torsdag 12. september 2013

Rødts nederlag og utilstrekkelighet mot massive velferdsangrep

Rødt fikk en ung og «fresjere» partiledelse med Bjørnar Moxnes i spissen, men gikk likevel tilbake med 6 000 stemmer i hele landet. Også i Oslo var det færre som stemte Rødt, der partilederen sjøl stod øverst. Kjetil Alstadheim hørte en debatt da Turid Thomassen var Rødts leder, og skreiv at han etter å ha hørt henne debattere mente å skjønne hvorfor Rødt ikke gikk framover. Men likevel gikk det ikke med Moxnes heller, han som av VG i 2007 blei kåra til det åttende største politiske talentet i Norge.

I Oslo økte valgdeltakelsen fra 77,9 % til 79,6 %, mens Rødt falt fra 12 917 stemmer i 2009 til 11 016 i år. En reduksjon i andel fra 4,0 % til 3,2 %. Med samme stemmetall i år som i 2009, ville Rødt vært inne.

Det gjentar seg som alltid etter 1997: Rødt er best på trening, ikke i kamp. Dvs best på meningsmålinger, noe som ikke følges opp når det kommer til valgurnene. Det kommer mest sannsynlig av at meningsmålingsinstituttene har for mange velstående og høyt utdanna i sine utvalg, som jo flertallet av Rødts velgere er. Men det kan jo selvfølgelig også skyldes at noen ombestemmer seg i siste lita for ikke å «kaste bort» stemmen sin. Velgerne kan ikke tro på at Rødt kommer inn, eller de er ikke enige nok med Rødt.

Det som står fast er at RV/Rødt ikke klarte å vokse på stortingsmandatet til Erling Folkvord mellom 1993 og 1997, og at en ny yngre fresj ledelse de siste to åra heller ikke greidde å kapre flere velgere. Da må en begynne å stille spørsmålet, som Klassekampens redaktør også gjorde på Facebook valgnatta: Hva nå, Rødt?

1. Hvilket redskap?
Både Rødt, og ikke minst vi som er enig i mye av den økonomiske politikken og antikrigspolitikken dets, må nå begynne å diskutere om Rødt er noe nyttig redskap for de politiske oppgavene vi står over for.

1.1
Rødt, som Rød Valgallianse, og også AKP, er et lite parti som gaper over alt, og har bastante meninger om og markedsfører seg med alle disse sakene. Som om partiet har 70 stortingsmandater. Rødt er et parti som vil spurte før det kan krype. Rødt må rett og slett konsentrere seg om svært få saker som er viktige. I dag er det de mange engasjerte i hvert sitt «departement» som får kjøre fram sakene sine.

1.2
Jeg kan ikke forstå at slagorda til Rødt utformes med tanke på større oppslutning i grupper. De lages også tydeligvis rett før valgkampen. For eksempel det med 100 % skatt for inntekter over 1,5 millioner. Mener virkelig Rødt-ledelsen at tusener i Oslo skulle strømme til Rødt for dette? Det er vel mer et flåsete slagord enn taktisk stemmesankende? Og det tilsynelatende gode slagordet om «Vestkanten har sju sjukehus, østkanten har null». Hvilket stort problem er det for Oslo-folk, når de fleste lett kan ta trikk eller t-bane til Ullevaal på få minutter – eller buss? Det er jo også noen i Oslo som har hørt at de på Vestlandet må reise i flere timer og ta ferge for å komme til sitt sjukehus. Og OL, hvorfor var det så viktig for Rødt å fronte også denne motstanden? Mente ledelsen at dette var saka som skulle sikre Moxnes stortingsmandatet?

1.3
Og så er det all kritikken fra alle Rødt-medlemmer mot dem som er mot ubegrensa innvandring, dem som påpeker at nesten alle asylsøknader bare er søknader om ordinær innvandring, at religion er undertrykkende — også islam. Og kritikken mot dem som kritiserer hijab og nikab. Det er ikke lett å finne Rødt-medlemmer som sier at føydale skikker er ønskelig og bra. De fleste Rødt-medlemmene og sympatisørene konsentrerer seg om å kritisere religionskritikerne. Med hovedargumentet «dette er ikke noe problem i Norge» og Rødt-medlemmene kritiserer motstanderne sine for å diskriminere andre grovt. I praksis framstår Rødt som om de støtter religionen og de kvinneundertrykkende symbolene og praksisen — men bare når den skjer i muslimske rammer. 
Sånn har RV/Rødt spontant og uten diskusjon argumentert de siste tretti åra. Det er en politikk som representerer et klart brudd med arbeiderbevegelsens og kvinnenes frigjøringskamp de siste mer enn hundreogfemti åra. Vi trenger ikke et parti som Rødt for få oppslutning om disse standpunktene i valg. Det finnes andre partier som kan få ha kampen for de muslimske skikkene for seg sjøl, som Venstre, De grønne, SV og Kristelig Folkeparti. Økt innvandring er jo også en kampsak for Venstre, Høyre og NHO — for å senke lønnsnivået. Det er jo derfor de liker EØS-avtalen så godt. Blindern-professorene og «humanistene» klarer kampen for økt innvandring og støtte til muslimene sjøl uten at de trenger hjelp fra et parti som burde sette de økonomiske kampene i sentrum for sin opposisjonspolitikk.

2. Hva er politisk, dvs økonomisk viktig?
Den politiske situasjonen nasjonalt og internasjonalt krever motstand mot den asosiale politikken som EU på autoritært vis innfører etter mal fra USA, og som i praksis kriminaliserer tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Prioritering av kamp for «multikulturalisme» og annen form for fastfrysing av kulturelle tradisjoner blir meningsløst i dette perspektivet. Ideen om å åpne norske grenser for alle verdens mennesker som det «er synd på» er irrasjonell moralisme, og vil verken løse de mange millioner fattige og sultendes problemer eller gi en talerstol på Stortinget for motstanden mot EUs nyliberale og autoritære politikk.

I siste nr av Vardøger, nr 34-13, skriver Asbjørn Wahl, leder av For Velferdsstaten, om europeisk fag- og arbeiderbevegelse i krise. Han skriver inngående om «De massive angrepene som kapitalkrefter, regjeringer og EU nå retter mot velferd og levestandard i Europa…» og drøfter hvordan motstand mot disse tiltaka kan reises. Det blir ikke lett. I USA er all opposisjon knust, og den rikeste 0,01 prosenten av befolkninga har forsynt seg av alt overskudd fra 1973 til 2005 — uten motstand. Det er ingen grunn til å tro at ikke de samme tendensene vil få gjennomslag i Norge. Det som Willoch starta, er fulgt opp av Brundtland, Stoltenberg og Bondevik, og tempoet vil øke nå under Solberg.

Wahls og mange andres tilsvarende observasjoner, viser hvilken alvorlig tid vi er på veg inn i. I enden av denne politikken ligger ikke bare omfattende fattigdom og kraftig politisk passivisering, men også en ny verdenskrig. Wahls alternativ er «omgruppering» av den politiske venstresida. Begrepet «omgruppering» er, for dem som er inne i tradisjonell sosialistisk og kommunistisk ideologisk terminologi, et begrep som trotskistisk inspirerte sosialister bruker som et mantra i tide og utide. Men Wahl har et viktig poeng når han peker på alvoret i situasjonen, og at det ikke finnes en troverdig samlende politisk kraft verken i Europa eller i Norge som kan stå imot denne utviklinga og skape inspirasjon og retning til motstanden.

2.1 Nytt og konkret, 
poengtert og lettfattelig 
Den krafta klarer ikke og vil ikke Rødt utgjøre. SV er skandalisert gjennom regjeringsarbeidet, og for Ap er noe annet enn økt nyliberalisme utenkelig. Partimønsteret med sine sprikende «helhetlige» partiprogrammer hindrer kamp mot de alvorlige angrepene vi står overfor. Medlemmenes lojalitet er knytta til partienes organiserte fellesskap mer enn til politikken. Partienes generelle politiske funksjon er på systematisk vis å tilpasse og gjøre all politikk ufarlig. Wahl siterer den skotske trotskisten Murray Smith som hevder at arbeiderbevegelsens strukturelle svakhet er politisk og ligger i et fravær av et troverdig og synlig alternativ til nyliberalismen. 

Derfor mener jeg at det trenges et nytt initiativ samla om et svært begrensa antall politiske krav konsentrert om økonomi og anti-krig. Gjerne som en «front» mer enn et parti, men likevel slik at disse krava skal søke parlamentarisk representasjon som et formelt parti.

Profilert med et fåtall saker, som

  • Si opp EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet; norske politikere og borgere skal styre i Norge.
  • Nei til norsk deltaking i utenlandske militærkriger, økonomisk støtte til regimer i fattige land som arbeider for sosial omfordeling og økonomisk likhet.
  • Salg av oljefondets aksjer, bruk inntil 10 % hvert år til investering og vedlikehold av infrastruktur og offentlige bygg i Norge, særlig skinnegående fellestransport
  • Gratis sjukehus styrt av staten, ingen skattekroner til privat helsevesen
  • Ikke en krone av skattemidler til private og religiøse skoler
  • La olja ligge for kommende generasjoner



Kanskje er ikke alle disse sakene de viktigste. Men det må være få, ikke over 5-6-7 saker, og de bør konsentrere seg om det som imøtegår den asosiale og autoritære politikken til EU. Andre saker får bare ligge for denne nødvendige konsentrerte motstanden som kan utvikle seg etterhvert. Endeløse teoretiske diskusjoner om en «sosialistisk maktovertakelse» om noen hundre år er bortkasta tid og uansett helt bortafor enhver sannsynlighet. Hvertfall på denne sida av en ny verdenskrig. Nå er det på tide å begynne å hindre ulmebrannen i å sette huset i full fyr. Høyre har lyktes med å gi opp den smålige Høyre-motstanden mot skattefradrag for fagforeningskontingent og kravet om karensdager. For å få folkelig fullmakt til å kjøre fram den politikken som virkelig monner for å gjøre de rike enda rikere. Den taktikken bør vi lære av.

Dette nye politiske alternativet bør oppstå side om side med dagens partier, så kan det få markert sin uavhengighet og motsetning til dem. Seinere er initiativet avhengig av overgang av de mange dyktige politikerne fra Rødt og SV, også fra Ap og Senterpartiet, og gjerne andre og, for å bli den slagkrafta som trenges. «Omgruppering», med andre ord.

Er det bare jeg som mener dette?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar