lørdag 9. mars 2013

OL: Hvor viktig sak? Trenger vi internasjonal gjennomkommersialisert idrett?


Dette innlegget stod på trykk som hovedinnlegg på debattsidene i Klassekampen 8. mars:

Jeg er imot at Norge skal redusere pensjonene for å sponse rikingene i IOC med et norsk OL. Rett og slett fordi det er sløsing. Samtidig har jeg sans for Arild Rønsens argument om at det er å markere seg som gledesdrepere hvis nei til OL skal være en viktig kampsak for det politiske venstre. Andre saker er faktisk viktigere. Jeg er mer for argument av typen «Gjerne OL, men først svømmehaller i Oslo øst, først nye trikkelinjer og t-banetunneler, Ringeriksbanen og nytt Munchmuseum på Tøyen».

Jeg synes tilhengerne har et veldig godt argument: Når vi først har internasjonal konkurranse og OL og mesterskapene er viktige for norsk vinteridrett og norsk offentlighet, må det også være en plikt for Norge å arrangere vinter«lekene». Ikke minst fordi Norge er et rikt land.

Dette argumentet kan bare imøtegås ved å stille spørsmål om de olympiske «lekene» og internasjonal idrettskonkurranse generelt. Og det mener jeg det er all grunn til. Internasjonal idrett i dag er gjennomkommersialisert. Jeg ser ikke nytten ved den, ut over fordelen for verdens rikeste til å berike seg enda mer. Forbund som Skiforbundet er en politisk aktør for privatisering av pensjoner og helse. De beste landa i internasjonal idrett er de samme som topper OECDs liste over de rikeste landa.

Jeg er tilhenger av livslang trening og gjerne konkurranser. Å trene åtte timer hver uke hele livet, kan jeg ikke forstå er umulig å kombinere med arbeid, familieliv og et godt liv ellers. Jeg kjenner en norgesmester i maraton som vant på 2.18 ved siden av jobb og familie. Heldagsutøvere som løper et kvarter raskere, hvorfor skal vi betale for slike millionærer?

Jeg deltar i internasjonale langrennskonkurranser enda jeg er langt opp i 60- åra. Det gjør jeg helt uavhengig av hvordan det har gått med Northug jr, Oddvar Brå eller Lars Erik Eriksen. Og jeg er ikke aleine. Tusener går Marcialonga hvert år, nær 30 000 går 90 km i Vasaloppet i løpet av hver Vasaloppuke, mens deltakinga stenges på 15 000 i Birkebeinerrennet. I 1978 skreiv sportsjournalistene om krise for norsk langrenn. Men deltakinga i «tur»renn økte sterkt. Jeg ser ikke problemene om den nasjonale og internasjonale betalte eliten forsvinner. En klar fordel: Billigere startkontingenter og pengene beholdt i idretten.

Folk må få slappe av med ukomplisert underholdning. Men det kan vi tilby på andre måter enn med titalls milliarder statskroner til et OL. Argumentet om at ingen barn og tenåringer vil drive idrett uten eliten, er ikke dokumentert. Den viktigste rekrutteringskilden er fortsatt vennene. Den viktigste idrettslige oppgaven som er uløst i Norge i dag, er å lære barn å svømme. Det har vi ikke råd til nå. Og idrett er på ingen måte «for alle» i dag.

Om IOC spør om få arrangere OL, og tilbyr å betale all ny infrastruktur og alle nye anlegg, pluss et gebyr på 10 milliarder til Oslo og Norge; da kan vi svare ja. Som et ledd i skrinlegginga av OL.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar