mandag 23. desember 2013

Senterpartiet: Hva dreier partikrisa seg om? Ny partileder straks?

Senterpartiet har gjort sitt dårligste valg. En intern rapport som kritiserer partiledelsen for sin opptreden i valgkampen og har ført til at kommentatorer har kasta seg over partiledelsen. VG, NRK med flere kjører fram lederspørsmålet som det avgjørende problemet, ikke usannsynlig med støtte til den de håper skal bli den neste partilederen, Ola Borten Moe.

Er det slik at det nødvendigvis er en sammenheng mellom dårlig partiledelse og valgresultat? Hva er argumentene for hvor stor betydning eventuell dårlig partiledelse har hatt for valgresultatet for Senterpartiet i år? Den interne partievalueringa som ligger til grunn for den siste diskusjonen hevder at Senterpartiet gikk ut med en helt riktig politikk som partiet hadde slutta samla opp om, men at det var «operasjonaliseringa» av den «riktige» politikken som mangla. Og at det var ledelsens skyld. Rapporten forklarer dette med at politikken ikke blei konkretisert og at lederne ikke snakka nok sammen og ikke kom med samla utspill. Partievalueringa påstår at det er en sammenheng mellom manglende «operasjonalisering» av politikken og valgoppslutning. Den dokumenterer ikke en slik sammenheng. Helelrvil jeg spørre: hvorfor greier ikke aktive partitillitsvalgte som sjøl har vært med på å utforme politikken å konkretisere den? For noen av dem har jo greidd det.

VGs kommentator Yngve Kvistad har pekt på noe som hans VG-kollega Frithjof Jacobsen burde ha merka seg: «Sp var dømt nord og ned før valget, og lå stadig under sperregrensen på meningsmålingene. Men kom altså inn med ti representanter, gikk tilbake 0,7 prosent. Null komma syv. Ikke 6,6 som Frp. De mistet ikke ni mandater, som Ap. Hvorfor klarer ikke Sp å glede seg over et helt OK resultat?».

Men det gjør altså Senterpartiet ikke. Noe de burde ha grunn til. Hvordan klarte Sp å gjøre en så god valgkamp at de gjorde meningsmålingene til skamme, burde heller vært spørsmålet en burde finne svar på.

De politiske journalistene lukter blod igjen, og vil ha Navarsete vekk. Navarsete må lenge ha ergra dem. Det har skjedd så lite som gjør livet trivelig for journalister i det siste og det er lenge siden de har pressa noen partileder til å gå. Merkelig nok biter Navarsete, den nylig avgåtte statsråden, på kroken og begynner å snakke om egne uheldige uttalelser tidlig om morran etter et julebord, og at hun ikke er «leder i Sp fordi jeg synes det er så kjempestas». Slike amatørmessige uttalelser bare trigger kommentatorenes blodtørst. Dagbladet lager meningsmåling om hennes popularitet. Statsfinansierte NRK er en aktiv politisk aktør for å peke ut hva som er problemet ved Senterpartiets oppslutning, nemlig partilederen. NRK kan slå i bordet med minst en av Senterpartiets utallige ordførere som stiller opp som mikrofonstativ for Dagsrevyens forutinntatte meninger om at Navarsete må gå (hvor mange har Dagsrevyen ringt for å få fram denne meninga?). Det spørs om Dagsrevyen blir så mye mer fornøyd med Moe, og det kan bli en ekstra nedtur for Dagsrevyen om Vedum, frontfiguren for innføringa av «ostetollen», skulle bli den nye lederen.

Sjøl om dårlig ledelse åpenbart kan ha betydning, er spørsmålet likevel om den faktisk er avgjørende for utviklinga av Senterpartiets oppslutning. Det grunnleggende for å vurdere Senterpartiets oppslutning over tid, må være hvordan særtrekk for deres politikk oppfattes av deres tradisjonelle velgergrunnlag og om politikken åpner opp for nye velgere. Men det er ikke tema for den offentlige debatten, bare personkonflikten mellom Navarsete og Moe, om den finnes.

Lederen i Senterpartiets Ungdom har reagert på at debatten personrettes, og bedt om konsentrasjon om den politikken Sp skal føre framover.

Senterpartiet er et særdeles lite ideologisk parti. Det er kanskje det partiet som er mest opptatt av å samarbeide med hvem som helst, bare Senterpartiet får ordføreren! Senterpartiet er ordførerpartiet, eller fylkesordførerpartiet. Det ligger selvfølgelig politisk makt i å ha ordføreren, men det kan vel neppe hevdes at kommuner som har en senterpartiordfører som fremste kommunerepresentant fører en særlig mer annerledes og mer landbruksvennlig politikk enn en hvilken som helst annen kommune?


Utvikling av oppslutninga fra 1921 til 2009:

Denne figuren er klippet fra Bernt Aardals nettside: http://www.aardal.info

Dette viser at trenden for Senterpartiet sett over tid er klart synkende. Utviklinga i oppslutning er helt tydelig ikke påvirka av hvilken ledelse partiet har, men at Senterpartiets politikk sakte, men klart sikkert, vil gå ned sjøl om den også har en perfekt og feilfri partiledelse. Siste topp var i valget i 1993. Det var et EU-valg. Under EU-kamper har Senterpartiet gått fram (og Fremskrittspartiet sterkt tilbake). Men det vil ikke nødvendigvis bli slik i neste EU-kamp (om det blir noen når vi har EØS).

Hva kan Senterpartiet gjøre for å bli et parti med 10 % oppslutning? Det svarer få på, men antydninga er klar: Ola B. Moe — han som krever av media at han skal kalles Borten Moe til etternavn, mens etternavnet hans er Moe — skal bli den nye tøffe lederen som skaper oppslutning om partiet igjen. Men hvordan skal han klare å øke partiets oppslutning?

Moe vil åpenbart samarbeide med Høyre/Frp/V/KrF framfor AP og SV. Som den avgåtte lederen i Senterpartiets Ungdom, Sandra Borch, som helt tydelig trivdes bedre i Civita-varmen. Men med tanke på at Senterpartiet er det politiske partiet for landbruksnæringa, er det ingenting som tyder på H/Frp vil føre en mer landbruksvennlig politikk enn Ap/SV. Snarere tvert imot. H/Frp er mer opptatt av bedre forhold for landbruket i alle andre land, enn for det norske landbruket.

Tidligere, midt i forrige århundre, hadde Senterpartiet minst to ulike sosiale velgergrunnlag. I Nordland og på Vestlandet var Senterpartiet småbøndenes og fiskerbøndenes parti, mens det på Jæren, i Trøndelag og på Østlandet var storbøndenes parti. Bøndene er fortsatt splitta i to bondeorganisasjoner (fagforeninger). Samtidig blir det færre bønder, for gårdsbrukene legges ned i samme tempo  uavhengig av om Sp sitter i regjering eller ikke. Når færre er knytta til jordbruksnæringa, og det er uenigheter innad i landbruket, svekker det Senterpartiet.

Sett som et reint distriktsparti blir Sp over tid utsatt for konkurranse fra blant særlig Frp og Høyre. Hvilken distriktspolitikk utenom kamp for odelsloven er Sp uenig med H/Frp om? Senterpartiet helt enig med H/Frp i å rasere skog og fjellområder for å bygge ut hyttefelt og med veger over alt i naturen og motorisert ferdsel i all utmark! Det er i grunnen svært merkelig og uforståelig at Senterpartiet har kunnet få kalle seg et «grønt» parti, sjøl om ser bort fra den ekstreme oljepolitikken til tidligere oljeminister Moe.

Hvilken politikk Senterpartiet skal kunne komme opp med for å oppnå en betydelig høyere oppslutning, er det spørsmålet som bør stilles. Og som det ikke er lett å svare på, for løsninga finnes neppe.

Det må i så fall være en fullstendig ny og annerledes politisk tilnærming som samtidig kunne holde på landbruksvelgerne. Jeg kjenner til en av dem som tilsynelatende kunne representert et sånt alternativ, Buskerud-representanten Per Olaf Lundteigen. Mot alle spådommer har han tre ganger blitt valgt fra Buskerud, på grunnlag av tilslutning til han personlig, til hans politikk. I år nesten dobla han oppslutninga i Kongsberg og Sp gikk mest fram av alle partier   fordi han gikk inn for å bevare sjukehuset der, noe verken Høyre eller Arbeiderpartiet ville. Men Lundteigen er ikke bare upopulær blant de politiske journalistene og i kretsen rundt Stoltenberg, han er heller ikke populær i Senterpartiet. Også der er det mer frykt og irritasjon i partiet over han. I motsetning til for Moe.

Med Lundteigen i ledelsen kunne Senterpartiet profilere seg som et motparti til «makta» i Norge. Han kritiserer på en klar og uredd måte de mange uforståelige manglene ved sentraliseringa og «effektiviseringa» som mange er opptatt av, og mangel på folkelig politisk kontroll. Som fortsatt aktiv gardbruker kunne han knytta en forbindelse mellom slike generelle samfunnsmessige «motstrømninger» og et nytt radikalt Senterparti som beholdt sine røtter i landbruket. Men Lundteigen har ikke noen støtte  i Senterpartiet ut over sitt eget fylke og sine mange fornøyde velgere. Dessuten, han sitter også fast i Senterpartiets fundament om å være for norske imperialistiske eventyr utenlands, aktiv Nato/USA-tilhenger, for utrydding av rovdyra og selvfølgelig for uhemma motorferdsel i all utmark. Når han i tillegg er aktiv i kristent menighetsarbeid i kirkestrider, for å gjøre verneverdig skog om til hytte- og hogstfelt (Trillemarka i Sigdal), hjelper det ikke at han er en aktiv forsvarer av dyrkbar mark. Sjøl om kanskje forsvar av dyrka mark er viktigere enn å bevare skog og friluft fri for eksos og motorbrøl, kanskje… Om Lundteigen hadde hatt støtte i sitt eget parti til å bli leder, ser jeg ikke for meg hvordan Lundteigen skal kunne skape grunnlag for politisk oppslutning med å kombinere så ulike politiske retninger. Radikal og opposisjonell politikk lar seg ikke kombinere med generell høyreorientert politikk med motoriserte nasjonalparker. Han vil bli avvist som et alternativ for dem som er «generelt» opposisjonelle. Som et politisk alternativ for et Senterpartiet med en ny kurs, er derfor heller ikke Lundteigen noen løsning.  

Lundteigen har likevel en stor framtid som folkevalgt fra Buskerud, en opposisjonell som tør og evner å ta opp kampen for folks nære kortsiktige krav der de andre etablerte partiene bare snakker om økonomisk sentralisering og «effektivitet».

Senterpartiets tradisjonelle velgergrunnlag er stadig synkende, og partiet kan ikke nå nye velgergrupper uten å støte de gamle fra seg. Dermed vil Senterpartiet bare fortsette sin veg med stadig mindre oppslutning. Uansett hvem som blir partileder. For politikken er viktigere enn hvem som er, eller blir, partileder.  



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar