torsdag 11. juli 2013

Valget: Ikke om politisk retning


Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag: 

Arbeiderpartiet og LO skremmer med en regjering ledet av  Erna Solberg. På lederplass i Klassekampen hevdes det også at det er en avgjørende forskjell mellom de to regjeringsalternativene.

Selvfølgelig er det en forskjell på en Ap-regjering og Høyreregjering. Det er andre mennesker med en annen tradisjon. Men hvilken politisk forskjell? I Klassekampen 25.07.2005 hadde jeg en større artikkel (Fra bedrag tilselvbedrag) om den manglende forskjellen på Ap og Høyre. Med påstander som har vist seg å stemme. For det er som filosofen Slavoj Zizek skriver i julinummeret av Le Monde diplomatique: «Den generelle tendensen i dagens globale kapitalisme er en ytterligere ekspansjon av markedsherredømmet, kombinert med en gradvis inngjerding av offentlige rom, kutt i offentlige tjenester (helse, utdannelse, kultur) og en stadig mer autoritær politisk makt.» Stoltenberg og Ap underkaster seg entusiastisk alle påbud om markedspolitikk fra Brussel gjennom den udemokratiske EØS-avtalen.

Uten Ap og Stoltenberg i førersetet ville vi ikke ha fått de kraftige pensjonsnedskjæringene. Hele Ap-ledelsen er gjennomsyra av markedsliberalistisk og imperialistisk politikk. Som Høyre og Frp vil, slåss Stoltenberg-regjeringa lojalt på USAs vegne i Afghanistan og Libya, og har gjort SV til et blodtørstig imperialistisk parti.

Den sannsynligvis viktigste saka for Stoltenberg i neste periode er å få fullført å frata de offentlige tilsatte sin ytelsespensjon som sikrer dem 66 % av lønna i pensjon. Denne pensjonsnedskjæringa ønsker Høyre også. Men når Solberg forsøker seg, vil hun i motsetning til Stoltenberg møte en mur av motstand, særlig fra LO. Hun vil måtte gi opp, mens Ap og LO vil bekjempe offentlig tilsatte med å kreve «solidaritet» av dem.

Offentlige tilsatte får sine arbeidsoppgaver ødelagt av den markedspåførte byråkratiseringa. Mye av tida går med til stadige omorganiseringer, der eksterne høytlønna konsulenter overflødiggjør de fast tilsatte. Denne raseringa av offentlige tjenester er Ap enig med Høyre om. Som å sette vårt lands felles oljefond på spill på børsene, framfor å vedlikeholde og bygge ut infrastruktur. Ikke en gang en politisk symbolsak som å beholde Munchmuseet i Oslo øst, klarte Stoltenberg.

Den sosialdemokratiske ideologiens funksjon var å dempe markedsliberalismens verste utslag for å hindre radikaliseringa av arbeidsfolk i Europa. Med fraværet av troverdige politiske alternativ til kapitalismen, er sosialdemokratiet blitt unødvendig. Jo før denne retninga vrakes som et politisk alternativ, jo bedre.

Et eventuelt valgnederlag vil bidra til tilbakegangen. For Ap kan ikke utfordre Høyre ved å gå til venstre. Å gå til venstre er umulig, ikke bare for dagens ledelse, men for hele partiet Ap.

Stortingsvalget i 2013, som det i 2009, 2005 og tidligere, dreier seg ikke om et politisk retningsvalg, bare om valg av ulikt tempo mot et stadig mer markedskontrollert samfunn. Hvorfor tro på den politiske illusjonen og holde liv i to alternativer som kjører i samme retning?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar