mandag 3. mars 2014

Er det gunstig for freden om Russland nå setter ned foten for Vesten?

Russland bryter folkeretten når det okkuperer Krim. Det har Vestens stormakter helt rett i. Men sjøl har USA, EU og alle de andre stormaktene det samme forholdet til folkeretten; den bryter de sjøl så snart de tjener på det. Som i Libya og Syria. Det er jo åpenbart at vestmaktene spilte en viktig rolle for å hjelpe de militære opprørerne i Kiev med å kaste et folkevalgt regime.

Vestmaktene har mange politiske framganger nå, samtidig som motstanden internt i egne land fra de mange økende antall fattige uteblir. USA er sannsynligvis i ferd om med å overta kontrollen over Venezuela, for eksempel, og vinne tilbake kontrollen over oljelandet. USAs politiske organ for organisering av politiske revolusjoner verden rundt, NED*, kan registrere stadig flere seire. Denne framgangen gjør dem full av pågangsmot til å flytte fram sine posisjoner, gjerne for å svekke de to viktigste landene som ikke danser etter deres ønsker: Russland og Kina.

I et slikt perspektiv blir det som måtte være det ukrainske folkets ønsker om utenrikspolitiske allianser underordna resten av verdens folks ønsker. Vestens offensiver på det politiske, økonomiske og militære området må stanses. Gjenoppstår det en internasjonal maktbalanse, vil det sikre freden for svært mange andre millioner i verden — for ei tid.

Ukraina som nasjon har som andre rett til å være en selvstendig og uavhengig nasjon. Problemet er bare det i at det i dag ikke er rapport om noen krefter i Ukraina som er sterke nok til å hevde ukrainsk uavhengighet overfor verken Vesten eller Russland. Men slike krefter vil utvikles også i dette landet. 

Marinebasen på Krim er avgjørende for Russlands framtid som stormakt. De stod nå i fare for å miste den. Ukraina ville med stor sannsynlighet ha gjort om avtalen som ga Russland rett til basene der til 2042. Enhver med Russlands interesser og muligheter ville vurdert det som om det er nå eller aldri å sikre Krim militært for seg. Så lenge Ukraina fortsatt er inne i en usikker situasjon og EU, Nato og Ukraina sjøl ikke har militære ressurser til å ta Krim fra Russland nå (i følge tidligere forsvarsjef Sverre Diesen i NRK Alltid nyheter mandag). Det hjelper lite at USAs utenriksminister i dag skal komme til Kiev for å ha seg hylle av de seirende opprørerne.

Det er stormaktene som er årsaken til de mest omfattende krigene i verden. Nå rivaliserer de om Ukraina uten at Ukraina er i stand til å spille en sjølstendig rolle. Spørsmålet er om Russlands mottrekk vil dempe Vestens aggressivitet for en stund, der Russlands nei til å la FN fjerne Assad-regimet militært var det første steget. Det er det grunn til å håpe på. Som offer for denne stormaktsrivaliseringa får de ukrainske ledere en vanskelig oppgave — som bytter for de mektige alltid får.


* US National Endowment for Democracy (NED)». Denne organisasjonen er den mest vellykka revolusjonsskaperen og regimevelteren i verden i dag, enten det gjelder opprør i Jugoslavia, Nicaragua, Venezuela eller Libya. En serbisk opprører karakteriserer NED slik: «Revolutioner ses ofta som spontana […]  Det ser ut som att folk bare gikk ut på gatan. Men det er et resultat av månader eller år av förberedelser. Det er mycket tråkigt fram till dess man når en viss punkt, där man kan organisera massdemonstrasjoner och strejker. Om det är noga planerat vid den tid då det börjar, är allt över på några veckor.» (Tina Rosenberg, «What Egypt learned from the Students who Overtrew Milosevic», Foreign Policy, 16/2 2011) (Fra boka til Ola Tunander «Libyenkrigets geopolitikk» med undertittel «Humanitär intervention eller kolonialkrig?» på Celanders förlag 2012).

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar