lørdag 5. oktober 2013

Nato — den mest selvfølgelige fredsprisvinner sett fra Norge!


Spekulasjonene om hvem som får Nobels fredspris for 2013 er i gang. Men de må ta utgangspunkt i det synet på fred som de stortingsoppnevnte politikerne har. Stortingsflertallet utnevner medlemmer  som mener at verdensfreden ivaretas av EU, Nato og at USA gjennom sin verdenspolitirolle innsetter. Norske politikere som er aktuelle for Nobelkomiteen er overbevist om at denne politikken skaper fred og lykke til alle mennesker i hele verden.

Det er denne norske felles nasjonale politiske vurderinga av verdenssituasjonen som er grunnlaget for de politiske vurderingene politikerne i Nobelkomiteen gjør. Kinesiske myndigheter har nok skjønt mer av norsk politisk virkelighet enn norske politikere og deres forlenga arm journalistene og de norske statslønna statsvitere når kineserne  fastslår at også Nobelkomiteen representerer den offisielle norske staten. Tross det offisielle Norges formalistiske motargumenter.

Nobelkomiteens tildelinger preges av at Norge er en av USAs mest lojale nasjoner i Europa utenom de øst-Eurpoeiske statene. Og de preges dermed av hva USA mener er mest fredsbevarende. Norske politikere er overhodet ikke i tvil om at fred sikres ved militær opprustning, militær «avskrekking» og vestlige samarbeidsinstitusjoner som EU og Nato. DDR-regimets hovedparole «Frieden schaffen wir auch mit Waffen», er også Stortingets og dermed Nobelkomiteens mening.

Nobelkomiteen er Stortingets oppnevnte komite. Alle norske stortingspolitikere mener at det er Nato som sikrer freden og friheten for Europas og verdens folk. Enten det dreier seg om grekere under et Nato-støttet militærdiktatur, en amerikansk invasjon i Irak eller Afghanistan eller når den norske staten  gjør et folkerettsstridig forsøk på å drepe en statsleder, riktignok en diktator, i Libya. Diktator Gadaffis problem for Vesten var ikke at han var en diktator — diktatorer er ofte populære i Vest og kan regnes som fredsstabilitatorer — men at han, Gaddafi, lenge hadde vært en trussel mot vestlige interesser, og åpenbart var en usikkerhetsfaktor for framtidige vestlige oljeinteresser.

Med den posisjonen militæralliansen Nato har i den norske makteliten, kan det ikke være tvil om den mener at den viktigste garantien for fred i Norge, i Skandinavia, i Europa og ellers i verden, nettopp er eksistensen av Nato. Nato er viktigere enn EU, etter dette synet. Ellers ville de selvfølgelig ikke vært Nato-tilhengere hvis de ikke hadde ment dette.

Tildelinga av fredsprisen til EU er en selvsagt og helt naturlig del av denne tankegangen. Ovderhodet ikke grunn til å bli overraska over den tildelinga. Men viktigere for det norske politikere kaller «fredsarbeid» enn EU, er Nato. Dette er i praksis kanskje den viktigste steinen i den norske «grunnloven». Derfor er det helt meningsløst ut fra denne «grunnloven», at komiteen aldri har tildelt Nobels fredspris til Nato. Derfor er det tid for det nå, mens det ennå er tid.

Jagland har behov for å distansere seg fra sine ungdomssynder, og har et enda sterkere behov for å håne sine politiske motstandere. Ikke noe annet enn en tildeling av fredsprisen til Nato ville oppfylle Jaglands smålige personlige og politiske behov bedre enn om Nato fikk Nobels fredspris.

Natos generalsekretær kunne jo møtt opp på fredsprisutdelinga sammen med Jagland med atomkofferten, kanskje båret fram av en knelende fredsprisvinner Obama? (Hvilket motiv for Rolf Groven!) Og hele den vestlige verden ville applaudert og hylla Norge og Jagland som en av verdens store politikere, verdig til mange svært store statuer over hele den vestlige verden.

Men har Jagland og de andre i komiteen mot til å følge sine innerste ønsker og meninger? Sannsynligvis ikke. Men situasjonen med en ny Høyre/Frp-regjering er gunstig, og en tildeling til Nato kan bane veg for enda mer spektakulære tildelinger for en komite med Høyre/Frp-flertall. Kanskje Tea Party-bevegelsen i USA kan bli en fredsprisvinner etter Nato?

Kanskje vil komiteen ønske litt ro mellom Norge og Kina  etter støtten til Kinas ekstreme markedsøkonomiske ideolog, Liu Xiaobo. Kanskje er komiteen opptatt av Norges vanskelige forhold til Kina etter tildelinga. Men sannsynligvis ikke, den mener nok at den har brakt verden et stort steg framover med tildelinga til Liu.


Det spekuleres i at Malala kan få den, hun som ble forsøkt drept av Taliban fordi hun som jente mot Koranens ideologi gikk på skole. Hun fortjener all støtte og hjelp, som alle kvinner som vil ha og bør få utdanning. Men noen som helst forbindelse til Alfreds Nobels ønske med fredsprisen om å arbeide for nedrustning av hærer, kan jeg ikke se at en slik tildeling vil ha. En  slik tildeling vil selvfølgelig provosere Taliban og ekstreme muslimer verden over, og vil neppe bli mottatt med applaus i den norske åndseliten og partiene til venstre i norsk politikk. Kritikk av alt muslimsk, moderat som ekstrem islam, sees på av venstresida i Norge som en rasistisk støtte til vestlig imperialisme.

Andre mulige fredskandidater ut fra den norske «grunnloven», er alle de som har praktisert væpna revolusjon i Tunis, Libya, Egypt og Syria. Men de utgjør jo et villniss av kandidater i disse statene, og delvis fortsatt i krig med hverandre. Tildeling til noen av disse vil ikke gi komiteen prestisje. Så disse vennene må nok vente.

Men oljestaten Qatar da? Den lille staten med 1,9 millioner innbyggere har drivi en offensiv utenrikspolitikk og deltar med tropper i mange av de væpna opprøra i Midt-Østen. Qatar er en viktig medspiller for vestmaktene som oljeleverandør, og bygger sitt næringsliv på import av arbeidere som behandles som slaver. Qatar kjøper seg internasjonale mesterskap som VM i fotball som skal gi dem internasjonal prestisje. Hadde Qatar satsa på det, kunne nok denne staten greidd å gjøre seg til en god kandidat for Stortingets Nobelkomite. 

De som burde fått fredsprisen i år, var selvfølgelig Russlands president Vladimir Putin med hans utenriksminister Sergej Lavrov. Disse har sørga for å hindre FN i å støtte nok en vestlig USA-leda krig mot et regime Vesten ønsker fjerna. Putin og Lavrov har gjennom fredelig diplomati hindra fredsprisvinner Obama i å gå til nok en USA-krig, og faktisk sørga for at Assad-regimet har gått med på en delvis nedrustning; destruksjon av krigsgassen sin. Et lager av krigsgass fredsprisvinner Obama ellers åpenbart ville gitt til opprørerne. Muligens burde Putin og Lavrov delt prisen med deler av kongressen i USA, som forhindra fredsprisvinner Obama til nok en krig med ufattelig mange drepte. 

Men å gi prisen til Putin/Lavrov vil jo fullstendig bryte med det norske nasjonale utenrikspolitiske verdensbildet. Det vil ikke bare være utenkelig, men også politisk umulig. Det finnes ikke politisk grobunn i Norge eller i Vesten for en slik tildeling, som åpenbart ville være dagsaktuelt riktig.

Nomineringene til årets fredspris innen fristen er sannsynligvis hemmelig for andre enn «pålitelige» (les underdanige) norske politiske journalister. Jeg finner ikke offentliggjort en slik liste via Nobelinstituttets hjemmeside eller andre steder. Jeg veit ikke om Nato er nominert i år. Jeg veit at Putin og Lavrov er nominert, men for seint for fristen for årets tildeling. Det som er kjent er at både Assange og Snowdon er nominert. Men for dem blir det som med Malala: De har alle gjort mye bra for en bedre verden, men ikke noe konkret for nedrusting av noen del av verdens militærapparat. Det har bare Putin og Lavrov gjort.

Jeg ser også bort fra at han som oppfører seg som om han er  Guds stedfortreder på jord, Bernt Hagtvet, vil få Nobels fredspris. Sjøl om ingenting kan utelukkes når det gjelder Jagland. Men det er vel ingen som har foreslått Hagtvet?

Det som er sikkert ved hver tildeling av Nobels fredspris er: Det er ikke de som sørger for militær nedrustning og færre muligheter til å løse konflikter med militære midler, som vil få prisen. Slik Nobel ønsket. Tildelinga vil med nødvendighet passe inn i vestmaktenes utenrikspolitiske og militære verdensbilde, av og til justert med grunnlag i noen norske politikeres sære naivistiske drømmerier.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar