torsdag 22. mai 2014

Ikke rør den noble norske politiske helligdom, Nobelkomiteen!

Aftenpostens politiske kommentator Harald Stanghelle, i praksis også NRK-kommentator, har gått i «krigen» for å forsvare Det norske Stortings Nobelkomite, eller bare Nobelkomiteen som den stortingsoppnevnte komiteen nå formelt liker å kalle seg. Det diskuteres bruk av rykter i journalistikken, om påvirkningsbyråenes rolle og påstander om at Stanghelle fortsatt er opprørt over regjeringas avvising av å ta imot opprørslederen Dailai Lama. Det er uvesentlig. Det er også uvesentlig for striden om Nobelkomiteen om First House skulle jobbe for kinesiske interesser (hvilket de benekter på det sterkeste).

Det som er poenget er at kritikken mot den norske noble nasjonale politiske helligdom, Nobelkomiteen, nå har blitt flere enn den alltid så flittige fredsaktivisten Fredrik Heffermehl og noen til «venstre» til å kritisere Nobelkomiteens oppnevning, funksjon og tildelinger. 

Først ute var Stein Erik Hagen, «Rimi-Hagen», som til VG 7. mai i år uttalte at  «Kina … utvikler et land som bringer mange hundre millioner ut av fattigdom. Det er en innsats som kvalifiserer til Nobels Fredspris». Men å gi folk bedre materielle vilkår i form av mat, hus og velferd er ikke fredsskapende etter de norske nobelpolitikernes mening, for dem er det er kun politiske rettigheter som skaper fred. Særlig når en elite får større albuerom, som gjennom EU.

Så kom direktøren ved Fridtjof Nansens Institutt, Leiv Lunde, med et innlegg i Dagens Næringsliv 12. mai. Lunde foreslo en frakopling av fredsprisen fra norsk politikk. Han viste til den kardemommebyprega norske oppfatninga av seg sjøl som en freds-, miljø- og menneskerettighetsorientert nasjon. Mens vi er en krigerstat (Lunde nevnte Afghanistan og jeg nevner Libya) og oppfattes «som noe spesielt, et moralsk fyrtårn høyt hevet over egeninteresser».

Verst for de norske politikerne var det nok at tidligere FN-ambassadør, og før det statssekretær i regjeringene til Brundtland og Jagland, Morten Wetland, i Dagens Næringsliv 15. mai tok Lundes tråd og foreslo en internasjonal Nobelkomite. Wetland, som nå jobber i First House, mener at «Nobelkomiteen har fylt sitt oppdrag på en god måte i over 100 år». Hans argument var likevel at vi med to eller tre internasjonale kandidater «sikrer oss mot deler av vårt eget norske, mulig snevre perspektiv». Wetland refererte like godt til den overhøvling den norske USA-ambassadøren fikk av Obamas stabssjef da Obama fikk fredsprisen: «underdanig smiger» var et begrep stabssjefen skulle ha brukt. («Krypende smisking» er vel et bedre?)

Wetland framfører en helt nødvendig kritikk av både Nobelkomiteens utdelinger og den naive Jagland — med tyngde. Derfor må han svertes. Harald Stanghelle er det enstemmige politiske Norges reelle propagandasjef, med familiære bånd til Gerhardsen-slekta. Som det opprøres han av at det i det hele tatt kan stilles spørsmålstegn ved Nobelkomiteens tildelinger og Jaglands uforståelige kontroll over komitemedlemmene. Debatten  har ikke noe med presseetikk å gjøre, men at kritikken mot Nobelkomiteen etter hvert blir tyngre så den truer den enstemmige offentlighet, det Leiv Lunde kaller et «moralistisk og flokkjagende norsk kommentariat».

Debatten bekrefter helt klart kinesernes påstand om sammenhengen mellom offisiell norsk politikk og Nobelkomiteens tildelinger.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar