lørdag 30. november 2013

Tenketanker eller folkemobilisering?

Følgende innlegg står på trykk i Klasse-kampen i dag:

Det er visst «tid for tenke-tanker». Klasse-kampens nyhets-redaktør Kjell-Erik Nordenson Kallset skrev 18. oktober at «I vår tid lir dei raudgrønne av at dei manglar ein felles debattarena. Dei manglar møteplassar der folk kan forme meiningar på tvers av parti- organisasjonsgrenser».  Nå bevilger LO 12 millioner kroner til en ny tenketank, kalt Agenda. LO-leder Gerd Kristiansen sier til Klassekampen 21. november at «me trong nokon som kan vera med å samla miljøa på venstresida og i sentrum». LO-lederen forsikrer om at den kommende lederen i Agenda gjerne må «komma med utspel som provoserer LO». Og Aps partisekretær Raymond Johansen er enig; kritikk av Ap må gjerne komme.

Ærlig talt, trenger LOs medlemmer bruke 12 millioner kroner av kontingenten for å komme med kritikk av LO- og Ap-ledelsen? Eller for å komme med motforslag eller forbedringsforslag til den politikken som blir påtvunget dem? Trenger offentlig tilsatte Agenda for å få hjelp til å stoppe de mange meningsløse og dyre omorganiseringsprosessene på mange arbeidsplasser? Kan de ikke bare få lov til å begynne å jobbe — uten at Agenda trenger finne det ut det de veit?

For å oppnå politiske mål er det nødvendig med kunnskap, kombinert med politisk evne til mobilisering av folk. Det er fint at mennesker med politisk innsikt og kunnskap om samfunnsvitenskapelig metode, kan hjelpe fagorganiserte og andre uten makt med nyttig kunnskap. Men store sosiale og menneskelige framskritt har vært gjennomført uten tenketanker. Hvilken politisk mobilisering har egentlig en tenketank som Manifest bidratt til?

Jeg mener at konsentrasjonen om tenketanker som viktige politiske grep står i strid med mobilisering av folk. Særlig når de dyktigste velger bort parti- og organisasjonsbygging. Tradisjonelt har politiske partier i Norge gjort seg til demokratiske representanter for folkeviljen, på samme måten som ulike interesseorganisasjoner har gjort det.

Men etter Klassekampens nyhetsredaktørs mening utformes politikk ved at politikk, «i vår tid», blir «i større grad forma gjennom offentleg debatt og utøvd gjennom alliansar». Allianser mellom parti- og organisasjonsledere tilsidesetter medlemsdemokratiet. Dermed gir en opp partier og interesseorganisasjoner som politiske verksteder for utforming av politikk til fordel for folk.

Politiske talenter som de venstreorienterte Magnus Marsdal og Mímir Kristjánsson vraker det slitsomme arbeidet med politisk organisering i partier og organisasjoner til fordel for tenketankene. Det er åpenbart langt mer interessant og attraktivt enn å ta utfordringa med å øke oppslutninga i valg om sine standpunkter. Det er gøyere å gi ut bøker enn å dele ut løpesedler i snøvær, og gøyere å ha «egne» meninger enn å representere synspunkter til et partivedtak der ens egen mening til og med kan ha blitt nedstemt. Å utforme slagkraftige organisasjonsmeninger tar tid, og er ikke noe for utålmodige og sjølbevisste mennesker.

Hvis svaret er på en alternativ politikk til en markedsstyrt politikk er Agenda, er det en bortforklaring. Fundamentet for Ap-ledelsens, og dermed LO-ledelsens, politikk, blir ikke noe emne for endring. Agenda-sjiktet vil ikke kunne komme til å endre Ap-ledelsens entusiasme for å bombe og krige rundt i verden for USA, eller for å underkaste seg EU-kommisjonens kriminalisering av tidligere sosialdemokratisk politikk. Agendas politiske funksjon blir heller å pakke denne politikken inn i et tilslørende nyordspråk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar