tirsdag 30. desember 2014

Grenseløs moralisme: Reehorsts svar, og mitt til henne: Én lik — fattig — verden?


Elisabeth Reehorst svarte på min kritikk av henne, Grenseløs moralisme, i Klassekampen 18.12.2014, under overskriften «Verden er én, Berg»:

Ove Bengt Berg (17.12.) påpeiker at jeg på tross av at det er blitt slik at innvandrere som krever lite lønn blir utnyttet av kapitalistene og at det er en uheldig utvikling, så ønsker jeg at også grensene rundt Europa skal åpnes. Og at jeg ønsker at det ressurssterke og relativt tynt befolkete og oversiktlige Norge bør være det landet som går i spissen for å åpne grensen. 
Han har mareritt om 100 000 afrikanere hvert år. Jeg spør: Kom det 100 000 søreuropeere da den økonomiske krisen var på det verste?
Det viktigste Berg har «oversett», er at åpne grenser må medføre et ansvar på linje med det europeiske arbeidstakere har – i alle fall tilnærmet. Så lenge de jobber i Norge er de sjølsagt dekket av våre offentlige goder. Men de kan definitivt ikke «få svært godt betalt for å gjøre ingenting i tiår. 
Det er jo mye av poenget. Hvis de ikke søker og får asyl, er sjølforsørgelse en forutsetning for å bli her. Ellers får de reise videre eller heim igjen – med mulighet for seinere å komme tilbake. Erfaringen tilsier at de fleste som kommer på den måten, vil være ressurssterke – poenget deres er oftest å kunne forsørge sin familie i heimlandet.
I 2013 flyttet 35 700 mennesker fra Norge.
Den viktigste årsaken til at folk velger et bestemt land, er tilknytninger – mange vil dit de har kjente/familie som kan hjelpe dem i gang. Lykkes de ikke, vil det ryktes – det er utrolig hvordan slikt sprer seg. Da vil det komme færre.
Det er opp til oss nordmenn å få kontrollmekanismene i arbeidslivet på plass, slik at alle som får jobb får skikkelige og trygge arbeidsforhold.
At jeg ikke kan sitte stille og vite at vi er medansvarlige i den beinharde grensekontrollen ved Schengen-grensen; at jeg ikke vil være medansvarlig for tusener som drukner i Middelhavet, er ikke moralisme, slik jeg ser det. Det er å ta ansvar for mer enn vårt lille kikkhull her oppe i det høye nord; å forstå at verden er én.  

Elisabeth Reehorst
Medlem av SV  

Dette svarte jeg henne, og svaret kom på trykk 19.12.2014:

Én lik — fattig — verden?
Klassekampen ga innlegget overskriften «En verden, flere stater». 
Avisa illustrerte artikkelen med et bilde av en globus, og ga det bildeteksten «SOLIDARITETEN: Har grenser». Med en snert, innrømte de. Jeg likte ikke den snerten, og mener at det ga et uriktig inntrykk av meningene mine. Avisa mente det måtte være klart at dette ikke var mine synspunkter, og avviste en presisering.)

Jeg har ikke mareritt, men savner fortsatt Reehorsts argumenter for at hennes ønskete innvandring vil endre samfunnsforholda for 1,1 milliarder afrikanere, eller andre i verden. Jeg registrerer at Reehorst ikke vil innse at det er økonomiske grunner til at så mange arbeidsløse innvandrere blir boende i Norge. Da kan hun heller ikke forstå at dagens velferdsordninger settes under press.

De afrikanske utvandrerne jages ikke forsvarsløse til Middelhavet av mitraljøser eller av SV-støttete vestlige bombefly for å kaste seg i robåter og på treplanker. De rikeste lar seg lokke og overtale av skruppelløse bedragere. De mange drukningene er tragiske og må forhindres. Det beste tiltaket vil kanskje være å stanse dem med en gang, før de kommer ut i åpent hav.

Reehorsts avgjørende argument er at vi må «forstå at verden er én». Men verden er ikke én, den er delt i stater. Disse statene har bidratt til demokrati og velferd innafor grensene, som i Norge. Norsk velferd er kjempa fram i strid, men fem millioner nordmenn kan ikke finansiere de samme ytelsene for 500 millioner europeere, eller enda flere over hele verden. For da blir det som de mektigste vil: norske velferdsordninger fjernes og de fleste i Norge blir fattigere.
   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar