tirsdag 29. april 2014

Dailai Lama – tibetanernes mann?

Debatten om Dailai Lamas besøk dominerer det offentlige ordskiftet nå. På sosiale medier triumferer «den indignerte opplyste godhet» om feige politikere som faller på kne for en stormakt, og denne gang også med opprørt støtte av Harald Stanghelles laug. Å kritisere politikere som sier en ting i opposisjon, og noe annet i regjering, er på sin plass. Også å krype for stormakter, som jo er hovedregelen for enhver norsk statsråd. Dette synes jeg likevel er underordna. Viktigere er det som nesten er fraværende i debatten: Spørsmålet om Dailai Lamas rolle som leder for tibetanerne, og om den politikken han står for er verd å støtte.

Det er heldigvis tatt opp av Arnulf Kolstad i Klassekampen 29.04.14 med overskrift «Sterk ryggrad, Audun Lysbakken?», og av Morten Strøksnes i Stavanger Aftenblad 25.04.14, med tittel «Karmakrise». Dette er min kommentar: 

Tibet har aldri vært en selvstendig stat, og det finnes ingen stat som har anerkjent den tibetanske eksilregjeringa. Det er ikke til hinder for å støtte at Tibet bør bli en egen stat. Men når en stormakt arbeider for løsrivelse og dermed svekking av en annen stormakt, er det grunn til å være skeptisk. USA har satset mye politisk og økonomisk på et selvstendig Tibet. Den type geopolitiske erobringer er åpenbart ikke til fordel for verdensfreden eller de folkene det gjelder. Finnes det krefter i Tibet som arbeider for et Tibet, selvstendig også fra USA, og ikke bare Kina?

Ikke bare arbeider Lama fra utlandet, han reiser rundt til statsledere som er imot Kina og lar seg hylle. Men hva oppnår han egentlig av politiske resultater av disse statslederne for sitt eget folk? Kanskje han heller skulle lest litt i Maos skrifter om politisk arbeid blant vanlige folk?

Det er rett å støtte tibetanernes krav på økonomisk og politisk rettferd og utvikling. Kina har ødelagt religionens makt til å hindre skolegang og helsetilbud for nær en tredel av  tibetanerne (700 000) og frigjort dem fra å være tjenere (egentlig slaver?) i klostre og for lamaer, i følge wikipedia. Men når mange tibetanere flykter, er det et tegn på kinesisk undertrykking. Jeg kan likevel ikke forstå den politiske støtten til Dailai Lamas religiøse politiske program. Det er et program for å holde tibetanere flest nede i fattigdom og undertrykking.

De tibetanske buddhistreligionenes fellestrekk er en deterministisk religion der alt som skjer deg skyldes handlinger i et tidligere liv, og at det ikke er noe å gjøre med. Utvelgelsen av ny Lama er nær komisk, å utpeke en tilfeldig gutt på fem år som ny leder for resten av livet, gjerne en som er født samtidig med at den tidligere døde. Dagens Lama er den fjortende gjenfødelsen (inkarnasjonen) av en person med fire armer og fire ansikter! Det er dessuten konkurrerende buddhistklaner med egne lamatradisjoner.

Dailai Lamas politiske program burde få større omtale i det offentlige ordskiftet rundt hans besøk. Men jeg ser at det ikke passer inn verken i kampen for å utvide den vestlige interessesfære eller i den «anti-rasistiske» ideologien som gir «kultur» og religiøse påbud forrang framfor individuelle frihetsretter utviklet og kjempet fram de siste århundrene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar