fredag 13. september 2013

Oslo-avtalen tjue år: Oppløs staten Israel!

Det er i disse dager tjue år siden Oslo-avtalen mellom lederne i den israelske staten og representanter for det palestinske folket, blei undertegna. Det har ikke skjedd noe mer enn at Israel har utvida sitt territorium enda mer, helt i strid med FN-vedtak og folkeretten. Mens palestinerne er blitt svekka.

I Klassekampen i dag skriver forsker Cecilie Hellestveit i en kronikk at det er «såre enkelt» at tostatsløsninga er den eneste mulige. I motsetning til Hilde Henriksen Waage som så seint som i februar i år hevda at «Nå må verden snart innse at alt håp om en palestinsk og en israelsk stat side om side bare er et bedrag». Også Nils A. Butenschøn mener jeg sa i forbindelse i med presentasjonen av boka «Midt-Østen - Imperiefall, statsutvikling, kriger», at han ikke lenger så på to-statsløsninga som realistisk.


Det er ellers to gode artikler til i Klassekampen i dag: Sissel Henriksens «Avtalen som ikke ga noe», og Peter M. Johansens kommentar «Spikrene på kistelokket» om de siste forhandlingene mellom PLO og Israel; at det ikke blir noen palestinsk stat.


For egen del vil jeg si at jeg mener at hvis verdenssamfunnet vil ha én stat i Palestina, og ingen rasistisk israelsk stat ved siden av et israelstyrt område, så har ikke Israel, tross sine atomvåpen, muligheter til å motsette seg det kravet.

I forbindelse med det triste jubileet for den unyttige oslo-avtalen, gjengir jeg min kronikk i Klassekampen 27. september 2006 med sin originale tittel, ikke den avisa brukte («Oppløs staten Israel», og ikke bare «Oppløs Israel»):



Av all den undertrykking og vold som rammer millioner av mennesker daglig over hele verden, opprøres jeg mest av den omfattende sosiale, politiske, og militære undertrykkinga som staten Israel påfører det palestinske folket. Her lever palestinerne fordrevet fra sine egne hjem og gårder i flyktningleire med dårlige helseforhold der de daglig utsettes for overgrep fra Israel – og i realiteten med FNs, araberstatenes og hele verdenssamfunnets godkjenning. Dette har pågått hver eneste dag helt fra staten Israels proklamasjon i 1948, og faktisk også før det.

De mest markerte begrunnelsene for denne fordrivelsen og undertrykkinga av palestinerne, har dels vært at «her bodde «vi» for to tusen år siden», og dels at FN aksepterte sionistenes argument om at jødeforfølgelser var kommet for å bli og at verdens jøder derfor måtte få sin egen stat der de kunne leve i fred for overgrep. Men hvorfor skulle palestinerne fordrives for å gi jødene dette territoriet, og ikke tyskerne for nazistenes jødeutryddelser – eller nordmenn for at nesten alle norske jøder under krigen ble sendt til døden i Tyskland? Johan Galtung påpekte i et leserinnlegg i Aftenposten rundt 1965, at palestinerne, som ikke hadde deltatt i verdenskrigen og ikke vært ansvarlig for holocaust, måtte betale prisen for forfølgelsen og utryddelsen av jødene som nazistene med støtte fra mange andre europeiske land drev. I dag står palestinerne igjen som siste verdenskrigs eneste tapere. Og det uten en gang å ha deltatt i krigen!

Den suverene politiske og militære vinneren er Israel med hele FN, USA, Europa og også det offisielle Norge bak seg. Israel utvider stadig sitt landområde og forholda blir stadig verre for palestinerne. Sjelden er uttrykket «The  winner takes it all» mer dekkende. Likevel fastslår verdens stormakter at det er Israels sikkerhet som er truet. For en virkelighetsfordreiing!

Norge og nordmenn har internasjonalt vært en av staten Israels viktige politiske støttespillere. Den mislykkete Oslo-prosessen hadde ikke vært mulig å igangsette hvis ikke Norge var en så lojal støttespiller for Israel. Norge har akseptert at vi har gitt Israel tungtvann til å utvikle atombomben, og vårt politiske flertall har gitt Nobelprisen – i fred – til denne ekstremt krigerske statens mest aggressive og blodige terrorister.

Det norske Arbeiderparti har med sine ledere vært svært aktive i sin støtte til den kontinuerlige utvidelsen av Israel og alt den står for. Tidligere Ap-statsråd Trygve Lie manipulerte som FNs generalsekretær FN-vedtak til fordel for Israel. Støtten fortsetter under den USA-servile utenriksminister Jonas Gahr Støre. Kristen-Norge har alltid ukritisk støttet erobringa av Palestina, og har lukket øynene for overgrepene mot palestinerne.

Også norske palestinavenner må derfor kunne gi palestinerne viktig politisk støtte internasjonalt. Mer enn Palestinakomiteens gode og nødvendige helsearbeid. For dette arbeidet hindrer ikke Israels grunnleggende fornedrelse av palestinerne, dette forkorter ikke undertrykkelsen av palestinerne.

Ut fra sine muligheter er det neppe noe regime etter siste verdenskrig som har påført alle dem de har definert som fiender, større lidelser enn de israelske regjeringene. Israel overser de få vedtakene i FN som går dem imot. Vanlige folkerettsregler aksepterer Israel ikke, og reiser militært inn i andre land, som i Uganda (Entebbe-aksjonen) og i Norge (Lillehammer-drapet). Viktigere enn å kritisere Israel for krigsforbrytelsene Israels venner kan strekke seg til å kalle overdrivelser, er å se helheten og fundamentet for Israels politikk helt siden 1948, med utgangspunkt i den sionistiske ideologien.

Det er ikke logisk å si som Jostein Gaarder, at han ikke lenger anerkjenner et Israel med grensene etter 1967. Vi må innse at så lenge staten Israel eksisterer, så vil undertrykkelsen av palestinerne med nødvendighet skje. Fordrivelsen og undertrykkinga av palestinerne er jo sjølve poenget med opprettelsen av staten Israel. Israel vil alltid med sitt påstått gudegitte og rasistiske utgangspunkt være en intolerant stat som med nødvendighet må krige mot og fordrive annerledes troende og tenkende.

FNs hovedforsamling fattet i 1975 et helt korrekt vedtak, nemlig at «sionisme er en form for rasisme og rasediskriminering». USA har brukt sine økonomiske muskler til å tvinge flertallet til i 1991 å trekke tilbake denne uttalelsen, akkurat som stater er tvunget til å anerkjenne og opprette diplomatiske forbindelser med Israel.

Sionismens grunnlegger, Theodor Herzl, spilte på lag med jødehaterne over hele verden for å oppnå sitt mål om opprettelsen av staten Israel, mot ønskene til flertallet av verdens jøder. Den norske nazistiske parolen for å jage jødene ut av Norge, «Palestina kaller», var helt i sionistenes ånd. Herzl var helt klar
på at ideen hans om opprettelsen av staten Israel bare kunne realisere som kolonimaktene ville bruke Israel som redskap i sin erobringspolitikk. Herzl skreiv sjøl at sionismen er en kolonialistisk ideologi. Israels formål er å samle det jødiske folket i en egen nasjonalstat der de utgjør en religiøs-etnisk kategori som representerer nasjonen. Enhver jøde over hele verden har rett til å bosette seg i
Israel og få statsborgerskap, noe de fordrevne palestinere ikke har. Nesten all jord i Israel disponeres av staten, og den gir kun jøder rett til jorda, noe som også er lovbestemt. Sosiale goder er knyttet til om du har utført militærtjeneste, noe bare jøder har plikt til. Sånn gis jøder eksklusive rettigheter i Israel og ikke-jøder diskrimineres på en måte som i praksis gjør Israel til en rasistisk stat. Israel har sjøl gjennom hele sin eksistens i praksis vist at tostatsløsninga, både en israelsk og palestinsk stat side om side, er en umulighet. 

Tilhengerne av denne ideen, som teller både USAs presisdent Bush og vår egen «rødgrønne» regjering, gir heller ikke et annet inntrykk enn at de forutsetter at en slik palestinsk stat ikke skal få full politisk og militær selvstendighet i forhold til Israel. Som for eksempel kravet om at den palestinske statens politikk skal godkjennes av Israel, USA og blant andre Norge. Som at det palestinske folkets valg av en regjering som ikke anerkjente  staten Israel, ikke ble anerkjent. Sannelig et sjeldent enestående krav til en «selvstyre»-myndighet!

Derfor finnes det ingen annen varig løsning enn at staten Israel må oppløses, og at de fordrevne palestinerne må få komme tilbake. Det betyr ikke at Israels nåværende
innbyggere og jødene skal «kastes på sjøen». De må få fulle statlige og nasjonale rettigheter og muligheter for innbyggere som er vanlig for enhver stat, en likeverdighet som den rasistiske israelske staten ikke gir palestinerne og andre ikke-jøder i dag. For å sammenlikne med en annen statsdanning som også kom som et resultat av utfallet av siste verdenskrig: Hva er det som tilsier at Israel skal ha større legitimitet enn Øst-Tyskland, og hva er det som tilsier at Israels grensemur har større legitimitet enn Berlinmuren? Disse to statlige verdenskrigsproduktene utviklet merkelig nok verdens to beste etterretnings- og spionorganisasjoner; Stasi og Mossad. Når etterkrigsproduktet Øst-Tyskland kunne oppløses og innlemmes i Vest- Tyskland etter 40 år, hvorfor kan ikke etterkrigsproduktet Israel
oppløses og innlemmes i Palestina etter 58 år?

Straks Israel kritiseres i Norge, kommer påstandene om at kritikken uttrykker antisemittisme. Men det er vanskelig i Norge å registrere antisemittismen annet enn som ord når den framføres av israelvenner. Enkeltindivider eller en håndfull gruppe kan skyte mot synagoger, men jeg kan ikke forstå at det finnes noen sosial og politisk grobunn for at det er mulig å drive jødefiendtlig propaganda og aksjoner i Norge som har den minstemulighet til å få politisk registrerbar oppslutning til sjøl mindre aksjoner – også sjøl om en tillegger den muslimske minoriteten i Norge antisemittiske motiver. Det finnes ingen jøder eller jødiske nettverk i maktposisjoner i noen samfunnsområder som det er mulig å mobilisere politisk og
sosialt mot. Jøder nyter med all grunn stor sympati og forståelse i Norge. Jødehat og jødeforfølgelser er selvfølgelig avskyelig og uakseptabelt. Men vi må tørre å stå opp mot den kneblinga av debatten om Israel som «antisemittisme »-argumentet er uttrykk for. Jødeutryddelsene under siste krig rettferdiggjør ikke nye overgrep, og palestinerne stod ikke bak nazistenes utryddelsesleire. Det er ikke antisemittisme å kreve staten Israel oppløst. 

I tillegg finnes det et helt annet selvstendig argument mot staten Israel. Landet er i dag blitt et enormt politisk mobiliseringsmerke for alle arabere og muslimer. Med rette symboliserer eksistensen av atommakten Israel Vestens overgrep mot disse folkene, og særlig den rike verdens forsvar av og massive ukritiske støtte til Israel. På tilsvarende måte som fornedrelsen av Tyskland i Versailles-freden fungerte som en viktig mobiliseringsfaktor for nazistene i deres propaganda. Vi burde lære såpass av historia at vi ikke på ny skaper etterkrigsløsninger som legger grunnlag for en ny verdenskrig. Med et FN i oppløsning som fredsskaper, et stadig mer aggressivt USA med Europa på slep, sterkere kamp om olja, kommende miljøkatastrofer, manglende økonomisk utvikling i Midtøsten, islamsk undertrykking og islamsk politisk mobilisering: Blant alle disse hver for seg krigsskapende faktorene; vi trenger ikke eksistensen av staten Israel som den viktigste mobiliseringsfaktoren for en ny storkrig og i verste fall en ny verdenskrig.

Palestinakomiteen må styrke sitt politiske arbeid og starte arbeidet nasjonalt som internasjonalt for oppløsning av staten Israel. At mange stater for tida er tvunget til å anerkjenne Israel, som også PLO og kanskje også Hamas blir det, vil bare være en kortvarig løsning. Med Israels særegne og rasistiske statsgrunnlag vil tostatsløsninga snart vise seg som urealistisk. Det er naturlig og nødvendig at palestinernes organiserte venn i en av verdens mest israelvennlige stater nå starter en mobilisering for oppløsning av undertrykkerstaten Israel.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar