fredag 20. september 2013

Stoda etter valget: Bare partier viktige?


Debatten om å slå sammen Rødt og SV handler om å gi en sterkere stemme mot en offensiv politisk og økonomisk utvikling som mange av oss ikke liker. En sånn sammenslåing har som premiss at en eller flere representanter for et slikt syn uttalt fra Stortingets talerstol vil bety svært mye for denne motstanden. Jeg er enig i at det vil være fordelaktig. Men avgjørende kan det ikke være. Både SVs parlamentariske historie, og andre partier småpartiers rolle, viser at en slik representasjon ikke trenger å bety noe for å endre en politisk retning. Ikke minst Rødts egen erfaring med Folkvords fire år på 90-tallet, bekrefter det. Og hva fikk egentlig SVs 16 representanter til i perioden 1973-76? Jeg tviler også på at Miljøpartiet de grønnes innflytelse vil øke i særlig grad i løpet av kommende stortingsperiode.

Det avgjørende vil uansett være hvilke bevegelser en klarer å skape utafor Stortingssalen. Det Willoch opprørt skal ha kalt «gatens parlament» da det store Nei-til-EU-demonstrasjonstoget gikk i ring rundt Stortinget i 1972. Etter min mening er det enda større grunn til samling av kreftene utafor Stortinget, enn for å komme inn på Stortinget. Her er felles opptreden viktigere. Det finnes organisasjoner som Attac, «tenketanker» som Manifest, «For Velferdsstaten» og tradisjonelle organisasjoner som LO, de andre store faglige organisasjonene inkludert jordbruksorganisasjonene. I vel så stor grad som SV og Rødt dyrker alle disse sin egen eksistens med sine tradisjoner og nettverk. LO er for EØS, og Arbeiderpartiet har for sin høyreorienterte politikk fortsatt solid grep om ledelsen i LO og alle forbundene. Det finnes ingen samlende koordinerende kraft slik de erklærte høyrekreftene har i Kristin Clemet gjennom Civita og Julia Brodtkorp.

Erfaringene fra politiske valgforbund og partisammenslåinger er heller ikke entydige positive. Det kan også være sannsynlig at et sammenslått SV og Rødt vil virke frastøtende på store deler av velgergrunnlaget til både SV og Rødt. For om Rødt kan virke dogmatisk, så er det vel også tilfelle at noen særlig ryggrad finnes det vel ikke i SV-tradisjonen (bombeiveren)?

Hvorfor må en ha massevis av standpunkter og prinsipper for å stille til valg, når en kunne nøyd seg med få viktige krav og prinsipper som det er stor oppslutning om? Når dette ikke en gang er et alternativ for diskusjon, har jeg vondt for å tro at mange nok føler at situasjonen er alvorlig nok til at det er nødvendig å samle kreftene. Organisasjonslojaliteten til eget parti/organisasjon er betydelig, mens karakteristikken til Asbjørn Wahl i For Velferdsstaten om massive angrep på velferd og levestandard, ikke oppfattes som alvorlig nok.

I diskusjonen om den manglende representasjonen på Stortinget, kan det være viktig å minne om Stein Rokkans påstand «Stemmer teller, ressurser avgjør». Problemet er egentlig ikke manglende stortingsmandat, men at det ikke er noen felles forståelse av hva som skjer og at det er derfor viljen til samarbeid mellom dem som er mot den nåværende utviklinga mangler.

Merknad: SV i 1973 var Sosialistisk Valgforbund. Dagens SV, Sosialistisk Venstreparti, blei stifta i 1975 samtidig som valgforbundet blei oppløst.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar