mandag 2. juni 2014

Makta og meningssensuren overtar «Fritt Ord»

Statssekretær i Kulturdepartementet, Knut Olav Åmås, forlater et politisk prosjekt han i følge nrk.no har sterk tro på, den samfunnsendrende politikken til den blå-blå-regjeringa, for å overta som direktør i stiftelsen Fritt Ord. Fritt Ords oppgave er å fordele midler som er kommet inn som avgifter på salg av aviser og blader til personer og organisasjoner som gjør mye for å opprettholde og utvikle den offentlige debatten, også omtalt som den offentlige samtalen. 

Så vil enkelte hevde at Åmås´ tro og ønske om gjennomslag for den blå-blå omforminga av samfunnet ikke vil få betydning for hvem som nå får tildelt Fritt Ord sine rundhånda priser. Det er vel neppe å vise respekt for Åmås å mene at han ikke skal følge videre de meningene som har gitt ham de posisjonene han tidligere har fått, og den nye posisjonen han nå har fått. Det er vel også litt respektløst overfor styret i Fritt Ord, som blant mange kandidater nettopp har valgt seg den svært så aktive Høyre-politikeren Åmås (med kort medlemskap).

Samtidig hevdes det at Åmås har gjort mye for å gjøre Aftenposten til et viktig debattorgan. Da må jeg spørre: For hvem? Faktisk fikk jeg på 1990-tallet i Aftenposten på trykk kritiske innlegg både om den ensidige kampen mot høydehus og mot at «pressen» generelt var maktkritisk i praksis. Dette var før Åmås´ tid som debattredaktør. Etter at Åmås tok over er det grunn til å merke seg at en reaksjonær pensjonert lektor fra Stange nærmest ukentlig fikk på trykk sine overflatiske lettheter. Det var kanskje ikke som en følge av et direkte krav fra Åmås, men han godtok jo som sjef for debattavdelinga at den reaksjonære Stange-politikeren så ofte skulle få sine meninger på trykk. Etter en personlig klage til Åmås etter et offentlig møte en gang rundt 2010, fikk jeg inn et kort innlegg etter flere krav fra avisa om forkortinger. (Jeg tror det var om nye E-18 inn til Oslo). Jeg forstår ikke at Aftenposten blei et særlig godt debattorgan for avisas lesere etter at Åmås blei sjef, slik som hans tilhengere hevder. For meg betydde det at jeg ble utestengt fra spaltene i Aftenposten.

Det følgende er skrivi etter å ha blitt inspirert av synspunktene, og dokumentasjonen, som Finn Olstad la fram boka «Det farlige demokratiet. Om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år» fra 2014, siste kapitlet «Den nye embetsmannstaten?», slik jeg har tolka han:
Den norske offentlige samtalen, som ikke er noe annet enn den samfunnsdebatten som i et demokrati skal føre fram til vedtak med folkelig det vil si demokratisk forankring, styres i dag av noen portvoktere, eller klarere sagt sensurister, som mener hva som er akseptable meninger å slippe fram i det offentlige redigerte rom i Norge. «Det påhviler norske redaktører så vel som politikere et tungt ansvar i tiden som kommer for å si at ikke alle ytringer bør tillegges like stor verdi; at det ikke er en menneskerett å ytre seg i offentligheten; og at visse hatefulle ytringer ut fra juridiske og moralske vurderinger ikke er akseptable.» Dette blei skrivi av fire framstående representanter for meningseliten i Norge, som kronikk i Aftenposten 22. august 2011 (mens Åmås var debattredaktør!) nemlig følgende: professor i filosofi Arne Johan Vetlesen, skribent Bushra Isaq, sosialantropolog Sindre Bangstad og professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen. Dette kan ikke sees på som annet enn et krav om innskrenka ytringsfrihet, for noen typer ytringer er jo alt kriminalisert og skulle ikke trenge ytterligere innskrenkinger. Mens altså ytringsfrihetskommisjonen av 1999 oppfatta ytringsfrihet som en overordna verdi, som «samfunnskonstituerende, hvilket innebærer at om man går den for nær, vil selve samfunnsordenen trues».  

Meningselitens store problem er de nye sosiale mediene som blogger, Facebook og Twitter. Akkurat som for diktatorer i autoritære regimer. Vetlesen og Bangstad oppfatter disse som «en motor for en utvikling i retning av en dårligere ytringskultur med manglende kvalitetssikring av ytringer.» Slik norske embetsmenn uttalte seg midt på 1800-tallet, og diktatorer rundt omkring i verden i dag uttrykker seg. Vetlesen og Bangstad krever i praksis mer sensur, nettopp av den typen Åmås har utøvd som debattredaktør i Aftenposten. 

Interessant nok er det undersøkt hvem som sier hva i sosiale medier. Fra før av veit vi hvem som sier hva hvor i «den offentlige samtalen». Og det er stort sett på Litteraturhuset og i NRK-debattene. Bernhard Enjolras skreiv sammen med flere andre, bl a sosiologen Kari Steen-Johnsen, boka «Liker — liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet» på Cappelen Damm i 2013. De oppsummerer i følge Olstad at debatten er «politisk relevant», og at «den bidrar til å utvide den offentlige diskursen», og at det viktigste er at «praksiser og muligheter som tidligere var reservert for en medieelite, tas i bruk av nye grupper», på tvers av skiller knyttet til utdanning og økonomi. Enjolras m. fl. konkluderer med at det ikke er mulig å konstatere at debatten utafor den sosiale elitens kontroll fører til mer gruppetenking og ekstremisme. På Facebook og Twitter, et felt som Vetlesen og Bangsund er bekymra for er «uredigerte og usensurerte meninger», har etter forskernes mening «en klar slagside i venstreliberal retning». Mens bloggerne og de på Twitter kjennetegnes av «en urban, verdiliberal postmaterialisme». Mest interessant er det at Enjolras m. fl. fant ut at svært mange leste blogger og innlegg på nettet med motsatt syn enn seg sjøl, med ett unntak: de som i størst grad debatterte med seg sjøl, og ingen andre, er de «ytterst til venstre i politikken og på innvandringsliberal side».  

Det skulle ikke være tvil om hva Åmås burde og må velge som direktør i Fritt Ord. Men jeg kan se lite av hans bakgrunn som skulle tilsi at han velger ytringsfrihet framfor ivaretakelsen av den elitens standpunkter han sjøl er en del av: de som mener de har rett til å sørge for at det bare er det de sjøl oppfatter som «høyverdige og respektable meninger» som skal slippe til orde i det offentlige ordskiftet. Så nå vil vi nok se at den nye embetsmannsstaten (som Olstad kaller det) med Åmås som Fritt Ord-sjef deler ut sine priser med sterkere vekt på «riktige meninger», de som styrker meningselitens monopol. Sånn at Fritt Ord nærmest blir som en mini-Nobelkomite med sine priser til våre vestlige allierte krigere: At blir det bare blir kloninger av Thomas Hylland Eriksen og medier med de snervreste sosiale utvalga som får Fritt Ord-stønad? Blir Hemingbanen nå fast sted for prisutdelingene, for da trenger ikke prismottakerne å reise så langt til utdelinga?



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar