tirsdag 7. oktober 2014

Lyst på en ny storkrig — eller bare behov for?


Tross Nobelkomiteens iherdige virke for fred; det blir ikke færre kriger. Sjøl den som Nobelkomiteen gir en fredspris før han kom ordentlig i gang med statsvervet sitt, har satt i gang mange kriger og vært årsak til mange tusener drepte soldater og sivile. Hadde han vært leder for en liten eller tapende stat, ville denne Nobelkomiteens helt blitt stilt for internasjonal krigsrett.

Lista på wikipedia over kriger etter 1990 er lang. De fleste er lokale kriger. Men Vestens inngripen i militære konflikter er økende og voldsommere. Fra Irak, til Afghanistan, Libya og nå mot IS. Ikke siden siste verdenskrig har vestmaktene vært så militært offensive. Oppmuntret av Sovjetunionens fall og nye ledere i Russland som brøyt enhver russisk historisk tradisjon og underkasta seg vestmaktenes politiske, økonomiske og territoriale krav. Sammen med bortfallet av den internasjonale maktbalansen har det blitt mulig for vestmaktene å gå til krig uten stor risiko for å møte kraftig motstand fra en annen stormakt. I tillegg har USA har gjennom CIA-organet NED (The National Endowment for Democracy) utvikla en imponerende politisk evne til å styre reell opposisjon og misnøye rundt i verden til egen fordel. USAs Europa- og norskstøtta kriger i Midt-Østen de to siste tiåra har imidlertid bare skaffa Vesten mer uro og utløst en rekke konflikter som bare kan løses med ytterligere kriger. Som den siste krigen mot IS, et regime som bare har kunnet utvikle seg som et resultat av USAs mange kriger og spredning av våpen i regionen.

Krigene kommer nærmere Sentral-Europa. Meningene er samstemte blant Europas statsledere, og nesten alle journalistene: Russland er nå blitt Europas aggressive stormakt som truer freden og tryggheten i Europa. Norges militære etterretningssjef, generalløytnant Kjell Grandhagen, sa 03.09.14 at vi står overfor et Russland som «har stormaktsambisjoner i Europa». Klassekampens redaktør karakteriserer 30.08.14 Russlands handlinger som «Høyt spill» med tanke på (tilbake-)erobringa av Krim og den aktive støtten til opprørerne i Øst-Ukraina. For øvrig slik vestmaktene støtta det væpna opprøret i Vest-Ukraina. Putin tillegges ikke bare offensive militære ambisjoner i Vest-Europa, han demoniseres også. I mars skrev Der Spiegel på forsida «Brannstifteren: Hvem stopper Putin?», og i juli: «Stopp Putin nå!». Der Spiegel uttrykker synspunktene til politikere og medier over hele Europa, ikke minst i Norge. Det mangler ikke på advarsler mot Russland og motstandere av USAs støttespillere i Midt-Østen, med krav om handling «for å stanse dem». En ukritisk krigsholdning, nærmest som en lyst til krig, særlig uttrykt ved en statsvitenskapelig professor (Janne Haaland Matlary), dominerer. De økonomiske sanksjonene er i praksis mer enn økonomiske sanksjoner, de må også sees på som ledd i krigsforberedelser. For nå krever Nato militær opprustning av medlemslanda, og forsvarsministeren har bedt om råd for å tilpasse forsvaret til et truende Russland.

Det er underlig at dagens vestlige ledere og deres støttespillere journalistene kunne tro at Russlands underdanige politikk overfor Vesten under fredsprisvinner Gorbatsjov og Jeltsin kunne fortsette. Nærmest som om Russland med sin historie og sine tradisjoner var gått i oppløsning. Nå lar ikke Russland seg lenger presse tilbake, de vil prøve og har gjenerobra noe av det tapte som kan true dem. Dagens konflikt mellom Russland og Vesten med USAs ledelse følger det geopolitiske skjemaet som tidligere president Jimmy Carters rådgiver Zbigniew Brzeziński tegna. I boka «Det store sjakkbrettet» (ikke oversatt til norsk) skriver Brzeziński om hvordan de geopolitiske konfliktlinjene vil gå og bør følges opp av USA som en innringing av Russland og Kina. Akkurat slik vestmaktene i dag oppfører seg. Og så skal noen tro at Putin og den russiske ledelsen ikke kjenner til Brzeziński eller ikke forstår noe som helst?

Det er grunn til å merke seg at konfliktene som vestmaktene og Norge har engasjert seg i Midt-Østen og overfor Russland, og dels Kina, ikke dreier seg om konflikter mellom stater med ulikt økonomisk samfunnssystem, men om konflikter mellom konkurrerende kapitalistiske stater som kjemper om å opprette imperier. Vi er tilbake til situasjonen før første verdenskrig, der kapitalistiske stater kjemper om innflytelsessfærer og råstoffer mot hverandre.
Samtidig er det store økonomiske problemer i USA og i Europa. EU kom gjennom en økonomisk hestekur med kraftige sosiale nedskjæringer uten folkelig motstand. Millioner av mennesker både i USA og Europa har funnet seg i både arbeidsløshet og å bli kasta på gata. Men den politiske suksessen viser seg ikke i økonomisk vekst. Den har stansa opp, og den amerikanske økonomen, James K. Galbraith, påstår i ei ny bok at tida for vekst er forbi (Klassekampen 15.07.14). Det er ingen etterspørsel som kan stimulere produksjonen. Når etterspørselen synker, faller fortjenesten. Men det finnes ikke noe ønske om å stimulere produksjonen, og det er kanskje grenser for hvor mye folk kan tynes, sjøl i velstående Europa. Russlands økonomi har heller ikke hatt fordel av motoffensiven. I dette perspektivet passer en voldsom rasering av verdier som kan bygges opp på nytt. Sjøl om det er Lenin som er årsak til påstanden; det er en beklagelig riktig oppsummering at «Imperialisme betyr krig». Utenom lidelsene er krig økonomisk gunstig. Det krigsherja Europa etter andre verdenskrig var en økonomisk suksess. Å begynne på nytt med å bygge millioner av boliger, veger og bedrifter.


Samfunnsøkonomien i USA og Europa ville hatt en voldsom fordel av all den økonomiske aktiviteten som ville bli en følge av en ny stor krig i verden for å omfordele innflytelsessfærene — for og imot Brzezińskis plan for sjakkbrettet sitt. Både under og etter krigen. I hvilken grad noen ønsker seg en stor omfordelingskrig er ikke viktig å vite. Viktigere er det å konstatere ubetenksomheten og ikke minst ansvarsløsheten blant statslederne for å ty til våpenbruk. Dette kan lett føre til en utvikling av hendelser som følger sitt eget ustyrlige løp — som vannmasser i flom. I tillegg er det kanskje blant mange i USA og i Europa, særlig unge arbeidsløse menn, som også ønsker seg litt «action» for en «artigere hverdag» og en enkel løsning på kompliserte spørsmål som statslederne og «presteskapet» i mediene hevder er enkle og raske å løse?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar