torsdag 19. desember 2013

Om tenketanker: Oppslutning i valg viktigst nå




Den 13.12 hadde Magnus E. Marsdal en lengre artikkel i Klasse-kampen der han forsvarte tenketankene. Jeg sendte et langt motsvar til Klassekampen, så et kortere. Det siste ble trykt med noen strykninger, særlig i det siste avsnittet. Her er den opprinnelige artikkelen som jeg sendte som svar til Marsdals artikkel 13.12:


I Klassekampen 13.12 skriver styreleder i Manifest Analyse, Magnus E. Marsdal, et forsvar for tankesmier med påstanden om at det ikke er noen motsetning mellom å mobilisere folk og arbeide i tankesmier.

Marsdals innlegg er et argument for sine egne økonomiske interesser og for sin egen arbeidsplass. Jeg er fortsatt uenig i hans argumenter for tankesmier. Marsdal skriver: «De rødgrønnes strategiske problem er ikke at markedsnorge har flertall mot samholdsnorge, for slik er det ikke, men at elitenorge dominerer så tungt over grasrotnorge». Det er ikke så lett å forstå at Marsdal mener dette beskriver den politiske situasjonen i Norge i dag. Men hvertfall må han mene at politisk arbeid for «omvendelse» av «grasrotnorge» er en oppgave som partiene ikke kan klare uten hans Manifests og andre tenketankers hjelp?

Det er interessant å registrere at partiene er nærmest ikke-eksisterende som sjølstendige aktører i Marsdals artikkel. Jeg vil minne om følgende faktum: Det er «markedsnorge» som etter det siste stortingsvalget har fått flertall til, med lovs kraft, og i siste omgang med voldelig makt, til å gjennomføre sin politikk.

I et samfunn som det norske er det mulig å påvirke politiske vedtak gjennom flere «kanaler», som ved at mennesker med felles interesser organiserer seg og prøver å påvirke dem som har den formelle makta; Stortinget og regjeringa. Slik påvirkning har ofte vært vellykka. Disse organisasjonene kan true og presse regjeringa til å støtte sine interesser ved å bruke maktmidler («sanksjoner») som streik eller true med å trekke kapitalen ut av landet (som i 1928).

Maktutredninga fra 2003 oppsummerer partienes betydning slik: «Partier og organisasjoner er ikke lenger kanaler for bred og langsiktig mobilisering. Partiene har endret seg fra massepartier i retning av nettverkspartier. Det er mulig å oppnå politisk makt uten valgseier.» Men fortsatt er det gjennom valgkanalen at den formelle og viktige daglige makta utpekes i Norge. Det er det folkevalgte Stortingets flertall som gir regjeringa rett til å bruke sin makt. Statsviteren Stein Rokkans tese «Stemmer teller, ressurser avgjør» fra 1960-tallet inneholder åpenbart en sannhet, kanskje ikke mindre enn før, men samtidig gir tesen inntrykk av at den formelle makta ikke utøves gjennom valgkanalen og at resultatet av valgkanalen er mindre viktig. Stor oppslutning i valg har fått økt politisk legitimitet med argumentet om at valgvinnerne representerer «folkets vilje» mot særinteresser.

Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, skreiv i ei bok utgitt i 2003 at «Partiene er helt sentrale mellomledd mellom velgere og politiske vedtak.». Det er partiene som vedtar politiske mål etter intern strid, og der politikere rekrutteres, skoleres og sosialiseres.

Når tenketankene blir viktigere for de politiske aktivistene og «talentene» enn partiene, i tillegg til organisasjonskanalen, er det en svekking ikke bare av partiene, men også over muligheten til å vinne formell makt til å vedta lover, om og når Norge skal ut i krig i verden osv. Vellykte streiker og demonstrasjoner, eller seminarer på Litteraturhuset, har vist seg å være lite nyttige for å oppnå politisk makt gjennom representasjon i vår folkevalgte forsamling.

Det er selvfølgelig gunstig å få hjelp til å finne fram fakta til å underbygge kampen for egne interesser. Men det er da ikke mangel på «fakta» som gjør at «samholdsnorge» taper oppslutning i valg, og særlig til at SV og Rødt taper oppslutning i valg? Det er heller mangel på evne til å vedta en politikk som er egna til å skape oppslutning blant folk, mer enn å tilfredsstille de mange fløyene og retningene innad i særlig Rødt. Arbeiderpartier har i Europa i 150 år vært «verksteder» for å skape og formulere politikk som har gitt betydelig oppslutning i valg. «Markedspartiene» oppstod som en motkraft til de som startet partier: de venstreorientertes folkepartier. At partiene i dag er redusert til nettverkspartier, også SV og Rødt, kan en ikke fortsette med. For å oppnå politisk makt må heller partiene gjenreises som folkemobiliserende krefter, og for å utvikle politiske ledere med folkelig tillit. Da blir tenketanker uviktig.

Jeg er også uenig i Marsdals tilslutning til Kristin Clemets strategiske fundament for Civita: «Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt får også makt over løsningen». Det er å overføre kampen for «samholdsnorge» til en debattarena der «markedsnorge» gjennom sine lojale debattredaktører (med Klassekampen som ett av få unntak) kontrollerer hvilke innlegg som kan videreformidles og hva som kan godtas som aktuelle stridsspørsmål. Clemets og Marsdals påstand om den offentlige debattens innflytelse er tilsynelatende en statsvitenskapelig ny innsikt, men den er neppe riktig og kan uansett ikke være en strategi for å mobilisere det overveldende flertallet i grasrota som ikke bryr seg om de offentlige debattemnene som samfunnseliten bestemmer er de viktige.

Marsdal er ellers opptatt av det han kaller «de rødgrønnes strategi», og forsvarer Arbeiderpartiets politikk mot min kritikk. Hva er de «rødgrønnes strategi» i forhold til kamp mot EUs kriminalisering av fagforeningsinteresser og kamp mot norsk imperialistisk krigsdeltaking? Er de «rødgrønne» fortsatt enige om denne strategiske politikken, er ikke framtida særlig lys. Det er naivt å tro at Ap skal endre sin politikk radikalt til å bli imot EUs markedsdiktatur, og si nei til imperialistiske kriger som en følge av arbeidet til Agenda, Manifest m. fl.

Gitt dagens politiske system i Norge, er den store oppgaven for en mer økonomisk rettferdig og anti-imperialistisk politikk å konsentrere kreftene om å gjøre et kvalitativt sprang i valgoppslutning, til fordel for den tradisjonelle satsinga på «protest-kanalen». Å prioritere økonomisk kamp betyr å droppe kampen for de sakene som er så viktig for den velutdanna middel- og overklassen: blant andre kampen for økt innvandring og kampen mot kritikken av de autoritære og reaksjonære skikkene symbolisert med hijab og nikab. Det er både faktisk og taktisk feil. I stedet må en satse på å erobre velgere blant det bærende samfunnssjiktet: de lavest lønna og minst utdanna, de som i dag stemmer Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar