fredag 15. februar 2013

Kristne — alltid for markedsøkonomi


I sin leder 12. februar tar redaktør Braanen for seg Civitas ideologiske framstøt overfor særlig de «borgerlige» partienes ungdoms-organisasjoner. Braanen er enig med Dagfinn Høybråten at Kristelig Folkepartis ideologi  «ikke passer i den høyreliberalistiske retningen Civita profilerer seg i». Braanen avslutter med at Kristelig Folkeparti ideologisk plasserer seg «som en tredje vei mellom kapitalismen og sosialismen, basert på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret».

Dette er en sjelden ukritisk og beklagelig skamrosing av all kristenhet som politisk ideologi, retning og praksis. Kristelig Folkeparti i Norge har alltid hatt brodd mot politikken til arbeiderbevegelsens organisasjoner, de har vært mot likestilling og kvinnenes rettigheter, og særlig for straffing og fordømming av «syndige kvinner» som enslige mødre. 

Kristelig Folkeparti har aldri i sin historie støttet en regjering med en økonomisk politikk som en så forsiktig som Arbeiderpartiets. Alltid har KrF støttet Høyre i opposisjon eller deltatt i regjeringer der Høyre er med. Som Høybråten har gjort som statsråd to perioder. Finnes det overhodet noe kristent politisk parti med representasjon i noe europeisk parlament som ikke er en drivkraft for markedsøkonomisk samfunnssystem med sterk motstand mot enhver mild sosial omfordeling? Hvilken regjering og hvilke partier er det Kristelig Folkeparti støtter ved årets valg og vil styre staten sammen med? Kreftene i KrF for samarbeid til venstre finnes ikke.

At kristne i dag er for markedsøkonomi og de rikes interesser, følger jo av deres ideologi. Ideologien blei fastlagt for all framtid i den to tusen år gamle boka Bibelen. Som for Thatcher er samfunn for kristne et ikke-eksisterende fenomen. Det finnes bare enkeltindivider som står personlig ansvarlig overfor «gud». Det er ikke Civita som har gjort at Kristelig Folkeparti vil gå i regjering med Fremskrittspartiet, vil bombe overalt i verden og utrydde palestinerne fra Palestina.

Det er arbeiderklassens organisering for samfunnsmessige tiltak i motstrid mot de kristnes veldedighet for «verdige trengende» som har gitt oss sosial rettferd i arbeidslivet, gode boliger og et menneskeverd fri for de kristnes usiviliserte fordommer.

Det finnes kristne som synes det er trist at mennesker lider, hvis de mener lidelsen er akseptabel. Den norske lavkirkelige lekmannsrørsla har også bidratt positivt i norsk historie. Det kan likevel ikke rokke ved det faktum at kristne politisk alltid har kjempet imot samfunnsmessige tiltak for et rettferdig samfunn, sammen med kirken. Praksisen til alle kristne politiske partier, inkludert pavedømmet, viser at det kristne menneske- og samfunnssynet er reaksjonært og asosialt. En skal aldri gi opp å skaffe seg flere politiske allierte, og å splitte motstanderne, men det er i dag egentlig bare bortkasta tid å appellere til kristne partiers sosiale sinnelag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar