lørdag 15. november 2014

Barnemishandling, barnevern — og politiker og barnevernsarbeider Elvis Chi Nwosu.


Det har i de siste åra blitt økt oppmerksomhet rundt barnemishandling, og det er bra med tanke på at slik oppførsel skal og må motarbeides. Det meldes om flere tilfeller av både mishandling og overgrep av barn som ikke barnevernet har reagert på. De av oss som har støttet påstanden «Barnevernet er et foreldrevern», tross manglende empirisk belegg for den, får stadig gjennom enkelttilfeller bekreftet denne udokumenterte påstanden. Nå sist med saka i Oslo kommune der det har kommet fram langvarig mishandling av en gutt som til slutt skal ha blitt sulta til han døde, i følge VG 08.11.14. Varslene ble det ikke reagert på.

Kritikken av barnevernets funksjon og eksistens har blitt mer omfattende de siste åra. Poenget i kritikken er at barnevernet ikke tar nok hensyn til foreldra. Det er ikke nytt at det er motstand mot at barn skal tas fra foreldre som mishandler barna eller ikke viser et visst minimum av omsorgsevne, fordi de biologiske foreldra tross alt påstås å være de beste for barna å vokse opp med. Mange som regner seg som venstreorienterte er kritisk til å ta barna bort fra sine biologiske foreldre, slik også mange miljøer knytta til Fremskrittspartiet er. Den siste gruppa reagerer på at det ikke lenger skal være tillatt med det de kaller «mild fysisk straff» som de mener ikke er skadelig, kanskje også med støtte fra kristenfundamentalister.

De mange lenkene og bloggene på nettet som angriper barnevernet, er skrevet av misfornøyde norske foreldre. Mest tyngde i kritikken mot barnevernet i det offentlige rommet har det imidlertid blitt når representanter for innvandrergrupper har kritisert norsk barnevern, dets ideologi og praksis, i det de har framholdt sin egen tradisjonelle barneoppdragelse som bedre, og noe de må ha rett til å videreføre og som deres familier og tidligere landsmenn fra Øst-Europa, Midt-Østen eller Afrika forventer av dem.

Det ideologiske fundamentet for den nye forsterka kritikken mot barnevernet er ideologien om det multikulturelle eller flerkulturelle samfunnet. Dette idealet har erstatta frihetsidealet sosialismen som et samfunn med like rettigheter for alle og hjelp til like muligheter for alle og innskrenking av særlig økonomisk maktmisbruk. Multikulturalismen har blitt de nye drømmenes samfunnssystem inspirert og leda av mer eller mindre anarkistiske universitetsansatte ideologer. Multikulturalisme er i følge NOU 2011:14 et samfunnssystem som «ikke er en felles nasjon med felles verdier, men der ulike kulturer … fungerer parallelt og er likestilt». Ei tid også forsøkt institusjonalisert i Nederland. Det er en ideologi som går rett inn i debatten om barnevernet rolle, særlig overfor innvandrernes medbrakte kulturelle tradisjoner. Ayaan Hirsi Ali sier det slik: «I den virkelige verden fører ikke lik respekt for alle kulturer til en variert mosaikk av fargerike og stolte mennesker som i fredelig samhold opprettholder et vidunderlig mangfold av mat og håndverkstradisjoner. Det fører til lukkede enklaver av undertrykkelse, kunnskapsløshet og misbruk.» I konflikten mellom barnas rettigheter og den tvangen foreldra føler fra hjemlandets klaner og tradisjoner, må det gjøres et politisk valg. Skal vi velge klanenes og religionenes tradisjoner framfor barnas rettigheter?

En som sier at han velger barnas side, «For barnas beste» er en av overskriftene på hans artikler (bildet), er Oslo kommunes barnevernsarbeider Elvis Chi Nwosu. Men det som han mener med denne påstanden er åpenbart at det er foreldra det ikke blir tatt nok hensyn til. Nwosu er også en person med stor politisk innflytelse. Han er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Oslo, kontaktperson for Holmlia Ap og er vel fortsatt leder av lokalpartiet der, og er fast spaltist i Klassekampen der han kritiserer norsk barnevern for manglende respekt for foreldra.

Det er grunn til å tro at barnevernsarbeidere gjør så godt de kan for barna innafor de rammene de er gitt. Samtidig viser mange enkelttilfeller at barnevernet ikke fungerer godt nok. Når barnevernet likevel har grepet inn, har noen foreldre engasjert opprinnelseslandet og fått dets statsledere og ambassadører til å be om at den norske regjeringa griper inn overfor det lokale barnevernet og sørger for at opprinnelseslandets «orden»  blir innført. Det er derfor typisk at den russiske staten i dag kritiserer norsk barnevern. I forbindelsen med et NRK-program tidligere i år, uttalte Nwosu: «– Barnevernet har en tillitskrise i mange innvandrermiljøer. Dette er ikke noe som er knyttet til ett enkelt miljø. Det gjelder det russiske miljø, tamilske miljø, somaliske miljø, polske miljø, indiske miljø, nigerianske miljø og kurdiske miljø. Det blir litt vanskelig å si at alle disse miljøene tar feil og barnevernet har rett», sier Elvis Chi Nwosu. Han fortsetter: «– Jeg ser at barnevernet ikke har klart å omstille seg til de nye utfordringene skapt av global migrasjon».

«vanskelig å si at alle disse miljøene tar feil og barnevernet har rett», sier altså barnevernsarbeider og politiker og skribent Nwosu. Men hvorfor kan ikke disse miljøene ta feil, når de «bekjenner seg til» en barneoppdragelse som er i strid med norske tradisjoner og norske lover? Det Nwosu omtaler som «de nye utfordringene skapt av global migrasjon», kan vel ikke bety annet enn at det er kjernen i det norske barnevernet, der barnet og ikke foreldra vernes, som er det han angriper? Hvorfor er det tradisjonelt norsk barnevern som skal omstilles, og ikke de som har den holdninga som vi hadde tidligere i Norge, men som nå gjennom demokratisk utvikling i århundrer er avvist som uakseptabel? Hvorfor skal ikke norske lover gjelder i Norge?

Ingen er vel uenig i at barnevernet skal opptre med smidighet og fornuft i så vanskelige situasjoner vi snakker om her. Det er så opplagt at det ikke kan være nødvendig å gjøre det til et hovedargument i en situasjon der barnevernet generelt er for forsiktige og tilbakeholdne. Den siste tiåringens dødsfall skyldes vel nettopp at en ville være forsiktig overfor en enslig innvandrermor? Jeg kan ikke forstå at det er mulig å tolke Nwosu på annen måte enn at det er sjølve de gjeldende reglene for barnevern i Norge han angriper — noe han gjør ofte.

Den «rådende ideologi» kan ikke stå ansvarlig for konkrete enkelthendelser. Mishandling, og grov mishandling som fører til død, blir utført av konkrete personer i konkrete situasjoner og som de må stå personlig ansvarlig for. Både som person og som offentlige instanser som barnevern og skole. Men ideologien og den rådende samfunnsholdninga gir rammebetingelsene som den enkelte handler innafor. Et alvorlig ekstra problem er når mor, far og/eller storfamilien ser på barnets rettigheter som irrelevante. Vi veit også at ideologien hos journalistene og blant politikerne er sånn at de er raske med antydningen om «rasisme» når det kan være aktuelt å gripe inn overfor minoriteter og nylig innvandra nordmenn, noe som også er en del av barnevernets og den enkelte forelders rammebetingelse.

Barnevernsarbeider Elvis Chi Nwosu opptrer som en framstående politisk talsmann for at barnevernet generelt tar for lite hensyn til innvandrerfamilienes «kultur» og holdninger, altså for lite hensyn til foreldrenes behov. Og som bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet og fast spaltist i Klassekampen, hvilke signaler gir han ikke da til den enkelte mor og far og til andre barnevernsarbeidere? Hadde det ikke vært riktigere av han å markere grensene for kulturelt akseptabel barneoppdragelse framfor — helt feil — å kritisere det norske barnevernet for å være for effektivt? Blir ikke hans politiske funksjon overfor foreldre med andre tradisjoner for barneoppdragelse, at han støtter deres uakseptable handlinger?

Er virkelig Oslo kommune fornøyd med Nwosu som barnevernsarbeider og Oslo Arbeiderparti fornøyd med sin barnevernstalsmann?


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar