torsdag 8. januar 2015

Terror, «besinnelse» og muslimske kravs framtid i Norge


Terror virker vanligvis alltid imot det terrorister ønsker å oppnå. Derfor er det ofte et politisk tiltak som skader egen sak. En historisk kjent statsleder sa derfor at terrorisme er de utålmodige intellektuelles tiltak, som et motargument mot dem som ville innføre sosialismen i Russland med terror. Og da snakker vi ikke om en krigssituasjon ala den i Norge under krigen da terrortiltak som tungtvannsaksjonen i Rjukan og utvalgte henrettelser av sentrale okkupasjonsvennlige personer må regnes som en naturlig del av krigshandlingene.

Gårsdagens terroraksjon vil samle flere imot både muslimer og økt innvandring i Europa. Kampen for mer hensyntaken og økt støtte til muslimske tradisjonelle skikker vil få seg en knekk, hvertfall på kort sikt. Den ledende intellektuelle europeiske venstresida, som står arm i arm med den europeiske økonomiske eliten om økt innvandring og at de europeiske samfunna skal  tilpasse seg Midt-Østens sosiale og religiøse skikker, dvs muslimske, vil som en følge av terroren i går også få store politiske utfordringer, både på kort og lang sikt.

Det som regnes som det tradisjonelle «venstre» i Norge har reagert forutsigbart: Noen reagerer på at ytringsfriheten skal brukes til å håne og latterliggjøre det noen mener er deres helligheter, slik Støre og de venstreorienterte reagerte da Jyllandsposten i 2005 offentliggjorde Muhammed-tegninger. Så kan en jo vurdere om reaksjonene på Jyllandspostens offentliggjøring av tegningene var slik at den oppmuntret de ekstreme islamistene eller ikke. 

Venstresida kaster, fortsatt forutsigbart, sitt ess på bordet: Terroren i går kan uansett ikke sammenliknes med USAs og Vestens inkludert Norges mange militære angrep på islamske stater. Altså: Snakk om noe annet, eller som det heter i folkeeventyret: ta ikke meg, men ta den neste bukken bruse. Relativisering, heter det visst. Men Norges og Vestens angrep på Afghanistan og Libya forsvarer ikke terrorhandlinga i Paris i går. Og jeg tviler på om Vestens krig mot Midt-Østen er forklaringa, og ikke lokale forhold i de forskjellige europeiske landa.

I lederen i Klassekampen i dag skriver redaktøren Bjørgulv Braanen at «Den politiske oppgaven er å isolere terroristene og den islamske ekstremismen, slik at den ikke får ytterligere fotfeste, og bygge en breiest mulig front mot dem. I dette arbeidet er flertallet av muslimer allierte, som konkret i sine miljøer kan bidra til at voldelig, islamistisk terrorisme ikke får større oppslutning». Dette høres riktig ut. Når det gjelder terrorisme kan det neppe være tvil om at flertallet av de norske muslimer er imot terror, ja, nær nesten alle, vil jeg legge til grunn.

Men i hverdagen er problemet at store deler av den muslimsk inspirerte befolkninga ikke lærer barna sine norsk, for i Oslo må 70 prosent av elevene med innvandrerbakgrunn få særskilt norskopplæring, hele 14 500 elever hvorav 10 800 av dem er født i Norge. Videre krever de Midt-Østens skikker innført når de krever innført klær som symboliserer kvinnenes underordning i samfunnet og av mannen. Og de isolerer seg, ved at de gifter seg med hverandre, mer i andre generasjon innvandrere enn faktisk i første generasjon. Venstresida i Norge, særlig ved Rødt og universitetseliten, står i fronten for kampen til muslimer for at de skal kunne leve som om de levde i Midt-Østen. Fordi det stemmer med det samfunnsidealet som nå har erstattet sosialismen; det flerkulturelle statlige parallellsamfunnet, multikulturalismen. Og enkelte kristne ser forhåpningsfullt på styrkinga av den muslimske religionen og praktiseringa i Norge, i håp om at den tradisjonelle kristne bibeltro idelogien skal få tilbake sin tidligere oppslutning og samfunnsmakt.

Det finnes ikke dialog om dette. Dialogen hindres av dem som hevder at kritikk mot og motstand mot å innføre muslimske tradisjoner er «rasisme». Nordmenn, som har råd til det, svarer med å flytte fra områder med mange innvandrere.

Venstresida hevder at muslimene blir holdt nede og undertrykkes, og at det er derfor de ikke lærer seg norsk og deltar i vanlig norsk samfunnsliv. Slike påstander blir motbevist av personer som stortingsrepresentantene Abid Raja og Hadia Tajik, de mange studentene fra innvandrerforeldre og dem som jobber i NRK og TV2 som om de var tradisjonelle norske. Tajik snakker og skriver til og med nynorsk, som mange norske innvandringsentusiaster mener er svært vanskelig for innvandrerne å lære. Tilpasning til Norge er mulig, hvis en vil. Den etablerte venstresida i Norge, sammen med universitets- og medieeliten, stakkarsliggjør innvandrerne til mennesker uten egen kraft og egen vilje. De gjøres til umælende objekter. Noe mer respektløst finnes vel neppe? Det finnes kanskje et begrep for en slik holdning?

Det er nok riktig at det koster en del penger å være med i en del tiltak for barn som vil fungere integrerende for dem, som for eksempel idrettstiltak med høye treningsavgifter. Men idrettslige lavterskeltilbud som andre fritidstilbud finnes også. Så hva hindrer den vanlige muslimske innvandrer i Norge å lære barna sine norsk, å møte opp på foreldremøter, delta i dugnader og finne seg nordmenn som ektefeller? Hege Storhaug? Nei, heller Thomas Hylland Eriksen og hele hans norske elitesjikt.

Terrorhandlinga i går bør være en passende anledning til å sette foten ned for en del muslimsk inspirerte offensive innvandrerkrav, som krav om bruk av hijab, nikab og kjønnslemlesting. Symboler som først og fremst har til hensikt å vise at de ikke hører med i og respekterer det norske fellesskapet. Venstresidas og universitetselitens kamp for retten til de muslimske særkrava tjener ingen andre enn deres egne vrangforestillinger: ikke innvandrerne og ikke det norske samfunnet. Mange innvandrere har jo også nettopp flykta fra islamske stater med slike politiske og kulturelle særkrav. Jeg støtter de innvandrerne fra muslimske miljøer som gjør opprør mot de muslimske skikkene. Venstresida har valgt feil side å støtte. Støtten til de muslimske symbolkrava styrker bare de få innen innvandrer- og muslimkretsene som styrer og leder sine menigheter, ikke de vanlige innvandrerne og muslimer flest.


«Tro hva dere vil, be til hvem dere vil om hva som helst», kan være et godt samfunnsprinsipp. Men samfunnshandlingene skal være underlagt det norske samfunnets tradisjonelt utvikla samfunnsskikker. De kulturelle skikkene fortsatt bevart på landsbygda i Afghanistan og i byer som i Islamabad hører hjemme der, ikke i Norge i dag. Midt-Østens gamle tradisjoner skal ikke inn i norsk samfunnsliv som en likeverdig kultur å bygge videre på, men må tilpasses og vike for den norske. Dette i samsvar med prinsippet assimilering, det vil si underordning av den norske kulturen, ikke sidestilles som likeverdig den norske i Norge. Slik USA praktiserte sin innvandringspolitikk, og slik som Raja og Tajik har tilpassa seg norske tradisjoner.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar