tirsdag 11. februar 2014

EU-elitens raseri — og «venstresida»s stilltiende enighet

At det ikke ble mer enn 50,3 % flertall i Sveits for å begrense innvandringa, var for meg mer overraskende enn at det ble flertall. Dog uten at jeg hadde fulgt med på debatten i Sveits før avstemninga. De norske EU-tilhengernes raseri, var derimot ikke uventa. For dem dreier dette ikke seg om politikk. For dem finnes bare en mulighet, fullt medlemskap. Først ute var en som er statsråd i Norge, Vidar Helgesen, men som oppfører seg som om han var EUs ambassadør i Norge. Han sa tidlig mandag morgen at han ville innkalle Sveits sin ambassadør i Norge for å få vite hvilke konsekvenser dette vedtaket får. At lederen for det statlige propagandaapparatet for norsk underkastelse av EU og EØS-avtalen, Arena, fordekt som «forskning», ved sin leder professor Erik Oddvar Eriksen, satser på snarlig omvalg fordi den sveitsiske eliten ble nedstemt, bør heller ikke forbause noen.

Mest rett har nok Sveriges utenriksminister Carl Bildt som sa at det nok vil ta år før dette flertallet mot innvandringa vil få noen praktisk betydning. Hvis det blir stående. For regjeringa, som er uenig med folket det styrer, kan bruke tre år på å gjøre vedtaket om til lov.

EU-entusiast Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv skriver i dag: «Når medlemsland som Irland tidligere har stemt «feil» i folkeavstemninger, har Kommisjonen brukt press og trusler og til slutt tvunget frem ny avstemning der innbyggerne har stemt «riktig»».

Det er sannsynligvis de delene av Sveits der det bor flest tysktalende, sveitsisktalende og italiensktalende som har stemt ja til begrensa innvandring, mens bykantonene, spesielt de fransktalende, har utgjort mindretallet.

I store deler av det som en velvillig kan kalle Europas venstreside, er motstand mot medlemskap i EU det verste slike partier og partiledere kan tenke seg. Ja, verre enn usolidarisk og markedsøkonomisk politikk i strid med tradisjonell velferdsstat-politikk. Motstand mot EU er i Europas venstreside nærmest å betrakte som nazistisk politikk. Det erfarte jeg sjøl blant lederne i europeiske sykkelorganisasjoner på begynnelsen av 1990-tallet. Den holdninga er helt klart tydelig på frammarsj i Norge også, det vil ikke minst vise seg om eliten i Norge føler behov for en ny EU-avstemning.

Bjørgulv Braanen skriver i sin leder i Klassekampen i dag om EUs fri flyt av arbeidskraft som «bidrar til sosial dumping og forverrede forhold for vanlige lønnstakere.» Motstanden mot denne politikken er etter Braanens mening solidarisk, «men utnyttes samtidig av høyrepopulistiske og fremmedfiendtlige grupperinger og partier». Braanen skriver at det vil være «naivt å tro at ikke resultatet også er uttrykk for breiere, fremmedfiendtlige holdninger.» Og det er det heller ikke tvil om at det kan en også si om resultatet av folkeavstemningene i Norge om EU-medlemskapet, både i 1972 og 1994. Det var klart at det var de «fremmedfiendtlige» som gjorde forskjellen på flertall og mindretall begge gangene.

To talspersoner for Fremskrittspartiet har uttalt seg til fordel for en folkeavstemning også i Norge, både nåværende nestleder Per Sandberg og Mazyar Keshvari som er Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann. Det vi kan si med sikkert er at det ikke blir noen folkeavstemning på grunnlag av Frps initiativ. Regjeringspartiet har en avtale med to svært så innvandringsvennlige støttepartier. Og Aps nestleder Helga Pedersen uttaler til nrk.no i forbindelse med nrk.no sin omtale av Sandbergs krav i dag: «Det er brei semje mellom partia om innvandringspolitikken i dag, også i regjeringa. Vi er heilt avhengige av innvandring nettopp for å vidareutvikle velferdsgoda våre

Men Pedersen tar feil. Hun burde vite at alternativet til de lavtlønte innvandrerne er høyere lønn til nordmenn. Svensk markedsøkonomisk politikk sender store deler av svensk ungdom ut i arbeidsløshet. I stedet drar de arbeidsløse unge svenskene til Norge, og bidrar til å holde lønningene i norsk sørvisnæring nede.

Alle mine innvandringsvennlige venner på Facebook har tiet om avstemningsresultatet i Sveits. På sine nettsider har verken Rødt eller SV lagt ut noen uttalelse om resultatet av folkeavstemninga i Sveits. Det er ingen grunn til å være i tvil om hva lederne i Rødt og SV mener, og ikke minst hva deres deres mange velutdanna og høytlønna velgere og sympatisører mener: de liker åpenbart ikke resultatet av folkeavstemninga i Sveits. For der dominerer den holdninga som Braanen mener folkeavstemninga i Sveits er et uttrykk for: «breiere, fremmedfiendtlige holdninger». Enten de liker det eller ei, i dette spørsmålet deler de synspunktet med EU-kommisjonen og de norske EU-tilhengerne, sjøl om de ikke helt vil se akkurat det.

I et land som Sveits er 27 prosent av de åtte millioner innbyggerne i landet utlendinger, altså 2,16 millioner i følge Wiedswang i DN. Pål Steigan skriver på sin blogg at ethvert land bør ha suverenitet til å avgjøre slike spørsmål som størrelsen på innvandringa. Det er nok provoserende for mange, særlig de som regner seg som «venstre».

Interessant nok avslutter Braanen sin leder med at alle mennesker er likeverdige, uavhengig av hudfarge. Ja, selvsagt! Men hvorfor legger Braanen til «nasjonal bakgrunn» som et slags viktig diskrimineringselement å bekjempe, i denne sammenhengen? Det kan vel ikke forståes på annen måte enn at også han støtter EU-kravet om flyt av arbeidskraft uten noen form for grenser og reguleringer? Og det er jo akkurat det viktigste politiske kravet fra all europeisk «venstreside» nå, i likhet med EU-kommisjonen. Nasjonalstaten har ikke bare uheldige sider, slik de framstiller det, men nå legges det til grunn at vi alt er i en globalisert verden som bør ha frie grenser. Her forenes nok en gang Trotskys nasjonalstatsfiendtlige politiske linje med de mektigste og rikeste kreftene og statene i verden. Det er i dag fjernt fra «venstresida» at nasjonalstaten har gitt det norske og mange europeiske folk demokrati og velferd.

Interessant nok kommenterer Braanen på den samme avissida Finn Olstads bok «Det farlige demokratiet», som et «brennende engasjement for folkelig deltakelse og demokrati». Olstads påpeking av den manglende legitimiteten som norsk innvandringspolitikk har, viser både det manglende demokrati og elitens folkefjerne og foraktelige kamp mot nasjonalstaten og dens positive sider. Og mot den folkelige velferden som bare har vært mulig å få til gjennom nasjonalstaten. Det gjelder åpenbart også i flere land enn i Norge.


Det som kalles høyrepopulistiske grupperinger og som skal være fremmedfiendtlige, er neppe høyreorienterte. For de ledende og innflytelsesrike høyrepartia i Norge som i EU, mener alle det samme: Mer innvandring, og det på innvandrernes kulturelle og økonomiske premisser, særlig hvis de kommer fra en fattig og sterkt religiøs del av verden. 

Feilen er ikke at det er motstand mot den elitevedtatte innvandringspolitikken. Feilen er at det i dag ikke finnes et eneste parti i Norge som kan kombinere innvandringsmotstanden med en solidarisk økonomisk politikk mot økonomiske nedskjæringer. Gjerne på en «populistisk», det vil si folkelig måte uten de store visjonene om et «paradis på jord». Å skape et slikt politisk alternativ, et venstrepopulistisk anti-elitistisk parti som kan stille til valg, er den viktigste politiske oppgaven nå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar