mandag 30. juni 2014

Arbeidsinnvandring: Kommer innvandrerne i arbeid?

En debattant i Klassekampen, som undertegner seg med «medlem i Rødt», Torgeir Salih Holgersen, tidligere i SV og nå aktiv i nettstedet «Radikal portal», får tilynelatende lett på trykk innvandringsentusiastiske innlegg i Klassekampen, og har i  flere innlegg skrivi om arbeidsinnvandring med særlig kritikk av Ottar Brox. Det er særlig Brox sin hovedpåstand om at overskudd på arbeidstakere fører til lavere lønn, som Holgersen er så uenig i. Holgersen ønsker at det kommer flere arbeidsinnvandrere til Norge, og kritiserer dem som er uenig med han. Det er ikke lett å forstå argumentasjonen for Holgersens ønske om flere arbeidsinnvandrere til Norge. Det jeg klarer å forstå er at hans hovedpoeng er at hvis vi ikke åpner for mange innvandrere, så vil Norges Bank og/eller regjeringa uansett sørge for tiltak som setter ned reallønna for arbeidstakere flest. Derfor kan vi like godt la alle som vil innvandre med påstand om at de vil jobbe her, få komme. Altså at Holgersen hevder at det finnes kun en eneste mulighet, vi må bare ta imot flere innvandrere som arbeidstakere, ellers kan det gå det norske arbeidende folk enda dårligere. I debatten i Klassekampen slapp også Bjørgulv Claussen og Elisabeth Reehorst (som også vil ha flere innvandrere av alle slag) til. Mitt innlegg om  i hvilken grad (arbeids-)innvandrerne kommer i arbeid, for å få diskusjonen litt over fra moral til fakta, ville ikke Klassekampen trykke mens diskusjonen pågikk. Og ikke seinere heller. Men her er det:

Det er mange som i Klassekampen argumenterer for økt arbeidsinnvandring. Det er en diskusjon ofte løsrevet fra fakta om arbeidsinnvandringen.

Slik tall finnes. Som i NOU 2011:7, også kalt Brochmann-utvalget. Der er konklusjonen klar: For få av innvandrerne jobber. I følge Brochmann-utvalget er andelen arbeidsinnvandrere i arbeid lavere enn 60 % i 2009. Og det gjelder arbeidsinnvandrere sett under ett. Innvandrere fra Sentral- og Øst-Europa har en sysselsettingsfrekvens som er 12 % lavere enn hos nordmenn ved utgangen av 2009. De fra Irak, Afghanistan og Somalia har en arbeidsfrekvens på 32 %, trass i at de er svært unge. Sjøl blant pakistanere som har vært her lenge, annengenerasjon inkludert, er det bare 65 % av mennene og 32 % av kvinnene som er i arbeid. Arbeidsfrekvensen synker enda mer for pakistanere med alder enn for nordmenn. To av tre pakistanere som kom før innvandringsstoppen i 1975, har nå uførepensjon. 43 % av polakkene var uten arbeid i 2010. Nå betaler vi norske trygdeytelser til minst ti prosent av dem — i Polen.

Framtidas norske arbeidsplasser finnes ikke for lavt utdanna arbeidsinnvandrere. De som får arbeid vil ofte bidra til å hindre økt effektivisering av produksjon og tjenester, slik som i byggebransjen.


Det å legge til rette for arbeidsinnvandring der for få av dem kommer i varig arbeid, fører til økte trygdeutgifter. Den økninga var ikke forutsetninga når vi vedtok dagens gode norske velferdsordninger, og de vil neppe kunne opprettholdes verken politisk eller økonomisk med et slikt omfang. Som det hevdes i Brochmann-utvalget: Det er ikke «sannsynlig at landets velferdsregime vil bestå i dagens form, hvis innvandringstakten fortsetter å øke slik den har gjort, særlig de siste 20 årene, og med overvekt av folk med lave kvalifikasjoner». Politisk vil økt arbeidsinnvandring kombinert med økende arbeidsledighet blant dem er oppvokst i landet gi gode muligheter for å sette grupper opp mot hverandre for å skjære ned velferdsytelsene — for alle.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar