mandag 28. april 2014

Kan vi unngå et OL i Oslo? Hvordan?

14.03.14 sendte Oslo kommune søknaden om å arrangere OL i Oslo i 2022. Det til tross for at motstanderne er i klart flertall, både i hele landet og i Oslo, og blir flere for hver meningsmåling. Regjeringa har ennå ikke sagt ja til en statsgaranti på 34 milliarder, men alt tyder på at det kommer den til å gjøre. Idrettspresidenten viser til at regjeringa ikke har signalisert noe negativt mot søknaden. Kulturminister Thorhild Widvey sier til VG 17.04.14: «Jeg kan ikke legge slike avstemninger til grunn for regjeringens avstemning i disse spørsmålene» og hun tror at meningsmålingene ikke «er avgjørende» for regjeringa. Motstanderne, om de er aldri så mye i flertall, er uorganiserte. Regjeringa kan regne med at den trygt kan ignorere flertallet, særlig fordi Ap støtter pengesløseriet.

Kan en motstand mot OL vinnes på overtid? I så fall må den organiseres, og den må organiseres om en politikk som kan få gjennomslag. Organiseringa av motstanden må favne den bredden som det er blant befolkninga mot OL, ikke bare tradisjonelle venstreorienterte «nei»-bevegelser og idrettsmotstandere. Som idrettsledere og særlig representanter for sommeridrettene. For sommeridrettene vil måtte tape på så mange dyre investeringer som et vinter-OL i Oslo vil kreve.

Mitt forslag til motstandsarbeidet er å tilbakevise kommunens og idrettsbevegelsens argumenter, dels arbeide for andre idrettslige minimumskrav. Særlig for å prøve å splitte og få fram de reelle uenighetene som finnes innen idretten.

Påstanden om at nye vinteridrettsanlegg og hverdagens behov for ny nødvendig infrastruktur i Oslo bare kan oppnås gjennom et vinter-OL, slik særlig Christian Ringnes og Petter Stordalen har hevdet, må være det viktigste å tilbakevise. Å påstå at det bare er mulig å få 34 milliarder kroner av staten, og umulig å få bevilga en eller to milliarder, er et meningsløst argument. Å godta et slikt argument er å godta at alt politisk arbeid er nytteløst. Dessuten, med dette argumentet legger en jo opp til at det er pamper fra de mest autoritære statene verden over som skal bestemme hva som skal brukes av penger til idrettsanlegg og infrastruktur i Oslo. Om de internasjonale pampene sier nei til Oslo — blir det ikke noen penger til noe nytt i Oslo, da?

Kanskje den viktigste grunnen til søknaden for Oslo kommune, er den økende gjeldsgraden den Høyre-styrte kommunen har pådratt seg. Carl I. Hagen omtalte Oslo kommunes utbredte lånefinansiering i et intervju med Dagens Næringsliv 15.02.14. Ber Oslo med sin OL-søknad resten av landet, og verdens autoritære idrettspamper, om å redde den Høyre-styrte kommunens økonomi?

En motstand mot et OL i Oslo må legge til grunn at nasjonal og internasjonal eliteidrett skal fortsette på dagens nivå. Og må dermed akseptere at forholda for ishockey og skøyter i Oslo er for dårlige. De planlagte OL-anlegga for ishockey på Jordal og lengdeløp på Valle Hovin må derfor kreves gjennomført sjøl om det ikke blir noe OL i Oslo. Disse anlegga koster i følge OL-komiteen 1,1 milliard kroner. Oslos anlegg for hopp, skiskyting og langrenn er gode nok for dagens internasjonale eliteidrett. Men breddeidretten i langrenn, særlig i Oslo øst, kunne hatt bruk for en skitunnell i tilknytning til skøyteanlegget på Valle Hovin og flere løypeanlegg med fryserør i bakken, særlig ved Skullerudstua og på Kjelsås.

Som alternativ til Oslo-OL bør vi motstandere reise krav om at regjeringa i stedet bevilger én ekstra milliard til både sommer- og vinteridrettsanlegg — over hele landet. Midler idretten ikke vil få hvis det blir et OL i Oslo. I stedet for 34 milliarder til Oslo, kan kravet være at idretten over hele landet får 3,5 milliarder, inkludert hockey- og skøyteanlegg i Oslo. Høyrebyrådet i Oslo kommune får ordne opp i sin skakkjørte økonomi på annen måte enn å tappe pensjonsfondet vårt.

At motstanderne av Oslo-OL markerer avstand til den arrogante internasjonale OL-komiteen IOC og dens mastodontleker, vil styrke den politiske motstanden. Også blant dem som ikke er så opptatt av idrett. I en artikkel i bladet Kampanje hevder Hans Geelmuyden: «IOC er grunnleggende udemokratisk. Man velges ikke til IOC. Man utpekes. IOC er et mannsdominert pampevelde der man lever av å gi hverandre privilegier. Jan Staubo var Norges representant fra 1966 til 2000, og Gerhard Heiberg har sittet der siden 1994.»

Geelmuyden skriver videre at OL-komiteen IOC trenger Oslo mer enn Oslo trenger IOC: «Etter lekene i Sotsji trenger IOC Oslo mer enn Oslo trenger IOC. Søkerbyene står ikke lenger i kø. Både München, St. Moritz og Stockholm har trukket sine kandidaturer. OL-ringenes merkevareverdi er svekket, og det svir på pengepungen. Spørsmålet er hvor lenge sponsorene vil være med på leken?»


Å akseptere at «nå er det Norges tur» til å påta seg et OL-arrangement, burde i så fall være å arrangere et nytt OL på Lillehammer med 1994-anleggene. Det ville vært å markere miljøvennlig gjenbruk og et OL med økonomisk måtehold. Men et så fornuftig alternativ avstod Norges Idrettsforbund fra. Deres nei til et gjenbruks-OL på Lillehammer viser at idrettslederne verken er opptatt av miljø eller økonomisk måtehold. Nok et argument for å motarbeide idrettsledelsen, som frivillig har underlagt all norsk idrett de selvoppnevnte IOC-pampenes innfall.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar