onsdag 7. mai 2014

Grunnloven: Hvorfor «menneskerettighetene» inn?

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag med en annen overskrift enn den jeg foreslo:

Mange krever at Grunnloven må endres slik at bestemmelsene i menneskerettighets-erklæringa må inn i den. Men ingenting tilsier at det vil ha noen særlig betydning ut over å rose dem som får disse endringene vedtatt.

Dessverre er det slik at den daglige og den langsiktige politikken virker og utvikler seg helt uavhengig av lovbestemmelser. I dagens Grunnlov står det at «Kongen vælger selv et Raad af norske Borgere…». Men den ordlyden har siden 1884 ikke vært til hinder for at Kongen overhodet ikke har noe han skulle ha sagt på hvem som blir statsråder. Denne omgåelsen av lovteksten kaller juristene for «konstitusjonell sedvanerett».

De som har makt, nasjonalt som internasjonalt, vrir og vrenger til enhver tid på lovtekster sånn det passer dem. Både folkeretten og menneskerettighetene er politiske vedtak, vedtatt etter politisk strid og praktisert i politisk strid. Stormaktene tolker folkerettens bestemmelser om forbud mot angrepskrig slik det passer seg, og omtaler nå angrepskrig som en «forsvarskrig mot angrep». Med menneskerettighetene gjelder tilsvarende. Enhver aktør markedsfører nå sin politikk med et forsvar for «menneskerettighetene», uten at verdens folks levevilkår og beskyttelse blir vesentlig bedret av den grunn. Å få dagens velferdsgoder forpliktet ved å ta dem inn i Grunnloven, hjelper lite mot daglige politiske kamper for å bevare disse godene. Ingen mektig samfunnsaktør kan stanses gjennom rettssystemet. Lovene gjelder bare for de svakeste, og rettssystemet straffer bare dem. Hva som står i lovene, har derfor begrensa politisk verdi. Og kan lett snus til sin motsetning.

Grunnloven trenger færrest mulig bestemmelser som «flagger» noe helt grunnleggende for statsstyringa og folks grunnleggende rettigheter. Som forutsetninga om maktfordeling, som er under kraftig angrep gjennom politikkens tilbaketrekking og innføringa av Høyesterett som regjeringas og Stortingets kontrollør. Kravet om «menneskerettigheter» inn i lovene svekker politikken enda mer. Som når noen får gjennomslag for at skatt strider mot menneskerettighetene. Enkeltpersoner er alt sikra fra 1814 gjennom bestemmelsene om at ingen kan dømmes uten etter lov og dom, at tortur under forhør er forbudt og at ingen lov skal gis tilbakevirkende kraft. Dette er vanskelig nok å praktisere. Å ta inn noe mer i Grunnloven enn disse to punktene, har ingen annen funksjon enn å spre illusjoner om rettsvesenets stadig viktigere politiske makt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar