søndag 26. oktober 2014

Tore Rems bok om Hamsun: En annen klasse enn tidligere forskning?



Espen Stueland har i Klasse-kampens bok-magasin 25. oktober en entusiastisk anmeldelse av Tore Rems bok «Knut Hamsun: Reisen til Hitler». Den skal være i en «helt annen klasse enn tidligere forskning», skriver Stueland.

Rem er professor i engelskspråklig litteratur ved Universitetet i Oslo.

Nå har jeg foreløpig ikke lest Rems bok, bare Stuelands anmeldelse. Inngående kjennskap til hva andre forfattere har skrivi og forska på dette, har jeg heller ikke. Men denne anmeldelsen gir grunn til noen refleksjoner. 

Stueland skriver om spørsmålene om forholdet mellom Hamsuns dikting og «skyld og forbrytelse har ridd både lesere og litteraturforskere…Svarene har vært ulne fordi man primært har søkt svarene i litteraturen … velger Tore Rem å bringe inn mer kildemateriale, og lar Hamsuns samtid slippe til». Men det er vanskelig å forstå at dette er særlig nytt i forhold til de siste 70 års diskusjon om nettopp Hamsuns politikk og kunst. Aller mest interessant er det hvilke andre forfattere Stueland bringer inn i sin anmeldelse. Det er Lars Roar Langslet og Jon Langdal som blir nevnt, og Espen Søbyes «arkivmetode» blir referert. Jeg synes det er interessant, og ikke minst påfallende, at Kolloens bok er nevnt som ikke-eksisterende, i praksis som en nullitet om Hamsun.

Ingar Sletten Kolloen skreiv i 2003 og 2004 to tjukke biografier om Knut Hamsun, den ene boka kalt Svermeren og den andre Erobreren. Skjønt «forfatter»; som Kolloen skriver i forordet er bøkene mer å regne som et forsknings- og skriveprosjekt med et prosjektteam mer enn et enkeltmannsprodukt. Jeg har nettopp lest det andre bindet «Erobreren» som blant mye annet går nøye inn på Hamsuns møte med Hitler 26. juni 1943. Hamsun talte Hitler imot på dette møtet, som en av de ytterst få. Og Hamsun krevde Terbovens avgang, og særrettigheter for Norge. Så nærmest uhøflige krav at tolken Egil Holmboe, som Stueland/Rem gjør et nummer av ble dømt til sju års straffearbeid etter krigen, ikke oversatte alt en gang. Men andre tyskere som var til stede på møtet, og som kunne norsk, fikk det med seg. Og møtet med den irriterende nordmannen varte faktisk 45 min, som også Stueland nevner. Hva Rem skriver om dette møtet sier ikke Stueland om.

I reklamen for boka skriver imidlertid Cappelen dette om boka: «Lørdag 26. juni 1943 tok Adolf Hitler imot den verdensberømte norske forfatteren Knut Hamsun i sitt hovedkvarter Berghof. Ganske raskt utviklet dette møtet seg til en katastrofe. Samtidig som han insisterte på sin troskap mot Føreren, talte Hamsun ham midt imot. Det endte med at en svært irritert Hitler brått avsluttet seansen. Han skal ha vært rasende i dagevis etterpå, og frabedt seg ytterligere besøk av slike kunstnerskikkelser.
Basert på et rikt nytt kildemateriale forteller Tore Rem for første gang historien om dette spektakulære øyeblikket i sin fulle bredde. Hva var det egentlig som skjedde da disse to ulike autoritetene støtte sammen? Hvordan kunne dikteren Hamsun tro at han skulle overbevise diktatoren Hitler? Hva er forholdet mellom kunst og politikk, mellom kultur og nazisme?»

Cappelen sier dette er nytt. Javel. Kolloens skriver i sin bok om dette møtet blant annet: Hamsun «måtte få Hitler til å innse at Terbovens brutale okkupasjonspolitikk var i ferd med å drive den store visjonen ned i avgrunnen. … Terboven forfalsket den sanne lære. Dette var det han nå forsøkte å forklare Hitler.» Og: «Vi tror på føreren, men hans vilje blir forfalsket. … Fremgangsmåten i Norge er ikke riktig. Den vil senere føre til en ny krig». Etter hvert sa Hamsun fortvila om Hitler: «Vi taler til en vegg». Noe Holmboe ikke oversatte. Kolloen: «Aldri hadde [Hitler] opplevd at en utenlandsk gjest gjentatte ganger hadde avbrutt Førerens monologer. Aldri hadde han opplevd at noen hadde talt Føreren rett imot». Kilden for denne påstanden er riktignok noe svak, for det er i et telegram fra Hamsun seinere på dagen dette dokumenteres med. Også Kolloen skriver om Hitlers voldsomme og langvarige irritasjon over dette møtet, og påla Goebbels å avlyse møtet med Hamsun som var planlagt til dagen etter. Likevel skal det bli spennende å se i hvilken grad Rem kan dokumentere at hans versjon av dette møtet representerer noe vesentlig nytt og annerledes enn det Kolloen skriver i sin bok.

Det jeg har lest om Hamsuns liv, gjør at han for meg  framstår som en svært så usympatisk person. Det betyr ikke at han ikke har skrivi mange fascinerende bøker. Men «Markens grøde» hører for meg ikke med til dem, all egoismen og selvhevdelsen på første side fikk meg aldri til å vende det første arket. Men «På gjengrodde stier» hadde mange fornøyelige avsnitt særlig om den psykiatriske behandlinga han blei utsatt for etter krigen og kritikken av psykiatriprofessor Langfeldt. Hamsun «henga» seg åpenbart til nazismen. Men hvor mye han skjønte av den ut over deres borgerlige konservative verdier som han likte og som mange andre liker den dag i dag som «Kinder, Küche, Kirche», og sitt irrasjonelle englandshat, forstår jeg at eksperter kan diskutere. Han var uansett en støttespiller for nazismen, og prøvde å spille en aktiv rolle for å støtte den tyske okkupasjonen. Kravet om endring av politikken til Terboven og kravet om hans avsetting, kan jo tyde på at han forstod lite av nødvendige konsekvenser av den politikken han støtta.


Det er godt mulig Tore Rems bok er god. Det skal bli spennende å lese den. Men Stuelands presentasjon gir ikke så veldig store forhåpninger. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar