tirsdag 23. april 2013

Ap-landsmøtet: Politikk, mot «systemskifte», eller bare kamp for sine posisjoner og økonomiske goder?


Arbeiderpartiet har samlet partifellene til entusiastisk valgkamp, oppsummeres landsmøtet som. Uten at regjeringspartnerne fikk møte og hilse landsmøtet slik som i 2009. Noen politiske kommentatorer har oppsummert Ap-landsmøtet som om nå er det for Ap om å gjøre å bare bli størst. Og da er det grunn til å spørre: For hvilken politikk?

Men hvorfor skal partiet bli landets største igjen? Jeg kan ikke forstå at det er av politiske grunner. Gjennom sin størrelse kan Ap i dag lokke med innflytelsesrike og godt lønna stillinger i stat og i politiske forsamlinger. Stillinger som kan gi et springbrett til enda bedre lønna stillinger i private bedrifter og organisasjoner. Uten denne muligheten til å lokke med verv, mister Ap et rekrutteringsgrunnlag for sin nåværende politikk.

Jeg tror nok delegatene på landsmøtet til Ap er interessert i og opptatt av politikk. Men i grunn og bunn dreier størrelsen på Aps oppslutning seg om egen samfunnsposisjon og andel av samfunnets økonomiske rikdom. Partiledelsen er samstemt om at medlemskap i EU er det beste for Norge, for rikfolk og fattigfolk og dem sjøl. Det betyr samtidig at all tradisjonell historisk sosialdemokratisk politikk blir forbudt. Motkonjunkturpolitikk for eksempel. EUs formål er kapitalens uinnskrenka makt med kriminalisering av den politikken som har gitt Norge vår velferdsstat. Ikke å sikre samarbeid mellom europeiske stater om å hindre krig.

Den politikken Ap kjemper for, skiller seg ut fra Høyres politikk bare i tempo, ikke i retning. Delegatene på Aps landsmøte er en samfunnsmessig elite, betalt av skattepenger gjennom politiske heltidsverv eller deltidsverv betalt som årslønner langt over vanlige folk. I kommuner, fylker og på Stortinget. Eller godt lønna av fagforeningskontingenten i LO, verv som Ap kontrollerer tildelinga av. Ap vil selvfølgelig ikke miste disse interessante vervene. Viktigere er likevel å unnlate å miste de økonomiske godene disse vervene de gir. De manøvrerer seg selvsagt slik politisk at de ikke går ned i lønn. Å være politiker i dag er å tilpasse seg de meningene som de ensretta politiske journalistene videreformidler som de eneste akseptable.

Det er  i grunnen ganske fornøyelig å se med hvilken opphisselse ledere og delegater på landsmøtet til Ap snakker om «systemskifte» om Høyre og Frp skulle overta regjeringsmakta. Det vil uten tvil bli raskere urettferdig og flere private løsninger om Høyre/Frp overtar. Men ikke politisk endring i forhold til den retninga også Ap beveger seg. Det er ikke politisk og økonomisk mulig.

Med Ap går det bare saktere, og litt smartere politisk, i samme retning som Høyre. De to vestkantgutta Jens og Jonas har en politisk praksis som ikke på noen måte gjør dem troverdig som motstandere av hovedlinjene i Høyres politikk. De klarer ikke en gang å sørge for å la Oslo øst beholde Munchmuseet. Mitt bilde på forskjellen mellom dem er: Der Høyre kjører i 90 km/t i 60-sonen, kjører Ap i 75 km/t.

Denne politiske retningen til Ap vil verken Trine Lise Sundnes  i LOAp-toppen eller «venstresida»s nye radikale alibi, slugger og universitetsmalersvenn Jonas Bals, varamedlem til styret i Oslo Arbeiderparti, kunne endre på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar