onsdag 2. oktober 2013

Ingen firepartiregjering: Ernas nederlag — eller lure taktiske spill?


At det i valgkampen ikke blei mer diskusjon om mulighetene for en firepartiregjering, er merkelig. Det var klart på forhånd at Høyre kom til å gjøre et svært godt valg, og at hvis Venstre og KrF kom inn på Stortinget, ville de to til sammen få færre representanter enn Fremskrittspartiet aleine. Hvilke konsesjoner trodde egentlig de andre politikerne og politiske journalistene at Høyre og Frp ville gi til de to småpartiene for å få dem med? 

Noen av kjernepunktene til Venstre og KrF som økt innvandring og flere asylsøknader innvilga, og enkelte miljøstandpunkter, går jo til kjerna av det særlig Frp er imot, og Høyre er også negativ til innvandring fra den fattige verden, men ikke fra Øst-Europa og EU.

Så at det ikke blei noen firepartiregjering, er derfor både venta og et tilsynelatende nederlag for Erna Solbergs løfter og taktikk. Arne Strand skreiv i Dagsavisen i går at bruddet var et havari og dermed nederlag for Erna Solberg, at hennes «ønskedrøm har ikke gått i oppfyllelse.» Jeg mener heller at  det er mer sannsynlig at Solberg og Høyre, og Frp med, overhodet ikke ønska en firepartiregjering og bare måtte fullføre skuespillet de hadde lovt velgere og kommentatorer å oppføre. Et skuespill der hensikten særlig for Høyre og Frp skulle være å sikre seg mest mulig støtte fra V og Frp, samtidig som de står fritt til å finne seg et flertall i Stortinget.

Og i motsetning til Arne Strand, som hevder at den nye H/Frp-regjeringa ikke vil overleve stortingsperioden, er det ikke det minste mer sannsynlig at en firepartiregjering ville ha overlevd den kommende perioden.

For det første ville åpenbart KrF være et hår i suppa i en slik firepartiregjering. Det vil ikke bli søndagsåpne butikker, hvertfall ikke i kjerketida, med KrF i regjering. Neppe seinere på søndagen heller. Søndagsåpne butikker er riktignok bare en symbolsak for å glede redaksjonen i Dagens Næringsliv, for handelsnæringa sjøl er jo imot. Men eksemplet er nok til å vise hvilket problem KrF ville bli i regjeringa. 

Nå slipper Erna KrFs veto i regjeringa, og kan gå til Stortinget og be om støtte. Hun kan være sikker på å få med seg Venstre i de fleste sakene som dreier seg om økonomi. Venstre vil støtte ethvert økonomisk tiltak til høyre, enten det gjelder å motarbeide fagorganisering eller svekke arbeidsmiljøet, skattelette eller søndagsåpne butikker. 


Venstre er like ivrig på la norske fly bombe i utlandet for vestmaktene i «rettferdig krig» som SV. Venstre er landets mest gjennomført høyreorienterte parti i grunnleggende økonomiske spørsmål, og i spørsmål om krig. Venstre vil bli den viktigste støttespilleren for regjeringa, og det er merkelig at de ikke ville være med i regjeringa når vi veit hva de går inn for. Lederskribenten i Klassekampen i dag, Mari Skurdal, tar feil når hun skriver at Venstre hører til sentrum i norsk politikk. Venstre står lengst til høyre av alle. 

Støtter ikke Venstre regjeringa, vil nok Ap stå klar i spørsmål som oljeboring og internasjonal bombing, hissig på å sikre taburetter uavhengig av politikk. Og i dag er Sps nestleder Moe, med mellomnavnet Borten som han krever å omtalt som etternavn, på vegne av det påstått grønne partiet og lover til støtte til ubegrensa skuterkjøring i friluftsliv og utrydding av rovdyr. Uten at han har noen plass på Stortinget.


Det er jo ganske betegnende at det i samarbeidsavtalens siste punkt (5), bokstav j er avtalt: «Avtalen er ikke til hinder for at regjeringen eller partiene i Stortinget danner andre flertall,…». Nettopp. En topartiregjering gir Høyre og Frp større politisk handlingsrom. Og det må da Solberg ha visst hele tida når hun snakka om en firepartiregjering? 

Derfor synes jeg det er grunn til å si at spørsmålet om firepartiregjering bare har vært et taktisk spill fra Høyres side og for å binde KrF mest mulig opp til seg med noen sukkerbiter som 55 % kristendomsundervisning i det nye obligatoriske kristendomsfaget.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar