisasjoner som jobber for innvandring ved å sverte alle dem som er uenig med dem. Det er aldri nei i innvandringstilhengernes munn til noen som vil ha opphold i Norge, som det er aksept for at enhver innvandringstradisjon fra Afrika eller Midt-Østen skal ha forrang framfor norske tradisjoner i Norge i form av «forståelse».

Å bruke disse barna foran seg i sin ensporete innvandringskamp er forståelig. Det er vanskelig å føre rasjonelle argumenter for at det er andre nordmenns oppgave enn de som bor på vestkanten i Oslo å ta vare på og forholde seg til innvandrerne der mange av dem har grunnleggende problemer med og motvilje mot å forholde seg til norske tradisjoner. Innvandringstilhengerne har neppe andre argumenter enn påstanden om de ensomme foreldreløse «asylbarna» som sendes aleine ut i en totalt fremmed verden. Kanskje bare «argumentet» «nazisme», som Jan Erik Vold bruker om dem som ikke deler hans innvandringssyn.

Å dele sine foreldres skjebne, kan og er for millioner av mennesker i verden i dag, en katastrofe. Men ikke alle barn blir sammen med sine foreldre sendt i gasskamre eller myrdet på offentlige plasser av sine trosfeller muslimene. Mange norske barn, som jeg mange ganger, har også mot min vilje måtte flytte med foreldra mine til andre deler av landet der barna på det nye stedet jeg kom til påstod jeg ikke snakka norsk. Ikke så dramatisk forskjellig som mellom Norge og Afghanistan, men subjektivt alvorlig nok å komme fra Jæren under skolealder og bli avvist av jamnaldrende på Strømmen som utenlandsktalende. Over hele verden flytter foreldre med sine barn internt i landet sitt, og mellom land. Så dramatikken det er å flytte sammen med foreldre tilbake til hjemlandet sitt, er med vilje sterkt overdrevent av politikerne og journalistene nettopp for å bruke asylbarna som middel i deres store politiske mål: en sterk økning i den allerede betydelige store norske innvandringa.

Nå kan jeg for min del akseptere at barn som har bodd i Norge i så mange år som for eksempel sine ti første år, skal få fortsette å få bo her. Men ikke nødvendigvis. Det kan ikke være sånn at det skal aksepteres som en straff å vokse opp alle andre steder i verden enn i Norge. Norge er et godt land å bo i, har vært om ikke annet, med mange gode tradisjoner som dessverre er på vikende front. Men flertallet av verdens folk trives godt med å bo i andre land enn Norge, uten at de føler det som en straff. Noen av innvandringsentusiastene er de samme som går i spissen i Norge for å hevde at Norges er et av verdens mest skammelige land som har bidratt ingenting til verdens utvikling, og som bør skjule og skamme seg over det norske flagget, særlig 17. mai. Litt merkelig at disse vil innvandrerne så vondt at de skal få opphold i dette skammelige landet?

Nå satser enkelte politikerne fra Rødt og SV, som til sammen knapt har fire prosent oppslutning, at dem som er uenig med dem i innvandringsspørsmål, skal miste muligheten til å arbeide i det offentlige.

Det inntrykket som bevisst skapes av de ensomme «asylbarna» som sendes aleine ut i en fremmed verden skilt fra sine foreldre, er et godt eksempel på at det offentlige ordskiftet i Norge ikke går i noen god retning.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar