onsdag 23. januar 2013

Stalsbergs nyliberalistiske godhet


Dette er en kommentar til Linn Stalsbergs kronikk i Klassekampen 12. januar i år. Det sendt Klassekampen 14. januar, men ble sagt ikke registrert mottatt i debattredaksjonen, og at det nå ikke er aktuelt å trykke det. Javel. Artikkelen legges likevel ut her, og det går egentlig klart fram hvilke synspunkter jeg er uenig med Stalsberg om. Motforestillingene, som Stalsbergs meninger, gjelder ikke bare 12. og 14. januar 2013.

Linn Stalsberg begynner sin «Signert» 12.01.13 med å fastslå «Vi dyrker de sterke, vinnerne iblant oss». Av den øvrige teksten går det fram at dette har blitt mer markant som resultat av «globale ideologiske trender vi glatt slipper inn over grensene våre uten et eneste kritisk spørsmål». Men hva er det faktiske grunnlaget for å kunne fastslå dette? Kan Stalsberg legge fram empiri for denne påståtte samfunnsutviklinga?

Jeg tviler på at dyrkinga av enerne er sterkere nå enn dyrkinga før var av personer som Roald Amundsen, Fridtjof Nansen, kong Haakon eller Einar Gerhardsen. Vil mange tusen drammensere i dag stå gatelangs i kulda for en gravferd gjennom byen slik de gjorde i 1934 for en skiløper som nådde toppen ti år tidligere? Er det ikke heller sånn at enerne nå i større grad blir kritisert? Arbeidsgivere sier vel nå overfor ansatte at alle er viktige? Jeg kjenner meg ikke igjen fra arbeidsplasser at kolleger dyrker enerne og ikke fellesskapet, og at det i styrer i idrettslag og boligsamvirket ikke vektlegges at «alle skal med». Og aldri har det vel noen gang vært mer akseptert i Norge at de som faller utafor skal få politisk støtte til økonomisk hjelp?

Jeg er enig med Stalsberg i at et samfunn ikke kan akseptere «utenforskap». Det er feil samfunnsideologi å overse at alle bidrar. Et godt samfunn må legge til rette for at ingen plages av fattigdom og nød. Men ingen samfunnsform kan frita menneskenes ansvar for sine egne livsvalg, bare frata.

Stalsberg skriver at sympatien for «asylsøkere, papirløse flyktninger eller uføre» «forsvinner», og vil at vi da «burde ta et oppgjør med den kulturen vi har». Men de som i tiår har ivret for økt innvandring og som i følge Stalsberg har gitt oss «en og annen innvandrer», har også unnlatt å tallfeste antallet innvandrere, asylsøkere og papirløse flyktninger som kan komme til Norge. Og hvilke krav til endringer som innvandrerne skal kunne kreve av nordmenn. Er det ikke i stedet innvandringsentusiastenes argumenter som har vist seg å ikke stemme, og at det er derfor de mister oppslutning? Stalsberg har tydeligvis ikke oppdaget at nyliberalismens talspersoner ønsker seg økt innvandring, som Kristin Clemet i Civitas. Forståelsen av Clemets ønsker er viktigere enn Stalsbergs ønske om «kulturoppgjør».

«Snillisme» er et godt og nødvendig begrep, ikke en «tragedie», som Stalsberg skriver. «Snillisme» er alternativet til «Gjør din plikt, krev din rett». For «snillistene» ser ikke at det faktisk finnes noen som er utspekulerte. Noen som vil lure seg unna forpliktelsene, eller ikke aksepterer dem, og «bare skal ha». Som «utenforskap» for egne kulturelle tradisjoner. Og som ler av «den dumme norske staten».

Det norske samfunnet med sin «kultur» — uten tvil et av verdens beste land å leve i — fortjener andre forsvarere enn Christian Tybring-Gjedde og andre kritikere enn Linn Stalsberg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar